innvandring migrasjon | antropologi.info

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

Published on April 20, 2009 by lorenz Posted in globalisering transnajonalt, individ og samfunn, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

I Dagbladet skriver Thomas Hylland Eriksen om epostene han får fra bekymrede borgere som mener antropologen har et for optimistisk syn på innvandring. Og han reflekterer over innvandringsdebatten som har endret seg lite de siste 20 årene.

Frontene er nok blitt hardere, men debatten har vært preget av resirkulerte argumenter, skriver han. Grunnene er mange. Det som kunne bringe debatten framover er kanskje litt mindre skråsikkerhet i forhold til sin egen posisjon og mindre bastante påstander.

Antropologen tok selvkritikk etter en lektor fra Groruddalen ringte:

Han hadde sett at jeg hadde omtalt de siste åras innvandring som «forbausende smertefri», og reagerte på denne formuleringen, på bakgrunn av de sosiale problemene i dalen. Gutter dropper ut av skolen og havner i dårlig selskap, jenter blir holdt innendørs og får gode karakterer men lite personlig frihet; det er gjensidig forakt ikke bare mellom etnisk norske og innvandrere, men også mellom ulike innvandrergrupper; og så videre.

Alt dette er sant (selv om det også er mange andre historier om Groruddalen som er like sanne), og jeg skammet meg litt over å ha uttrykt meg så demonstrativt optimistisk i avisa. Det er nemlig problemer av denne typen, og ikke luftige fantasifostre av typen «islam» eller «muslimer», det er verdt å diskutere løsninger på.
(…)
Omtrent her kunne en konstruktiv debatt om det nye Norge begynne – ikke med besvergende skrekkscenarier som bare er egnet til å skape mistenksomhet og frykt; men heller ikke med konfliktunnvikende idyller som få kjenner seg igjen i. Det er bare hvis man klarer å holde flere tanker i hodet på én gang at man kan se det nye Norge tydelig: de tragiske enkelthistoriene som populismen livnærer seg av, er sanne, nøyaktig like sanne som de uventede suksesshistoriene. Det meste befinner seg et sted midt imellom.

>> les hele saken i Dagbladet

I tillegg burde vi tenke mer komparativt i innvandringsdebatten, sa Thomas Hylland Eriksen og Sharam Alghasi da de presenterte sin nye bok “Paradoxes of Cultural Recognition”.

Når vi diskuterer “parallelsamfunn” og “ghettodannelse” kunne vi ta en titt til USA. Der blir medlemskap i etniske, religiøse og andre communities” sett på som viktig vei til integrering.

Når vi diskuterer hijab, kan vi ta en titt på bunadenes popularitet, mener antropologen. Ser vi fellesstrekk? Uttrykker bunadens og hijabens popularitet noe av det samme? Det at “vi er blitt postmoderne mennesker, sitter foran datamaskinen halve dagen, ser på amerikanske tv-serier og spiser internasjonal mat, men at vi ikke har glemt hvor vi kommer fra og hvor vi har vår lojalitet”?

>> les mer om den nye boka “Paradoxes of Cultural Recognition”

Frontene er nok…

De glemte likhetene mellom klassereisende og innvandrere

Published on April 2, 2009 by lorenz Posted in bøker, Danmark, innvandring migrasjon, klasse, Kultur tradisjon kunnskap, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

De må lære seg et nytt språk, nye koder og må ta farvel med familien: Å reise fra arbeiderklassen til middelklassen kan være like utfordrende som å reise fra Bagdad til København: I en i Danmark allerede mye omtalt bok betegner antropolog og journalist Johanne Mygind klassereisende som “sociale immigranter”.

I boka “Opdrift” har Mygind intervjuet 11 “mønsterbrydere” – de har brutt med familiens tradisjoner i arbeiderklassen og blitt en del av den danske eliten. Men, som Tanja Nyrup Madsen skriver i Ugebrevet A4, er Johanne Myginds fortelling “ikke noget heltekvad, men snarere en hjerteskærende historie om sorgen over at vende sine nærmeste ryggen og miste sit tilhørsforhold”. Boka er “fortællingen om den høje pris for en plads i den øvre middelklasse, hvis man ikke er født ind i den””.

Klassesamfunnet er ikke avskaffet. Det lever i beste velgående. Det koster dyrt for de sosialt dårligst stilte å “komme seg opp i samfunnet”.

Det er ikke lett å integrere seg i et nytt miljø – dette gjelder ikke bare innvandrere fra Irak, men også klassereisende. Johanne Mygind kaller klassereisende derfor ”sociale immigranter”:

Ingen af dem vil tilbage til det land, de har forladt, men de savner det alligevel, for der er nogle mennesker, som forstår dem på en anden måde. Og når de så kommer tilbage, opdager de, at de heller ikke længere føler sig forstået der, fordi de selv har forandret sig for meget. Den følelse af hjemløshed gør det meget ensomt at være indvandrer – og mønsterbryder.

De fleste klassereisende opplever deres sosiale oppbrudd som et smertefullt brudd med familien. Mange av dem er plaget av dårlig samvittighet over å ha vendt foreldrene ryggen:

Det sker tit på et tidspunkt i deres liv, hvor de er i gang med at lære alle de her nye koder. De er i gang med at finde ud af, hvordan de bliver det her middelklassemenneske, der gør alt på den rigtige måde, og når de så kigger tilbage på deres arbejderfamilie, så ser de lige præcist alt det, de ikke vil være mere.

Å lære seg middelklassens koder er som å lære seg et nytt språk seint i livet. Flere klassereisende beskriver det faktisk selv som å “snakke med aksent”:

Der er enkelte af dem, der i løbet af deres liv bliver vrede og siger: ”Fuck! Min gamle måde er den rigtige”. Men langt de fleste af de her mennesker føler, at det er efterstræbelsesværdigt at opføre sig, som man gør i den højere middelklasse – og det vil sige, at alt, hvad de gør, når de bare er sig selv, er ”forkert”.

Myging mener at denne høye personlige prisen kan være en forklaring på at så få velger å ta spranget:

Hvis arbejderbarnets pris for at blive direktør er, at man ikke har noget ordentligt forhold til sin familie, så er prisen højere end for et middelklassebarn. Det er for mig det, der definerer ulighed. At man ikke betaler samme pris for at opnå det samme gode.

>> les intervjuet i LOs Ugebrev A4

Boka ble også omtalt (og rost) i Politiken. Vi kan dessuten lese om noen mønsterbrydernes historie i Kristeligt Dagblad og i Information
I Norge har vi hatt en lignende diskusjon for et par år siden, der antropolog Marianne Gullestad var mye involvert, se Vis billetten – du er på klassereise.

En veldig interessant klassereise-historie fortalte den tyske historikeren Frank Meyer ved Høyskolen i Oslo i boka “Mellom to kulturer”, se Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten. Lignende klassereise-spørsmål tok også Gjertrud Lian opp i sin hovedoppgave om arbeiderklassen i Newcastle, se Det lukkede rommet rundt arbeiderklassen: Oppgave om arbeiderklasseidentitet

Starter ny serie om “Festning Europa”

Published on March 9, 2009 by lorenz Posted in arbeid(sliv), Europa, globalisering transnajonalt, innvandring migrasjon, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Bevæpnet med sitater fra Annual Review of Anthropology besøker Nina Trige Andersen fra den danske avisa Information og en “papirløs” migrant en interneringsleir for innvandrere i Frankrike. Teksten “En illegal indvandrer bliver til” er første del av serien Fortællinger om Fort Europa og ‘Den illegale indvandrer’.

Journalisten siterer fra teksten ‘Migrant ‘Illegality’ and Deportability in Everyday Life’ som Nicolas De Genova allerede skrev i 2002. Den er en krass kritikk av den stadig strengere innvandringspolitikken i Europa. For folk flest er det blitt stadig vanskeligere å krysse grenser.

Men samtidig “importerer” de rike landene “billig arbeidskraft”. Dette ser ut som en motsetning, men det er det ikke ifølge De Genova:

Fra Information:

“Statens disciplinerende apparat til at producere migranters ‘illegalitet’ er aldrig kun møntet på at opnå målet om deportation. Det er deportabiliteten, og ikke selve deportationen, der historisk har installeret papirløse migranters arbejdskraft som en vare, der i særlig grad står til rådighed”, skriver Genova.
(…)
Statens mulighed for at fjerne den uønskede migrant fra det nationale territorium, ‘deportabiliteten’, er ifølge antropologen Nicolas De Genova centralt for det fænomen, der bedst er kendt som ‘illegal indvandring’.
(…)
Når vi først har erkendt, at skellet mellem legal og illegal migration ikke er installeret for fysisk at ekskludere, men for socialt at inkludere “under betingelser af tvungen udsathed,” skriver Genova, “er det ikke svært at begribe, hvordan migranters mangeårige liv i ‘illegalitet’ kan fungere som en disciplinerende læretid i underordningen af deres arbejdskraft.”

>> les hele saken i Information

Nicolas De Genova er en skarp kritiker av U.S. regimet og USAs krig mot Irak. Han ble kjendis etter uttalelser på en teach-in der han bl.a. sa “The only true heroes are those who find ways to defeat the U.S. military.” Sånne ting har du ikke lov å si i USA, han fikk masse trøbbel.

SE OGSÅ:

– Ikke kall dem for illegale

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

– Åpne grenser er løsningen

Bevæpnet med sitater fra Annual Review of Anthropology besøker Nina Trige Andersen fra den danske avisa Information og en "papirløs" migrant en interneringsleir for innvandrere i Frankrike. Teksten "En illegal indvandrer bliver til" er første del av serien …

Les bygdebøker!

Published on December 31, 2008 by lorenz Posted in antropologi allment, bøker, globalisering transnajonalt, historie, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå på Utsira, en liten øy 20 km utenfor Haugesund. Den lokale historieboka er imponerende. Den teller flere sider (856) enn øya har innbyggere (litt over 200). Ikke bare det, den inneholder mye stoff om globale forhold. Hele perspektivet er transnasjonalt.

Norske lærebøker, både historie-, filosofi- eller sosiologibøker er ofte blitt kritisert for å handle for lite om verden utenfor Norges grenser. Helt fram til Norsk innvandringshistorie kom ut i 2003, har innvandrernes innsats i å bygge landet vært usynlig i historiebøkene. På den måten kunne myten oppstå om at innvandring er noe nytt og at nordmenn har hatt lite erfaring med folk fra andre land.

Men Roar Svendsen og Bjørn Arild Hansen Ersland skriver allerede på side 21 i boka “Utsira fram til år 2000. Historien om et øysamfunn”:

Det ville ha vært feil å studere Utsiras steinalder isolert, heller ikke Norges. Vi kan gjerne snakke om isolerte øyer eller avstengte daler, men utviklingen skjer likevel i takt med andre kulturområder, og den blir drevet fram av påvirkninger utenfra. Dette gjelder helt fra de første fangstfolkene vandret inn for å utnytte de fangstområdene som en gang mye senere ble Norge.

Med dette i minnet har vi forsøkt å følge de sporene menneskene på Utsira har etterlatt seg fra de innvandret til Norge etter isavsmeltingen og fram til slutten av yngre steinalder.

Om bronsealderen skriver de:

Den første virkelige bronsealder i Europa, hvor bronsen var det viktigste materialet i våpen og redsskaper oppstod i Slovakia, Mähren og Böhmen (aunjetitz-kulturen).
(…)
Denne kulturen besto av jordbruksfolk som gjennom å utvinne metall i Alpene og Slovakia kom til å få stor innflytelse, ikke minst på grunn av handelen som fulgte. Deres våpen, redskaper og smykker ble spredt over hele Europa. I løpet av kort tid virker det som om hele kontinentet var blitt åpnet for handelssamkvem over det ungarske slettelandet til Middelhavet, over passene i Alpene til Nord-Italia, og til de store elvene opp til Skandinavia.

Vi leser om en spesiell grav som ble funnet på Utsira for rundt 75 år siden som stammer fra slutten av 700-tallet. Måten kvinnen ble gravlagt på tyder på kristen påvirkning – 200 år før kristendommens endelige innpass i Norge! Hvordan kunne dette være mulig?

“En kan gjerne lure på hvordan folk på Utsira, som i dag er en av Norges minste og mest isolerte kommuner, kan ha blitt utsatt for en slik påvirkning før år 800”, skriver historikerne.

Jan Petersen, som var ansvarlig for utgravningene på Utsira mellom 1929 og 1933, mente kristendommen kom til Utsira via Shetland. På de britiske øyene har kristendommen allerede fått innpass flere hundre år tidligere. Ifølge Petersen må det allerede i folkevandringstiden ha vært forbindelser mellom øyboerne på Utsira og Shetland.

Petersen fikk riktignok ikke mye støtte fra andre arkeologer, men uansett viser gravfunnet “at Utsira var en del av verden” ifølge boka:

I graven har det ligget en kvinne med perlekjede og to bergkrystaller som gravgods. Perlene stammer fra yngre jernalder. Ti av dem er store mosaikkperler, ellers er det blå, hvite og grønne glassperler og en av rav. Alle perlene kommer fra utlandet. Ravperlen kommer sannsynligvis fra Jylland, og glassperlene kommer fra Rhin-egnen. Dette funnet viser at det har vært storfolk på Utsira for over 1000 år siden.

Det ser altså ut til at Utsira, i likhet med flere andre Rogalands-kommuner har vært utsatt for en kristen påvirkning lenge før kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Denne påvirkningen foregikk før de kristne misjonærene kom til Norge, og må selvsagt skyldes direkte eller indirekte kontakt med utlandet. De første kristne misjonærene kom til Norden først på 800-tallet.

Vi leser dessuten om skottehandelen på Vestlandet, om engelske, tyske, nederlandske og danske skip i traktene rundt Utsira. Hollandske og engelske hummerfartøyer kom hit og kjøpte hummer:

Selv om vi vet svært lite om innflytting til Utsira, så vet vi at dette ikke var noe nytt fenomen. I det sjømilitære manntallet fra 1707 får vi nemlig oppgittt fødselsstedene til mennene på øya. Da var 11 av de 41 mannspersonene, dvs 27% født på andre steder, 5 på Karmøy, 1 var født i “Bergenhuus Lehn”, 1 i “Aske Sogen”, 2 i “Nordlandene” og 2 i Holland.

Flere sirabuer dro ut i verden, ikke bare på Islandfiske: Mellom 1851 og 1907 dro 72 sirabuer fra Utsira til Amerika.

Senere i boka konkluderer Svendsen og Ersland:

Sirabuene var nemlig langt i fra noen heimfødinger. De levde i et åpent samfunn, og var godt vant til å forholde seg til fremmede.

Og jeg har bare tatt en rask titt inn i boka.

Her på øya fikk jeg vite at folk stort sett har vært orientert mer mot Vest enn mot Øst. De hadde mer kontakt med de britiske øyene, Færøyene og evt også Island enn med Oslo. Idag pendler flere sirabuer til oljeplatformer eller seiler på “de syv hav” som maskinister eller styrmenn, påpekes det også i en brosjyre.

For mer info se en fin reportasje i Vi over 60 og Utsira kommunes sider. Atle Grimsby blogger dessuten om Utsira as a way of life.

SE OGSÅ:

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

– Nasjonalistisk historieskriving er problemet

For en mer transnasjonal sosiologi

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå…

Studerer norske studenter i Polen

Published on December 4, 2008 by lorenz Posted in globalisering transnajonalt, innvandring migrasjon, master-/ hovedoppgaver, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Flere og flere antropologistudenter forsker på nordmenn. Mens Sandra Janzsó utforsker Oslos organiserte sjekkemiljø, holder Magnus Skjelstad på med en masteroppgave om norske medisinstudenter i Krakow.

I et helt semester fotfulgte han førsteårskullet på medisinstudiet, leser vi i Universitas. Det virker som om de norske studentene først og fremst henger rundt med andre nordmenn. “Denne intense samhandlingen”, leser vi, “har ført til at polakker ofte oppfatter studentene som turister”.

>> les hele saken i Universitas

Det er mange norske medisinstudenter i Polen og flere og flere studenter velger Øst-Europa

SE OGSÅ:

Hovedoppgave om nordmenn som sliter med integreringen

Studerte norske ghettoer i Dubai

I et helt semester fotfulgte han førsteårskullet på medisinstudiet, leser vi i Universitas. Det…