search expand

– Modernitet betyr akselerasjon

Hvorfor har vi alle så dårlig tid selv om vi egentlig kan jobbe mer effektivt enn tidligere? Grunnen er at akselerasjon – kontinuerlig fartsøkning – er vår tids grunnprinsipp, mener sosiolog Hartmut Rosa. Hele modernitetens historie lar seg skrive som en historie om akselerasjon, mener han. Han bruker teorien også for å forklare innvandringsdebatten, økende fattigdom og populisme.

Rosa har vært innleder på seminaret Time and Modernity arrangert av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge.

I et (epost-) intervju med meg sa han bl.a.

– I mange rådgivningsbøker leser vi kan komme oss ut av tidsklemma ved å ta det mer med ro. Jeg derimot sier: Akselerasjon hører til modernitetens vesen. Vi kan ikke leve eller jobbe saktere uten å melde oss ut av moderniteten. Moderniteten gir ikke rom for stillstand eller avkopling. Modernitetens grunnprinsipp er dynamisering. Og denne dynamiseringen består av tre former av akselerasjon som driver hverandre framover: teknisk akselerasjon, sosial akselerasjon og livstempoets akselerasjon. Akselerasjonsprinsippet har hersket over oss i omtrent 300 år. Derfor er det ikke bare å vedta et par lover eller å skape holdningsendringer og vips er tidsklemma borte.

(…)

– Men samtidig fins det både her i Europa og i andre verdensdeler store og kanskje økende befolkningsgrupper som er utestengt fra akselerasjonsspillet. De vil gjerne være med i akselerasjonen og oppfatter seg som frakoplet eller tvangs-deakselert. Dette gjelder for store deler av Afrika, men også for arbeidsledige i Europa. Slik oppstår det nye store forskjeller. Den ene delen lever på en måte fortere og fortere, den andre delen saktere og saktere. Men denne langsomheten er ikke noe kulturelt, det er heller en deprivasjonstilstand, ikke minst i vedkommendes egenoppfatning.

(…)

– Når vi har forstått akselerasjonens årsaker, kjennetegn og konsekvensene, er vi kanskje i stand til å dempe konsekvensene, forandre eller fjerne årsakene. Men hittil har vi ikke engang øynet, eller vi har til og med misforstått modernitetens akselerasjonskraft. De fleste sosiologiske moderniseringsteoriene ser differensiering (arbeidsdeling, spesialisering etc), rasjonalisering og individualisering, kanskje også kommodifisering, som moderniseringens grunnprinsipper. Sosiologien har glemt hvordan moderniteten har satt den materielle, sosiale og åndelige verden ustoppelig i bevegelse.

>> les hele intervjuet (lenker oppdatert 26.4.2021)

SE OGSÅ:

Modernitet: Sosiologen Ulrich Beck skisserer et nytt paradigme

Ny bok om Bauman og det postmoderne

Modernitet ødelegger antropologien: Er folk på Stillehavsøyene like moderne som vi i Europa? Er modernitet et nyttig begrep?

Hvorfor har vi alle så dårlig tid selv om vi egentlig kan jobbe mer effektivt enn tidligere? Grunnen er at akselerasjon - kontinuerlig fartsøkning - er vår tids grunnprinsipp, mener sosiolog Hartmut Rosa. Hele modernitetens historie lar seg skrive…

Read more

Hvorfor flere og flere konspirasjonsteorier?

Bølgen av konspirasjonsteorier henger sammen med framkomsten av massemediene og den moderne verdens økende kompleksitet, hevder den franske antropologen Véronique Vincent-Campion som har skrevet en bok om konspirasjonsteorier “La société parano – Théories du complot, menaces et incertitudes”.

Den danske avisa Information skriver om boka:

Den franske antropolog hælder til teorien, at megakomplottet finder sine rødder i den franske revolution. De gamle autoriteter og sandheder omstyrtes, folket tager magten, konspirationsteorierne universaliseres, og allerede i 1792 antages frimurerne at have iscenesat den ny orden. Beviset er den trekantede figur i guillotinen.

Dyrkelsen af megakomplottet som massebeskæftigelse spores imidlertid tilbage til massemediernes fremkomst og mordet på Kennedy, hvorom størsteparten af amerikanerne stadig tvivler.

En af grundene, skriver Campion-Vincent, er den moderne verdens øgede kompleksitet, hvor sagerne besluttes på tværs af landegrænser i en global bureaukratisk struktur. Kravet om transparens stiger i de demokratiske lande og konspirationsteorier, der intet overlader til tilfældet, kan her gennemskue alt.

(…)

En af bogens mere interessante passager er gennemgangen af marxismen som en komplotteori, der blotlægger, hvorledes alt styres af et princip, nemlig kapitalismen. De tre grundantagelser, som konspirationsteoretikere som regel arbejder med – ‘alt er forbundet’, ‘intet sker ved et tilfælde’ og ‘tingene er ikke, hvad de giver sig ud for at være’ – genfindes i mange marxistiske afsløringer.

>> les hele saken i Information

Jeg fant følgende tekster av Véronique Vincent-Campion:

The Tell-Tale Eye. An analysis of a fairly widespread false idea (Folklore 1999 / findarticles.com)

Scaring by numbers. France was once immune to news stories based on dodgy statistics. No longer. (Spiked, 27.4.06)

SE OGSÅ:

Wikipedia om konspirasjonsteorier

11/9-teoriene florerer (Aftenposten, 11.9.06)

Den store sammen-svergelsen. Onde brorskap og falske månelandinger: Vi gir deg beste konspirasjonsteoriene (Dagbladet, 4.8.06)

Bølgen av konspirasjonsteorier henger sammen med framkomsten av massemediene og den moderne verdens økende kompleksitet, hevder den franske antropologen Véronique Vincent-Campion som har skrevet en bok om konspirasjonsteorier "La société parano – Théories du complot, menaces et incertitudes". …

Read more

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo – og tradisjonene vedlikeholdes. “I dag kan man like gjerne drikke kaffe latte på samisk, eller være punkesame, som en av mine informanter beskriver seg som”, skriver hun.

Rundt 40 000 samer bor i Norge. Kun 2900 av dem (7%) driver med reindrift. Nesten dobbelt så mange samer (rundt 5000) bor i Oslo. Men av en eller annen grunn er det forsket veldig lite på bysamer. Kanskje fordi de ikke er interessante nok? “De er fornorsket, de er ikke ordentlige samer lenger”, hørte jeg en tysk antropologiprofessor for en del år siden si mens han viste bilder av samer i Oslo og Tromsø. Astri Dankertsen viser hvor feil slike påstander er (som har vært vanlig før og fortsatt er det delvis i utenlandske publikasjoner). Det er egentlig helt motsatt. Hun skriver:

Mange samer er bosatt i Oslo, og mange høyt utdannete samer har studert ved Universitetet i Oslo, og etter hvert Tromsø. De er utdannet innen det norske utdanningssystemet, og mange bruker i dag sin utdannelse til å fremme det samiske, ved for eksempel ved å jobbe på høyskoler og universiteter, drive med forskning, sitte på Sametinget og drive med politikk, jobbe i departementet med samiske saker, sameland eller ha andre ledende stillinger relatert til det samiske.

Overgangen fra livet i Karasjok eller Porsanger til livet i Oslo er ikke nødvendigvis vanskelig:

Johan Aslak, en mann i syttiårene fra Varanger, sier at den flerkulturelle kompetansen som samer i Oslo er nødt til å beherske, også er en gammel, verdsatt, samisk kompetanse. Det å kunne omgås mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, og beherske kodene i ulike situasjoner, var en nødvendighet og en dyd, påstår han. Finnmark har alltid vært et flerkulturelt fylke. (…)Derfor ser han ikke det som et problem at man må tilpasse seg til en viss grad i Oslo også.

Det kan faktisk være en fordel å være same i en storby:

Mange samiske kunstnere lever og virker i Oslo, en viktig arena for å vise frem det de driver med, samt markedsføre det samiske på en måte som i aller høyeste grad er urban og moderne. Mange av disse bruker Oslo som arena fordi stedet de kommer fra, blir for lite, og fordi de kan nå et større publikum i Oslo. Her kan de også treffe andre likesinnete som driver med noe av det samme som de gjør uten å være samiske. I byen er det også en fordel å være annerledes, og samspillet mellom samisk tradisjon og innovasjon er følgelig noe som ”selger”.

Mange arrangementer som antropologen har vært med på er en kombinasjon av tradisjon og innovasjon. De er samiske, men deres uttrykksform er typisk for byen, skriver hun:

Et eksempel på dette er koftewalken som ble arrangert under vinterfestivalen i 2005. Her ble det visst frem kofter (…) Ordet koftewalk er i seg selv et eksempel på innovasjon i forhold til det samiske, der man kombinerer ordet kofte med moteverden og catwalkbegrepet. Under Samisk vinterfestival er det også konserter, som Intrigue i 2005, et samisk metalband, eller teknojoikeren Per Tor Turi.

Hun nevner flere eksempler på nyskaping når det gjelder kofter:

Marit fortalte at hun hadde kjøpt stoff på Grønland i Oslo, og koften hennes var i blått og gult, blankt brokadestoff som lignet på stoffet brukt i indiske sarier. Siv-Karin, en livlig femtiåring fra Varanger, hadde miniskjørtkofte.

En mann i tredveårene hadde en svart kofte som han gjerne kalte for satanistkoften sin, på grunn av dens svarte farge, noe som også gjerne forbinnes til satanisters klesstil.

Mange samer i Oslo, skriver Dankertsen, lever et liv der de “hopper mellom å være norsk og samisk”. I norske sammenhenger kan de gjerne fremstå som norske på lik linje med de andre norske:

Den moderne byen gjør at man i større grad er nødt til å oppsøke etniske situasjoner og foreninger for å kunne leve ut denne siden av seg selv. Mange uttrykker at de synes det er fint at det er et Samisk hus nå hvor man kan komme og møte andre samer, og snakke samisk, noe man ikke alltid har muligheten til i det daglige livet.

Men det fins en stor variasjon. Det fins – som hun skriver – både “praktiserende” og “ikke praktiserende” (og de “tilbakevendte”, såkalte “identitetsmigranter”). Selv om det er mye mer akseptert å være same enn for 30 år siden, fins det fortsatt en del samer som skjuler sin bakgrunn, spesielt mange voksne og eldre fra kysten. Mange av disse lever til daglig som nordmenn i Oslo, har giftet seg med nordmenn og har norske barn.

Å være same, eller å “bli” same, er for mange i en viss grad basert på valg. Noen velger det bort, andre prøver å “lære” å være same gjennom å gå på kurs bl.a. Noen har blitt “mer” same etter flyttingen til Oslo. I Oslo tilbringer en jo mer tid med folk som ikke er samer, og er nødt til å svare på spørsmål om bakgrunnen sin og blir derfor mer bevisst, skriver hun.

Men flere informanter peker på at de ikke definerer seg kun som same og at andre identiteter (kvinne, sosialdemokrat, kristen etc) er like viktige. I tillegg har det å være moderne same også et globalt aspekt: En føler solidaritet med andre urfolk i andre land. Dette ser en blant annet på festivaler som Riddu Riddu.

Mye av diskrimineringen samer opplever i Oslo, mener Astri Dankertsen, skyldes mangel på kunnskap om hva det vil si å være moderne same:

Mange uttrykker også puristiske, stereotypifiserende og eksotifiserende holdninger til hva det vil si å være same, og glemmer lett hvordan moderne samer i Oslo lever. Som Gro Ween påpeker at fra et majoritetsperspektiv er ofte urfolks rettigheter knyttet til en forståelse av autentisitet og annerledeshet, og at bare urfolk som lever på det majoriteten oppfatter som tradisjonelt viss, har krav på spesielle rettigheter (Ween, 2005).

Dessuten dominerer statiske forestillinger om etnisitet – at man ikke kan være både-og. Dette viste bl.a. flaggsaken:

Per Ditlev-Simonsen sa at det er det norske som skal markeres på 17. mai, og derfor kan ikke det samiske flagget brukes (NRK, nyheter, 2005). Imot dette uttalte mange [samer ]at man kan være samisk og samtidig norsk statsborger, og at det samiske flagget også er et offisielt norsk flagg. Det er altså ulike oppfatninger om hva det vil si å være norsk, og hva det nasjonale fellesskapet innebærer og inneholder.

Antropologen har selv samiske aner. Hva betyr dette for feltarbeidet? Dette aspektet mye mer i del 2 av omtalen av denne oppgaven om et par dager.

Oppgaven er ikke på nett. Se også tidligere omtale: Masteroppgave: Å være same i Oslo eller alle nyheter om samer

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

OPPDATERING: Del 3 og 4 av oppgavens oppsummering:
Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”
Internett – samenes og antropologens beste venn

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo -…

Read more

Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg – Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning “å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv”, skriver Dagens Nyheter:

När disciplinerna tog form på 1800-talet delade de samtidigt världen mellan sig. Sociologin ägnades “moderna”, det vill säga europeiska, samhällen. Antropologin skulle däremot inriktas på “primitiva”, “förmoderna” samhällen. Sociologin handlade om oss, antropologin om de andra.
(…)
Internationalisering nämns gärna som ett luftigt ideal i universitetsvärlden. Mer sällan talar man om den skeva globala fördelningen av kunskapsresurser. Trots att en majoritet av världens universitetsstudenter numera återfinns i den så kallade tredje världen sätter universiteten i Europa och Nordamerika dagordningen.

Et godt eksempel på ulike perspektiver av forskere i “Vesten” og i “Afrika” er reaksjonene på Wisers arbeid med temanummert “Johannesburg – den undflyende metropolen” i tidskriftet Public Culture (3/04). Redaktørene Sarah Nuttall og Achille Mbembe ble kritisert av amerikanske forskere på grunn av deres uvanlige perspektiv:

Amerikanska forskare tyckte att de hade ägnat för lite uppmärksamhet åt slummen. Underförstått: Afrikanska städer blir endast intressanta om de skildras som katastrofområden. Här återvänder, på det försåtligaste vis, tudelningen mellan moderniteten och de andra.

Utan att för ett ögonblick förneka de extrema klasskillnaderna i Johannesburg ville emellertid Nuttall och Mbembe göra upp med tendensen att “beskriva Afrika som ett objekt vid sidan om världen, eller som ett misslyckat eller ofullgånget exempel på någonting annat”.

I stället ville de förstå hur Johannesburgs blänkande finanskvarter och rangliga kåkstäder tillsammans bildar en urban mosaik, jämförbar med städer i São Paulo eller Bombay, men med sina egna historiska och sinnliga kvaliteter. Och där njutning är en lika giltig kategori som lidande.

Alltså undersöker Nuttall hur den nya “svarta” ungdomskulturen i Johannesburg medlar mellan minnet av påtvingad marginalisering och konsumtionssamhällets överflöd av identifikationsobjekt. Gamla bilder av Steve Biko hamnar på märkeskläder. Reklamen lånar stildrag från apartheids 70-tal för att ironisera över dem.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

WISERs nettside derimot er ikke mye å skryte av. Fordi den er lagt med amatør-programmet Microsoft Frontpage, er den ubrukelig for oss som ikke bruker nettleseren Internet Explorer.

Fra/om redaktørene av temanummeret Johannesburg fins bl.a. dette på nettet:

Sarah Nuttall and Cheryl Ann Michael: Re-imagining South African Cultural Studies (pdf)

Intervju med Achille Mbembe om boka “On the Postcolony”

SE OGSÅ:

Sosiologiens blendende hvithet

– Antropologer er etnosentriske

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg - Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning "å gjenoppfinne…

Read more

Sosiologiens blendende hvithet

Sosiolog Ida Hjelde etterlyser i en fersk masteroppgave globale perspektiver innen sosiologien, melder nettstedet Kilden. Ved hjelp av postkolonial og feministisk teori har hun synliggjort sosiologiens blendende hvithet:

– Jeg mener at god sosiologi konsekvent må operere med en global referanseramme for analyse. Dette er en forutsetning for å kunne se når, og i hvilken grad, globale relasjoner er relevant for å forstå et lokalt fenomen. Det er et paradoks når viktige internasjonale handelsavtaler som WTO og GATS ikke kommer inn i analysen av det norske samfunnet og at global ulikhet ikke blir behandlet i et masterkurs om ulikhet.

På samme måte som kjønn ble kjempet fram som et sentralt perspektiv i sosiologien må de globale maktrelasjonene som vestlige samfunn er en del av bli en naturlig del av sosiologien!

Hjelde har studert sosiologi både ved Det amerikanske universitet i Kairo og Universitet i Oslo. Der oppdaget hun dramatiske forskjeller:

– Det postkoloniale perspektivet var en selvfølge på universitet i Egypt, mens jeg med min norske utdanning knapt visste hva det var, sier Hjelde. Med postkolonial teori mener hun teorier som ser på maktforholdet mellom tideligere kolonier og kolonimakter, og hvordan maktforholdet videreføres og legitimeres selv kolonitida er over.

Ubehaget og undringen over forskjellene fikk henne til å skrive denne oppgaven. Hun har brukt empiriske eksempler fra to kurs ved Universitetet i Oslo, Sosiologiens klassikere på bachelornivå og Ulikhet: Klasse, kjønn og etnisitet på masternivå. Hjelde mener sosiologien konstruerer et syn på det moderne som er ensbetydende med vestlige samfunn og at vestlige samfunn kan forstås bare ut fra seg selv, utenfor et globalt rammeverk.

Som positivt eksempel trekker hun fram May-Len Skilbrei, Marianne Tveit og Anette Brunovskis studie av nigerianske prostituerte, leser vi:

De har studert de konkrete erfaringene og reiserutene til de nigerianske prostituerte. På grunn av stengte grenser må disse kvinnene betale i dyre dommer for å komme til Europa, og ender dermed i et avhengighetsforhold til bakmenn som de skylder penger.

– De tar utgangspunkt i konkrete erfaringer og setter dem inn i en global kontekst, og da blir virkelighetsbeskrivelsen helt annerledes enn hvis hun hadde tatt utgangspunkt i prostitusjon som et ordensproblem, sier Hjelde.

>> les hele saken på Kilden

>> last ned hele oppgaven

Det ville være interessant å undersøke eurosentrismen i antropologien. Kan Hjeldes funn overføres til vårt fag? På et seminar sa Ida Hjelde at det ikke går an å snakke om at vi lever i et postindustrielt samfunn når industrien lever i beste velgående – i lavkostland. Dette er påstander som også sirkulerer innenfor antropologien. Thorgeir Kolsrud avslørte eurosentrisme i antropologiens bruk av begrepet modernitet. >> les “Modernitet” ødelegger antropologien

SE OGSÅ:

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Sosiolog Ida Hjelde etterlyser i en fersk masteroppgave globale perspektiver innen sosiologien, melder nettstedet Kilden. Ved hjelp av postkolonial og feministisk teori har hun synliggjort sosiologiens blendende hvithet:

- Jeg mener at god sosiologi konsekvent må operere med en global referanseramme…

Read more