search expand

Doktoravhandling: Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående

Det er uvanlig at en forsker får innpass til å studere diplomatiet. Iver B. Neumann klarte det. Forrige uke forsvarte han sin doktoravhandling “Diplomats and Diplomacy: An Anthropological View“, melder forskning.no.

Neumann er forskningssjef ved NUPI. Tidligere jobbet han blant annet med å skrive taler i UD. Fra denne tiden stammer hans viktigste materiale. Han er opptatt av diplomaten som person og hvordan diplomatens rolle har blitt til gjennom historien. Diplomater, sier han, er “rituelle spesialister” som “sørger for å formidle mellom mennesker i en fremmedgjort verden”.

Antropologen har forsket på en kultur der de norske og europeiske kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående. Selv i dag har kvinner et mer begrenset repertoar å spille på enn mannlige kolleger.

Neumann har forresten allerede tre grader i statsvitenskap. Men han fant fort ut at fagets metodikk ikke var tilfredsstillende for å si noe om diplomatens plass i verden, leser vi. Der statsvitenskapen er opptatt av det politisk resultat, mener Neumann antropologien kan brukes til å forstå hvordan noe blir til.

>> les hele saken på forsknng.no

Jeg fant ikke avhandlingen på nett, men teksten The Body of the Diplomat

SE OGSÅ:

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Niels Schia: På feltarbeid i FNs sikkerhetsråd

Antropolog undersøger lederkulturen i kommunen

Opptatt av byråkratiets stammekultur – månedens antropolog Mona Paulsrud

Det er uvanlig at en forsker får innpass til å studere diplomatiet. Iver B. Neumann klarte det. Forrige uke forsvarte han sin doktoravhandling "Diplomats and Diplomacy: An Anthropological View", melder forskning.no.

Neumann er forskningssjef ved NUPI. Tidligere jobbet han blant…

Read more

Jonathan Friedman: Forlater Sverige med glede

“Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den.” Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: For mye byråkrati, for mye toppstyring, for lite tid til forskning, mente han.

I intervjuet med studentavisa utdyper han kritikken sin. Han sier at han ser fram mot pensjonisttilværelsen:


– Då får man äntligen ägna sig åt att forska på heltid. Alldeles för mycket tid i dag går åt till byråkrati inom universitetet. Man hinner inte forska på arbetstid. Var tredje månad är vi tvungna att skriva rapporter som ingen läser eller utvärderar.


Overalt i Europa har myndighetene kuttet i universitetetssektoren. Mens en protesterer i andre land, godtar en innføringen av New Public Management på universitetene i Sverige:

– Är det ett problem i Frankrike skriver folk böcker om det. I Sverige pratar man inte om det för det är ”pinsamt”: man kan prata om pengar, men aldrig om den ekonomiska krisen, att pengarna försvinner. I stället pratar man om ”kvalitetsutveckling”.


– Den politiska kulturen har tagit sig in på universiteten – man kan säga vad som helst i dag och det motsatta i morgon. Det är byråkratspråk och maktspråk. På instutionen får vi hela tiden höra att allt är vårt fel – ”folk klagar” – men det är aldrig sakligt. Det är mer som mobbning, nästan psykotiskt.

På spørsmålet om antropologien har en framtid i Sverige svarer han:

– Här är man inte så intresserade av samhällskunskap och humaniora, företagsekonomi är mer populärt. Rädslan för att inte få jobb stoppar många. Kunskap är en lång process, man använder inte alltid det man lärt sig på ett praktiskt sätt. Det är därför grundforskning är så viktigt. Men det finns ingen allmän kunskapslängtan i Sverige.

Friedman, som er gift med antropologen Kajsa Ekholm Friedman, forteller også om framtidsplaner:

– Vi pratar om att köpa en husvagn och bosätta oss bland fattiga amerikaner i en ”trailer park” och försöka förstå oss på hur de lever och interagerar. Fältarbete där är outforskad mark för antropologin.

>> les hele saken i Lundagård

OPPDATERING: Sydsvenskan informerer om at striden dreier seg om Friedman kan få lønn fra to universiteter, les Professor får inte ha dubbla jobb

Friedman er ikke den eneste som er kritisk til utviklingen innen akademia, se et utvalg av tidligere saker:

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

Meningen med universitetet: Ut mot “produktifiseringen” av utdanningen

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

"Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den." Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: …

Read more

Kunst, antropologi, forvaltning: Ellen Aslaksen er månedens antropolog

Norsk antropologisk forening (NAF) fortsetter med sin populære serie “Månedens antropolog”. Vi møter Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk kulturråd. “Å skille mellom ”jobben” og “antropologien” oppleves verken som meningsfullt eller fruktbart. For meg er dette dypt sammenvevde størrelser”, skriver hun:

Jeg har i hele mitt yrkesliv som antropolog, jobbet innenfor et kunstfaglig, estetisk, kunstsosiologisk og kulturpolitisk arbeidsfelt. Og mye av arbeidet mitt har dreid seg om å utforske hva antropologiske perspektiver kan bidra til av innsikter om dette samfunnsområdet.

Et eksempel er boka “Ung og levende. Unge kunstnere – erfaringer og arbeidsvillkår”. Oppdraget var å skrive en utredning, resultatet ble en lettlest og spennende etnografi, som jeg skrev da jeg anmeldte boka for tre år siden.

>> les hele saken på NAFs hjemmeside

Jeg intervjuet Ellen Aslaksen om arbeidet i Kulturrådet

SE OGSÅ:

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Norsk antropologisk forening (NAF) fortsetter med sin populære serie "Månedens antropolog". Vi møter Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk kulturråd. "Å skille mellom ”jobben” og "antropologien" oppleves verken som meningsfullt eller fruktbart. For meg er dette dypt sammenvevde størrelser", skriver hun:

Jeg…

Read more

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

“Jeg gjør bare jobben min”, sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. “Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må gjøre ting som andre har bestemt for oss. I en fersk masteroppgave har sosiolog Åsne Hagen fra Universitetet i Bergen intervjuet åtte politiansatte som jobber med “uttransport” av flyktninger og asylsøkere.

Uttransport er det samme som tvangsretur. Hvis en asylsøker som har fått endelig negativt vedtak fra UDI ikke reiser frivillig hjem, er det politiets ansvar å uttransportere vedkommende. Uttransport som oppgave for politiet har ikke tidligere vært gjenstand for sosiologiske studier i Norge og det fins heller ikke mye internasjonal forskning på dette, skriver sosiologen.

Det er ikke alltid så lett å være byråkratisk og følge regelverket når en har med mennesker å gjøre. Politiansatte har på lik linje med byråkrater utviklet diverse strategier for å takle etisk utfordrende situasjoner. De blir på en måte schizofrene: Hjemme er de de beste familiefedre eller mødre, men på jobben er de “kalde”.

Frida sier:

Jeg prøver å distansere meg fra det – jeg kan ikke leve meg inn i deres situasjon. Jeg må være profesjonell, og så kan jeg godt virke kald og hard og slike ting, og det har jeg jo fått høre mange ganger, at ‘du bryr deg ikke’ og ‘du tenker ikke på oss’ – men for at jeg skal kunne reise hjem igjen og leve videre mitt liv, så kan jeg ikke ta med meg de situasjonene som du er oppe i.

For å legitimere uttransport framhever de også politiets rolle som iverksettende instans og påpeker at det foreligger en ordre som skal følges. En uttransport er et oppdrag.

Calle sier:

Det er en utrolig fin følelse, en frihetsfølelse, at du nå har levert og sett at det har gått i orden. Det er en god følelse å fullføre det oppdraget.

Dessuten framstiller de uttransport som en beklagelig, men ufravikelig nødvendighet når det gjelder kontroll av migrasjon i en verden som ikke er ideell. Calle sier:

“Vi er jo der for å opprettholde Norges lover, og derigjennom også Utlendingsloven. Så vi gjør jo bare det som samfunnet har fortalt oss at vi skal gjøre. Eller – det samfunnet krever at vi skal gjøre, for de har gitt oss oppgaven, og da får vi ikke gjøre noe annet. Så vi kan ikke velge.”

Flere informanter kritiserer medias framstilling av saken: “Politiet blir alltid sett på som den store stygge ulven i slike saker”, kommenterer Frida. Media spisser tvangsretursaker ved å henge seg opp i de dramatiske sidene, mener Amund:

“Dette med å kaste ut, liksom. Tvangsmakt og håndjern og slike ting føler jeg at blir veldig hypet opp, da. Mens de fem timene jeg brukte på å ha en samtale med personen blir ikke vektlagt. Det er håndjernene som blir vektlagt.”

Det er kun en av de åtte informanter – Amund – som innrømmer at han tar med seg jobben hjem og av og til må tenke på menneskene han har satt på flyet til fjerne land. Det er bare når du er ny at du har en viss medfølelse for dem, sier Heine. Amund er også den eneste som antyder at det ligger et element av ansvarsfraskrivelse i framstillingen av politiet som siste ledd i prosessen:

Man må tenke på at det er rettferdig og at man er konsekvent i behandlingen. Man klamrer seg til den byråkratiske religionen, som jeg vil kalle det for – enten man tror det eller ikke, så vil man tro på det – at ting går riktig for seg. Og da føler man at man bare er en del av en sakskjede. Så man undervurderer sin egen rolle i det hele, kanskje, at man skylder på sakskjeden og byråkratiet. Du tar ikke avgjørelsen, men det er byråkratiet som gjør det… Det er kanskje litt den tankegangen vi har som jobber der.

Som Beate forklarer, blir en allerede i utdanningen på Politihøgskolen innprentet “at du må gjøre en del ting som du ikke er helt enig i, men det er jobben din.”

“Den byråkratiske religionen” er et godt uttrykk og et konsept som en kunne undersøke i andre områder. Det hadde også vært interessant å studere saksbehandlerne i UDI – de som – i motsetning til politiet – har makten å bestemme over liv og død – eller i det minste om en asylsøkers skjebne. Hvordan takler de denne rollen? Og: Hvor går lojalitetens og lydighetens grenser? Når bør en si Nei?

Slike spørsmål kommer opp ved lesningen av oppgaven som også er relevant for diskusjonen om ondskap og moderniteten, byråkrati og holocaust (Bauman).

Åsne Hagens oppgave er sikkert snart tilgjengelig på DUO. Men du kan laste den ned allerede nå – her:

Åsne Hagen: Å gjøre jobben sin.
Mestring og profesjon blant politiansatte som jobber med uttransport (pdf, 860kb)

"Jeg gjør bare jobben min", sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. "Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må…

Read more

Når medarbeidere må lede hverandre: Doktorgrad på medarbeidersamhandling og medarbeiderledelse

Antropolog Carl Cato Wadel forsvarte igår sin doktoravhandling: ”Medarbeidersamhandling og medarbeiderledelse i en lagbasert organisasjon”.

Antropologen har vært på feltarbeid i Oljedirektoratet som i 2001 fikk en ny organisasjonsstruktur basert på selvstyrte, tverrfaglige lag. Avhandlingen tar særlig for seg hva denne endringen har betydd for medarbeiderrollen og samhandlingen mellom medarbeiderne.

>> les pressemeldingen

I ‘Tidsskrift for arbejdsliv’ nr. 4 2005 finner vi en tekst av Carl Cato Wadel som heter Når medarbeidere må lede hverandre. Organisasjonsendring mot mer medarbeiderledelse.

SE OGSÅ:

Bokanmeldelse av: Tian Sørhaug: Managementalitet og autoritetens forvandling

Feltarbeid på sykehus: Høy faglighet senker sykefraværet

– For mer fabrikkantropologi

Feltarbeid i bedrifter: Åpen arkitektur gir skjult kontroll

– Moderne arbeidsliv er preget av new age

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Antropolog Carl Cato Wadel forsvarte igår sin doktoravhandling: ”Medarbeidersamhandling og medarbeiderledelse i en lagbasert organisasjon”.

Antropologen har vært på feltarbeid i Oljedirektoratet som i 2001 fikk en ny organisasjonsstruktur basert på selvstyrte, tverrfaglige lag. Avhandlingen tar særlig for seg hva…

Read more