search expand

Fusjoner: Hvordan skape et kulturelt fellesskap i den nye organisasjonen?

Når organisasjoner slås sammen og fusjonerer kan vi snakke om et kulturmøte. Det er kulturelle forskjeller mellom f.eks Microsoft og Yahoo eller mellom Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø. Antropolog Lena Uldall driver Uldall Consult og har studert flere kommunesammenslåinger. I lederne.dk gir hun 10 råd “som kan give inspiration til, hvad ledere kan gøre, for at mødet mellem forskellige kulturer kan resultere i nye og gode samarbejdsrelationer.”

Kulturforskjellene har her altså ikke noe med innvandring å gjøre. Hver organisasjon har sin egen internkultur (måten å jobbe på, verdier etc). Hun innleder teksten slik:

At arbejde med kulturel forskellighed er vanskeligt, og det er en af de store udfordringer, ledere i det offentlige står overfor ovenpå kommunalreformen. Her i den første halvdel af 2007 handler ledelsesopgaverne meget om sikker drift, etablering af nyt it, telefonsystemer og nye beslutninger om retningslinjer og procedurer.

Medarbejderne vil i starten prøve at være positive og konstruktive overfor forandringen, så den første periode kan minde lidt om en fælles ”honeymoon”- oplevelse. Men efterhånden som tingene falder mere på plads, begynder frustrationerne omkring opgaveløsninger, snitflader mellem afdelinger og kolleger og kompetencesnakke. Frustrationer, der ofte vil afspejle de kulturforskelle, der er i organisationen.

>> les hele teksten på lederne.dk

hjemmesiden til Uldall Consult kan vi laste ned tre relaterte tekster.

SE OGSÅ:

Antropolog undersøger lederkulturen i kommunen

Duftende telefoner og etno-raids: Bedriftsantropologer på frammarsj

Feltarbeid på sykehus: Høy faglighet senker sykefraværet

Trendethnography – Nytt antropologisk firma

Når organisasjoner slås sammen og fusjonerer kan vi snakke om et kulturmøte. Det er kulturelle forskjeller mellom f.eks Microsoft og Yahoo eller mellom Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø. Antropolog Lena Uldall driver Uldall Consult og har studert…

Read more

– Mangler etiske standarder innen omsorgen

Nylig kritiserte antropolog Berit Rustand forholdene innen psykiatrien: Helsepersonellet hører for lite på pasientene. Lignende kritikk retter antropologen Alexandra Kent mot det svenske helsesystemet i Dagens Medisin:

Sverige saknar helt handlingskraft att garantera etiska standarder inom vården. Tillsynsmyndigheterna ålägger i stället patienterna ansvar för att ordna upp beklagligheterna.

Alexandra Kent forsker på pasienters opplevelser av kvalitetssikring innen omsorgen.

>> les hele saken i Dagens Medisin

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Antropolog: – Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

Debatt omkring Halvard Vikes bok “Velferd uten grenser” – forskning på sykehjem

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Nylig kritiserte antropolog Berit Rustand forholdene innen psykiatrien: Helsepersonellet hører for lite på pasientene. Lignende kritikk retter antropologen Alexandra Kent mot det svenske helsesystemet i Dagens Medisin:

Sverige saknar helt handlingskraft att garantera etiska standarder inom vården. Tillsynsmyndigheterna ålägger…

Read more

– Dårlige fritidsklubber blir forbryterskoler

En dårlig drevet fritidsklubb kan rekruttere til kriminalitet. Kun langsiktig satsning får ungdom ut av gjengene, og bare de gode klubbtilbudene virker forebyggende. Dette skriver antropologene Viggo Vestel og Ingrid Smette i Tidsskrift for Ungdomsforskning ifølge Dagsavisen.

Det har vært en del debatt i det siste om ungdomsklubbene virkelig er så forebyggende som det ofte hevdes. Men nå har altså de to antropologene gjennomført “den hittil lengste og grundigste gjennomgangen av fritidsklubber i gjengbelastede områder”. Resultatet: Det dreier seg om politikk. Politikerne må satse for fullt på klubbene, eller la være:

En klubb med stadige utskiftninger i personalet og budsjettene skaper ikke tillit. Og en klubb der personalet ikke har tillit blant ungdommene, blir en klubb uten kontroll. En slik klubb kan bli en arena der kriminelle ungdomsgjenger får status og nye medlemmer.

– En klubb ute av kontroll åpner for rekruttering til kriminelle miljøer. Men når fritidsklubben fungerer som den skal, har den en klart forebyggende effekt, forklarer sosialantropolog Viggo Vestel.

>> les hele saken i Dagsavisen.

Antropologenes tekst Fritidsklubben som forebyggende arena – har den “gått ut på dato”? fins kun på papir. Tidsskriftet har ennå ikke tatt steget inn i data-alderen. Hjemmesiden er ikke særlig brukbar.

SE OGSÅ:

Viggo Vestel vil demonstrere for flere fritidsklubber

– Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles. Viggo Vestels doktoravhandling om ungdomsklubb

En dårlig drevet fritidsklubb kan rekruttere til kriminalitet. Kun langsiktig satsning får ungdom ut av gjengene, og bare de gode klubbtilbudene virker forebyggende. Dette skriver antropologene Viggo Vestel og Ingrid Smette i Tidsskrift for Ungdomsforskning ifølge Dagsavisen.

Det har vært en…

Read more

“Nesten som på feltarbeid” – Månedens antropolog på jobb i Uteseksjonen

Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av Norsk antropologisk forening (NAF).

Hun skriver:

På mange måter lignet den første tiden i Uteseksjonen på et feltarbeid, hvor det å bli kastet ut på patrulje nattestid i Oslo var et ganske rått møte med (narkotika-)feltet. Mandatet var mer spisset, men som oppsøker er man nødt til å være åpen for de situasjoner som oppstår, og følge retningen en samtale tar, i likhet med en antropolog på feltarbeid.

I samtalene med klienter inne på Uteseksjonen hadde jeg også god bruk for min antropologiske bakgrunn. Jeg forsøke å ikke være forutinntatt, og å se det hele fra ”The natives point of view”.

(…)

De fleste av Uteseksjonens ansatte har en unik evne til, og også muligheter til å ta klientens ståsted, i motsetning til en ansatt på et sosialkontor som også må svare for sin bruk av kontorets budsjett. Uteseksjonens idealer om å være den meningsberettigete narkomanes stemme ut i det offentlige (makt-) systemet, samsvarer mye med antropologiens ønske om å bringe de undertryktes stemmer ut, og var kanskje årsak til at jeg raskt fant meg til rette.

Men det er også visse forskjeller:

Som antropolog kan man ha en teoretisk distanse til visse kulturelle fenomen, man observerer dem for å teoretisere over dem. Som ”hjelper”, må man gå inn i dem. Med hjelpefunksjonen følger det en viss normativitet – man kan ikke hjelpe kun ut fra klientens ønsker. Hjelpen skal være i samsvar med disse ønskene, men ikke ubetinget. Dette er et til dels uløst moralsk dilemma. Man må av og til tilrettelegge for ting man føler er feil.
(…)
Mens en samtale mellom en antropolog og ”innfødt” på feltarbeid, i større grad kan være preget av jevnbyrdighet, så er en sosialarbeider endringsfokusert. Der antropologien ikke skal intervenere er det nettopp det en sosialarbeider skal. Og der antropologen er forpliktet av forskningsetikk, er vi av kommunens.

Det er ikke lett å være akademiker blant sosionomer og andre praktikere. Kun tre av de 25 ansatte hadde universitetsbakgrunn:

Det var ikke bare feltarbeid ”på gata”. I begynnelsen følte jeg like mye at jeg var deltagende observatør blant kollegaene mine. Jeg prøvde å gli inn i et fagmiljø totalt annerledes enn det akademiske. Sosionomer og barnevernspedagoger er for en stor del praktikere og ikke teoretikere, og med stor yrkesstolthet. Jeg var nødt til å legge fra meg akademiske termer i et ”praktisk” miljø.

Det var uvant for meg å se at akademisk utdannelse ikke hadde noe høy status blant mine kolleger. Her var det praksis som var førende. Akademia ble sett på som livsfjernt og lite matnyttig, bortsett fra helt konkrete forskningsprosjekter.

Hennes konklusjon er ikke overraskende. Hun er for tiden hjemme med barn nummer tre og skal ikke tilbake til jobben i Uteseksjonen:

Selv om det er givende og interessante arbeidsdager når man jobber tett opp mot mennesker i kriser, gjør det også noe med en, og jeg har nå behov for distanse og en mer teoretisk tilnærming til problemstillingene disse ungdommene sliter med.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Anniken Sand skrev sin hovedfagsavhandling om narkotikabruk blant ressurssterk ungdom.

SE OGSÅ:

Månedens antropolog Jørn C.Øwre: Farvel til næringslivet, hei til humanitært arbeid

Opptatt av byråkratiets stammekultur – månedens antropolog Mona Paulsrud

– Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen

Antropolog Ingvild Solvang jobber med flyktninger i Indonesia: – Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Vil avmystifisere forestillinger om rus – Doktorgrad på lørdagsnarkomaner

Antropolog disputerer med «Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv»

Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av…

Read more

Hvorfor så konforme journalister? Antropolog på feltarbeid i rikspressen

En Jantelov blant journalister? Hvorfor kritiserer journalister ikke hverandre? Hvorfor er den politiske journalistikken på vei ut? Antropolog Hanne Bryde gir oss noen svar i sin ferske masteroppgave Den fleksible journalisten. Mellom kritikk og konsensus i en bevegelig medieverden. Hun har vært på feltforskning i to avisredaksjoner.

Om oppgaven skriver hun:

Hovedproblemstillingen er hvordan journalistenes sosiale og kollegiale relasjoner har innvirkning på deres skriftlige uttrykk i avisene. Oppgaven vil undersøke mulige underliggende årsaker til at uenigheter mellom journalister og redaksjoner uttrykkes mindre i dag enn under partipressens tid.
(…)
Oslojournalisters trofaste tilknyting til en redaksjon døde mer eller mindre ut sammen med partipressen i løpet åttitallet. Aviser er ikke lenger en fast base for journalister livet igjennom. Jeg hadde av den grunn lyst til å undersøke hvordan journalistene i Oslo forholdt seg til hverandre etter at de har skiftet arbeidssted mellom redaksjoner, og om dette skapte grobunn for et eget journalistnettverk.

I disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse søker journalistene trygghet, skriver Hanne Bryde. Nettverket blant journalister er blitt sterkere og viktigere:

På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det også se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk.

Hun forklarer:

Medieutviklingen har tvunget avisene og journalistene i Oslo ut på glattisen. For å holde balansen har de vært nødt til finne et dypere ankerfeste. Journalistene og redaktørene har reetablert en viss trygghet og kontinuitet gjennom et forestilt fellesskap, hvor de sammen kan møte fremtidens usikkerheter.

Redselen for å havne på utsiden fører til at journalistene er ekstra tilknyttet, forpliktet og følelsesmessig engasjert i fellesskapets funksjon og form.

Etter at fellesskapet har blitt viktigere for journalistene, spilles deres likheter som gruppe mer fram, enn deres individuelle ulikheter.
Fellesskapet er med andre ord et privilegium som også har en usynlig pris. Ønsker journalistene trygghet, må de også gi avkall på en god del av friheten. Prisen blir betalt i form av en svekket individuell autonomi og en svekket mulighet til å være uenig med hverandre.

Antropologen merket fort at kanskje en av mest de risikable handlingene en journalist kan gjøre i dag er å offentlig kritisere andre innenfor journalistnettverket. “Det vil bli sett på som en trussel mot fellesskapets eksistens. Uttaler man forskjellene i miljøet vil de enten bli sanksjonert eller slått hardt ned på”, skriver hun.

En redaktør sa til henne:

Jeg merka at da jeg kom inn i “G-posten”, på begynnelsen, så følte jeg… Jeg har følelsen av at det har vært en litt sånn uskreven regel i norsk presse at man har vært veldig forsiktig med å kritisere andre aviser, fordi man er kollegaer og hvis en driter seg ut en gang, så er det vår tur neste gang. Det tror jeg på en eller annen måte har vært en slags korpsånd.

Det er derfor den meningsgrunne journalistikken er blitt dominerende i det siste. Grave- eller den avslørende journalistikken skaper ikke strid innad i journalistmiljøet. Den kritiserer nemlig andre.

Den politisk engasjerende journalisten kommer i bakgrunn:

Den ideologisk fortolkende journalistikken som derimot kan skape debatt, og som vil øke meningsmangfoldet, vil bli nedprioritert. De blir risikable og farlige å skrive da de uttaler og uttrykker de indre forskjellene som finnes i miljøet. Forskjeller som kan splitte miljøet og som kan omvandle det såkalte blodet de deler til vann.

Antropologen intervjuer en redaktør:

Jeg: Hva slags vurderinger gjør dere når dere velger saker?

Redaktør B: […]vi vurderer mange ting som er morsomme for journalister å skrive, fordi journalister liker å vise seg fram til journalister. ”Å, det er en kul sak. Den hadde jeg for det at det er kult for en journalist å lage den”. Men det er ikke sikkert at leserne er interessert i å lese den, så vi har mange sånne vurderinger.

Jeg: Hva er en typisk artikkel som er kul å skrive for andre journalister?

Redaktør B: Nei, det kan være å avsløre snusk i utelivsbransjen i Oslo for eksempel. Du kan ha en journalist som har fått snusen i at der skjer det et eller annet. Touchy, spooky. Eller å jakte på nynazistene i Oslo. Litt sånne typer ting. […]Det er en sånn kul sak som hadde gitt status i pressemiljøet.

Jeg: Avslørende journalistikk?

Redaktør B: Ja, på områder som egentlig ikke har noe med oss å gjøre. Hvor du bare kjenner at journalist-genet trigger.

På grunn av det sterke fellesskapet har det ikke vært lett å komme inn i journalistmiljøet og få tillatelse til å drive feltarbeid. Journalister er travle og har lite tid overs til en forsker. Men likevel konkluderer antropologen:

Mine forbauselser underveis i feltarbeidet har kanskje blitt det viktigste redskapet til å forstå miljøet jeg har studert. Rollen som sosialantropolog har både åpnet og lukket dører for data. Først og fremst ble jeg forbløffet over hvor problematisk det var for meg å få generell tillatelse til å gjøre feltarbeid i avisredaksjonene. I tillegg var det et gjennomgående vanskelig å komme tett inn på journalistene.

Mine erfaringer skulle etterhvert bli verdifullt analysematerialet til oppgaven. Jeg innså at man ikke alltid trenger bli akspetert, venn med eller bli likt av alle informantene under feltarbeidet for å få gode data om miljøet jeg studerte.

>> last ned hele oppgaven i DUO LINK OPPDATERT

SE OGSÅ:

Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?

Now online: EASA-conference papers on media anthropology

En Jantelov blant journalister? Hvorfor kritiserer journalister ikke hverandre? Hvorfor er den politiske journalistikken på vei ut? Antropolog Hanne Bryde gir oss noen svar i sin ferske masteroppgave Den fleksible journalisten. Mellom kritikk og konsensus i en bevegelig medieverden. Hun…

Read more