media | antropologi.info

“Journalistikk + sosialantropologi = sant”

Published on March 14, 2010 by lorenz Posted in antropologi utenfor akademia, arbeid(sliv), media, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, utdanning

Månedens antropolog Synnøve Aarsland har en lignende bakgrunn som meg. Etter å ha jobbet som lokaljournalist i NRK Sogn og Fjordane, holder hun nå på med forskningsformidling. Og hun mener også at antropologi og journalistikk er en utmerket kombinasjon.

I sitt bidrag til serien til Norsk Antropologisk Forening skriver hun blant annet:

Antropologien, ikkje minst feltarbeidet og arbeidet med hovudoppgåva, ga viktig lærdom eg kunne bruke i jobben som journalist. (…) Etter å ha vore på feltarbeid var eg van til kjensla av å skilje seg ut i flokken, vere den som stiller dei rare spørsmåla, som snakkar med alle, både raringar og lokalheltar. Eg var van med å møte folk med ein annan bakgrunn, ei anna ”livsverd” enn det eg hadde sjølv. Og slik var det også å vere journalist. (…)

Som journalist bør du vere på feltarbeid kvar dag. Mantraet frå redaksjonssjefen var alltid: snakk med folk! Gå ut og snakk med ”mannen i gata” og kva som opptek han og finn ut kva som rører seg i lokalsamfunnet. Det er då du får dei gode historiene. (…)

Du må dykke ned på mikronivå. Ei sak om overordna strukturar i samfunnet må underbyggast med folk. Høg og lav. Det globale i det lokale. Det er ofte nøkkelen til god lokaljournalistikk. Dersom du klarer å ta tak i eit generelt problem som gjeld oss alle og belyse det med eit lokalt case, ja då var du garantert å få saka ”på” i Dagsrevyen, Dagsnytt eller Her og Nå. Då hadde vi klart å ”heve” saka, slik vi også gjer i antropologien.

NRK er faktisk interessert i antropologer og andre med en litt annerledes bakgrunn:

I NRK sa dei til meg at dei ikkje vil ha straumlineforma folk med journalistutdanning, der dei kan eit handverk men ikkje noko om den verda vi lever i. Dei vil ha folk med variert fagbakgrunn, gjerne eit språk, gjerne landkunnskap, gjerne økonomi, historie og samfunnskunnskap. Dei vil ha folk som er kritiske og analytiske. Som ikkje tar alt for god fisk, og som tørr å stille dei upopulære spørsmåla, og som er kritiske til makta.

Nå jobber Synnøve Aasland som kommunikasjonsrådgiver ved SV-fakultet ved Universitetet i Oslo. Mye dreier seg om forskningsformidling:

Mi oppgåve er mellom anna å bidra og gje råd til forskingskonsulentar og forskarar i mediehandtering og formidling. Eg har etablert eit digitalt nyhendebrev for tilsette, og intervjuar forskarar, dekan og prodekan om nye og pågåande prosjekt, om fagpolitikk og strategi. Eg leverer innhald til eigne nettsider og skal også i gang med å skrive saker til nettavisa forsking.no. Eg deltek også i fora som er med på å forme dei nye nettsidene ved UiO, og diskuterer forskingsformidling og korleis vi skal profilere forskinga vår betre på eigne nettsider.

>> les hele saken på NAFs nettsider

SE OGSÅ:

Symbiosen mellom antropologi og journalistikk

Why anthropologists should become journalists

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Flere antropologiske firmaer: Glocals – journalistikk og antropologi

I…

Antropolog om Avatar: “Bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet”

Published on February 8, 2010 by lorenz Posted in film, media, miljø og økologi, minoriteter og urbefolkninger, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Avatar er tidenes største kinosuksess. Hvorfor? Fordi den ikke utfordrer den imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse – ideen om den hvite manns fortreffelighet, skriver antropolog Thorgeir Kolshus i kronikken “Avatars imperialisme” i Dagbladet.

På den ene siden rører filmen ved tidsånden preget av klima- og finanskrise. Hva sivilisasjonskritikk angår, skriver Kolshus, byr Avatar på “litt av en buffé”:

Na’vi-folket, som er forbundet med alt levende gjennom den animistiske kvinnelige livgiver Eywa, hjemsøkes av profittbesatte næringsinteresser under militær beskyttelse. En forskergruppe gjør et velment forsøk på å forstå na’viene og deres verden gjennom å inkarneres i na’vi-kropper (de har av ubegripelige årsaker kommet fram til at na’viene har behov for å lære engelsk), men blir til sist avfeid av direktøren, som føler pusten fra investorene i nakken: kvartalsrapporten står for døra. Så bryter ragnarokk ut, imponerende visuelt realisert, med forskerne og filmens helt Jake Sully på de gode na’vienes side.

Men kritikken av imperialismen er bare tilsynelatende filmens røde tråd:

En parallell kan trekkes til drapet på kaptein Cook på Hawaii i 1779. I den mest grundige historiske gjennomgangen av hendelsen, argumenterer amerikaneren Marshall Sahlins for at Cook ble tatt for å være guden Lono, som kom tilbake på galt tidspunkt etter den rituelle kalenderen og derfor måtte drepes for å gjenopprette orden i kosmos.

Dette fikk den srilankiske antropologen Gananath Obeyesekere til å påpeke at Sahlins’ analyse er symptomatisk for den vestlige verdens selvforståelse: Cook kunne ikke bare være en helt vanlig tulling som havnet i bråk på grunn av egne feil og misforståelser; han måtte i hawaiianernes øyne være noe viktig, noe annet, underforstått slik alle hvitinger av «de andre» anses som ekstraordinære.

Dette er også «Avatar»s grunntone. Helten Jake Sully lærer seg raskt alt det na’viene kan. Selv bevegelsesmønsteret na’vier har brukt et liv på å tilegne seg, har han etter kort tids kledelig klønethet inne. Han temmer den farligste flygeøglen, før han til slutt inntar sin (les: vår) rettmessige plass som kulturhelt og naturlig leder.

For oss som publikum er det innlysende at Jake Sully, hvitingen i blå kropp, måtte bli en forskjell som gjør en forskjell. Han kunne ikke bare fortsette å være en uvitende snublefot, latterliggjort av alle. Vi vet jo at vi kan beherske de verdenene og tilegne oss den kunnskapen vi ønsker – bare vi vil. Så selv om Sully til slutt «goes native» og blir blå, er det hans hvite privilegier som gjør ham stor.

Hans konklusjon:

(N)år «Avatar» blir en gedigen kassasuksess, skyldes det ikke bare at den sammenfaller med en forgjengelig, om enn kraftfull, stemningsbølge. Det er også fordi den ikke utfordrer den langt mer permanente imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse – ideen om at hvitinger alltid må utgjøre en forskjell.

Kronikken er ikke på nett.

Siri Gaski kommenterer på twitter: Kan æ tegne hjerta rundt kronikken til Thorgeir Kolshus sjøl om Dagbladet tilhøre kafeen? Fine fornuftige forklaringa på “Avatar”!

Som Kolshus skriver er filmen blitt diskutert av mange antropologer. Antropolog Mary Walker drøfter samme spørsmål som Kolshus i innlegget Why do so many people in so many countries love Avatar? Movie as Rorschach test. Hun siterer hun bl.a. Andrew Leonard som skriver:

Avatar is “all things to all people,” with everyone from neo-cons applauding its “deeply conservative, pro American message” to left-wing professors commenting that “the jungle pantheism that now pervades the psychoactive counterculture has gone thoroughly mainstream.”

OPPDATERING: NY TID OM AVATAR Ny Tid hyller filmen og skriver at “filmen har vist seg å inspirere undertrykte over hele verden. Både samer, irakere og regnskogsforkjempere er enige om at Avatar er en motivasjonsfaktor i kampen mot overmakter og undertrykkere.” Bladet snakker bl.a. med den samiske regissøren Nils Gaup som er begeistret over filmen. Han fikk assosiasjoner til nenet-folket i Russland da han så filmen: “Mektige olje- og gasselskaper prøver å fordrive dem fra sine områder fordi de vil ha tilgang på naturressursene deres”, sier han.

Samiske Mikkel Berg-Nordlie fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) med urfolk og etniske minoriteter som spesialfelt har sett Avatar to ganger. Han mener at samene kan kjenne seg igjen i Navi’ene: “For samer som er bevisst sin egen historie, så rører Avatar ved en nerve. Også vi har opplevd diskriminering og påtvungne inngrep i naturen som har vært til vår ulempe.” Han har inntrykk av at mange samer liker Avatar. “Alle jeg har snakket med, synes den er oppløftende: Urfolket vinner, det skjer ikke så ofte i virkeligheten. Så dét er inspirerende.”

Denne saken er ikke på nett heller.

OPPDATERING 2: Blogger “Alphahonan” som studerer kulturantropoogi i Sverige har skrevet to interessante kommentarer: Om “Avatar” och vår värld… og Om vår vackra värld. Hun skriver blant annet at mange ungdommer verden over som har sett filmen er blitt deprimert:

Många har blivit väldigt tagna av denna vackra fantasivärld och då filmen är nästan 3 timmar och visas i 3D så blir känslan av att verkligen gå in i denna värld ganska verklig. Många har visst haft svårt att tackla att de faktiskt inte kan leva i den vackra världen och tycker att vår egen värld är grå och tråkig.

Men hun er ingen tilhenger av denne tankegangen:

Jag har kommit fram till att det här gör mig ganska irriterad, det känns så idiotiskt att tänka så. Det måste va så här; de personer som har fått såna här känslor efter denna film måste vara personer som inte har rest speciellt mycket i vår egen värld. För vår värld ÄR minst lika vacker som den som skildras i Pandora.

Flere antropologiske bidrag:

Debatt om Avatar på Savage Minds (45 kommentarer!)

Debatt på Open Anthropology Cooperative

Nicolas Baumard: Na’vi Cognition and Culture

David Price: Hollywood’s Human Terrain Avatars

Linksamling på Primate Diaries.

Avatar er tidenes største kinosuksess. Hvorfor? Fordi den ikke utfordrer den imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse - ideen om den hvite manns fortreffelighet, skriver antropolog Thorgeir Kolshus i kronikken "Avatars imperialisme" i Dagbladet.

På den ene siden rører filmen…

Antroblogging i Aftenposten!

Published on January 20, 2010 by lorenz Posted in formidling, kjønn, kropp, kunnskapsdeling på Internett, media, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Blant Aftenpostens bloggere finnes det fra nå av en antropolog – Rannveig Svendby som holder på med en masteroppgave om menn som er utsatt for seksuelle overgrep. Etter flere kronikker i Aftenposten ble hun spurt om hun ville skrive for dem, og hun sa ja. Her er bloggen http://blogg.aftenposten.no/svendby/

“Fargede, retusjerte skjønnhetsidealer et kanskje et lite skritt frem for anti-rasismen, men det er to lange skritt tilbake for kvinnefrigjøringen”, skriver hun i sitt første innlegg.

Som NRK fant ut, vil hverken Allers, Hjemmet eller Norsk Ukeblad ha svarte modeller i bladene sine. Abid Q. Raja slo så et slag for “vakre, fargede kvinner”.

Men hvorfor må de være “vakre”, kritiserer Rannveig Svendby:

Det er en misforståelse at det er majoritetsbefolkningen som speiles på forsiden av bladene. Tvert imot er det snakk om en liten gruppe modeller – som er retusjert, sminket, stylet og kledd på. Eventuelt av. Det viktige spørsmålet er derfor ikke når vi skal få se en “smellvakker”, farget kvinne på forsiden av Allers. Det viktige spørsmålet er: Når blir toleransen for kvinners kropper høy nok til at vi får oppleve en uretusjert og helt vanlig utseende kvinne – farget eller ei – på forsiden av et hvilket som helst større blad i Norge?

>> les hele innlegget “Retusjerte kvinner ONLY”

SE OGSÅ:

Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Ny blogg: Sosiologiske og antropologiske kjerring(t)råd

For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Blant Aftenpostens bloggere finnes det fra nå av en antropolog - Rannveig Svendby som holder på med en masteroppgave om menn som er utsatt for seksuelle overgrep. Etter flere kronikker i Aftenposten ble hun spurt om hun ville skrive for…

Leiesoldater som helter? Antropologer analyserer Kongo-dekningen

Published on January 10, 2010 by lorenz Posted in Afrika, media, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nylig intervjuet jeg medieviteren og journalisten Marianne Mikkelsen. Hun skrev en masteroppgave om “flerkulturelle journalister”. Mange av dem har opplevd at deres “habilitet” i minoritetssaker blir trukket i tvil. De ble mistenkt for å være partisk når de skriver om “sine egne”. Bortsett fra at mistanken sannsynligvis har lite for seg kunne man jo si det samme om “etnisk norske” journalister? At de er like inhabile når det gjelder “norsk kultur”? “Det ser ut som om habilitetsreglene tolkes ulikt for majoritet og minoritet”, sa Mikkelsen.

Et godt eksempel på nordmennenes partiskhet er jo utenriksjournalistikken – og Kongosaken om de norske leiesoldatene French og Moland kanskje et av de beste eksemplene. De drapsdømte leiesoldatene som beundrer kolonialismen er blitt gjort til helter av et samlet pressekorps – bare fordi de er norske.

Nå har to antropologer analysert mediedekningen, melder HiO-nytt: Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen. Resultatet vil bli publisert i Anthropology Today i februar.

Bangstad trekker blant annet en linje fra French og Moland til Norges deltakelse i kolonial utbytting i Kongo. I sin beundring for kolonialismen i Afrika er French og Moland “mer typisk norske enn mange av oss liker å tro”, mener han. Antropologen syns også det erinteressant at norske medier har hatt et overveldende fokus på livshistoriene til French og Moland. Til sammenligning har pressen ikke på langt nær vært så opptatte av borgerkrigen og den humanitære krisen i Kongo.

>> les hele saken på forskning.no/ HiO-nytt

Det har vært en del kritiske kommentarer om dekningen av Kongo-saken. Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X, har skrevet flere gode innlegg, blant annet Journalister i Mørkets hjerte og Jungelfeber . Og Dag Herbjörnsrud skrev i Ny Tid Usivilisert fra Kongo . Kathrine Geard oppsummerer debatten på journalisten.no Dateline Kisangani

Forresten en av de siste saken om French og Moland er også typisk. NRK melder – Bør ha nordmenn rundt seg : Sjømannsprest mener det ikke er heldig for Moland og French å være alene i fengselet. Jeg ser også at NRK meldte om at de Delte ut julegaver i fengselet, mens VG skrev Dette ønsker Moland og French seg til jul

SE OGSÅ:

– Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Primitive indianere eller primitive journalister?

Nylig intervjuet jeg medieviteren og journalisten Marianne Mikkelsen. Hun skrev en masteroppgave om "flerkulturelle journalister". Mange av dem har opplevd at deres “habilitet” i minoritetssaker blir trukket i tvil. De ble mistenkt for å være partisk når de skriver…

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Published on October 20, 2009 by lorenz Posted in antropologi allment, internett og nettkultur, kunnskapsdeling på Internett, media, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, visuell antropologi

Antropologiske nisjekanaler på TV? Multimedia-nettsider med filmsnutter, utstillinger, lydklipp og populære tekster? Publisering av papers som inneholder bilder, film og lyd?

I Norsk Antropologisk Tidsskrift viser Frode Storaas hvordan vi kan formidle antropologisk kunnskap på nett. Ironisk nok ble teksten publisert i et lukket tidsskrift og forlaget nekter å gjøre den tilgjengelig for allmenheten (se nederst).

“Faget vårt eignar seg spesielt godt til å utnytta dei moglegheitene Internett gir til mangfaldig og spennande formidling av antropologisk innsikt gjennom potensialet som ligg i bruken av multimodale tekstar” skriver han. Med “multimodale tekster” mener han multimedia-presentasjoner: Tekst som ikke bare består av skrift, men også inkluderer medieuttrykk som bilder, film og lyd.

Internett gir langt bedre muligheter til å formidle antropologisk kunnskap enn papir-tidsskrifter og bøker. Vi har ofte fokusert på formidling på nett rettet mot folk utenfor akademia. Men Storaas viser at nettet også beriker den akademiske diskursen.

For tekst alene egner seg dårlig til å formidle det som forskere opplever ute i felten. Det er mye som forsvinner i den akademiske skriveprosessen. Selv om antropologer opplever mye spennende på feltarbeid, er tekstene er ofte kjedelige. Trass i at empirien er så sentral for antropologer, skriver Storaas, er de empiriske skildringene grunne:

Den akademiske språkbruken eignar seg ikkje så godt til å formidla på ein dekkjande og god måte dei møta og dei erfaringane vi har med oss frå feltarbeid. Det finnes ein del døme på at antropologar har tydd til novelle- og romanforma for å få skildra ein meir røyndomsfull og erfaringsnær empiri. Men slik skriving blir forkasta som useriøs antropologi av dei fleste kollegaene på universitetsinstitutta. På universitetet kjenner antropologane seg tryggare når dei kjem seg opp på eit generelt nivå, har fått abstrahert bort menneska som er utgangspunktet for argumenta og i staden for å slåss med empirien, heller slåss med terminologien.

Fordelen med nettet er at det er multimedialt:

Dei ulike teksttypane kan brukast saman, utfylla kvarandre og få sagt og vist heilskapen i våre antropologiske prosjekt gjennom teoretiske utgreiingar direkte kopla (linka på Internettspråket) til det empiriske mangfaldet. (…)

Tek vi empirien meir på alvor, kan vi kanskje få til fyldigare presentasjonar med såkalla multimodale tekstpresentasjonar. Med digitalt samansette tekstar kommunisert over Internett (eller via Power Point i undervisingsrommet) kan vi få godt, fyldig og nyansert fram det substansielle og kopla det direkte til resonnerande tekstar. Slik kan vi få formidla spennande og innsiktsfullt om mellommenneskelege forhold, om samfunn og kultur.

Nettet løser også problemet med den nåværende mediesituasjonen i Norge, mener han. Innsiktsfull informasjon om samfunn og kultur rundt omkring i verden er ikke lett å finne:

I dag er TV så kommersielt styrt at skal ein få presentert på norsk TV noko anna om andre samfunn i verda, må fokus vera på ein nordmann eller ein norsk familie i eksotiske omgjevnader, om det då ikkje er ei terrorhandling eller anna katastrofe som når skjermane som nyhende. (…)

Nyhende er det eksepsjonelle, det uvanlege. Sidan det er den einaste informasjonen vi får om verda eit stykke frå oss, blir konklusjonen hos folk flest at det i Midt Austen og Asia er Taliban og Al Qaida som rår og at det i Afrika berre er ille. «I dag får vi berre vita korleis folk døyr i Afrika, ikkje korleis dei lever», er eit sukk frå Henning Mankell (sitert i Bergens Tidende i april 2009).

På nettet kan vi “ha styringa sjølve”:

Her kan vi få presentert samfunn og kulturuttrykk frå ulike kantar av verda gjennom filmar, bilete og lydopptak saman med skriftlege tekstar som kan setta det visuelle inn i vidare rammer. For å nå vidt ut kan materiale bli organisert slik at meir populærvitskaplege presentasjonar kan ligga øvst, med linkar til meir omfattande relatert forskingsmateriale. (…)

Antropologi er for lengst på gata som term. Vi kan gi det meir innhald, slik at kulturarbeidaren i kommunen, læraren på barneskulen eller på vidaregåande, og ikkje minst journalistane, kan finna kunnskap til dømes om korleis folk som blir ramma av ein katastrofe levde før dei blei lagt i grus.

Han presenterer flere forslag for nye “www-arenaer”:

Øvst kan vi ha dei mest publikumsvenlege sidene, som eit etnografisk museum på nett, med innsiktsfull antropologisk kunnskap presentert med filmar, program, filmsnuttar, korte populære artiklar, intervju med antropologar osv. På eit anna nivå kan vi legga ut meir omfattande materiale eller ha linkar til slikt, for spesielt interesserte.

Internett er, og vil i økende grad bli, distributør og vegviser for antropologisk kunnskap, fortsetter han:

Det er på nettet studentane først leitar etter referansane sine. Antropologiske Internett-sider med filmklipp og anna spennande materiale vil kunna fungera glimrande som teasers for bøker og tidskrift og andre kjelder for antropologisk kunnskap. No når kravet er at vi skal selja faget vårt til studentmassen, vil det vera trist om dei som søkjer antropologisk kunnskap eller informasjon om antropologi, berre får skrift aleine opp på skjermen.

Frode Storaas har jobbet mye med film, se bl.a. Lagde film om hemmelig vagina-ritual og Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Ikke tilgjengelig på nett

Frode Storaas tekst er som sagt ikke fritt tilgjengelig på nett (kun mot betaling). Selv om Frode Storaas har gitt meg tillatelsen til å republisere teksten på antropologi.info, kan jeg ikke legge den ut her. For det er Universitetsforlaget som sitter på rettighetene. Som Vidar Røeggen skrev i en epost til meg, er en republisering ikke mulig før et halvt år etter at teksten ble publisert i Norsk antropologisk Tidsskrift, altså i april 2010.

Men Storaas har lov til å legge ut en tidligere versjon av teksten sin (versjonen han sendte artikkelen til tidsskriftet før språkvask, korrektur, bearbeiding etc) på sin egen hjemmeside (som han dessverre som de fleste antropologer ikke har) eller i digitale arkiv som BORA.

Flere og flere forskere og bibliotekarer verden rundt jobber med å gjøre akademisk kunnskap fritt tilgjengelig. De mener at offentlig finansiert forskning bør være gratis tilgjengelig. Jeg spurte Norsk antropologisk tidsskrift hva de mener om denne Open Access bevegelsen:

Og her er svaret jeg fikk fra Norsk antropologisk tidsskrift:

Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) er ett av ca 14-15 tidsskrifter som inngår i en portefølje av norske fagtidsskrifter som i vesentlig grad finansieres og utkommer ved hjelp av en treårig rammeavtale som Universitetsforlaget har inngått med Forskningsrådet. Rammeavtalen er nettopp fornyet og NAT og Norsk antropolgisk forening, har en god del å takke eksistensen av denne avtalen for. For øyeblikket er temaet open access og elektronisk publisering noe som Forskningsrådet drøfter, og kanskje vi snart vil se en policyendring her. Men enn så lenge må også NAT følge de retningslinjer og policier som ligger i den aktuelle rammeavtalen. Vi håper du har forståelse for dette.

Denne uka er det forresten Open Access Week.

Egentlig er det overraskende at Storaas må skrive en slike tekst i 2009. Diverse antropologer har jobbet med kunnskapsformidling på nett siden 90-tallet. Og internasjonalt har det dukket et opp en stor mengde nye spennende initiativer på nett. Flere hundre antropologer har begynt å blogge de siste årene. Men nå er det utvilsomt blitt lettere og billigere å jobbe med multimedia-presentasjoner.

Problemet er at mange antropologer har et heller konservativt forhold til ny teknologi. Dette gjelder spesielt instituttene ved Universitetene og organisasjoner som Norsk antropologisk forening. Den nåværende forskningspolitikken meritterer publisering i eksklusive lukkete tidsskrifter.

OPPDATERING: Antropologistudent Dai Cooper har begistret folk verden rundt med sin Anthropology Song på YouTube. Sannsynligvis er det ingen som har forklart bedre hva antropologi handler om. Jeg intervjuet henne, se Interview: Meet Dai Cooper from The Anthropology Song!

SE OGSÅ:

Formidling: – Bruk heller film enn skrift

The Anthropology Song!

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Anthropological Films online

Blogger får Universitetets formidlingspris

Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers

Multimedia Music Ethnography of Yodelling and Alphorn Blowing

African Voices – a Multimedia Online-Exhibition

How to save Tibetan folk songs? Put them online!

Anthropological activism in Pakistan with lullabies

Is it time to boycott SAGE?

Tidsskrifter: Universitetsforlaget femdobler prisene

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Antropologiske nisjekanaler på TV? Multimedia-nettsider med filmsnutter, utstillinger, lydklipp og populære tekster? Publisering av papers som inneholder bilder, film og lyd?

I Norsk Antropologisk Tidsskrift viser Frode Storaas hvordan vi kan formidle antropologisk kunnskap på nett. Ironisk nok ble teksten…