search expand

Sosialantropologi-årboka Betwixt & Between 2006 er ute!

Betwixt & Between er sosialantropologistudentenes årbok, skrevet av masterstudenter i hele landet: Årets utgave ser spennende ut og tar leseren med på en ferd fra Norge og norske skolebarns fantasiverdener, via fengsler i Brasil til tradisjonell Maoridans på New Zealand. På nettsiden til Sosialantropologisk forening ved UiO finner vi en oversikt over artiklene:

  • Mari D. Bergseth: En polakk er ingen ekte europeer!
  • Birgitte Dambo: Det sataniske narrativ – et antropologisk perspektiv på satanisme i Norge
  • Ingunn Dahle: Nødutganger i felt – om bistandsarbeideres frykt, distanse og sikkerhet i nordlige Sri Lanka
  • Silje Førland Erdal: Maskulinitetsstrevet – midt i mellom maricón og macho
  • Kristina Jones: The Mother and her Gift: Guru Charity in Kerala
  • Audhild Lindheim Kennedy: Født av skjebnen – en kulturell elaborering av ikke-relatert adopsjon i Delhi
  • Johanna Lärkner: Den stora Sovjetiska segern och de som inte vill fira den
  • Anja Lillegraven: Malaysias utviklingsdiskurs og dens følger for orang asli
  • Annelies Ollieuz: Kongen som vil avsette seg selv. Demokratisering i Bhutan
  • Morten Kjeldseth Pettersen: Hvorfor det er farlig å være turist i New Zealand
  • Monika Rosten: Lekekrig i fredssone
  • Tone Seppola-Edvardsen: Fra urbane Nederland til utkant-Norge – om flyttende nederlendere og hva de søker i norske bygder
  • Lars Tveiten: Millionærer og møkkamenn – om dualismer og vold i argentinsk fotball
  • Marit Ursin: Dia de visita – besøksdag i et brasiliansk fengsel
  • Kristin Vestrheim: Abstrakte ideer, konkrete liv
  • Johannes Wilm: Crossing the line

>> mer informasjon hos Sosialantropologisk forening

SE OGSÅ:

Om Betwixt & Between 2005

Sosialantropologistudentenes årbok 2004: Stort mangfold, uklar profil

Betwixt & Between er sosialantropologistudentenes årbok, skrevet av masterstudenter i hele landet: Årets utgave ser spennende ut og tar leseren med på en ferd fra Norge og norske skolebarns fantasiverdener, via fengsler i Brasil til tradisjonell Maoridans på New Zealand.…

Read more

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Du har ikke lenger like god tid når du skal på feltarbeid. Kvalitetsreformen setter stramme rammer og studentene er nødt til å velge mindre komplekse temaer og mindre “eksotiske” regioner, sier Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info. Hun er leder i programutvalget (bindeleddet mellom studenter og ansatte) ved Sosialantropologisk institutt ved UiO og syns det er på tide at denne saken tas opp til debatt.

Feltarbeidet for masterstudenter er blitt kortet ned fra tolv til seks måneder. Går det an å skrive like gode hovedoppgaver innen kortere tid?

Hedvig Bergem: Det er mange masterstudenter som skriver gode oppgaver. Forskningen ser sånn sett ikke ut til å bli skadelidende av det korte feltarbeidet. Samtidig er det et poeng å se nærmere på hva slags type undersøkelser som blir bedrevet av sosialantropologistudenter på feltarbeidet.

For min del er ikke den korte feltarbeidsperioden et problem, ettersom jeg skal være i Norge. Jeg trenger verken å lære meg et nytt språk eller finne et sted å bo.

For andre kan det derimot være vanskeligere, dersom de for eksempel skal dra til et sted hvor de ikke behersker språket på forhånd.

Studentene blir altså nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Et annet viktig poeng er at feltarbeidet bare kan gjennomføres i vårsemesteret. Hva gjør du hvis for eksempel det ritualet du ønsker å undersøke bare finner sted om høsten?

Men er det så viktig at en holder tiden? Kan en ikke bli lengre enn seks måneder?

Hedvig Bergem: Med Kvalitetsreformen kom også strengere krav om normert studieprogresjon. Den tiden du har til å være på feltarbeid er i overkant av fem måneder, fra januar til mai/juni. Hvis en ønsker kan en utvide feltarbeidet til begynnelsen av august. Siste utbetaling fra Lånekassen er imidlertid 15.mai og mange studenter er avhengige av inntektene de får gjennom sommerjobben, for å få det til å gå rundt resten av året. For disse studentene er det altså den normerte feltarbeidstiden fra januar til mai som gjelder.

Dessuten er de kursene en avlegger mens en skriver masteroppgaven lagt opp til at en har holdt seg til den normerte feltarbeidstiden. Det er med andre ord svært lite fleksibelt. Den eneste muligheten en har til å ikke følge normert studieprogresjon er ved avtjening av militær- eller siviltjeneste, fødsel eller adopsjon, og ved langvarig sykdom.

Er det ingen som protesterer mot denne ordningen?

Hedvig Bergem: Det var kanskje noen kritiske røster mot denne ordningen ved innføringen av Kvalitetsreformen, men protestene har i tilfelle stilnet.

De fleste er altså fornøyd med tingenes tilstand?

Hedvig Bergem: Jeg vet ikke om de fleste nødvendigvis er så fornøyde med situasjonen slik den er i dag, men mange vet kanskje ikke om noe annet eller vet ikke hvordan de i tilfelle skulle protestert. Mange av oss som går på master nå tilhører jo en generasjon som er nokså reformerte gjennom hele vår skolegang. Vi føler kanskje en viss avmakt i forhold til systemet.

Dessuten virker det nærmest umulig å skulle endre noe i den nylig reformerte universitetsverdenen. Jeg tror mange av de ansatte føler seg vel så hjelpeløse som studentene i forhold til å skulle endre studieopplegget.

Men hvor viktig er en masteroppgave? Har nivået ikke vært for høyt i forhold til andre land i Europa? I noen institutter går en ikke engang på feltarbeid og i Sveits hadde vi bare seks måneder til å skrive hovedoppgaven?

Hedvig Bergem: Jeg tror det norske masterprogrammet i utgangspunktet er organisert på en god måte, hvor studentene tidlig blir sendt ut på feltarbeid, for så å skrive en oppgave over to semestre basert på egne feltarbeidserfaringer.

Feltarbeidet står svært sentralt i antropologien som fag, og bør derfor også stå sentralt i høyere antropologisk utdanning. Feltarbeidet bør ikke være forbeholdt doktorgradsstudier, ettersom det prosentvis er svært få som går videre med forskning. For mange er en mastergrad den høyeste utdanningen de tar, og da mener jeg den bør ha en viss substans.

Så du vil helst tilbake til den gamle ordningen?

Hedvig Bergem: Jeg ønsker meg ikke tilbake til den gamle ordningen, hvor studentene på hovedfag nærmest var på feltarbeid i årevis og brukte enda noen år på å fullføre hovedfagsoppgaven. Jeg tror mange studenter foretrekker å ha et kortere og mer effektivt studieløp, både for deres egen del og at det tar seg bedre ut for en potensiell arbeidsgiver. Samtidig tror jeg noen studenter savner muligheten til å selv bestemme når de skal på feltarbeid og eventuelt hvor lenge.

Noen løsningsforslag?

Hedvig Bergem: Opplegget for masterprogrammet i sosialantropologi er dag svært rigid og gir liten mulighet til fleksibilitet og valgfrihet. På andre fag ved SV-fakultetet kan en for eksempel selv velge hvor omfattende en masteroppgave skal være.

Kanskje kunne man hatt en ordning der studenter kunne lært seg språk som en del av masteroppgaven, gjennomført et feltarbeid, men skrevet en mindre omfattende oppgave? Eller at flere studenter kunne skrevet en oppgave sammen? Når andre institutter klarer å komme opp med flere løsninger, så må jo også vårt institutt klare det.

Har du tatt opp saken med instituttet / ansvarlige?

Hedvig Bergem: Jeg har ikke tatt opp saken direkte med instituttet, men jeg er sikker på at de er klar over problematikken. På en side tror jeg nok at de ansatte ikke helt vet hvordan de skal håndtere dette med tanke på at Kvalitetsreformer gir nokså stramme rammer for hvordan studiene skal organiseres. På en annen side tror jeg mange av de ansatte på instituttet idag er utdannet i et annet system og ikke har vært innovative nok i møte med utfordringer i dagens utdanningssystem.

SE OGSÅ:

Mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene: Kvalitetsreformen truer antropologifaget

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

Sosialantropologer i Bergen bekymret over “avdemokratiseringen av universitete

Du har ikke lenger like god tid når du skal på feltarbeid. Kvalitetsreformen setter stramme rammer og studentene er nødt til å velge mindre komplekse temaer og mindre "eksotiske" regioner, sier Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info. Hun er…

Read more

Studerte den alvorlige kjernen i betongarbeidernes humor

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker, konkluderte antropolog Charlotte Baarts i sin avhandling om sikkerhet på byggeplasser. Og et viktig element i fellesskapet er humor, melder Berlingske Tidende og intervjuer antropologen om hennes artikkel i Dansk sosiologi:

Sanktioner over for den enkelte arbejder eller endnu flere regler var derfor ikke vejen frem. I stedet skulle man styrke fællesskabet i sjakkene. Hun fandt også ud af, at humor var et vigtigt element i fællesskabet, og derfor har hun i sin nye tidsskriftsartikel viet humoren særlig opmærksomhed.
(…)
Den alvorlige kerne i betongernes humor er, at den udstiller og fordømmer de former for adfærd, som ikke er hensigtsmæssige i forhold til arbejdet og sikkerheden: drikkeri, pjækkeri, pylrethed og sjusk, siger Charlotte Baarts.

Som antropolog er det ikke nok å intervjue folk. Derfor jobbet hun som læring i sju måneder og lærte å støpe vegger. Etter feltarbeidet fikk hun faktisk tilbud om jobb der!

>> les hele saken i Berlingske Tidende

SE OGSÅ:

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

Flere artikler av Charlotte Baarts

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker, konkluderte antropolog Charlotte Baarts i sin avhandling om sikkerhet på byggeplasser. Og et viktig element i fellesskapet er humor, melder Berlingske Tidende og intervjuer antropologen om hennes artikkel i Dansk sosiologi:

Sanktioner over for den…

Read more

Internett – samenes og antropologens beste venn

Vanligvis kaller en feltforskning på internett “cyberanthropology”. Men i det siste er oppholdet på nettet blitt en integrert del av flere forskningsprosjekter som ikke handler om internett. For “livet på internett er ikke noe som erstatter vanlig samhandling, men blir en del av den”, som sosialantropolog Astri Dankertsen i masteroppgaven sin om samer i Oslo skriver(dette er fjerde og siste del om oppgaven).

Internett er altså blitt ett av mange områder der en kan studere sosialt liv. Dankertsens informanter er stort sett ivrige internettbrukere: De deltar i flere nettsamfunn og diskusjonsgrupper. Internett viste seg nyttig for forskeren også rent praktisk sett. Når en studerer moderne samfunn er det er ikke alltid så lett å følge informantene gjennom hverdagen:

Internett gav meg også mulighet til å følge mine informanter når de var på jobb eller var bortreist. Jeg kunne lese hva de skrev til hverandre i løpet av dagen, og se hvem som hadde kontakt, og hvem som ikke hadde kontakt med hverandre. Slik fikk jeg også litt oversikt over deres nettverk. De hadde også vennelister der de hadde skrevet noen ord om dem de kjente, som alle kunne lese.

Hadde de opplevd noe spesielt en dag, hente det gjerne at de skrev en mail til meg og fortalte om hva de hadde opplevd. Jeg snakket også en del med dem på msn. Mens jeg satt hjemme og skrev feltnotater, kunne jeg derfor samtidig chatte med mine informanter over internett, få tilsendt filer og linker til internettsider om temaer som de mente kunne være interessant for meg, samt få informasjon om arrangementer og annet som de mente jeg kunne dra på. Flere hadde også blogg på internett, og fortalte om reiser eller annet de drev med.

Hun fulgte med mange interessante debatter om identitet. Et eksempel på innlegg i et populært debattforumet (som hun kalte “Samer på snei”):

A: Jeg er blitt same! Min oldefar var same, og nå har jeg også meldt meg inn i samemanntallet. Kan jeg nå si at jeg er same, når jeg har vært norsk hele livet? Kan man egentlig bli same, og hvilke kriterier er det for det?
B: Jeg er også blitt same!
C: Kanskje du er halvsame, sånn som jeg er?
D: Går ikke an å være halvt ditt og datt. Enten er man noe, eller så er man det ikke.
E: Du er det som du føler deg som.
F: Jeg er også halvsame, men jeg er da et helt menneske. Så derfor er jeg same. Ferdig med det.
G: Jeg har også nettopp funnet ut at jeg er same, men jeg mener at enten så er man same, eller så er man ikke det. Jeg har vært same hele livet uten å vite om det, men nå vet jeg det. Derfor er jeg same, og nå har jeg sydd min første kofte!

Påfallende: Flere hadde bilder av seg selv i kofte. En del skrev til hverandre på samisk eller hadde noen samiske setninger på profilene sine. Og et par sjamaner i Osloområdet hadde egne hjemmesider. En av dem tilbød også fjernhealing over internett mot betaling.

Antropologen skriver:

Internett er altså en måte for disse å utforske, uttrykke og skape en samisk identitet, eller en måte bli kjent med andre samer. (…) Flere av mine informanter forteller meg også at de har kommet inn i det samiske miljøet i Oslo gjennom På snei! (…)Internett kan altså brukes for å uttrykke samisk kultur og språk, og kan forstås som en form for internettnasjonalisme.

Som mange andre forskere tilbakeviser hun forestillinger om internett som noe upersonlig, anonymt og løsrevet fra tid og sted. For informantene var internett derimot noe høyst personlig. Det var en måte å holde kontakt med venner og bekjente, samt bli kjent med nye mennesker. For mange er internett nå en viktig del av det å være same i Oslo. I dag er det samiske Oslo og hjembygda “bare et tastetrykk unna”, skriver hun.

Men samtidig klarer ikke alle å følge med på teknologikappløpet:

I løpet av feltarbeidet opplevde jeg også at mange av de eldre i Oslo samiid searvi klaget over at de ikke fikk noe informasjon. Dette skyldtes at det meste av informasjonen skjedde gjennom mail og www.samer.no. Internett var med andre ord nesten en absolutt nødvendighet for å kunne delta i aktivitetene som ble arrangert av Oslo samiid searvi.

Dette er et godt eksempel på hvordan teknologi som innovasjon på et vis snur gamle hierarkier på hodet, der det er de yngre som har tilgang på kunnskap og informasjon, mens de eldre lett faller utenfor fordi de ikke behersker teknologien.

TIDLIGERE OMTALE AV OPPGAVEN:

Del III: Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

Masteroppgave: Å være same i Oslo (del 1)

SE OGSÅ:

Denise Carter: The Birth of a Cyberethnographer

Denise Carter: Laughing in Cyberspace…or should I say LOL?

Når unge muslimer chatter med imamen – masteroppgave om Internettets betydning for minoritetsungdom.

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Thomas Hylland Eriksen: “Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande”

– Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

samer.no

Infonuorra.no

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

Vanligvis kaller en feltforskning på internett "cyberanthropology". Men i det siste er oppholdet på nettet blitt en integrert del av flere forskningsprosjekter som ikke handler om internett. For "livet på internett er ikke noe som erstatter vanlig samhandling, men blir…

Read more

Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”

Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsstudenter forsker på minoriteter, minoriteter forsker på seg selv. Det gjelder spesielt studier om identitet, migrasjon, urbefolkninger. En stor del av forskningen om samer i Norge f.eks. blir gjort av samer. I masteroppgaven om samer i Oslo skriver Astri Dankertsen (som også har samisk bakgrunn) om samfunnsvitenskapens betydning:

Mange bruker samfunnsvitenskapen aktivt for å forstå sine egne liv, og motsatt bruker sine egne livserfaringer for å kritisere samfunnsvitenskapelige teorier. For mange blir valg av studier, eller valg av oppgaver (…) og lesning av faglig litteratur om samiske forhold en måte å utforske sin egen identitet på. (…)

På denne måten blir ikke vitenskapen kunnskap om “de andre”, men også for “de andre”, altså for folk selv. Det blir på denne måten en kontinuitet mellom samfunnsvitenskapen og den studerte verden, og en mulighet for de studerte til å selv være en del av definisjonsmakten.

Antropologen legger til:

Og med mine egne samiske aner, er kanskje ikke jeg heller så veldig annerledes enn dem når det kommer til stykke.

Som hun skriver, blir grensene mellom forsker og informant utydelige:

Jeg traff iblant Lisa og Lisbeth i kantinen på Blindern, og selv om vi ikke tilhører samme fag, opplevde jeg at mange av våre samtaler bar preg av en medstudentrelasjon mer enn en forsker-informantrelasjon.
(…)
En del av mine informanter hadde også publisert vitenskapelig materiale selv som jeg kunne lese. (…) Jeg opplevde ofte, som også Cicilie Fagerlid beskriver, at den antropologiske, radikale annerledesheten var fraværende, og at mine informanter var en del av det samme fortolkende fellesskapet som jeg er en del av (Fagerlid, 2005). (…) Skillet mellom den studerende og de studerte er derfor for meg et veldig kunstig skille.

Antropologens samiske bakgrunn var en “viktig portåpner for å komme i kontakt med folk”. Mange var nysgjerrig på hvem hun var og forsøkte til og med “gjøre henne “mer” samisk og “en av dem”. De mente at hun måtte få seg kofte, gå på samiskkurs og enkelte spøkte også med at hun burde gifte meg med en same, leser vi.

Som mange informanter, var antropologens familie fornorskede samer fra kysten av Vest-Finnmark og har også opplevd å bli beskyldt for å ikke være “ordentlig” same selv.

Innpass i miljøet fant hun via Samisk hus der hun ble satt opp som kafévakt noen lørdager. Slik hadde hun en naturlig rolle som hun kunne bruke til å bli kjent med folk. Etterhvert er hun blitt gode venner med mange av dem, har vært hjemme hos dem, har vært med på kafé, på bar, danskebåttur og shopping.

Men den aller første kontakten med miljøet fikk hun på nettet. Som Astri Dankertsen var også mange av hennes informanter aktive internettbrukere. Nyttig var spesielt www.samer.no, Oslo samiid searvis sider på nettet. “Noen tastetrykk, og jeg var midt i samenes Oslo”, skriver hun.

Mer om internett og samisk identitet i del 4!

SE OGSÅ:

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

Masteroppgave: Å være same i Oslo (del 1)

Cicilie Fagerlid: Antropologi uten radikal annerledeshet. Når informantens og antropologens kunnskapsprosjekter konvergerer

Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsstudenter forsker på minoriteter, minoriteter forsker på seg selv. Det gjelder spesielt studier om identitet, migrasjon, urbefolkninger. En stor del av forskningen om samer i Norge f.eks. blir gjort av samer. I masteroppgaven…

Read more