Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sliter med å rekruttere studenter som kronikkskribenter. “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier Elise Skarsaune til Universitas . Hun har levert masteroppgaven i religionsvitenskap og skrevet en kronikk i Aftenposten:
Jeg hadde ikke skrevet kronikk før, noe som nok bunner i en akademisk sjenanse. Man tror at man ikke kan særlig – «det må jo andre også vite», liksom.
Journalist i Morgenbladet Simen Sætre kaller det «Blindern-skammen» – Blinderns egen jantelov som lyder slik: «Du kan ikke skrive om det! Dette vet du ikke nok om! Du skal holde deg til faget ditt!»
Han mener det faglige klimaet på Blindern dreper studenters lyst til å formidle faget sitt, og i det hele tatt mene noe om det:
– Slik jeg oppfattet det, var det veldig forelesningsbasert på Blindern. Man tok liksom notater fra en gammel mann som fortalte hvordan verden hang sammen.
>> les hele saken i Universitas
Samme inntrykk sitter jeg ofte igjen med når jeg leser masteroppgaver. Ikke mange sterke meninger der! En pugger stoff uten at en tar stilling selv. Men er ikke meningen med universitet å utdanne folk i å tenke kritisk og selvstendig?
Johannes Wilm hadde tidligere nevnt lignende anti-intellektuelle holdninger i intervjuet Den antropologiske aktivisten:
I antropologien er en konservativt-liberal. En drøfter noe som “Hvordan ville Bourdieu sett på det?” eller “Hvordan ville Marx sett på det?” En skal helst ikke ta entydig stilling selv. Det er tankespill uten konklusjoner.
Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sliter med å rekruttere studenter som kronikkskribenter. "Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert", sier Elise Skarsaune til Universitas . Hun har levert masteroppgaven i religionsvitenskap og skrevet en kronikk…