search expand

Ansetter antropolog for å få ned sykefraværet

Hvorfor er sykefraværet så høyt blant pleiepersonalet? Horsens kommune i Danmark har ansatt doktorgradsstudent i antropologi Kim Bartholomæussen for å finne svaret. I 13 måneder skal han jobbe som hjelpepleier på et av kommunens pleiehjem, leser vi på kommunens hjemmeside.

Kommunen håper at antropologen (som er utdannet ergoterapeut i tillegg) får et så realistisk bilde av arbeidsforholdene som mulig.

Bartholomæussen forteller:

– Fordomme om dét at være ansat i plejesektoren er med til at fastholde faget som et lavstatus fag. Projektet skal løfte sløret for, hvordan dét faktum – og mange andre – påvirker personalet. Målet er at kunne vise sammenhænge mellem plejepersonalets kulturelle og sociale arbejdsforhold og et højt sygefravær.

– Jeg vil blandt andet fokusere på, hvad man forstår ved en god omsorgsmedarbejder. Svarer dét, eleverne lærer på skolen, til de forventninger, de konfronteres med på arbejdspladsen? Og hvordan påvirker plejepersonalets arbejdsdeling og organisering deres arbejdsforhold? Alt sammen vil det danne et billede af kulturen på godt og ondt.

Der er snakk om et tre-årig såkalt “erhvervs ph.d.-projekt”, et samarbeid mellom Horsens Kommune, Århus Universitet og Institut for Antropologi, Arkæologi og Lingvistik.

>> les hele saken på Horsens kommunes hjemmeside

SE OGSÅ:

Feltarbeid på sykehus: Høy faglighet senker sykefraværet

Antropolog undersøger lederkulturen i kommunen

Antropolog skal skape liv i bygda

Kommunesammenslåinger: Hvordan skape et kulturelt fellesskap i den nye organisasjonen?

Hvorfor er sykefraværet så høyt blant pleiepersonalet? Horsens kommune i Danmark har ansatt doktorgradsstudent i antropologi Kim Bartholomæussen for å finne svaret. I 13 måneder skal han jobbe som hjelpepleier på et av kommunens pleiehjem, leser vi på kommunens…

Read more

Antropolog infiltrerer sjekkemiljø

Guttene jobber målrettet for å legge ned flest mulig damer. Sandra Janzsó, masterstudent i sosialantropologi, skal leve tett innpå Oslos organiserte sjekkemiljø, leser vi på klikk.no

Hun skal blant annet prøve å få innpass i bokollektivet Lace Lounge. Det er del av et internasjonalt organisert sjekkemiljø der sjekketeknikker perfeksjoneres og jenter nedlegges i høyt tempo. Miljøet har utviklet seg i kjølvannet av det amerikanske sjekkemiljøet avslørt i boka “The Game” av Neill Strauss.

28-åringen skal være med dem hjem, snakke om damer og drikke øl med beina på bordet – og ikke minst være med ut på byen, forteller Sandra Janzsó:

– Det er nesten ingen som bruker hans (Neill Strauss’) metoder lenger i dag. Det har derimot utviklet seg en undergrunnskultur i kjølvannet av “The Game”, et intrikat stammesamfunn midt i Oslo.

– Jeg har rett og slett måttet spørre gutta i sjekkemiljøet om å få komme hjem til dem. Og det har gått veldig greit, de har åpnet døra for meg.

>> les hele saken på klikk.no

Antropologen har også studert ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiO.

OPPDATERING:

Sandra Janzsó blogger om forskningen sin på http://sandyeyecandy.ipublish.no/

SE OGSÅ:

Ny doktoravhandling: Nordsvenske ungkarers jakt etter kjærligheten

Researched the sexual revolution in Iran

Sexual anthropologist explains how technology changes dating, love and relationships

Anthropological research: Online dating as disappointing as the real-life dating scene

Doktoravhandling: Kärlek i virusets tid

Guttene jobber målrettet for å legge ned flest mulig damer. Sandra Janzsó, masterstudent i sosialantropologi, skal leve tett innpå Oslos organiserte sjekkemiljø, leser vi på klikk.no

Hun skal blant annet prøve å få innpass i bokollektivet Lace Lounge. Det er del…

Read more

Intervju: På feltarbeid i bedehuset

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

– De har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Masterstudenten ved SAI og Culcom-stipendiaten holder på med en av de første antropologiske studiene om kristen tro i Norge.

antropologi.info: Hva fikk deg til å dra til en øy utenfor hjembyen din for å studere troende kristne?

Edle Lerang Nes: Ideen kom fra en av forskerne på instituttet som nevnte hvor få studier det var gjort av kristne miljøer i Norge, til tross for viktigheten av dette feltet. Gradvis begynte denne tanken å vokse i meg, og jeg innså til slutt at dette var noe jeg ønsket å studere.

Det er jo en trosretning som har dominert her i landet i rundt 1000 år, og som har hatt enorm påvirkning på alle sider av samfunnet. Det er jo veldig spennende å studere hvordan troen kommer til utrykk i dag!

Finnøy ble mitt felt etter litt søking på SSB, som viste at KrF hadde høyest oppslutning her av alle kommunene i Rogaland (SSB-tall om Finnøy). Litt mailkorrespondanse med sentrale personer i miljøet som var svært positive til både det kristne miljøet på øya, og til min studie, avgjorde saken.

Ble det så spennende og interessant som du (sannsynligvis) håpet?

Ja, det ble jo det. Du innser etterhvert at noe av det du hadde trodd eller håpet skulle være interessant, enten viser seg vanskelig å finne ut av/gjennomføre eller at det faktisk ikke var så interessant. Og så finner du mange interessante ting du ikke hadde tenkt på i det hele tatt på forhånd.

Det vil si?

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ha hovedfokuset på relasjoner og nettverksbygging, for gjennom dette å finne ut hvordan tro påvirker hverdagen, hvem du er med, holdninger og lignende. Men dette viste seg etterhvert å være veldig vanskelig å gjennomføre i praksis; både fordi det var få arenaer hvor kristne og “ikke-kristne” møttes og samhandlet, men mest fordi det ble en umulig oppgave for meg å kunne peke ut kristne og de som ikke var det.

Men relasjoner og nettverk er fortsatt interessant, men det blir ikke utgangspunktet for oppgaven. Det ble veldig tydelig i løpet av feltarbeidet hvor mye bakgrunn, oppvekst og nettverk har å si for mange. Som en informant sa “det e nok mange miljøkristne her på Finnøy”.

Andre ting jeg ikke hadde tenkt på, var for eksempel hvordan og når folk snakker om tro offentlig og privat. Det ble overraskende sjelden snakket om tro, eller om det tema som hadde blitt tatt opp av taleren. Etter møter, eller under kaffe og kvelds, var det heller oppdateringer, slekt og venner som var samtaletema.

Når jeg gikk rundt og intervjuet, ble det fort tydelig at de likte å snakke om tro, og mange hadde ikke et svar på hvorfor de aldri snakket om det etter møtene. Noen kommenterte at “det bler bare sånn” og “me vett jo kor me står i forhold te kverandre, og me e jo enige, så då bler det liksom ikkje så mye vits i å diskutera”.

Eller hvorvidt det å gå på møter og arrangementer, men også det å delta som frivillig enten i tjenestegrupper eller i jentelag, handler om pliktfølelse eller om personlig utbytte. Et åpenbart spørsmål jeg merket meg allerede på de første møtene, var hvorfor det var en gjennomsnittsalder på over 60 på mange av møtene?

Andre eksempler på ting som interessant var hvordan bildet av Gud har endret seg, og til en viss grad også bildet om himmel og helvete, og synd. Men også hvordan verdier og holdninger opprettholdes og forblir solide. Og hva som gav “mad for truå”. Siden jeg ikke er veldig kjent med bedehusmiljøer fra før, blir det nødvendigvis mange nye interessante ting du stadig oppdager!

Hvordan gikk du fram for å finne et bedehus? Hvordan reagerte de da du spurte om du kunne “studere dem”?

Da jeg først hadde bestemt meg for Finnøy og hadde fått noen kontakter der, var det å finne et bedehus ikke noe problem. Det ble naturlig for meg å være med der det skjedde noe, så det var fire bedehus som ble mine hovedarenaer for å komme i kontakt med folk.

De fleste har vært positivt overrasket over at jeg ville studere dem, og lurte stadig på hva jeg fant ut. Mange var nysgjerringe på meg i begynnelsen, noe som gjorde det lettere å komme i kontakt med folk (jeg skilte meg greit ut med mine 24 unge år, som i tillegg var et ukjent fjes).

Generelt har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk. (Her må jo også min rolle tas hensyn til).

Du gjorde en lokalsamfunnsstudie som i gamle dager der man studerte et sted og integrerte seg så godt en kunne og ble en av dem? Hvordan gikk du fram? Ble du en av dem? Og ble du frelst? ;)

Først og fremt deltok jeg på så mye jeg kunne på det som var av møter, aktiviteter og lignende, og skapte her bekjentskaper. Ved å være aktiv håpet jeg på å vinne tillit til både meg og studien, noe jeg føler meg sikker på at jeg klarte. Jeg ble også invitert hjem på middag/kaffe/kvelds, og begynte senere å gjennomføre såkalte ustrukturerte intervjuer.

Mange spøkte med at jeg var en av dem nå, at jeg var nødt til å finne meg en bonde der. Samtidig var alle hele tiden klar over at det bare var for en periode, og jeg kan nok ikke si at jeg ble en av dem. Og nei, jeg ble nok ikke frelst. Så når jeg ikke ble frelst i løpet av dette halvåret, så finnes det nok ikke håp for meg på den kanten. Men jeg har stor forståelse for at folk tror, og har respekt for både det og dem.

For de uinnvidde: Er det store forskjeller mellom det som skjer i et bedehus og det som skjer i en vanlig kirke? Og er det kun etnisk norske i bedehuset eller er verden tilstede der også?

En del forskjeller er det ja. Selv om også et møte på bedehuset har en fast form som følges, er det er på mange måter mer uhøytidelig enn i kirken. På bedehuset er det nå mer vekt på det sosiale aspektet, og det blir som regel servert kaffi og kaker/frukt eller kveldsmat.

Samtidig føles nok terskelen litt høyere for å gå på bedehuset for mange. Det er her de “skikkelig kristne” og “den harde kjernen” samles, mens i kirken kan du sitte diskret på bakerste benk.

Det er mest etniske norske i bedehuset, men ikke bare. Noen har adopterte barn fra ulike deler av verden, andre er innvandrere som har bodd her lenge. Og verden er også tilstede gjennom misjonering og de mange fortellingene fra andre misjonsmarkene, og gjennom diverse hjelpeprosjekter som er startet av finnøyboere for fattige i u-land.

Hvordan er forholdet til islam, 9/11 og framveksten av det nye kristne høyre? Har du vært borte i sånne temaer?

Det er i alle fall ikke temaer som har hatt stor fokus. Det var ikke noe stort samtaletema blant mine “informanter”, men noen snakket gjerne litt rundt det under intervjuer.

Når det snakkes om Islam, er det som regel i sammenligning med kristendommen – at islam er så lovisk. Eksempler fra misjonsmarken kommer også gjerne frem under taler, hvor det tegnes et bilde av muslimen som blir befridd fra alle lovene. Ellers mener jo de fleste kristne at det er deres tro som er den sanne og rette, selv om noen syns at dette også er et vanskelig tema; de hadde jo antakelig vært muslimer dersom de hadde blitt født i Saudi-Arabia?

Det er generelt stor åpenhet mot andre kulturer og innvandrere- “alle er Guds barn, uansett kor di komme i frå eller koss di ser ud”. Ellers er det KrF og Sp som dominerer i politikken.

Har du gjort deg noen tanker rundt feltarbeid hjemme?

Ja, slipper ikke unna det. Og det er jo også verdt å reflektere litt rundt begrepene som “hjemmeantropologi” “i egen kultur” o.l. For ofte er ulempene/fordelene ikke nødvendigvis knyttet til hvor nært “hjemme” du er, men hvordan feltet er. Jeg hadde hatt helt andre problemer og fordeler om jeg hadde gjort en lignende studie i Stavanger hvor jeg ikke ville hatt den samme avgrensningen.

Hva mener du med det? Høres interessant ut

Jeg mener bare at det ofte er “studieobjektet” som vil få størst betydning for ulemper/fordeler, heller enn hvor “hjemme” du er. Størrelse, oversiktlighet, avgrensning og lignende av gruppen vil trolig ha mer å si for fordeler/ulemper enn bare det å være “hjemme”.

Du kan studere folk som er veldig ulike deg selv og dine sosiale/kulturelle koder på “hjemmebane”, og omvendt (for som er like deg, selv om du er “borte”). Jeg selv følte meg på relativt fremmed mark, selv om jeg var veldig nært hjemme.

Noen siste ord?

Gå i fred, tjen Herren med glede! Nei, jeg tror jeg korter det ner te “gå i fred!”

OPPDATERING 27.7.09. Masteroppgaven er levert, se intervju og last ned oppgaven (LINK OPPDATERT 28.8.2019)

SE OGSÅ:

Der religionen skiller bygda – masteroppgave om læstadianismen

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

Forsker på “Norges mest flerkulturelle menighet” – den katolske St.Olav-menigheten i Oslo

Antropolog med ny bok om prester, folkekirken og autoritet

Kristendommen øker mer enn islam

Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

- De har de vært veldig åpne,…

Read more

Kikket legemiddelindustrien i kortene

(Lenker oppdatert 21.9.2020) De fleste antropologer studerer heller uteliggere, ungdommer eller flyktningkvinner enn mektige menn i dress. Silje Hansen Kjenseth derimot har valgt å studere makten. Hun har vært på feltarbeid i legemiddelindustrien.

Masteroppgaven Legemiddelindustrien i Norge: kapitalister eller idealister? En studie av et legemiddelfirmas opplevelse av egen situasjon er nettopp blitt publisert.

Legemiddelindustrien er mektig og omstridt. En av de mest hårreisende sakene gjelder legemiddelindustriens bestrebelser for å forhindre at fattige land får tilgang til billig AIDS-medisin.

Men oppgaven kommer ikke med avsløringer, den stiller ikke legemiddelindustrien til veggs. Den handler mer om å få fram de ansattes “point of view”. Det er (i hvertfall etter en første rask lesing) en ganske snill oppgave som viser at makta ikke nødvendigvis trenger å være redd for antropologer. Resultatet av slike oppgaver blir gjerne at tingene ikke er så svart-hvit som vi gjerne tror.

De “slemme kapitalistene” er ikke så slemme likevel. Også i legemiddelindustrien er det mange reflekterte mennesker og saken har alltid mange sider. “På grunnlag av mine informanters opplevelse kan jeg ikke kategorisere legemiddelindustrien i Norge som verken kapitalister eller idealister”, skriver antropologen.

Noe av det mest interessante ved oppgaven er kanskje at hun i det hele tatt slapp inn og ble godt tatt imot. Masterstudenten fikk en 50%-stilling, kontorplass og 100kr i timen. Hun trengte ikke engang å anonymisere firmaet Schering-Plough der hun var på feltarbeid hos. Samtidig er jeg ikke sikker på om det er ok å bli betalt av informantene sine – spesielt i dette tilfellet.

Jeg er alltid overrasket over at antropologer ser seg nødt til å skrive noen ord om “feltarbeid i eget samfunn”. Det er nettopp slik som Silje Hansen Kjenseth skriver: Ens “egne” samfunn kan framstå som ganske eksotisk og fremmed:

Mitt feltarbeid kan på en måte ses som gjort i eget samfunn, men på en annen måte overhodet ikke. Jeg oppfattet ikke meg selv som en del av legemiddelindustrien da jeg gikk inn i feltarbeidet mitt. På tross av at jeg lever i samme land som mine informanter, var dette en totalt ukjent verden for meg.

På tross av at feltarbeidet mitt har foregått i eget samfunn, har jeg møtt på store språklige utfordringer. Dette i form av det jeg vil kalle faglige uttrykk innen forretningsverdenen og ”legeprat”. Med min ikke-medisinske bakgrunn og manglende evne til å forstå forkortelser og spesielle uttrykk innen forretningsverdenen, har samtalene jeg har deltatt i til tider krevd mye av meg.

>> last ned oppgaven fra UiOs digitale bibliotek

SE OGSÅ:

På feltarbeid i FNs sikkerhetsråd

– Antropologi må være maktkritikk

– Viktig å vite hva folk oppover i systemet tenker

– Lite forskning på elitene

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

“Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system”

(Lenker oppdatert 21.9.2020) De fleste antropologer studerer heller uteliggere, ungdommer eller flyktningkvinner enn mektige menn i dress. Silje Hansen Kjenseth derimot har valgt å studere makten. Hun har vært på feltarbeid i legemiddelindustrien.

Masteroppgaven Legemiddelindustrien i Norge: kapitalister eller idealister?…

Read more

Hvordan er det å bo og forske i Bangladesh?

Antropolog Hanne Cecilie Geirbo jobbet to år ved forskningsavdelingen til den største lokale utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. På Kilden skildrer hun opplevelsene sine. Hun skriver om uvante hierarkiske ordninger og at det kan være et problem for kvinner å sykle i mørket:

I Bangladesh er det vanlig at menn ser det som sin plikt å passe på kvinner i sine omgivelser, også kvinnelige kolleger og fremmede kvinner de treffer i det offentlige rom. Av og til opplevde jeg dette som hyggelig, men andre ganger føltes det som frihetsberøvelse.

Hanne Cecilie Geirbo forsket blant annet på hva det er som motiverer folk til å opprettholde medgiftspraksisen som “er et stort problem for de fattige”:

Å gifte bort en datter krever år med sparing, hardt arbeid, salg av jord, tigging eller dyre lån. Ofte brukes mikrokreditt til medgift. Siden lånet ikke brukes til produktive investeringer, slik det er meningen at det skal, havner låntakeren lett i en ond sirkel der nye mikrokreditter tas opp for å dekke avdragene på det gamle.

Et annet problem med medgiftspraksisen er risikoen for vold mot bruden hvis hennes familie ikke klarer å betale den medgiften de har avtalt, eller årelang utpressing for å få henne til å be familien om stadig mer medgift.

>> les hele saken på Kilden

Antropologen har skrevet en hovedoppgave med den interessante tittelen “Kosmopolitter og lokale i islamsk grenseland. Fellesskap og identitetsbygging blant mennesker med pakistansk og nord-indisk muslimsk bakgrunn i Vancouver”. Men den er dessverre kun tilgjengelig på papir.

Teksten er en del av Kildens spalte Utenriks med tekster fra norske forskere som har utenlandsopphold bak seg eller utenlandske forskere med erfaring som gjesteforsker i Norge.

Antropolog Hanne Cecilie Geirbo jobbet to år ved forskningsavdelingen til den største lokale utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. På Kilden skildrer hun opplevelsene sine. Hun skriver om uvante hierarkiske ordninger og at det kan være et problem for kvinner å sykle i…

Read more