nordmenn | antropologi.info

Språkrådet legger seg flat, antropologer er glade

Published on November 15, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, identitet etnisitet, innvandring migrasjon, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk, vi og de andre

“Alle som ønsker å kalle seg nordmann, kan kalle seg nordmann”. Språkråd-direktør Sylfest Lomheim slår retrett i debatten om begrepet nordmann. Språkrådet hadde fått mye kritikk etter en epost til Ny Tid der de skrev: “En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann, selv om han blir norsk statsborger. Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe.”

“Innholdet slik det var formulert skulle aldri vært sendt. Jeg legger meg flat, sier Lomheim til Aftenposten.

På Språkrådets hjemmeside stadfestes:

En trenger ikke være «etnisk norsk» for å kalle seg nordmann eller for å bli kalt nordmann. Etter som det norske samfunnet de siste tiårene har blitt mer mangfoldig, avspeiler dette seg også i betydningene og bruksmåtene til ordet «nordmann».

– Lomheim har dummet seg ut, og det er veldig fint at han innser at han har gjort en feil. Definisjonen virket ekskluderende, både på innvandrere og deres etterkommere mener Thomas Hylland Eriksen.

Hva er felles for Jon Elsters avvisning av franske tenkere, Språkrådets definisjon av “nordmann” og Richard Dawkins nye bok om religion? Jo: En drøm om en enkel verden med skarpe, klare svar, skriver antropologen i kronikken Frykten for pluralismen

Unni Wikan synes det var på sin plass at Språkrådet nå har beklaget hele saken. Det gir håp for landet, mener hun.

Hun er nettopp tilbake fra en reise i Egypt. Til Dagsavisen sier hun:

– Det var som å komme tilbake til bakvendtland. Å påstå at en pakistaner aldri kan bli en nordmann er helt borti hampen hårreisende.

Problemet med Språkrådets uttalelse er at det gjør etnisitet til et spørsmål om rase. Det er et skremmende synspunkt. Det fryser folk fast i sitt biologiske opphav.

Wikan mener at det ikke finnes noe objektivt svar på hvem som er nordmenn. – Det må bero på hva en person selv føler og hva han eller hun vil kalle seg, sier hun til Dagsavisen.

Også OMOD (Organisasjon mot offentlig diskriminering) er glad. OMOD-lederen Akhenaton Al-Madi Oddvar de Leon sier til Dagsavisen:

– Jeg er glad for at Språkrådet nå viser romslighet, fordi ord er makt. Det oppleves ikke som særlig positivt å bli offisielt bortdefinert på denne måten.
(…)
– Jeg er kanskje ingen språkekspert, men jeg er ekspert på meg selv og min egen subjektivitet. Om jeg definerer meg som nordmann, så kan ikke Språkrådet ta det fra meg.
– Språkrådet har såret mange hvite nordmenn som har svarte, adopterte barn. Ikke minst mødrene deres, som hele tiden har fortalt dem at de er norske.

SE OGSÅ:

“En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann”: Rasetenkning i Språkrådet?

"Alle som ønsker å kalle seg nordmann, kan kalle seg nordmann". Språkråd-direktør Sylfest Lomheim slår retrett i debatten om begrepet nordmann. Språkrådet hadde fått mye kritikk etter en epost til Ny Tid der de skrev: "En pakistaner kan aldri…

Rasetenkning i Språkrådet?

Published on October 30, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, globalisering transnajonalt, identitet etnisitet, innvandring migrasjon, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk, vi og de andre

En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann, selv om han blir norsk statsborger, mener Språkrådet: “Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe”, skriver Svein Nestor, rådgiver i Språkrådet, i en epost til Ny Tid. Desken i Ny Tid kontaktet Språkrådet for å få hjelp til å finne erstatninger for begrepet «etnisk nordmann».

Høres ut som om Språkrådet går ut fra at menneskeheten er delt opp i biologiske enheter? Fordi de mener at ikke ungdommen kan ha en annen identitet enn besteforeldrene? Fordi de mener at en ikke kan være nordmenn og pakistaner (eller somalier eller tysker etc) samtidig? Det ser ut til at de bruker etnisitet som synonym for rase. I eposten skriver Nestor:

En pakistaner som bosetter seg i Norge (blir) ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner (…)Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe (…) Det er noe som heter etnistitet, og det er ikke bare en tom merkelapp, det er en betegnelse som dekker en realitet. Det er kritikkverdig å prøve å tilsløre virkeligheten.»

Thomas Hylland Eriksen har heller ikke mye til overs for Språkrådets posisjon:

– Det er en rent ideologisk uttalelse som er problematisk fordi den handler om kriteriene for gruppetilhørighet. Det kan utvilsomt påstås at Abid Raja og Shabana Rehman, for eksempel, er mer norske enn meg, mer lojale overfor en del norske idealer og verdier.
(…)
Det kan se ut som [Språkrådet] mener en pakistaner kan bli norsk i fransk forstand, som en del av staten, men aldri i tysk forstand, som en del av folket.

Akhenaton Oddvar de Leon i Organisajon for offentlig diskriminering, (Omod) er født i England, av norsk mor og karibisk far, og han har bodd i alle landene. Han sier:

– Når blir kongehuset norsk? Hva med adoptivbarn? Hva med andre generasjons innvandrere, tredje generasjon, fjerde generasjon? Når skal de få lov til å bli nordmenn? Språkrådet har jo ingen nyanser. Ingenting er statisk, utenom Språkrådet. De sitter Eiffeltårnet sitt, de burde tatt med seg rullatoren og kommet seg ut på gata og sett at verden beveger seg.

– Språkrådet glemmer det subjektive, det er ikke alle som bor i Norge som føler seg som nordmenn, men de som gjør det, må få lov til det – og ikke ekskluderes.

– Norsk har jo 50 prosent lånte ord, så det å adoptere fremmedord og kalle dem norske, det er greit, mens en svart nordmann ikke er mulig?

>> les saken i Ny Tid: Norsk, norskere, nordmann

>> NRK: Thomas Hylland Eriksen slakter Språkrådet

Medlemmer i Underskog.no kan følge med en interessant debatt om dette. “Jeg er visst ingen nordmann, likevel!”, skriver “Superpaki”:

Selv om mine foreldre er innflyttere fra Pakistan, har jeg alltid oppfattet meg selv som norsk, jeg er jo født her og har bodd på samme sted hele livet. Derfor trodde jeg at jeg er en nordmann. Jo da, jeg er pakistaner også. Og hvorfor skulle jeg ikke kunne være begge deler?

Han skrvber at bruken av uttrykket “pakistansk etnisitet” er svært problematisk. Alle som bor i Pakistan og har pakistansk statsborgerskap er nemlig pakistanere – uansett hva slags etnisk bakgrunn en har (det fins veldig mange forskjellige etniske grupper der, dessuten mange “blandninger”):

En pakistaner er altså en som er fra Pakistan, en som bor eller er statsborger i Pakistan. Mange eldre pakistanere som lever i dag, ble født og oppvokst i det som siden 1947 har vært India. Disse er likevel pakistanere. I følge språkrådet må de ha byttet etnisitet.

Å snakke om etniske nordmenn på den måten som Språkrådet ønsker er også problematisk fordi mange nordmenn er blandninger og etterkommere av innvandrere fra Tyskland, Nederland, Portugal og andre steder i verden, skriver han.

OPPDATERING (5.11.06):

Hva skal vi kalle menneskene i Norge med en annen hudfarge enn den hvite? Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) synes “svarte nordmenn” passer best. >> les saken i Aftenposten

Sylfest Lomheim, leder for Språkrådet viser ikke mye innsikt i minoritetsdebatten når han sier: “OMOD har ikke kompetanse til å uttale seg om norsk språk: Hva slags rett har de til å bestemme hva ord skal bety?” >> les saken i Aftenposten

“Vi trenger mer enn én identitet”, mener derimot Amin Maalouf som nettopp har vært på Norges-besøk >> mer i Aftenposten

“Språkrådet opererer med et uheldig maktspråk som rangerer mennesker i deres forhold til nasjonen”, kommenterer Knut Olav Åmås og snakker også om rasetenkning og om strukturell diskriminering i Norge >> les i Aftenposten “Negeren og nordmannen”

OPPDATERING (15.11.06):

Språkrådet legger seg flat, antropologer er glade

SE OGSÅ:

Hvem er en innvandrer? Assad Nasir kritiserer SSB

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg (For nesten 400 år siden bodde det flere utlendinger i Kongsberg enn innfødte. Litt innvandringshistorie)

Marianne Gullestad for mindre vekt på den etniske nasjonen

– Kategorien ’rase’ er blitt en blind flekk for nordmenn

En pakistaner kan aldri kalle seg nordmann, selv om han blir norsk statsborger, mener Språkrådet: "Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe", skriver Svein Nestor, rådgiver i Språkrådet, i en epost til Ny Tid. Desken i Ny Tid kontaktet…

Unni Wikan: For tidlig for å snakke om æresdrap

Published on October 4, 2006 by lorenz Posted in konflikter katastrofer, nordmenn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd (“Hva er galt med den norske kulturen?”) når en norsk mann tar livet av kona, ungene og seg selv. “Neste dag står det bare en liten sak i avisen”, innrømmer Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng selvkritisk.

Etter Trippeldrapet på Kalbakken (Oslo) der en 30 år gammel mann “av pakistansk opprinnelse” er siktet for “forsettelig drap på sine tre yngre søstre”, begynte med engang en debatt om æresdrap og integrering. Til Klassekampen sier antropolog Unni Wikan at det er for tidlig å snakke om æresdrap og at det sannsynligvis ikke er en ny Fadime-sak.

En mer interessant vinkling på saken er Unni Wikans kronikk i Aftenposten Når bror dreper søster. Hun framhever at kronikken ikke skal kobles til trippeldrapet men at det likevel kan “være på sin plass å søke å forklare fenomenet søstermord – som er uvanlig i Norden, men relativt utbredt i enkelte andre samfunn og grupper”. Med “vanlig” menes her, skriver hun, at “søstermord ikke får folk til å lee mer på øyelokket enn konedrap og kjærestedrap gjør i Norge”.:

Søstermord er ikke en “sak” mellom to personer: En søster og en bror. Det handler ikke om et søskenforhold, men om en brors plikt til å forvalte familiens ære på vegne av et kollektiv; han er tildelt rollen, enten han vil eller ikke. Det er en byrde som legges på gutten fra første stund. (…) Når søstermord, heller enn konemord, er den vanligste form for familiedrap i land som Pakistan, Jordan og blant israelske arabere, kan dette “normalforklares”. Drapet har sin logikk. Brødre er også ofre for et regime, et samfunnsregime, som pålegger dem en voldsutøverrolle, om nødvendig, for å sikre familiens ære.

Wikan håper derfor på opprør innad i miljøet:

Den ukultur – for å låne et begrep fra Noman Mubashir som han tydelig og klart fremmet i NRKs “Standpunkt” nylig – som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kastesystemet representerer, må bekjempes. Frigjøring gjelder også guttene.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Som sagt er mye uklart og drapsmannen har hatt psykiske problemer og den drapssiktede burde egentlig vært tvangsinnlagt ifølge advokaten. Den drapssiktedes lillebror oppsøkte to ganger brorens fastlege for å få ham innlagt. “Hadde vi fått hjelp, hadde ikke dette skjedd”, mener han.

Vår “inkluderingsminister” uttalte seg i kjent (Frp-) stil:

“Det er et problem for oss at deler av det pakistanske miljø i Norge på ingen måte tar innover seg at de bor i et vestlig demokrati med klare verdier. Blant annet at man oppfører seg som folk i forhold til ungene sine, og det å utøve vold i familiene”.

Han har åpenbart ikke fått med seg at de fleste drap innenfor familien begås av vestlige menn med et gammeldags æresbegrep og at dessuten norske menn er på voldstoppen i Europa

OPPDATERING (5.10.06):

>> Tonje Brustuen: Æresdrap og hjelpeapparatets symbolfunksjon

I et intervju med Aftenposten sier Unni Wikan at unge menn ofte blir mer konservative enn sine fedre. Kvinnene utvikler seg helst i motsatt retning. Da blir det konflikter. Unni Wikan er kjent med at de tre søstrene fra Kalbakken ønsket et mer moderne liv enn hva storebroren ville godkjenne, ifølge Aftenposten >> les hele saken

OPPDATERING 9.10.06:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

SE OGSÅ:

Nyhetsoversikt over trippeldrapet på VG og NRK

Fra æresdrap til familietragedie: «Æresdrapsalarmen» i norske redaksjoner

Unni Wikan: Æreskodeksen utgjør det største hinderet for integrering

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Vår tause aksept av drap: Kan de norske “familietragediene” skyldes at enkelte menn ikke takler den raske likestillingen? Det er på tide vi ser på oss selv (Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten, 23.12.05)

Berit Thorbjørnsrud: Fokus på æresdrap er blåst ut av proporsjoner (Dagsavisen, 13.6.05)

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd ("Hva er galt med den norske kulturen?") når en norsk mann tar livet…

Utlending for alltid – Eliteinnvandrere med “nedslående historier”

Published on August 23, 2006 by lorenz Posted in bøker, innvandring migrasjon, nordmenn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

I den nye boka “Mellom to kulturer” forteller tolv “eliteinnvandrere” om om mekanismene som ikke lar dem bli “norske”. Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er den både en “fascinerende og litt skremmende bok”:

Samtlige skribenter er eliteinnvandrere med enten universitets- og høyskoleutdannelse eller egen profesjon. Likevel har de nedslående historier å fortelle om møtet med sitt nye land. De har lykkes, men det er ikke det offentlige Norges fortjeneste.

(…)

Lite vennlighet og vanlig høflighet mellom fremmede, frykt eller mistenksomhet overfor utlendinger, i tillegg til at nordmenn nødig åpner seg for andre.

Og dette er det eliteinnvandrerne til Norge som sier, de med størst ressurser. Selv de har store vansker med virkelig å bli tatt på alvor, bli noe mer en enn “fargeklatt”. Da er det ikke rart at en ny generasjon med etnisk minoritetsbakgrunn velger å dyrke sin etnisitet, i protest mot foreldrenes mindre vellykkede forsøk på integrering i det norske.

>> les hele saken i Aftenposten

OPPDATERING

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten – Tyskeren Frank Meyer er en av 12 “eliteinnvandrere” som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer

SE OGSÅ:

– Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

I den nye boka "Mellom to kulturer" forteller tolv "eliteinnvandrere" om om mekanismene som ikke lar dem bli "norske". Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er…

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

Published on May 19, 2006 by lorenz Posted in Kultur tradisjon kunnskap, nordmenn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

17.mai er over og sosialantropolog Long Litt Woon har skrevet et innlegg i Aftenposten om noe som ble diskutert da jeg var ute på nasjonaldagen: Hvilken bunad kan en ha på når f.eks foreldrene er fra Bergen henholdvis Trondheim og en selv bor i Oslo. Enda mer vanskelig blir det med innvandrere fra andre land: Ikke alle syns det er ok at de bærer en norsk bunad. Hun skriver:

Hva man måtte mene om hvorvidt en innvandrer kan bære en norsk bunad, og eventuelt på hvilke betingelser, sier mye om hvor man vil streke opp grensen for norskhet.

Men jobben for bunadspolitiet blir vanskeligere og vanskeligere:

Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør ekteskap mellom en etnisk nordmann og en utenlandsk kvinne/mann over 20 prosent av alle ekteskap som inngås i dag. Hver etnisk norsk nordmann har nå ikke bare et søskenbarn på Gjøvik, men også en utenlandsk svigerinne fra Murmansk, Manila eller Bangkok.
(…)
Å være norsk vil i fremtiden være mindre et spørsmål om hvor man kommer i fra, og mer et spørsmål om hvem man vil være – og får lov til å være.

Hun påpeker dessuten på at mange bunader ikke ble produsert i Norge, men i Kina.

>> les hele saken i Aftenposten

Men i Sandefjord ble den indiskfødte Ap-politikeren nektet å bruke indisk festantrekk. Hun måtte stille opp norsk nasjonaldrakt

>> les Ap-politiker nektes å bruke indisk festantrekk

Bunader, hijab og “islamiseringen” av 17.mai

Enda sterkere følelser knyttet nordmenn til flagget. I Femina leser vi:

For vi nordmenn har et slags religiøst forhold til det norske flagget, og behandler det med omtanke og respekt.

– Det er en ting man ikke kødder med, og det er det norske flagget, sier forfatter og professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.

>> les hele saken i Femina

se også Flagg og identitet: Sterke følelser, mystiske ritualer og tvetydige budskap

Minst like varsomt må en være i forhold til nasjonalsangen. En bemerkning at det kunne være en god ide å oversette “Ja vi elsker” til urdu utløste uventede reaksjoner. Saken begynte med at Vårt Land spurte Majoran Vivekananthan, redaktøren i den flerkulturelle avisa Utrop om hva han syntes om ideen. “Og gjerne hindi og arabisk også. Det bør ikke være noen begrensninger for å synge for Norge”, sa han – og det hørtes jo riktig patriotisk ut.

Så kom reaksjonene. FrP sendte ut en pressemelding (imidlertid fjernet fra nettsiden (men omtalt i Aftenposten):

Innvandringspolitisk talsmann i FrP, Per-Willy Amundsen vil ikke åpne for at innvandrere skal kunne synge “Ja vi elsker” på urdu. Han mener innvandrere heller må lære seg norsk.

Utrop-redaktøren oppsummerer:

Innspillet som sprang ut som en humoristisk og spennende gimmick i en flerkulturell avis, er nå blitt en politisk debatt om inkludering og ekskludering.

Han føler seg minnet om Muhammed-karikaturene:

Det er forbløffende å se hvor sterkt nordmenn blir provosert over et humoristisk innspill om oversettelse av nasjonalsangen. Når en gruppes kjerneverdier og identitet blir utfordret, blir dem det gjelder sterkt provosert. Dette gjelder uansett om det er Muhammed-karikaturer eller Norges nasjonalsang, og her er det ingen unntak. I stedet for å bli provosert over at noen innvandrere setter seg ned for å oversette noen vers i nasjonalsangen, så bør man heller bli fasinert over innvandrernes interesse i det norske.

>> les hele saken på utrop.no

>> radiodebatt på NRK om emnet

Men betyr ikke sammenligningen med karikaturene at lignende følelser blir vekket i begge tilfeller? Og at en derfør bør tre varsom fram?