search expand

Finansverden: Fryktbasert arbeidskultur, dårlig integrerte ansatte?

Som jeg har skrevet tidligere så har The Guardian sendt en antropolog på feltarbeid blant finansfolk i London.

Nå har Information intervjuet denne antropologen, nederlanderen Joris Luyendijk.

Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter og bankfolk, der i stadig stigende grad styrer verden”.

Til tross for forskjellene er det en del generelle trekk

  • Finansfolk i London er del av en globalisert klasse uten tilknytning til stedet der de bor, konstant innstilt på å flytte. “De føler intet ansvar for det sted, de befinder sig.”

  • De er enormt dedikert til arbeidet sitt. Jobben krever “en overmenneskelig vilje til at vinde”. En informant sa: “Du behøver ikke at være brilliant for at arbejde i finanssektoren, du skal bare være kvik nok og være villig til at arbejde rigtig, rigtig mange timer.”

  • Og så er de ekstremt opptatt av penger. Alle de som antropologen har talt med, fremhever pengene som avgjørende, skriver Information.

  • Arbeidskulturen er preget av frykt. “Hvis min chef læser dette, bliver jeg fyret”, sa en informant som derfor ikke engang tør fortelle fra hvilket land i Europa hun kommer fra.

>> les hele saken i Information

Det er flere andre antropologer som tidligere har studert finanverdenen, se bl.a. Antropolog: "På børsen driver en med magi og ritualer" og Anthropologist Explores Wall Street Culture eller Used anthropology to predict the financial crisis og – Use Anthropology to Build A Human Economy inkl David Graebers kommentarer til Occupy Wall Street protestene

SE OGSÅ:

Guardian sends anthropologist on fieldwork among bankers in London

En antropolog blant trailersjåfører

Som jeg har skrevet tidligere så har The Guardian sendt en antropolog på feltarbeid blant finansfolk i London.

Nå har Information intervjuet denne antropologen, nederlanderen Joris Luyendijk.

Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter…

Read more

Hvor mye er DU verdt?

Hvor lønnsom er innvandringen for A/S Norge? Dette spørsmålet undersøkte det regjeringsutnevnte Brochmannutvalget i en mye omtalt rapport. Norge ser ifølge kritikere ut til å ha fått innvandrerregnskapet som FrP har krevd i mange år.

Økonom: Innvandring en bombe under velferdsstaten og Advarer mot europeisk trygdefest i Norge, skriver avisene.

Selv om man aksepterer markedstenkningen om landets innbyggere er det interessant å se hvilke spørsmål som reises, skriver Thomas Hylland Eriksen i en kronikk i Dagbladet:

For eksempel kunne man spørre: Lønnsomt for hvem? For et land som allerede flyter over av penger, eller for en lutfattig familie i Somalia, som mottar hundre euro i måneden fra en fembarnsmor som lever av trygd i Norge?

Noe annet som er interessant å peke på: Samtidig, mens offentligheten diskuterer hva man kan gjøre for å få flere innvandrere i arbeid, blir flere tusen mennesker nektet å jobbe, skriver antropologen. Dette er de udokumenterte, de ureturnerbare, de papirløse, som blir behandlet som ikke-mennesker, som mennesker uten verdi.

“I Norge er det vanskelig å få gjennomslag for tanken at alle mennesker er like mye verdt, sa Thomas Hylland Eriksen om regjeringens behandlig av papirløse. Debatten som fulgte ga ham rett.

“Verdens rikeste land har startet et oppgjør med migrantene, på jakt etter unyttige elementer”, skriver Rebekka Borsch i en kronikk i Aftenposten:

Bevæpnet med tall og statistikk har utvalget tatt for seg en sammensatt gruppe mennesker og regnet seg frem til hva disse er verdt. Resultat: ikke særlig mye. Ok da, polakkene og andre EØS-innvandrere reddet Norge fra kostnadspress og høy rente i en het økonomi frem til finanskrisen. Men det betyr ikke så meget på lang sikt. Selv EØS-innvandrerne kan nemlig få et levemønster med lav yrkesdeltakelse og overforbruk av trygd og andre ytelser, frykter migrasjonsutvalget.

Borsch er innvandrer fra Tyskland – og er – etter å lest rapporten – glad for å være fra “Vesten”. For “er du fra Øst-Europa eller – enda verre – Asia eller Afrika, er du egentlig uønsket på norsk jord”.

Egentlig trodde hun at “slike vurderinger av store befolkningsgrupper, basert på etnisitet, hørte fortiden til”.

Men “når vi først er inne i debatten om hvilke grupper som er mer eller mindre verdifulle i samfunnet vårt”, fortsetter hun, hvorfor da stoppe ved innvandrerne? Hvorfor ikke analysere hele befolkningen? Hvor mye er DU verdt?

Hvor samfunnsnyttig er egentlig du som leser dette? Hm? Tenkt på det noen gang? Her ligger det et stort, uutnyttet potensial for AS Norge. Ved å sette opp et individuelt nytteregnskap for hver innbygger får vi sannheten på bordet. Statistikk så det holder. Hvem nytter, og hvem koster gjennom et helt livsløp? Hvor bor latsabbene, hvem er for teite, giddalause, svake eller skrøpelige til å yte sitt? Vi får full oversikt over hvilken landsdel, hvilke befolkningsgrupper og ikke minst hvilke enkeltindivider som er minst verdifulle.

Tenk, hvilke gevinstmuligheter det kan gi samfunnsøkonomisk. AS Norge kan optimaliseres til helt nye høyder!

>> les hele kronikken “Menneskets nytteverdi i AS Norge”

Borsch har skrevet flere interessante kronikker tidligere, bl.a. om den økende politiske underklassen i Norge – innvandrere som har de samme pliktene som “etnisk norske”, men ikke de samme rettene: “De ses på som nyttig arbeidskraft, ikke som politiske mennesker og likestilte medborgere.”

En annen kritiker av rapporten er Marte Michelet i Dagbladet som med kronikken Heretter er det personlig har skapt så mye debatt at hun leverte en oppfølger for noen dager siden: Tall og fakta:

Utvalgets avtrykk i den norske samfunnsdebatten blir ikke først og fremst tallene de har lagt fram, men perspektivet de forsterker: En forestilling om at det må være noe defekt med innvandrerne – moralsk, etnisk, religiøst, whatever.

Den forestillingen kan umulig bekjempes med bare tall og fakta. Den må også bekjempes med et motperspektiv – et som ser blant annet mine svigerforeldre som alminnelige mennesker, ikke minustall.

Hun er nemlig svanger med “velferdsstatens undergang”, en “innvandrerunge” med pappa fra Iran:

Foreldrene hans, Mohammed og Parvin, flyktet fra Iran for redde sønnene sine unna den eskalerende krigen mellom Iran og Irak: Ville det vært en nettogevinst for Norge om Ali aldri hadde kommet til våre breddegrader, men i stedet hadde ligget i en massegrav i Iran, drept som utkommandert barnesoldat i det ørkesløse slaget mellom Saddam og Khomeini?

Det kan også være interessant å diskutere forskningens (manglende) uavhengighet og de tette båndene mellom akademia og myndighetene. En stor del av forskningen om innvandringen er bestilt fra myndighetene og resultatene er deretter, se tidligere sak Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

Brochmann-utvalgets rapport Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid kan lastes ned gratis.

OPPDATERINGER: UiO-forskere bak rapporten får mer slakt. “Rapporten handler om hvordan styre Norge mest mulig i retning av å bli gratispassasjer i europeisk sammenheng”, skriver Nina Dessau i Dagbladet.

Hvor lønnsom er innvandringen for A/S Norge? Dette spørsmålet undersøkte det regjeringsutnevnte Brochmannutvalget i en mye omtalt rapport. Norge ser ifølge kritikere ut til å ha fått innvandrerregnskapet som FrP har krevd i mange år.

Økonom: Innvandring en bombe under…

Read more

“Noen her som er blitt voldtatt?” Antropolog kritiserer tvilsomt undervisningsopplegg

Har dere alkoholikere i familien? Er noen av dere blitt voldtatt? Slike spørsmål måtte elevene i en svensk skoleklasse svare på – foran hele klassen, melder Sveriges Radios program Kaliber. Opplegget er del av emnet “livskunskap”.

Meningen er å lære elevene opp i såkalt sosial og emosjonell kompetanse. Læreren snakker med elevene om følelser. Alle sitter i en ring. Gruppeterapi på skolen. Hvorfor? For å forebygge mobbing. For å bidra til likestilling. For å fremme positiv tenkning. Flere og flere skoler har livskunnskap “på schemat” etter at regjeringen i 1994 innførte et “värdegrundsuppdrag”: Skolene skal formidle det svenske samfunns grunnleggende verdier.

Men nå etter flere medieoppslag er det blitt kjent at det foregår en del tvilsomme ting i livskunnskapens navn. At metodene som brukes ikke er vitenskaplig fundert. At undervisningen kan være direkte skadelig og i verste fall føre til selvmord. Markedet for trening i sosial og emosjonell kompetanse vokser. Rektorer kjøper inn tjenester fra diverse konsulenter.

Sveriges Radio har blant annet snakket med antropologen Åsa Bartholdsson som har vært på feltarbeid i diverse skoler og fulgt med på livskunnskap-timene. Å diskutere dypt personlige spørsmål offentlig i en skoleklasse krenker elevenes integritet, sier hun. Det gjør heller ikke saken bedre at elever som ikke er villige til å være med på dette, blir mistenkeliggjort av skolen.

>> les hele reportasjen hos Sveriges Radio

Sjekk også kommenataren Livskunskap till vilket pris som helst? av religionsviter Louise Callenberg som har også mange nyttige linker og innlegget Livskunskapen och forskningskommersialiseringen på VA-bloggen (Vetenskap & Allmänhet)

For mer info om Åsa Bartholdssons doktoravhandling, se tidligere omtale Doktoravhandling: “Å skape den normale eleven”.

Har dere alkoholikere i familien? Er noen av dere blitt voldtatt? Slike spørsmål måtte elevene i en svensk skoleklasse svare på - foran hele klassen, melder Sveriges Radios program Kaliber. Opplegget er del av emnet "livskunskap".

Meningen er…

Read more

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

De fleste antropologer er lydige og godtar det nåværende nyliberale regimet på universitetene. Likevel ser antropolog Michael Herzfeld antropologien som en motvekt mot nyliberalismen, kan vi lese på hjemmesidene til Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo.

Den kjente antropologen fra Harvard holdt årets Eilert Sundt forelesning.

“Hvis nyliberalismen er å alltid sørge for individuell konkurranse, hvorfor er det da slik at den ikke lar den uavhengige tanken være i fred, men snarere legger universitetene i tvangstrøye”, spurte han og tenkte blant annet på tellekant-logikken. “Telling på universitetene betyr at man blir spurt om hvor mange bøker du har skrevet, ikke om kvaliteten de holder.”

Antropologien kan motarbeide dårlig telle-tenkning, sa han. Men samtidig har antropologien hatt problemer med å finne sin plass i offentligheten. Det er fagets egen feil, fordi man ofte skjule sine innsikter i en “helt fryktelig sjargong”.

Herzfeld mener at antropologien er spesielt godt egnet til å ta et oppgjør med nyliberalismen fordi faget “har tatt et oppgjør med sin koloniale fortid”. Men her tror jeg er han litt naiv, spesielt nå da flere og flere antropologer er engasjert i militærets tjeneste i Irak og Afghanistan og som spioner ellers rundt omkring i verden.

>> les hele saken på SAIs hjemmeside

Han har heller ikke bidratt særlig mye til den offentlige debatten, jeg har ikke funnet mye relatert stoff på nett bortsett fra en podcast fra University at Buffalo Law School som virker spennende: Michael Herzfeld on Anthropology, Bureaucracy and Gentrification in Rome and Bangkok

SE OGSÅ:

Nyliberalismen: “Hela vårt sätt att tänka har förändrats”

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Neoliberal applied anthropology: Who owns the research — the anthropologist or the sponsor?

“Intolerant Universities”: Anthropology professor Chris Knight suspended over G20-activism

Antropolog disputerer om Sveriges pensjonsreform

Thomas Hylland Eriksen: Why anthropology fails to arouse interest among the public – Engaging Anthropology (2)

De fleste antropologer er lydige og godtar det nåværende nyliberale regimet på universitetene. Likevel ser antropolog Michael Herzfeld antropologien som en motvekt mot nyliberalismen, kan vi lese på hjemmesidene til Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo.

Den kjente antropologen fra…

Read more

Er det derfor danskene er så “kalde” og “fremmedfientlige”?

I en interessant kronikk i Jyllands-Posten forklarer antropologen Dennis Nørmark hvorfor utlendinger ofte opplever dansker som kalde og lukkete. “Det er ikke jer, vi ikke kan lide. Sådan er vi også overfor hinanden”, skriver han – mye kan sikkert overføres til andre land:

Vi vil så nødigt trænge os på overfor naboen, passagererne, dem i køen, kollegaerne eller nogle af de andre, der ikke lige er vores bedste venner. Henvender nogen sig til os i offentligheden, bliver de fleste af os ilde tilpas og håber, at de snart holder op igen. Man kan sidde i evigheder og blive gal over, at nogen taler i stillekupéen, for ingen tør konfrontere den formastelige synder.
(…)
I det hele taget undgår vi at gå for meget i vejen for hinanden. Respekt for privatlivet kalder vi det, men man kan også se det som en nærmest neurotisk angst for at ”trænge sig på” og ”blande sig”. Et par af mine studerende på Aarhus Universitet satte sig engang for at undersøge, hvor nye passagerer satte sig i bussen. Deres lille studie viste, at folk havde en suveræn evne til at finde det sæde, der var længst væk fra alle andre.

Danmark, skriver han, er “et ekstremt eksempel på det, som den amerikanske antropolog Edward T. Hall har kaldt et lavkontekstsamfund”:

Lavkontekstsamfund har meget store offentlige rum, hvor man kan lave en hel masse med hinanden uden egentlig at kende hinanden. Jeg kender ikke manden eller kvinden, der reparerer min cykel, sælger mig en bil, passer mine børn eller har kontor ved siden af mig. Ej heller behøver jeg. Deres handlinger er fastsat af klare regler, de udfylder nogle specifikke roller, og alt, hvad vi gør med hinanden, er reguleret af konkrete aftaler.

Men det fins også lavkontekstland der folk er mer imøtekommende enn i Danmark, skriver han. USA for eksempel. Forskjellen mellom USA og Danmark er at Danmark er en velferdsstat. Velferdsstaten overflødiggjør personlige relasjoner:

Vi bryster os af at have en stor tillid til hinanden. En høj sammenhængskraft. Men den sammenhængskraft er måske i bund og grund ikke andet end en statsgaranteret mulighed for gensidig isolation. Vi behøver ikke at kende hinanden for at få omsorg, vi har et retskrav på at blive passet, vi behøver ikke naboen til at holde øje med indbrud, eller om vi eventuelt er døde. Det overlader vi til politiet, og vi behøver ikke tysse på vores støjende medpassagerer, men blot vente til konduktøren kommer.
(…)
Når centrum-venstre således rutinemæssigt klandrer den danske befolkning for at være kold, fremmedfjendsk, isoleret og selvtilstrækkelig, skal man lige huske på, at den omsorgsfulde stat, de holder så meget af, bærer en stor del af ansvaret for, at de personlige relationer, det personlige sociale ansvar, er blevet overflødiggjort.

>> les hele saken i Jyllands-Posten

En interessant tese. I enkelte deler av Nordnorge er det veldig lett å bli kjent med folk. “Ja, du vet, vi er jo vant til å hjelpe hverandre”, fikk jeg ofte som forklaring. I Nordnorge kan det vært langt til nærmeste politistasjon. Det er kanskje ikke nødvendigvis velferdsstaten som er har noe å si her, men hvor avhengig folk er av institusjonene og hvor synlige de er i livene deres (og selvfølgelig mye annet også)?

Nørmarks tekst ble kommentert av Bo Grünberger: Velfærdsstat, socialismen og sandheden om Guds rige og Per Lau Jensen: En omsorgsfuld stat

Lignende konklusjoner om danskene trakk også antropologen Anne-Marie Christensen som studerte nabokrangler. “Forskanset bag mure, stakitter og hække er vi vore egne værste terrorister og urostiftere”, sa hun i et intervju. “Set i mikro-makro perspektiv foregår der på ligusterplan nogenlunde det samme mellem danskere som mellem stridende lande og grupper”, se “Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister” og Hva kan vi lære av nabokrangler?

Antropologen Henrik Sinding-Larsen snakker forresten om relasjonelle og post-relasjonelle samfunn. I “post-relasjonelle samfunn” er det ikke lenger personlige relasjoner som utgjør samfunnets viktigste lim, men institusjoner og systemer. Se intervju med Henrik Sinding-Larsen og hans tekst Eksternaliserte og relasjonelle trygghetsregimer.

SE OGSÅ:

Politisk korrekte svensker og islamofobe dansker?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

Er kontakt mellem etniske danskere og flygtninge og indvandrere viktig?

Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede

Ensomme nordmenn – tabutema ensomhet

I en interessant kronikk i Jyllands-Posten forklarer antropologen Dennis Nørmark hvorfor utlendinger ofte opplever dansker som kalde og lukkete. "Det er ikke jer, vi ikke kan lide. Sådan er vi også overfor hinanden", skriver han - mye kan sikkert overføres…

Read more