sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

Published on May 19, 2006 by lorenz Posted in Kultur tradisjon kunnskap, nordmenn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

17.mai er over og sosialantropolog Long Litt Woon har skrevet et innlegg i Aftenposten om noe som ble diskutert da jeg var ute på nasjonaldagen: Hvilken bunad kan en ha på når f.eks foreldrene er fra Bergen henholdvis Trondheim og en selv bor i Oslo. Enda mer vanskelig blir det med innvandrere fra andre land: Ikke alle syns det er ok at de bærer en norsk bunad. Hun skriver:

Hva man måtte mene om hvorvidt en innvandrer kan bære en norsk bunad, og eventuelt på hvilke betingelser, sier mye om hvor man vil streke opp grensen for norskhet.

Men jobben for bunadspolitiet blir vanskeligere og vanskeligere:

Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør ekteskap mellom en etnisk nordmann og en utenlandsk kvinne/mann over 20 prosent av alle ekteskap som inngås i dag. Hver etnisk norsk nordmann har nå ikke bare et søskenbarn på Gjøvik, men også en utenlandsk svigerinne fra Murmansk, Manila eller Bangkok.
(…)
Å være norsk vil i fremtiden være mindre et spørsmål om hvor man kommer i fra, og mer et spørsmål om hvem man vil være – og får lov til å være.

Hun påpeker dessuten på at mange bunader ikke ble produsert i Norge, men i Kina.

>> les hele saken i Aftenposten

Men i Sandefjord ble den indiskfødte Ap-politikeren nektet å bruke indisk festantrekk. Hun måtte stille opp norsk nasjonaldrakt

>> les Ap-politiker nektes å bruke indisk festantrekk

Bunader, hijab og “islamiseringen” av 17.mai

Enda sterkere følelser knyttet nordmenn til flagget. I Femina leser vi:

For vi nordmenn har et slags religiøst forhold til det norske flagget, og behandler det med omtanke og respekt.

– Det er en ting man ikke kødder med, og det er det norske flagget, sier forfatter og professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.

>> les hele saken i Femina

se også Flagg og identitet: Sterke følelser, mystiske ritualer og tvetydige budskap

Minst like varsomt må en være i forhold til nasjonalsangen. En bemerkning at det kunne være en god ide å oversette “Ja vi elsker” til urdu utløste uventede reaksjoner. Saken begynte med at Vårt Land spurte Majoran Vivekananthan, redaktøren i den flerkulturelle avisa Utrop om hva han syntes om ideen. “Og gjerne hindi og arabisk også. Det bør ikke være noen begrensninger for å synge for Norge”, sa han – og det hørtes jo riktig patriotisk ut.

Så kom reaksjonene. FrP sendte ut en pressemelding (imidlertid fjernet fra nettsiden (men omtalt i Aftenposten):

Innvandringspolitisk talsmann i FrP, Per-Willy Amundsen vil ikke åpne for at innvandrere skal kunne synge “Ja vi elsker” på urdu. Han mener innvandrere heller må lære seg norsk.

Utrop-redaktøren oppsummerer:

Innspillet som sprang ut som en humoristisk og spennende gimmick i en flerkulturell avis, er nå blitt en politisk debatt om inkludering og ekskludering.

Han føler seg minnet om Muhammed-karikaturene:

Det er forbløffende å se hvor sterkt nordmenn blir provosert over et humoristisk innspill om oversettelse av nasjonalsangen. Når en gruppes kjerneverdier og identitet blir utfordret, blir dem det gjelder sterkt provosert. Dette gjelder uansett om det er Muhammed-karikaturer eller Norges nasjonalsang, og her er det ingen unntak. I stedet for å bli provosert over at noen innvandrere setter seg ned for å oversette noen vers i nasjonalsangen, så bør man heller bli fasinert over innvandrernes interesse i det norske.

>> les hele saken på utrop.no

>> radiodebatt på NRK om emnet

Men betyr ikke sammenligningen med karikaturene at lignende følelser blir vekket i begge tilfeller? Og at en derfør bør tre varsom fram?

Å leve med hijab – to nye studier

Published on May 15, 2006 by lorenz Posted in identitet etnisitet, innvandring migrasjon, islam, kjønn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Kanskje inspirert av nasjonaldagen der vi kommer til å se mange norske kvinner med slør, har Mina Hauge Nærland i Dagblad Magasinet gått gjennom flere studier om bruken av hijab i Norden. Og hun har gjort en god jobb.

I følge en ny studie av det svenske Integrationsverket opplever mange kvinner i Sverige at de ikke bli hørt fordi de går med hijab, at de blir umyndiggjort og at det antas at de er lavt utdannet og dårlige til å snakke svensk selv om de har bodd i landet hele livet.

Kristin Engh Førde (som også er redaktør i det feministiske tidsskriftet FETT) er i ferd med å avslutte sin masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har gjort feltarbeid ved en videregående skole i Oslo, og fulgt ti jenter som bruker hijab i et halvt år. Hun har gjort lignende funn i Norge.

Informantene hennes opplever at folk kobler bruken av hijab til det motsatte av det moderne:

De opplever at folk rundt tror de er spesielt tradisjonelle, at de lever under sterk patriarkalsk undertrykking. Folk regner med at jentene ikke har bestemt selv om de vil bruke hijab eller ikke. Jentene sier de møter mye misforstått medlidenhet, og at de opplever dette som veldig ubehagelig.

(…)

Det finnes selvfølgelig påvirkning, som det gjør i alle miljøer. Men mitt udiskutable inntrykk er at de fleste jentene bruker det fordi de vil det selv. Den tvangen man ser for seg at jentene er utsatt for er nok mindre vanlig enn man tror.

Mina Hauge Nærland siterer også Randi Gressgård i en artikkel i Tidsskrift for Kjønnsforskning:

Mange assosierer sløret med kvinnens underordning. Men flere muslimske kvinner, særlig de som har vokst opp i et vestlig samfunn, mener på sin side at sløret frigjør dem fra mannens seksualiserte blikk.

>> les hele saken i Dagbladet Magasinet

SE OGSÅ:

Et barneperspektiv på hijab – om boka Hijab i Norge

Begrepsforvirring om hijab – om boka Hijab i Norge – Trussel eller menneskerett?

“Hodeplagg er obligatorisk”: Den skjulte islamiseringen av 17.mai

I…

Eksilkunnskap krever tid – ny bok om vietnamesiske flyktninger

Published on May 15, 2006 by lorenz Posted in bøker, identitet etnisitet, innvandring migrasjon, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

– Flyktninger gjør nordmenn usikre. Ikke fordi de er så ulike oss, men fordi de er så like, sier sosialantropolog John Chr. Knudsen, som har fulgt vietnamesiske flyktninger i over 20 år. Nå har han satt et foreløpig punktum for det tjueårige prosjektet med boken ”Capricious worlds” – lunefulle verdener, melder På Høyden.

Han har i løpet av disse årene forstått at det nesten er umulig for andre å forstå hva det vil si å måtte forlate alt man har kjært. Han tror at en av grunnene til at vi frykter det fremmede er at vi kjenner oss igjen. Å møte flyktninger minner oss om hva vi kan miste, sier han til På Høyden.

Vietnamesere oppleves ofte som lukket gruppe. Antropologen forklarer:

Det er viktig for et menneske å få bekreftelse på hvem man er – og det kan man ikke få hvis man er alene. Mange opplever nemlig at avstanden til nordmenn er stor.

Det er viktig for flyktningene å finne ro:

– Når alt har vært omskiftelig, lunefullt, blir det viktigste å temme tilfeldighetene, skape ro rundt seg og finne mening. Men også slå seg til ro med at noe er meningsløst.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

Sosialantropologens hjertelige møte i Vietnam

Studerer livet til vietnamesiske båtflyktninger over en periode på 23 år

Religion spiller en avgjørende rolle når flyktninger fra Rwanda skal etablere nye liv i eksil

Intellektuelle flyktninger: Det norske samfunnet er ekskluderende

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

For en multikulturalisme uten kultur

Published on May 14, 2006 by lorenz Posted in identitet etnisitet, innvandring migrasjon, Kultur tradisjon kunnskap, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Professor Anne Phillips ved London School of Economics and Political Science ønsker ingen aldersgrenser for familiegjenforening ved ekteskap. Hun mener slike forslag bygger på en forståelse av at kultur fullstendig styrer folks handlinger. En kultur er, sier hun, ikke en “ting” som kan forklare hvorfor mennesker handler som de gjør, leser vi på nettmagasinet Kilden.

Hun sier:

– Jeg mener multikulturalisme er havnet i miskreditt på grunn av en misforstått og statisk forståelse av kultur. Derfor er det behov for å jobbe med en alternativ multikulturalisme, som ikke bygger på en forståelse av kultur som skaper rasisme og stereotypier. Men som samtidig setter fokus på urettferdighet kulturer imellom og tillater normative vurderinger av kulturelle praksiser.

(…)

Det burde være mulig å tillegge kultur vekt, uten å mene at den dikterer alle handlinger. Og det burde være mulig å erkjenne at noen individer utsettes for kulturelt og religiøst press, uten å konkludere med at alle gjør det. Det har vært mulig å skape rom for en slik nyansert forståelse når det gjelder klasse og kjønn. Da burde det også være mulig å forhold til kultur.

Hun syns ikke en burde snakke om kosmopolitisme istedet “fordi det kosmopolitiske tenderer mot en arrogant form for kulturell imperialisme, der et hierarki av kulturer etableres”. Det kosmopolitiske har fokus på åpenhet for andres oppfatinger. Etter hennes mening er det “vanskelig å tenke seg at man med et slik utgangspunkt unngår å rangere kulturer som mer eller mindre åpne”.

>> les hele saken på Kilden

>> Anne Phillips: Multiculturalism, Universalism and the Claims of Democracy (pdf)

Mange ville være uenige i Philipps påstander om kosmopolitisme. Dle fleste forsker framhver at det er særlig på grasrota vi finner kosmopolitistiske holdninger, se bl.a. Owen Sichone: Poor African migrants no less cosmopolitan than anthropologists og oppsummeringen min Kulturkamper og diskriminering: Hjelper kosmopolitisme?

SE OGSÅ:

– Kvinneundertrykking handler ikke om kulturforskjeller

Ny bok: Bruket av kultur: Hur kultur används och görs socialt verksam

Plukker fra hverandre vår forståelse av kultur og tradisjoner

– Foreldrenes kultur står ikke i veien for unge etniske minoritetsjenter

Tar et oppgjør med debatten om multikulturalismen – Intervju med Alexa Døving

Forsker på hjemmets betydning for danskerne

Published on May 14, 2006 by lorenz Posted in antropologi utenfor akademia, Danmark, hjemmet, livet, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

355 hus ble helt eller delvis ødelagt på grunn av en eksplosjon i et fyrverkerilager i Seest i Danmark. Hva bygger vi i dag, når vi begynner fra bunnen? – Det som brente var ikke bare et hus, det var deres hjem. Et hus sitter i kroppen. Med et nytt hus må man starte forfra, gjenoppbygge fortellingen om sig selv”, sier antropolog Mark Vacher fra Center for Bolig og Velfærd ved Københavns Universitet som forsker på hjemmets betydning for danskere. Han har valgt Seest som forskningsområde.

Til Berlingske Tidende sier han:

Fra 1960 til i dag har Danmark ændret sig fra at være overvejende et produktionssamfund til at være et konsumsamfund. Det typiske menneske i dag er et, der aldrig er helt tilfreds, men arbejder på at blive det, og det forklarer bl.a. de fortløbende forandringer i hjemmet. Men endnu tydeligere afspejler kroppens behov sig i hjemmets indretning.

Tidligere skulle kroppen hvile ud efter arbejdsdagen, derfor var det vigtigt med en opholdsstue med behagelige møbler, hvor man kunne tilbringe aftenen. I dag er arbejdet ikke så trættende, til gengæld er kroppen kommet i fokus, og derfor indretter vi store badeværelser, hvor hele vægge er indrettet med spejle, så vi kan dyrke kroppen. Det er meget typisk, at de renoverede huse i Seest fik nye, store badeværelser. Og særskilte badeværelser til forældrene.

Han har også lagt merke til kjønnsforskjeller:

Køkkenerne er også store, de er den akse, hvorom de forskellige rum drejer sig, og her regerer kvinden. Ikke som en gammeldags husmor, men fordi hjemmet er kvindens domæne. Derfor er det heller ikke påfaldende, mener Mark Vacher, at hun ikke har sit eget værelse, for hun har lov til at være alle vegne. Manden derimod, han må typisk nøjes med et værelse, der er halvvejs et pulterrum, eller han er henvist til garagen eller skuret udenfor. Her kan han stå og sysle med de småting, som er blevet tilbage.

Han mener forresten at arkitektene ikke kan bygge hus idag uten å ha dratt inn en antropolog eller livsstilsforsker inn i prosessen.

>> les hele saken i Berlingske Tidende

SE OGSÅ:

Antropologi og interiør I: Retro som status

Antropologi og interiør II: En studie om hjemmet i Norge og i Sveits

Antropologisk kunnskap hjelper boligmarkedet

Øye ser deg: Hun er sosialantropolog og kartlegger hjemmene våre

355 hus ble helt eller delvis ødelagt på grunn av en eksplosjon i et fyrverkerilager i Seest i Danmark. Hva bygger vi i dag, når vi begynner fra bunnen? - Det som brente var ikke bare et hus, det var…