search expand

Nobels Fredspris: Hva sier samfunnsvitere om mikrofinans?

(utkast) The Grameen Bank har nå fått Nobels Fredspris og meningene er delte: Mikrofinans dekker et viktig behov, men kan ikke endre systemet. Derfor er de mest vellykkede mikrofinanslandene, Bolivia og Bangladesh, fremdeles blant verdens aller fattigste påpeker økonom Erik S. Reinert i Dagbladet.

Samfunnsøkonom Erlend Berg er enig og skriver i Aftenposten at det “ikke er tvil om at mange er blitt hjulpet av mikrofinans, men totaleffekten på fattigdom er ennå ikke blitt solid dokumentert”.

Det er jo egentlig antropologenes oppgave. Som Tarjei Leer-Salvesen i Ny Tid påpeker har faktisk en antropolog – Aminur Rahman fra Bangladesh – reist rundt i fotsporene til Mohammed Yunus fra Grameen Bank:

Rahman fant en rekke suksesshistorier, men også en urovekkende stor gruppe mennesker som hadde et helt annet budskap. For dem ble møtet med mikrolånene og høye renter starten på en negativ gjeldssyklus. De forteller om lån som var starten på prosjekter som ikke gikk som forventet, om tøffe innkrevere fra banken, som stort sett eies av andre fattige. Mange av dem så ingen annen utvei enn å ta opp lån hos private lånehaier for å gjøre opp gjelden til Grameen Bank.

Det som Ny Tid-journalisten glemmer å nevne: Forskningen ligger nesten ti år tilbake i tid. Boka Women and Microcredit in Rural Bangladesh. An Anthropological Study of Grameen Bank Lending kom ut i 1999.

Som Martin Gøttske i Dhaka, Bangladesh skriver i Morgenbladet (tilgang kun for abonnenter), myket Grameen opp reglene i 2002: I dag blir ikke pengestrømmen avbrutt for alle medlemmer selv om en henger litt etter, skjønt det er lettere for grupper å få større lån hvis alle medlemmene overholder sine terminer.

Men antropologen har oppdaget flere andre uheldige bivirkninger:

During his study, Rahman lived for eleven months in a village that hosts one of the oldest Grameen programs. Women’s loan centres had operated there since 1980. He soon found that, far from being empowered, village women were being exploited as a link to capital. Of his 120 informants, 108 said that men had encouraged or influenced them to join the Bank as a way to acquire funds for their own use. In one case, a man threatened to send his wife back to her birthplace and remarry unless she took out a loan. Overall, more than 60% of the loans were used by men.

In addition, Rahman found that 78% of the total micro-loans in the village were used for different purposes than those approved by the Bank. About 30% were used to meet household needs, such as paying a dowry, buying medicine, or paying fees to broker agencies that arrange overseas employment for household members. These expenses create a debt burden for women, forcing them to borrow money from other lenders, appeal to men to pay off the loan installments, or sell household produce that their families would otherwise consume.

Men likevel framhever Rahman at han ikke er en kritiker av Garmeen Bank: Mikrofinans er et effektivt verktøy for utvikling hvis det blir organisert skikkelig.

En lignende konklusjon finner vi i en avhandling om mikrofinans i Ghana av Gilbert Ansoglenang:

The study concluded that micro-credit schemes help reduce rural poverty and empower women. Despite the enhanced and visible roles assumed by these women due to the credit schemes, there were serious operational lapses: the loans given to the women were inadequate to start and run any viable income generating activities, leading these social actors to refer to the loans as ‘chop money’ and not ‘business money’ (money sufficient to start with a viable business).

Lack of formal education, time, improved technology and ready market for products, which often run down rural enterprises, still persisted and thereby reducing the women’s current productivity relative to their evident potentials.

Antropolog Taj Hashmi er ikke overbevist etter å ha vært på feltarbeid med noen studenter i landsbyer som får lån fra Grameen Bank:

My students, without my prompting, told me that they found non-Grameen villagers were much better off than those who had taken Grameen loans. Some villagers proudly asserted: “Sir, we did not allow the Grameen to open its branch in our village. And, as a result, we are much better off than some neighbouring villagers, (who are indebted to Grameen) by the grace of Allah.”

Most unfortunately, contrary to what Dr Yunus has been telling us, the poorest of the poor simply do not or cannot get Grameen loan, as they simply cannot service any loan at any interest payable in 52 instalments in one year. There is no remission, exemptions or leniency. Defaulters part with tin sheds, utensils, goat and cattle. This came out in so many newspapers in Bangladesh and researchers (even admirers of Grameen) found out on the field.

Den norske antropologen som sannsynligvis kunne sagt mest om mikrofinans er Elisa “tiqui” Vik. Hun holder på å skrive en masterhovedoppgave om mikrofinans i Bolivia. Dessverre må hun vente med å publisere funnene før etter de har vært bedømt av en komite på Universitetet. Men hun gir oss en god innføring i temaet i innlegget Mikrokreditt – hjelp eller business?

Dessuten gir oss den indiske samfunnsviteren Dina Mehta gir oss et godt overblikk over reaksjonene i India og ellers i verden.

OPPDATERING:

Elisa “tiqui” Vik: “La GrameenPhone eies av aktører i Bangladesh, ikke i Norge”

FLERE SAKER:

Mikrofinans – ett av flere tiltak (Hege Gulli i Bergens Tidende, 17.10.06)

Ellen Width: Mikrokreditt på norsk (Nationen, 9.12.06)

Mikrokreditt hjelper fattige egyptiske kvinner (Bergens Tidende, 22.11.06)

Nobelforedraget til Muhammad Yunus (Bergens Tidende, 10.12.06)

(utkast) The Grameen Bank har nå fått Nobels Fredspris og meningene er delte: Mikrofinans dekker et viktig behov, men kan ikke endre systemet. Derfor er de mest vellykkede mikrofinanslandene, Bolivia og Bangladesh, fremdeles blant verdens aller fattigste påpeker økonom Erik…

Read more

Antropolog: Uten dress ingen makt

Maktmennesker er del av en eksotisk subkultur. Charlotte Bik Bandlien, sosialantropolog og forbruksanalytiker i Bates United deler innsiktene sine med oss i Dagens Næringsliv. Dresspresset har aldri vært større for norske næringslivsledere, fordi det er i dressen makten ligger, mener hun og forklarer:

– Dressen har vært standarduniform for europeiske menn i mektige posisjoner i 150 år. Og jo nærmere pengene du kommer jo blankere blir den.

I ethvert miljø er det ørsmå detaljer som avslører om du hører til eller ikke, detaljer som er usynlige for uinnvidde. I finansmiljøene kan det bety noe om dressen er håndsydd fra Savile Row i London, om skjorten er kjøpt i Jermyn Street i samme by og om skoene er fra Church’s.

Men også hår, briller, dokumentmapper, telefoner, lommebøker, sko, mansjettknapper og belter er viktige markører. Det gjelder å velge de «riktige» symbolene:

Klokker som tydelig sier «sport» eller «penger» kan oppfattes som vulgært av enkelte. Kremeksempelet er Rolex, som for mange blir et for tydelig signal, mens andre igjen trenger nettopp det.

Det er stort sett gjennom studietiden på BI, NTH eller Norges Handelshøyskole og den aller første jobben en lærer denne kulturen, sier hun.

>> les hele saken i Dagens Næringsliv

SE OGSÅ:

Charlotte Bik Bandlien om Hagemøbler og elitenes smak

Charlotte Bik Bandlien om Retro som status

Charlotte Bik Bandlien og Jannicke Hjelmervik: Månedens antropologer juli og august

– Lite forskning på elitene

Maktmennesker er del av en eksotisk subkultur. Charlotte Bik Bandlien, sosialantropolog og forbruksanalytiker i Bates United deler innsiktene sine med oss i Dagens Næringsliv. Dresspresset har aldri vært større for norske næringslivsledere, fordi det er i dressen makten ligger, mener…

Read more

Hva sier det nye pensjonssystemet om vår kultur? Hvordan påvirker den vårt liv?

Sommeren 2005 reiste antropolog Anette Nyqvist 500 mil gjennom Sverige for å høre på hva folk flest tenker og tror om det nye pensjonsreformen som legger mer ansvar på den enkelte. Hun oppdaget et stort gap mellom de styrende og de styrte, skriver LO Tidningen.

Politikerne og ekspertene som utformet systemet i begynnelsen av 1990-tallet er mer enn fornøyd:

– I mina intervjuer beskriver de pensionssystemet med ord som ”fantastiskt”, ”genialt” och ”tjusigt”. De ser reformen som en succé, sier Anette Nyqvist. Folk flest derimot sa i intervjuene “Vi är lurade, de lurade oss”.

Antropologens foreløpige tolkning:

Pensionssystemets producenter är nöjda över att ha lämnat över ansvaret till individerna och till matematiska beräkningar. Myndigheterna kämpar fortfarande med att förmedla information om systemet. Och mottagarna verkar förstå, men vill inte helt acceptera detta nya ansvar.

>> les hele saken i LO Tidningen: Många känner sig lurade av pensionsreformen

>> omtale på E24: PPM-val plågar sparare

OPPDATERING:

Omtale i Smålandsposten: Folket lurat – men statens ekonomi räddad

Sommeren 2005 reiste antropolog Anette Nyqvist 500 mil gjennom Sverige for å høre på hva folk flest tenker og tror om det nye pensjonsreformen som legger mer ansvar på den enkelte. Hun oppdaget et stort gap mellom de styrende og…

Read more

– For mer fabrikkantropologi

Mats Wingborg i LO Tidningen er skuffet over forskernes lave interesse for arbeidernes hverdag og trekker fram som forbilde Pun Ngai‘s etnografi om arbeidere i Guangdongprovinsen i Kina Made in China: Women Factory Workers in a Global Workplace:

Under åtta månader arbetade hon i en elektronikindustri i staden Shenzhen. I en barack på tio minuters gångavstånd från fabriken bodde hon med arbetarna. Varje dag deltog hon i arbetarnas samtal och småprat; om förhoppningar, orosmoln och motstånd.

(…)

I ett blänkande och modernt centrum, med skyskrapor, luxuösa varuhus och ett högteknologiskt tunnelbanenät, lever en välmående medelklass. I de oändliga förorterna, där solstrålarna kämpar för att tränga igenom smogen, bor och arbetar fyra miljoner arbetare, som flyttat hit direkt från landsbygden. De tillverkar elektroniska prylar, kläder, skor och leksaker; nästan allt för export. Tre fjärdedelar av arbetarna är kvinnor. Oftast benämns de dagongmei, en syster som säljer sin arbetskraft. I realiteten är de ett slags inre migrantarbetare, som varje år måste förlänga sina arbetstillstånd i det kinesiska registreringssystemet, hukou.

>> les saken i LO Tidningen

Etter et rask søk fant jeg følgende nettsider med mer info om boka:

Made in China: Radioprogram med Pun Ngai (NPR)

‘Made in China’ exposes life as a cog in China’s production line: Pun Ngai spent seven months in a Shenzhen factory. Her account is a vivid depiction of the hardships on the frontline of China’s manufacturing juggernaut (Tapei Times, 24.4.05)

Bokanmeldelse av Made in China: Women Factory Workers in a Global Workplace (American Ethnologist)

En av de beste filmene jeg har sett om dette temaet er China Blue

Men det stemmer ikke at antropologer ikke interesserer seg for arbeidslivet “på gulvet”. Her et utvalg:

Charlotte Baarts studerte betongarbeidernes samhold

Halvard Vike studerte kvinner som jobber med helse og omsorg i kommunesektoren

Feltarbeid i bedrifter: Åpen arkitektur gir skjult kontroll

Forskning på innvandrerbutikker: 60 til 80 timers arbeidsuker er regelen

Fengslende frihet – NTNUs tidsskrift GEMINI om det nye arbeidslivet

Feltarbeid blant kvinnene på Ekofisk

antropologi.info Arkiv: alle nyheter om antropologi og arbeidslivet

Mats Wingborg i LO Tidningen er skuffet over forskernes lave interesse for arbeidernes hverdag og trekker fram som forbilde Pun Ngai's etnografi om arbeidere i Guangdongprovinsen i Kina Made in China: Women Factory Workers in a Global Workplace:

Under åtta månader…

Read more

Nyliberalismen: “Hela vårt sätt att tänka har förändrats”

Den amerikanske sosialantropologen Brian Palmer skrev for en del år siden en doktorgradsavhandling om det svenske solidaritetsidealet. I Norrbottens Kuriren forteller han oss hvordan nyliberalistisk nyttetenkning har forandret oss:

– I stället för solidaritet talar vi om välgörenhet och det finns uppenbara tendenser till att vi i det närmaste betraktar hemlöshet och fattigdom som ett naturligt tillstånd i ett samhälle. Den som har mindre resurser skuldbeläggs – arbetslöshet och sjukdom utmålas som ett eget val och på motionscyklarna på våra gym sitter äldre män och talar om aktiv pengaspekulation på ett sätt som var otänkbart för 15 – 20 år sedan. Vi talar om att “investera” i barns utbildning för att göra dem mer attraktiva på arbetsmarknaden – hela vårt sätt att tänka har förändrats.
(…)
– Särskilt oroad är jag för barnen som tidigt ska uppmuntras till själviskhet i en skola som premierar goda betyg och inget annat.
Som forskare anser han sig ha ett särskilt ansvar för det samhälle han lever i och han tycker att världen skulle kunna bli bättre om fler akademiker med relevanta kunskaper i olika frågor gav sig in i samhällsdebatten.

Som forskere føler han seg forpliktet til å ta ansvar for samfunnet han lever i. Han mener flere akademikere burde ta del i samfunnsdebatten som i Sverige – ifølge Palmer – er styrt av den borgerlige pressen.

>> les hele saken i Norrbottens Kuriren

SE OGSÅ:

Intervju med Brian Palmer: Blir en människa lyckligare av att ta ansvar för sin nästa?

Årskonferansen i NAF: Politisert norsk antropologi?

Den amerikanske sosialantropologen Brian Palmer skrev for en del år siden en doktorgradsavhandling om det svenske solidaritetsidealet. I Norrbottens Kuriren forteller han oss hvordan nyliberalistisk nyttetenkning har forandret oss:

- I stället för solidaritet talar vi om välgörenhet och det finns…

Read more