sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

– Moderne arbeidsliv er preget av new age

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in arbeid(sliv), økonomi, religion kosmologi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Engang var arbeidet Guds gave. Nå er det et personlig utviklingsprosjekt med mål om selv-realisering, som er sterkt inspirert av nyreligiøst tankegods. Dette mener antropolog Karen Lisa Goldschmidt Salamon, ansatt på Danmarks Designskole, som har forsket på emnet i nesten 20 år.

Kristeligt Dagblad skriver at antropologen ser en markant endring i vår oppfattelse av hva arbeid er. Sammenhengen mellom religion og arbeid ble hun først oppmerksom på da hun tidligere forsket i Vestnorge blant fiskere og bønder

– I Vestnorge gjorde man det, der var ens pligt. Og hvis man ville alligevel miskreditere nogen, behøvede man ikke at sige ret meget. Et “han har da vist ikke slået marken til tiden” var nok til at antyde, at manden var en dovenlars og dermed utroværdig, fortæller hun.

(…)

Siden dengang er moden skiftet, og nu handler arbejdslivet om, at vi alle skal blive til selvstændige iværksættere, og det har virket tilbage på troslivet.

(…)

Den protestantiske arbejdsmoral dikterer, at man skal arbejde så meget og så godt, man kan, for at være et ordentlig menneske. I den sammenhæng har arbejdsdagen en begyndelse og en slutning, og derefter kan man holde fri. New age afspejler et helt andet arbejdsliv med selvplanlægning, hjemmearbejdsplader og e-mails, der tikker ind døgnet rundt.

– Du er ansvarlig for dig selv på et konkurrerende marked. Alt starter med dig selv. Du udvikler dig indefra og ud, og du har pligt til at udvikle dig hele tiden. Du kan ikke hvile et øjeblik på laurbærene, siger Karen Lisa Goldschmidt Salamon.

New-age-mentaliteten kommer spesielt godt til uttrykk i IT-bransjen:

Da it-firmaerne kort efter var på deres højeste, fandt Karen Lisa G. Salamon billeder i magasinet “Wired”, der handler om computere og internet. De lignede præcis de billeder, man kan finde hos Jehovas Vidner og Scientology.

– De ligner fotografier, men er i virkeligheden tegninger. En mand læner sig ind over et bord og ser forklaret ud i horisonten. Derude er der måske en jordklode, og farverne er typisk regnbuepasteller. Der var masser af jordkloder i de tegninger, som vi i dag kalder hyperrealisme. Jeg blev meget overrasket over, at det var sådanne billeder, der blev brugt og ikke en masse mere tekniske billeder af computerskærme, siger hun.

>> les hele saken i Kristelig Dagblad: Ånden bag arbejdet og del 2 Moderne arbejdsliv er præget af new age

>> Karen Lisa Goldschmidt Salamons hjemmeside med linker til flere radioprogrammer med henne om arbeid og ledelse

SE OGSÅ:

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

– Vi må ikke glemme de utenlandske akademikerne

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in forskning(spolitikk) akademia, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske “intellektuelle” og “akademikere” kan tillate seg å være “innvandrervennlige” fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. “Det er simpelthen en myte at etnisk norske akademikere skulle være skånet for konkurranse fra andre”, skriver hun. Dessuten er virkeligheten “aldri så enkel som at de som er i konkurranse om de samme godene, automatisk har en fiendtlig innstilling til hverandre”.

Hun skriver:

Innenfor matematikk og naturvitenskap har utlendinger 24 prosent av vitenskapelige stillinger, i humaniora og teknologifag rundt 20 prosent, i medisin og landbruksfag i underkant av ti prosent. Et betydelig bidrag fra utlendingene, med andre ord, og enda gjelder disse tallene bare personer som har et annet statsborgerskap enn norsk som sitt første registrerte. I tillegg til dette kommer det etter hvert deres barn – “innvandrerne” som aldri har hatt et annet statsborgerskap enn norsk.

(…)

Sekstiåtternes barn som måtte satse på en karriere som forskere innenfor eller utenfor akademia, befinner seg objektivt sett i en konkurransesituasjon overfor utlendingene og deres barn. Blir alle behandlet på grunnlag av faglig kompetanse, vil normalt enkelte etnisk norske se de beste stillingene gå til noen andre.

Antallet på utenlandske forskere kommer til å øke – må øke, mener hun faktisk:

Uten utlendingene har landet ikke nubbesjans til å få realisert så mye som en brøkdel av sine ambisjoner med hensyn til forskning og utvikling. Bunnen hadde simpelthen falt ut av de mest sentrale fag, og sjansen for de enkelte miljøene til å hevde seg internasjonalt ville blitt forsvinnende liten.

Det er viktig å sørge for at utlendingene har det bra. Norge ligger ikke spesielt godt an i den internasjonale konkurransen om å tiltrekke seg vitenskapelig arbeidskraft. Landet ligger nemlig perifert i Europa, arbeidsmarkedet er begrenset og språkområdet også perifert, skriver hun. Og ifølge en undersøkelse var det flere innvandrete akademikere som fant Norge mindre attraktivt enn alternative land som var aktuelle for dem, enn det var som mente at Norge er mer attraktivt enn alternative land:

Så mange som en tredjedel av respondentene opplevde at immigrasjonsmyndighetene skapte hindringer for dem. Dette er oppsiktsvekkende når over 80 prosent av dem kom fra EU-land – og dette før EU-utvidelsen. Godt over en tredjedel av dem følte at de var uvelkomne i mer eller mindre sterk grad. Vel 60 prosent opplevde sosiale og kulturelle forskjeller som en hindring. Det er virkelig verdt å merke seg at forskjellene mellom vestlig og ikke-vestlig ikke er så store som man vil ha det til – ikke bare er det et stort flertall fra EU-land blant de spurte, men en fjerdedel av dem kom fra andre nordiske land. Som forfatterne skriver: “Det antyder at det ikke er så lett å være utlending i det relativt homogene norske samfunnet.”

For meg antyder det også at den såkalte innvandrerdebatten, med sine stereotypier om ressurssvake, motvillige og uvitende innvandrere, har adskillig flere negative konsekvenser enn det man kunne tro i første omgang.

Dette var utdrag fra en sak som kun er tilgjengelig for abonnenter. Tilgjengelig for alle er intervjuet med Nina Dessau: Universitet for nordmenn

SE OGSÅ:

Ingen satsing på unge norske antropologer? Ingen av de norske søkere ble ansatt, alle tre stillinger gikk til tyskere

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske "intellektuelle" og "akademikere" kan tillate seg å være "innvandrervennlige" fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. "Det er simpelthen en myte…

– Ingen spøk å flytte til Norge i voksen alder

Published on July 21, 2006 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, språk

Ja! Slik er det! Det vil nok være reaksjonen hos mange av oss som ikke har norsk som morsmål når vi leser innlegget av til antropologen Long Litt Woon i Aftenposten: Å lære seg norsk er et ~~livsprosjekt~~ livslangt prosjekt:

Man kan fra en lærebok lære seg de generelle regler for bruk av for eksempel preposisjoner. Men de subtile nyanser krever at man har språkkyndige rådgivere i omgangskretsen. Heter det “smaken av mangfold” eller “smaken på mangfold”? Og hva er eventuelt forskjellen?
(…)
Ordtak og uttrykk er også krevende fordi det her er lite rom for omtrentlighet. Man må med andre ord treffe blink ved første forsøk. Det hjelper for eksempel ikke “å slå to fluer i smekken”. Er å bli forfordelt å få for mye eller for lite? Er en bjørnetjeneste en stor tjeneste eller det motsatte?

>> les hele saken i Aftenposten

Man…

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Published on July 17, 2006 by lorenz Posted in Kultur tradisjon kunnskap, miljø og økologi, Norge, religion kosmologi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med “de underjordiske”. Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift skriver hun at Haugafolket er en integrert del av dagligliv på stølen og at vellykket stølsdrift er avhengig av samarbeid med dem.

Haugafolket kan både gi represalier og belønning etter som hvordan menneskene oppfører seg:

En iskald regnværsdag var jeg i fjøset med en budeie og barna hennes. Samtalen dreiet inn på en spesielt lite velstelt gård og folkene der. «Det var velstand der før. Men haugafolket tok tilbake kyra fra bestemoren. Siden har det vært dårlig stelt der. Barna hennes har heller ikke fått til noe særlig», fortalte hun.

Noe uhyggelig opplevde en budeie som røsket opp einerkrattet fordi det var plagsomt mange hoggorm der. Men det angret hun på, forteller hun til antropologen:

Det gikk ikke lang tid før det skjedde mange merkelige ting. Kyra var plaget med jurbetennelse og brønnen gikk tom. Den brønnen er gammel og har aldri gått tom verken før eller siden. Det ble et merkelig hull i drikkekaret (til kyra), som om noen hadde boret der. Men det er vel ingen mennesker som kommer her og borrer hull? Ingen kan vel ha glede eller nytte av det? Vi var plaget med mange problemer den sommeren. Jeg tenkte det kunne være på grunn av einerne jeg hadde fjernet. Antagelig har haugafolket inngangspartiet sitt der. Ikke rart det er mange langtrøll her. Jeg la på plass einerkrattet. Det hjalp! Resten av sommeren gikk uten problemer!

Mange ritualer utføres oppe på stølene. Noen utfører ritualene for å vedlikeholde tradisjoner. Andre budeier derimot sier de får en ubehagelig følelse hvis de, av en eller annen grunn, ikke får utført dem. Antropologen skriver:

Før bufardagen (dagene hvor folk og fe flytter opp på stølen) er det flere av informantene mine som varsler haugafolket om at «folk og fe er i anmarsj». Noen drar opp til stølen på forhånd og sier høyt hvilken dag de kommer, andre banker på døra før de låser seg inn, tramper litt i gulvet eller skramler med inventaret. Dermed er de underjordiske varslet og kan komme seg unna samtidig som menneskene blir mer beskyttet fra de magiske kreftene. I løpet av sommeren er det fremdeles ikke uvanlig å være påpasselig med å ikke slå ut varmt vann (der de ikke har innlagt vann) eller varm myse (der de yster) på bakken fordi haugafolket kan brenne seg og dermed hevne seg på dyr og folk.

Det finnes flere historier om stølsbygninger som er flyttet på grunn av uregjerlige haugafolk:

På en av stølene jeg besøkte, fortalte budeia meg at haugafolket var så plagsomme at «det gikk ikke an å være der for vanlige folk». Bestefaren hennes rev den gamle stølsbua og bygde en ny høyere opp i terrenget, der den ligger i dag.

Det fins flere synlige bevis på haugafolkets tilstedeværelse i menneskenes liv på stølene:

På gamle ostetåger og kinner, som flere budeier benytter i dag, er det risset et kors i bunnen. Det ble gjort for over hundre år siden for å holde de underjordiske unna matproduksjonen. Korset på ostetågene ble ikke laget for moro. Haugafolket var fryktet som empirien om omplasserte stølsbuer også viser.

I artikkelen forteller antropologen mange historier om uforklarlige hendelser som er forårsaket av haugafolk. Noen budeier og bønder avskriver haugafolket som gammel overtro. Men poenget er at mange ikke stiller spørsmålstegn ved om at haugafolket eksisterer eller ikke.

Anne-Katrine Brun Norbye skriver:

En dag snakket dyrlegen om hvor lett det er å miste ting. Budeia fortalte da at skinnjakken til mannen hennes og en hammer plutselig forsvant for noen år siden. «Ja, de er aktive her. Men du har vel funnet de igjen?», svarte dyrlegen. «Jada. De lå i fjøsgangen året etter», ler budeia. Dyrlegen nikket, takket for rømmen og fortalte hvor han skulle videre før han gikk. Denne korte samtalen markerer felles kunnskap om haugafolket. Det var ikke nødvendig å nevne dem.

Antropologen mener at disse fortellingene om haugafolket skaper en følelse av fellesskap – og avstand til de som defineres utenfor.

I det siste har disse fortellingene fått en økonomisk dimensjon:

Flere budeier selger smør, ost og rømme til turister. På Grøtestølen får de besøkende mer enn gjerne høre fortellinger om haugafolket, siste nytt om tranene som holder til der og annet nytt om naturen rundt. Turistene elsker å høre historiene og kjøper (kanskje mer?) ost og rømme fra stølen.

Som Dagbladet skriver, bruker et nyoppstarta meieri haugafolket for å markedsføre osten sin. Meieriet heter Himmelspannet. Navnet stammer fra et sagn:

Sagnet sier at budeiene på stølene klaget over at melka i spannene minket over natta. De mente det var «haugafolket» som forsynte seg av den beste melka og fløten de hadde melket, og at de samlet den i «himmelspannet».

>> les Haugafolket på stølen. Om tro, praksis og sted av Anne-Katrine Brun Norbye (kun for studenter og universitetsansatte!)

Det fins – merkelig nok (eller ikke?) – ikke mye stoff om Haugafolket på nettet. Jeg fant en kort oppgave om haugafolket og noen sagn/fortellinger, for eksempel Hverdagene på Berg og Spellemannshøln. Dessuten fins det faktisk en musikk-teatergruppe med navnet Haugafolk. Interessant: Et leserinnlegg i Hallingdølen om norsk landbrukspolitikk innleder Hemsedalsbonden Bitten Brennhovd med disse ord:

Først i slutten av september ville vi heim, både folk og fe. Fjøs og stølsbu er vasket ned, klar for neste år. Døra låst. Nå er det haugafolket som rår grunnen og passer på at alt går som det skal.

OPPDATERING:

Via debatt.sol.no noen relaterte linker:

Statsbygg ber til ånder
Statsbygg ønsker fred med de underjordiske ånder. Derfor følger statsetaten en eldgammel samisk skikk før de setter spaden i jorda til det nye vitenskapssenteret i Kautokeino (dagbladet, 8.6.06)

Tromsø godkjenner spøkelser i låve
Siden det blir påstått at det bor underjordiske vesener i det gamle fjøset, har Tromsø kommune opphevet sitt rivevedtak (Aftenposten, 8.11.04)

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med "de underjordiske". Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I…

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Published on July 12, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, formidling, forskning(spolitikk) akademia, gaver gaveøkonomi, individ og samfunn, kunnskapsdeling på Internett, kvalitetsreformen, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

“Effektivisering” og “kvalitetetsreformering” fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. “Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling”, skriver Thomas Hylland Eriksen i et innlegg i Dagbladet.

Det beste i livet er gratis – og dette gjelder også for akademia – eller spesielt akademia. Et av grunnprinsippene for den frie kunnskapsutviklingen er nemlig gjensidighet. Akademikere lever i en gaveøkonomi. For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles, skriver antropologen:

Den gode akademiker veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten å mukke, og gjør sitt beste også når hun blir pålagt å gi kurs hun er lei av eller uinteressert i. Hun organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter, og hun svarer på e-post også fra studenter hun ikke har direkte forpliktelser overfor. (…) Hun kommer ofte på faglige seminarer ved sitt eget institutt, og påtar seg verv både ved sitt institutt og i faglige foreninger. Mye av dette arbeidet er anonymt, og alt er enten gratis eller lønnet med et symbolsk honorar (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.)

Men i det siste, skriver han, er det blitt stadig vanskeligere å få kolleger til å gjøre gratisarbeid – “altså bidra til den gaveøkonomien som gjør produksjonen av kunnskap levende og uforutsigbar”. Omgivelsene tvinger forskerne til å prioritere det som gir direkte uttelling – dette har uheldige konsekvenser ifølge Hylland Eriksen:

Hvis den akademiske gaveøkonomien skulle bli faset ut av kravene om målbar effektivitet, ville resultatet være en katastrofe for kunnskapen. (…) Hvis ingen vil utføre disse [gratis-] oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.

>> les hele saken i Dagbladet

Sannsynligvis kan vi skimte en lignende utvikling blant studenter. Også studenter har etter innføringen av kvantitetsreformen mindre tid til gratisarbeid. Antropolog Johannes Wilm skrev noe lignende i Universitas, mens han fortsatt var student:

Kravene til økt gjennomstrømning gir flere av Sosialantropologistudentenes foreninger store problemer med å rekruttere nye medlemmer. Få vil ta på seg å redigere tidsskrift og arrangere debatter på toppen av knapt tilmålt arbeidstid, og det er stor fare for at mye av det spennende fagmiljøet vil forsvinne sammen med de siste hovedfagsstudenter.

>> les hele saken i Universitas

Alt skal måles og veies – ikke minst for hvor mye du publiserer:

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

På vei til akademisk apartheid? Forskere som tidligere samarbeidet blir oppfordret til å konkurrere med hverandre om den samme pengesekken

SE OGSÅ:

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

Tusen demonstrerte for frie universitet

The Internet Gift Culture: Internet and social software lead to the creation of new networks and to a revitalisation of cultures of exchange and gift economies

"Effektivisering" og "kvalitetetsreformering" fører til at forskerne ikke lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre. "Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling", skriver…