search expand

– Reis til Midtøsten

Det er reisen til Egypt som 19åring som forandret livet hennes: Artikkelen om antropologen Unni Wikan på Aftenpostens reisesider er på en måte en skjult oppfording til å dra til Midtøsten og arabiske land:

– Veldig mange jeg møter på reiser blir mine venner for livet. Og jeg kommer til å besøke dem så lenge jeg kan. Jeg er evig takknemlig for at jeg er blitt tatt så godt imot overalt hvor jeg har vært. Særlig i Midtøsten er menneskene enestående gjestfrie, varme og vennlige. Det er en viktig del av deres kultur å ta godt imot gjester – og gi oss det beste de har, uansett hvor lite de har selv. Det har virkelig lært meg noe viktig – og gjort meg trygg på at vi mennesker kan hjelpe og forstå hverandre, selv om vi har forskjellig bakgrunn og kultur.

Uansett hvor hun reiste, var folk vennlige. Også i Jemen, i området der Osama bin Ladens familie kommer fra. Hun følte seg “aldri truet av antivestlige
holdinger”:

– Jeg ble tvert imot tatt imot som en ønsket gjest av alle jeg møtte. Mange der er sinte på Bush, men skiller absolutt mellom ham og amerikanere og vestlige mennesker flest. De er vant til å ha liten tillit til egne politikere, og skiller vanlige mennesker fra maktmennesker overalt i verden. Deres hilsen til meg var: “Be dine landsmenn komme hit på besøk – vi vil ta godt imot dem.” Hatbildet vi i Vesten ofte får gjennom mediene av mennesker i Midtøsten og andre deler av verden som er i krig og konflikt med vestlige land, er ofte veldig fordreid eller ensidig.

>> les hele saken i Aftenposten

SE OGSÅ:

Unni Wikan – En nordnorsk egypter

Unni Wikan er aktuell med bok om venene sine i Kairos bakgater

Dagbladets jury kårer Unni Wikan til en av Norges ti fremste intellektuelle

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

Det er reisen til Egypt som 19åring som forandret livet hennes: Artikkelen om antropologen Unni Wikan på Aftenpostens reisesider er på en måte en skjult oppfording til å dra til Midtøsten og arabiske land:

- Veldig mange jeg møter på…

Read more

Iransk antropolog: “Den sekulære feminismen har utspilt sin rolle”

Publikasjonene til den iranske sosialantropologen Ziba Mir-Hosseini er nærmest obligatorisk for alle som er interessert islam og kvinners rettigheter. På et seminar Universitet i Bergen gikk hun inn for en “kvinnekamp med Koranen”, melder På Høyden:

“Mange sekulære feminister ser på islam som en trussel mot menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene. Jeg vil imidlertid hevde at Koranen slett ikke er kjønnsdiskriminerende. Islamske feminister må gå i dialog med islamistene og kjempe for kvinners rettigheter med religionen som rammeverk. Den sekulære feminismen har her utspilt sin rolle.”

Det som er viktig er å skille mellom tekst og tolkningstradisjoner, sier hun. Mens sharia står fast, er forståelsen av den åpen for endringer. Det er her en må begynne hvis en skal øke likestillingen i Iran, mener hun.

Mir-Hosseini er kontroversiell ikke bare blant islamister, men også blant feminister. Med merkelappen ”islamsk feminist”, var det tidligere så å si umulig å bli anerkjent i akademia, ifølge antropologen. Hun har bodd i Storbritannia siden 1974, men har gjort feltarbeid i Iran og Marokko. I begynnelsen av sin akademiske karriere følte hun seg ekskludert og fratatt troverdighet.

Hun er også kjent for sine filmer. Dokumentaren ”Divorce Iranian Style”, som viser innsiden av en iransk familiedomstol, fikk over 30 priser på ulike filmfestivaler.

>> les hele saken i På Høyden

>> Intervju med henne i Bergens Tidende

>> Sint strateg – Intervju med Mir-Hosseini om islamsk feminisme i Fett (15.6.06)

SE OGSÅ:

Advarer mot kulturrasistisk feminisme

Kvinnekamp: Ingen monopol for “vestlige” feminister

Ny masteroppgave: Hvordan jobber iranske feminister i et samfunn uten ytringsfrihet?

Lila Abu-Lughod: It’s time to give up the Western obsession with veiled Muslim women

Utfordrer norskheten og hva det vil si å være muslim – Monica Five Aarsets hovedoppgave om unge muslimske kvinner

– Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser

Publikasjonene til den iranske sosialantropologen Ziba Mir-Hosseini er nærmest obligatorisk for alle som er interessert islam og kvinners rettigheter. På et seminar Universitet i Bergen gikk hun inn for en "kvinnekamp med Koranen", melder På Høyden:

"Mange sekulære feminister ser på…

Read more

Thomas Hylland Eriksen: Hva er årsaken til raseriet over Gaarders Israel kritikk?

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Aftenposten der han prøver å forstå de “overraskende sterke reaksjoner” på Jostein Gaarders kronikk om Israel:

Hva er så årsaken til raseriet hos mange av dem som har svart Jostein Gaarder? (…) Er det skammen etter annen verdenskrig som fremdeles gjør det vanskelig å kritisere en jødisk stat? (I så fall kan tutsiene gjøre hva de vil med hutuene i fremtiden, bare for å nevne ett eksempel.) Er det en forestilling om at israelerne er “våre gutter”, mens Hizballah og Hamas er “de andre”? Israel er jo nærmest blitt adoptert som et europeisk land i eksil, og deltar bl.a. i Eurosong (“Melodi Grand Prix”) og europacupene i fotball.

Jeg har ikke svaret, men man kan ikke fri meg fra tanken om at dersom muslimske regimer hadde hatt like ivrige norske forsvarere som det israelske, ville norsk utenrikspolitikk har sett nokså annerledes ut.

Jostein Gaarders kronikk uttrykte en fortvilelse og avmektighet som deles av humanister verden over, skriver han og slutter med følgende ord:

[Det er] gode grunner til å slutte seg til Jostein Gaarders syn om at hvis vi klarte oss uten Outspan-druer på åttitallet, skal vi saktens klare oss uten Jaffa-appelsiner i dag også.

>> les hele kronikken i Aftenposten

>> Jostein Gaarders kronikk: Guds utvalgte folk

>> hele Gaarder debatten i Aftenposten

SE OGSÅ:

Anthropologists on the Israel-Lebanon conflict

Intervju med Robert Fisk: Mediene forvandler palestinerne til irrasjonelle voldsutøvere (Klassekampen, 29.7.06)

Frilansjournalisten Hanin Shakrah blogger direkte fra Libanon

Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime, spør Thomas Hylland Eriksen i et…

Read more

Raseri og nedlatenhet – Hylland Eriksen om karikaturene

I en kronikk i Dagbladet oppsummerer Thomas Hylland Eriksen konflikten rundt Muhammed-tegningene. Han innrømmer at han selv har hatt glede ved blasfemiske aktiviteter:

Et av mine kjæreste barndomsminner er knyttet til utgivelsen av klasseavisen Blasfemisk Tidende , som Affe og jeg laget i ett eksemplar i sjette klasse. Der iscenesatte vi Gud som en lunefull sadist og Jesus som en fordrukken skrulle, begge deler direkte inspirert av kristendomstimene. Vi mente oss berettiget til å gjøre narr av kristendommen fordi vi selv i flere år hadde vært ofre for endeløs, søvndyssende og for oss meningsløs forkynnelse.

Men han mener det er stor forskjell om fornærmelsene kommer innenfra eller utenfra. Eriksens satire opplevdes den gangen som harmløs sjikane. Slik forholder det seg ikke med Muhammed-karikaturene:

Karikaturtegningene føyer seg, slik de ser det, inn i en lang rekke forulempelser, og beviser at sekulære vesterlendinger har null respekt for muslimer qua muslimer. De elsker de sekulariserte, som Ayaan Hirsi Ali, Ibn Warraq og Shabana Rehman, men forakter de troende.

Bakgrunnskunnskap om forholdene i Midtøsten hjelper til å forstå reaksjonsmåten med masseopptøyer, boikott, vold og trusler:

I en slik verden er ikke det forargede leserbrevet eller det opphetede møtet i foreningens lokallag de mest nærliggende politiske virkemidlene for folk flest. Den sentrale arena for sterke politiske ytringer blir den rasende demonstrasjonen der folket viser makta hvor mange og sinte de er.

Uten sivilt samfunn finnes ingen effektive mellomledd: man har ikke noe annet alternativ enn å snakke direkte til makta, helst med sterke virkemidler om man vil ha noe gjort. I en annen tid var det ofte brødprisene folk i arabiske land demonstrerte mot. Saken er en annen, virkemidlene de samme.

>> les hele kronikken i Dagbladet

Hylland Eriksen tolker det slik at muslimene oppfatter at karikaturene latterliggjør dem selv. Derfor er det for muslimene ikke noe prinsipielt som skiller karikeringen av Muhammed fra rasistiske karikaturer av svarte og jøder.

Den pakistansk-kanadiske religionsviteren og troende muslim Amir Hussain har nettopp skrevet et innlegg som bekrefter denne tolkningen:

My Muslim roots teach me to value the life of the Prophet Muhammad. For me, its almost like he is a part of my family, a beloved and respected elder. And I feel some strange need to protect him from unjust criticism, in the same way that I would protect my parents, my family, or my teachers from that same undue criticism. (…) I wish that non-Muslims could know something of the love that Muslims have for the Prophet.

>> les hele innlegget: It’s Deja Vu All Over Again

Imidlertid har forfatteren Nora Ingdal oppsummert noen arabiske reaksjoner og “Røverdatter” oppfordrer til ta på seg toleransebrillene, empatibuksene og forståelseshatten

OPPDATERING: På sikt vil konflikten om Muhammed-tegningene bedre forholdet mellom muslimer og nordmenn, mener Unni Wikan.

TIDLIGERE INNLEGG:

Jeg har allerede samlet mange linker og oppsummert reaksjoner i posten Et forsøk på å samle kloke ord om Muhammed-tegningene

I en kronikk i Dagbladet oppsummerer Thomas Hylland Eriksen konflikten rundt Muhammed-tegningene. Han innrømmer at han selv har hatt glede ved blasfemiske aktiviteter:

Et av mine kjæreste barndomsminner er knyttet til utgivelsen av klasseavisen Blasfemisk Tidende , som Affe og jeg…

Read more

Et forsøk på å samle kloke ord om Muhammed-tegningene

Bråket rundt Muhammed-karrikaturene når nye dyp og det blir vanskelig å ignorere saken (som opprinnelig planlagt). Saken kan studeres på mange måter. Kommer nå til overflaten noe som har ulmet under overflaten? Et eksempel på massesuggesjon og flokkmentalitet? Kan vi øyne en manglende forståelse av symbolenes makt, at en tegning altså ikke bare er en tegning? En religionskamp? En demonstrasjon av “vestlig” overlegenhet? Eller et tegn på at det alltid er ytterpunktene som dominerer en debatt, de som roper høyest?

Det meste er allerede er sagt, derfor er et forsøk på å samle et par kloke ord.

Noe av de beste kommentarene jeg har lest stammer fra Palode, en anonym mastergradsstudent i medievitenskap ved NTNU. Han skrev to satiriske historier:

Den natten jeg reddet ytringsfriheten

Det var en mørk og stormfull natt, og hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget…

Og her et utdrag av Palodes historie under headingen Nå med ekstramateriale!:

“Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. (…)
”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”

Arne Hjorth Johansen (“Hjorten”) hadde en genial ide til en alternativ Muhammed-aksjon ved å publisere et litt annerledes bilde av Muhammed. Palode har fulgt opp , dessuten Morten Drægni.

due Blogger Gulsnø “skjemmes av det inntrykk som nå gis av nordmenn”, poster en due “og anmoder alle om å gjøre det samme”.

For Fakeandfabulous, en jente fra Bergen med en ny interessant blogg, dukker det opp et moment i debatten som hun ikke kan la være å fundere litt over – nordmennenes / Vestens syn på som sin egen kultur som overlegen:

Ikke helt uventet fremstilles norsk lovverk nærmest som universelle retningslinjer og allmenne naturlover. Så lenge det ikke bryter mot norsk lov å publisere Muhammad-tegningene har man sitt på det rene, og kan sove godt om natten. En litt for lettvint konklusjon, der man velger å se bort ifra litt for mange sider av en utrolig kompleks problemstilling. Og i farten glemmer man kanskje det viktigste: å tenke sjøl!

Denne oppfatning om å være overlegen har en lang tradisjon, skriver hun:

(…) med bakgrunn i lange Europeiske tradisjoner som hadde sitt høydepunkt under den vestlige opplysningstiden; Europa så på seg selv som en fontene av lys og kunnskap, og som den eneste representant for fremtiden. Deres oppgave var å sivilisere resten av verden, der “de andre” skulle frigjøres fra ignoranse og stagnasjon.

>> les hele teksten: Muhammad-karikaturene, et spark i pungen!

Flere kommentarer:

Dagsavisen begrunner avgjørelsen sin om å ikke trykke tegningene:

Hadde muslimske miljøer forsøkt å true oss fra å offentliggjøre karikaturene, ville vi ha svart med å offentliggjøre. Det har ikke skjedd. Vi har ingen aktverdig grunn til å trykke tegningene. Ytringsfrihet er også frihet til å la være å trykke. Det er forskjell på trykkefrihet og trykkeplikt. Vår misjon er ikke å puste til hatets glør.

Teolog Oddbjørn Leirvik sier om oppfordringen til å publisere Muhammed-bildene at slike bilder i seg selv ikke alltid er krenkende, men at det kommer an på situasjonen ifølge Dagbladet:

Det som gjør denne oppfordringen problematisk, er at den kommer i en situasjon hvor dette har blitt en så betent sak. Og når oppfordringen kommer fra en som representerer den kulturelle majoriteten, vil dette oppleves som et angrep på folk som er presset fra før.

Det er viktig å mane til tilbakeholdenhet nå. Situasjon er blitt så eksplosiv at alle parter bør legge bånd på seg. Jeg syns det er moralsk tvilsomt at majoriteten benytter sitt overtak på denne måten.

Han får støtte av antropologen Daniel Martin Varisco som skriver i kommentaren Much Ado about Something Rotten in Denmark:

Simply depicting Muhammad is not really the issue, but rather the sticky point here is portraying Muhammad visually as a terrorist.

Publiseringen er ikke noe særlig konstruktivt, mener også Tonje Brustuen:

Karikatur meg her og der. Folk må tegne og trykke alt de bare makter hvis de føler at dèt gjør verden til et bedre sted. Men noe vet vi med sikkerhet. Man tiltrekker flere bier med honning enn med eddik.

At dette dreier seg om en sak som blir dominert av ekstremister på begge sider, minner hun oss på i innlegget “Se alltid lyst på livet!”, tydelig lei av debatten.

Det er ikke stor forskjell mellom rasistiske ytringer og ytringer som spotter en annens religiøse symboler, sier advokat og skribent Abid Raja til Morgenbladet:

– Likheten er særlig stor når den svake gruppen er minoritetene i et samfunn. Følelsen av å bli hengt ut i mediene, ved at Profeten avbildes som voldelig, gjør mange svært frustrerte.

(…)

Samfunnet tåler en viss mengde disharmoni. Dersom vi får tilstander hvor muslimer i Norge betrakter nordmenn som “mot dem”, og nordmenn betrakter muslimer som “farlige” eller “mindreverdige”, kan vi få kriseartede situasjoner om noen år. Jeg mener dette faktisk er den største tikkende bomben i Norge i dag. For hver meningsløs provokasjon øker frustrasjonsnivået for enkelte et hakk.

Ytringsfrihet er derfor også forbundet med ansvar, påpeker Thomas Herlofsen som kritisere bloggere og journalister som publiserer tegningene:

Å gjøre seg selv til nyttige idioter for religiøse fundamentalister som kun er interessert i å spre hat og å såre sine medmennesker er valg man står fritt til å ta, men det har liten sammenheng med vår frihet til å ytre oss. Ytringsfriheten er, som alle andre demokratiske goder, forbundet med ansvar. Enkelte ting, som å såre følelsene til en stor prosentandel av verdens befolkning som egentlig får nok dritt som det er, kan man godt la være å gjøre.

Til slutt forsker Cecilie Hellestveit i Senter for menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet i Oslo. Hun mener at Norge nå står overfor en situasjon der nordmenn blir kollektivt bedømt ut fra det man selv vet er «en relativt smal kampanje» i det norske samfunnet ifølge Klassekampen

– Dette er en situasjon mange andre mennesker i verden befinner seg i til stadighet, men det er en uvant situasjon for oss.

.

OPPDATERING: Mange kloke ord fra teolog Anne Hege Grung som svarer Dagbladets lesere:

I Norge har vi et forhold mellom kristne og muslimer som er preget av dialog og tillit gjennom arbeid sammen i mange år. Vi kan alle gjøre vårt i forhold til å skaffe oss kunnskap og være med på å skape fellesskap mellom ulike grupper i Norge og slik drive fredsarbeid. Det er viktig å ikke bli handlingslammet av frykt eller miste framtidshåpet.

Fredsforsker Hilde Henriksen Waage minner oss på at konflikten ikke dreier seg om religion, men om politikk, ifølge VG

Frustrasjonen som nå kommer til uttrykk, er først og fremst skapt av Vestens politikk overfor Midtøsten gjennom hele etterkrigstiden. (…) Mange palestinere reagerer på Vestens dobbeltmoral i forhold til demokrati. USA og Vesten har krevd at det skal være demokrati i Midtøsten. Så gjennomfører palestinerne et demokratisk valg til punkt og prikke. Når det ekstreme Hamas vinner, sier Vesten at nei, vi liker ikke dem dere har valgt.

Religionshistoriker Alexa Døving advarer i kronikken: Også islam er en norsk religion:

I lys av det vi i dag vet om sterilisering av tatere og brenning av jøder, er det vanskelig å beskrive tidligere tiders nedsettende karikaturer av drikkende vandrere og sleipe jøder, som annet enn rasistiske uttrykk. I sin samtid er det meget mulig at disse tegningene kunne bli beskyttet av nettopp ytringsfriheten, men i ettertidens klokskap vet vi at de var med på å tilrettelegge en rasistisk politikk.
Poenget er kanskje at det alltid er lett å se de store overgrepene mens de pågår, men vanskelig å se når de begynner.

Fredsforsker og Midt-Østen-ekspert Hilde Henriksen Waage sa under et foredrag ifølge Dagsavisen:

De voldsomme reaksjonene på Muhammed-karikaturene handlet om politisk raseri, ikke om religion kontra ytringsfrihet. De rasende reaksjonene handlet mest om innenrikspolitikk og forbitrelse over Vesten.

SE OGSÅ:

oversikt over flere kloke kommentarer på gruble.blogspot.com

– Ingen sivilisasjonskonflikt! – Flere analyser hos RORG, samlet av Arnfinn Nygaard

OPPDATERING (9.2 / 26.2.06):

“Sett fra Arabia”: Unni Wikan om Muhammed-tegningene

Raseri og nedlatenhet – Hylland Eriksen om karikaturene

Interview with anthropologist Pnina Werbner – “There are some lessons the British learned from “The Satanic Verses” that I’m afraid others in Europe still need to learn”

«Vi er ikke mot det danske folk. Vi protesterer mot myndighetenes politikk» Dagbladet snakker med demonstrantene i Teheran

Carsten Jensen: De forbanner mitt lands navn. Men jeg vil ikke leve i et land som jakter på syndebukker framfor å bedrive selvransakelse. Jeg vil ikke leve i et land der jeg må klare meg med én identitet, når verden har så mange å by på.

Aftenposten om nettstedet www.sorrynorwaydenmark.com: Bildene av arabisk og muslimsk sinne rundt i verden er ikke representativt. På grunn av myndighetenes undertrykking og manglende frihet, er mange i den muslimske verden redd for å si hva de mener. Dermed blir scenen overlatt til dem som skriker høyt og er voldelige (Aftenposten)

www.sorrynorwaydenmark.com
To the people of Denmark and Norway: We are sorry

due

Bråket rundt Muhammed-karrikaturene når nye dyp og det blir vanskelig å ignorere saken (som opprinnelig planlagt). Saken kan studeres på mange måter. Kommer nå til overflaten noe som har ulmet under overflaten? Et eksempel på massesuggesjon og flokkmentalitet? Kan vi…

Read more