search expand

– Kjøkkenet er et rom for oppdragelse

Nordmenn er opptatt av interiør, men de gjør ikke alt det som blir foreskrevet i interiørbladene. Kjøkkenet er ikke blitt husets hjerte, Derimot er kjøkkenet et rom for oppdragelse, sier antropolog Gunn Helen Øye.

Kjøkkenet har flere regler knyttet til seg enn noe annet rom i boligen: ikke dessert før middag, ikke bruk mobil ved spisebordet, far har fast plass, ikke ha albuene på bordet, ta av kapsen når du spiser, og så videre.

>> les hele saken i Vesterålen Online

SE OGSÅ:

Feminisering av hjemmet: Menn jages ut

Forsker på hjemmets betydning for danskerne

Antropologi og interiør 2: En studie om hjemmet i Norge og i Sveits

Antropologisk kunnskap hjelper boligmarkedet

Nordmenn er opptatt av interiør, men de gjør ikke alt det som blir foreskrevet i interiørbladene. Kjøkkenet er ikke blitt husets hjerte, Derimot er kjøkkenet et rom for oppdragelse, sier antropolog Gunn Helen Øye.

Kjøkkenet har flere regler knyttet til…

Read more

Hovedoppgave om dølene i Troms: Nordmenn som innvandrere i Norge

Språk er politikk: Flytter du 2000km fra Egersund til Tromsø, er du “innflytter”. Flytter du 100km fra Kilpisjärvi til Tromsø, er du “innvandrer”. Men det kan være en god ide å studere nordmenn som flytter innenfor Norge som innvandrere. Antropolog Vibeke Bårdsdatter Bårnes har gjort dette i en fascinerende 16 år gammel hovedoppgave som nettopp er blitt digitalisert og publisert i MUNIN, det digitale arkivet til Universitet i Tromsø.

Hun har vært på feltarbeid blant dølene i Indre Troms. Dølene er etterkommere av østnorske innvandrere og nybyggere som i slutten av 1700-tallet ble rekruttert av myndighetene for å dyrke jord og befolke strategisk viktige grenseområder.

Fram til idag har de beholdt mye av sin egenart, sin dialekt, sine mattradisjoner og byggeskikker. Turistkontorene og kommunene Målselv og Bardu skryter av dølakulturen på nettsidene sine.

Formålet med oppgaven er “å prøve å forstå og forklare kontinuitet og endring av kulturell egenart og gruppeidentitet hos dølabefolkninga i Indre Troms: Hvordan kan det ha seg at denne befolkninga har beholdt sin egenart og kanskje til og med forsterket den i løpet av de 200 årene som er gått siden de første dølene slo seg ned i dette området?”

I oppgaven viser antropologen at dølene fra begynnelsen av har avgrenset seg helt bevisst fra kystbefolkningen og at de ikke hadde tenkt å tilpasse seg de nordnorske forholdene. Hun skriver:

Det bør understrekes at det virkelig synes å være en koloni i egentlig forstand som på mange måter kan sammenliknes med de norske innvandringskoloniene som etablerte seg i Nord-Amerika utover 1800-tallet. Her som der var det nybyggersamfunn som hadde dratt med seg hele sin livsform og tradisjoner med alt det dette innebar. Språk, stedsnavn, seder og skikker, driftsformer, byggemåter, klesdrakter og matvaner ble direkte overført fra de traktene nybyggerne kommer fra.

Da Bardu kirke ble bygd i 1829 ble den utført som en tro kopi av Tynset kirke, og han som sto ansvarlig for utførelsen av kirkebygget drog selv til Tynset for å tegne modellen. Også kirkeklokka ble hentet sørfra.

På den måten kan vi si at alle disse nyetableringene både i Bardu og Målselv kom til å utgjøre en forlengelse eller forflytning av et opprinnelig samfunn i tid og rom.

De første generasjoner utgjorde et lukket samfunn uten mye kontakt med den nordnorske kystbefolkningen. Det kan synes som om de la vekt på å bevare “dølablodet ublandet”, skriver antropologen. Dølene har praktisert “henteekteskap”: “Det hendte at sønner til de eldste kolonistene reiste ens ærend til Tynset eller Alvdal for å hente seg en bedre halvdel”, står det i bygdeboka fra 1950. Søskenbarn- og tremenningsgifte var svært vanlig.

I en slektsgruppe har denne ekteskapspraksisen fram til nålevende generasjoner (1991) ført til at kvinner ikke har behøvd å skifte etternavn ved giftermål, fordi mannens etternavn var identisk med konas pikenavn, skriver hun.

Men det fantes tidlig i bosetningsperioden enkelte få unntak fra denne uskrevne endogamiregelen, skriver hun:

Det fortelles om en nordlending nederst fra Salangen som ble forelsket i ei nybyggerdatter og ville gifte seg med henne. Hun på sin side erklærte at “hun ei vil ekte ham, uten at han ville flytte til hennes hjemgård og la alt innrettes på sønnafjelsk vis. Dette skjedde, og man har nå i ham en omstøpt nordlending helt inn til dialekten.” (Eggen 1950:98).

Det er nordlendinger som assimileres inn i dølakulturen og ikke omvendt!

Og selv om det etterhvert ble mindre strenge regler for valg av partnere, har praksisen med å gifte seg med folk av “dølaætt”, og ofte med slektninger, holdt seg helt opp til nålevende generasjoner. Slektens betydning er fortsatt stor: Det arrangeres stadig slektstreff og slektsreiser til Østerdalen eller Gudbrandsdalen.

Dølene har forblitt døler, konkluderer hun. De er nordnorske, men de er ikke nordlendinger og men heller nordnorske døler.

>> last ned oppgaven

Jeg har omtalt denne oppgaven i en tekst i Utrop om nordmenn i utlandet, se Hvor flinke er nordmenn?

Det er ikke mye stoff om dølene på nettet. Nordlys meldt like før jul: Nå kommer dølene om dølenes nyeste tradisjon. Interessant er omtalen av revyen «Reisen til Bardu»: Selv om ikke alle forventningene blir oppfylt, og noen lengter hjem, er det nok bra i Bardudalen, men hjertet mitt hører til Østerdalen, synges det i musikalen (mer info om revyen).

SE OGSÅ:

Nordmenn ikke villige til å integrere seg?

Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Språk er politikk: Flytter du 2000km fra Egersund til Tromsø, er du "innflytter". Flytter du 100km fra Kilpisjärvi til Tromsø, er du "innvandrer". Men det kan være en god ide å studere nordmenn som flytter innenfor Norge som innvandrere.…

Read more

Nordmenn ikke villige til å integrere seg?

5.000 nordmenn har kolonisert den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia. Her finner du den norske Sjømannskirken. Norske TV-kanaler kan tas ned i alle bungalower. Den store andelen av fastboende nordmenn er svært dårlige i spansk. Nordmenn klikker seg sammen i Norskeklubben, Nord-Norgelaget og isolerer seg, skriver Gjengangeren.

Journalisten kommenterer:

Til tross for vår kritikk av innvandrere i Norge for deres gettoer og mangel på norskundervisning, sitter vi i glasshus og gjør det samme i Spania.

Wikipedia får vi vite at nordmennene har sin egen norske skole og en norsk nettavis www.arguineguin.info der vi ser annonser for en norsk lege med det tillitsvekkende domenet www.norsklege.com (“tilbyr vanlige legetjenester, slik som man er vant hjemme i Norge”) og en Norsk brudeservice (“Sjømannskirken i Arguineguin er det stedet utenfor Norge som vier flest nordmenn”). Der fant jeg også en link til www.den-norske-klubben.com

Stedet er også populært blant afrikanere.

Men sliker ghettoer er ikke nødvendigvis bare negativ. I Los Angeles har iranerne dannet egne “communities”, bla. et området som blir kalt Irangeles eller Tehrangeles som er et viktig ressurs for iranerne i integrasjonsprosessen, ifølge antropologen Halleh Ghorashi

OPPDATERING:

Jeg har skrevet en sak om dette i Utrop, se
Integrering: Hvor flinke er nordmenn?

SE OGSÅ:

Nordmenn vil ha det på norsk når de flytter til utlandet

Når nordmenn er innvandrere (om nordmenn i Paris)

St. Lucia-feiring i USA – en komprimert utgave av Skandinavia

Studerte norske ghettoer i Dubai

Norsk innvandring til Spania skaper et jordskjelv i lokalsamfunnet

5.000 nordmenn har kolonisert den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia. Her finner du den norske Sjømannskirken. Norske TV-kanaler kan tas ned i alle bungalower. Den store andelen av fastboende nordmenn er svært dårlige i spansk. Nordmenn klikker seg sammen…

Read more

Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?

Trebindsverket «Vestlandets historie» er ute, melder Stavanger Aftenblad. Boka ser ut til å være en nyttig kilde til informasjon for Norgesantropologer og innvandrere – i hvertfall ifølge anmeldelsene. Fokuset er på norsk kompleksitet og mangfold – åpenbart noe nytt i den ellers svært Oslo-sentrerte forskningen. Vi leser:

Selv i et land der nasjonal historieskriving er eldre enn nasjonalstaten, og der den store interessen for by- og bygdehistorie vekker oppsikt utenfor Norges grenser, har landsdelsperspektivet vært så å si fraværende i historieforskningen.

Sunnmørposten skriver blant annet om boka og vestlendingen:

Det sjøvende Vestlandet har i all tid vore open for verda og vend mot omverda. Dei store omveltingane etter 1970 har gjort landsdelen endå meir avhengig av omverda. Mellom kystbyen og ferjeleiet i vest og omverda der ute ligg det berre eit hav. Mykje er blitt likt, men enno kan det vere eit hav imellom den lokale identiteten og dei internasjonale overflateimpulsane. Di meir mobile vestlendingane blir, di sterkare kan også førestellingane om den regionale tilknytinga og sjølvforståinga bli.

Men som Aftenbladets anmelder Ole Kallelid skriver:

Det er faghistorikerne som dominerer i alle de tre bindene. Dette er med tanke på verkets tittel og pretensjoner om å belyse vestlendingen gjennom tidene et naturlig valg. (…) På omslaget til alle bindene kan vi imidlertid også lese at trebindsverket skal handle om det som «bind landsdelen saman». Ja, hva er det som knytter Vestlandet sammen, bortsett fra de grundig dokumenterte historiske fellestrekkene? Her kunne historikerne i redaksjonen i enda større grad ha tydd til bidrag fra andre vitenskapsgrener, spesielt innen samfunnsfagene.

OM BOKA:

Stavanger Aftenblad: Standardverket om Vestlandet

Sunnmørsposten: Vestlandets kraft og avmakt

På Høyden: Vestlendingen bare drøye 250 år gammel

Dag og Tid: Bokverk mot Oslo

Fagbokforlaget med smakebiter fra boka

SE OGSÅ:

Asbjørn Jaklins Historien om Nord-Norge lansert

Det gjenstridige Landet. Nordnorsk Kulturhistorie Bind 1-2 Gyldendal (Bokanmeldelse av Ivar Bakke)

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Trebindsverket «Vestlandets historie» er ute, melder Stavanger Aftenblad. Boka ser ut til å være en nyttig kilde til informasjon for Norgesantropologer og innvandrere - i hvertfall ifølge anmeldelsene. Fokuset er på norsk kompleksitet og mangfold - åpenbart noe nytt…

Read more

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet gjør debatten om “hvem som er norsk” unødvendig vanskelig, mener sosialantropolog Long Litt Woon i en kommentar i Aftenposten. Debatten om Språkrådets definisjon av en nordmann har også med hudfarge (og dermed “rasetenkning”) å gjøre. Hun skriver:

Regjeringens “hvithet” ble kritisert da den kom til makten. Men ikke alle i Regjeringen heter Olsen eller Hanssen. Jeg tipper at det er flere innvandrere i familietreet til regjeringsmedlemmene. Den utbredte romantisering av Norges homogenitet gjør det vanskelig å se at gårsdagens svensker og spanjoler er blitt erstattet med dagens muslimer, født på Ullevål sykehus med en samosa i hånden og kanskje også med ski på beina. Gårsdagens innvandrere til Norge er over tid blitt “hvitere” og “norskere”.

Erfaringer fra norske bygder viser at man skal måtte bo der i generasjoner før man kan bli kvitt stempelet som innflytter. Kanskje er det det samme fenomenet vi ser på nasjonalt nivå når vi debatterer om hvem som er norsk.

Debatten har hittil satt søkelys på hvordan man kan bli norsk, ikke om man kan slutte å være det. Prinsesse Ragnhild i Brasil er fortsatt norsk. Ifølge ukebladene gjelder dette også hennes barn og barnebarn som ikke bor i Norge.

>> les hele saken i Aftenposten

SE OGSÅ:

Slapp av, vi venner oss til dem (I århundrer har utlendinger vandret inn i Norge. Vi har vent oss til dem alle sammen. Enten fordi de har blitt som oss, eller fordi vi slutter å legge merke til forskjellene – Ny Tid,30.8.03)

Også nordmenn er flerkulturelle (Ingen skal fortelle meg at en 70 år gammel fisker fra Berlevåg og en 25 år ung aksjemegler fra Aker Brygge fører det samme livet og har samme verdisyn og interesser og dermed felles kultur – egen tekst, 20.2.02)

Hva er Third Culture Kids? (De er unge og norske og har bodd flere år i utlandet. De har ofte mer til felles med innvandrerungdom enn med “monokulturelle” nordmenn. Hvorfor tenker vi bare på innvandrere når vi snakker om “flerkulturelle mennesker”? – egen tekst, 8.11.06)

“En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann”: Rasetenkning i Språkrådet?

Språkrådet legger seg flat, antropologer er glade

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet gjør debatten om "hvem som er norsk" unødvendig vanskelig, mener sosialantropolog Long Litt Woon i en kommentar i Aftenposten. Debatten om Språkrådets definisjon av en nordmann har også med hudfarge (og dermed "rasetenkning") å…

Read more