search expand

Thomas Hylland Eriksen blogger og blir hekta

Som nevnt tidligere, har Thomas Hylland Eriksen begynt å blogge på den engelskspråklige antropologisiden Savage Minds. Et av de innleggene han tar opp og har skapt debatt handler om kulturbegrepet (han skal være med i en ny bok om kultur og innvandring). Et annet innlegg drøfter fotballklubben Drafn sine problemer med innvandrerforeldre som ikke engasjerer seg like mye som norske foreldre. Han har tenkt å skrive et innlegg i Drammens Tidende og får gode innspill fra bloggens lesere.

I sitt nyeste innlegg om anthropological writing skriver han begeistret om den nye erfaringen i “bloggosfæren”:

It has been really interesting to experiment with the blog genre, enjoyable to oscillate between the loose and the tight, and it may well turn out that I’m hooked now

>> oversikt over Thomas Hylland Eriksens blogg-innlegg

SE OGSÅ:
The Secret of Good Ethnographies – Engaging Anthropology by Thomas Hylland Eriksen: If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better.

Som nevnt tidligere, har Thomas Hylland Eriksen begynt å blogge på den engelskspråklige antropologisiden Savage Minds. Et av de innleggene han tar opp og har skapt debatt handler om kulturbegrepet (han skal være med i en ny bok om kultur…

Read more

Advarer mot trygghetsfundamentalismen

En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet. Utrygghet skaper grobunn for opprør og fundamentalisme. Ved å undersøke menneskenes forhold til trygghet, kan en få nye perspektiver på livet i et kulturelt komplekst samfunn. Det kom fram på det tverrfaglige seminaret seminaret Trygghet i en transnasjonal tid som ble arrangert av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge. og som jeg nettopp har oppsummert >> les hele saken (Lenke oppdatert)

En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet. Utrygghet skaper grobunn for opprør og fundamentalisme. Ved å undersøke menneskenes forhold til trygghet, kan en få nye perspektiver på livet i et kulturelt komplekst samfunn. Det kom fram på det tverrfaglige seminaret…

Read more

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Ny masteroppgave

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser blir en hele tida dratt inn i nye situasjoner og samtaler med folk hun møter og som hun er flink til å beskrive. Til og med teoretiske kapitler om for eksempel fattigdomsbegrepet krydrer hun med opplevelser fra felten.

Ved å studere fiskere og kaviarproduksjonen, fikk hun innsyn i hvor klassedelt og til dels rasistisk det iranske samfunnet kan være:

Mitt datamateriale tilsier at Iran er en elitestat. Mine observasjoner om elitens forestillinger og holdninger til de andre etniske minoritetsgruppene jeg kom i kontakt med er til tider rasistiske

Om forholdene i landsbyen skriver hun:

Jeg ble fortalt at samlingsstedene, men også de fleste forretningene, ble anvendt først og fremst ut i fra etnisk tilhørighet. Senere kom det frem at anvendelse av steder i tillegg var tilknyttet klassetilhørighet; yrke, bydel/nabolag , økonomi og utdannelse.

Fiskerne hadde dessuten sitt eget område nærmest innsjøen, “an area where only people like them can live”, ifølge den kasakhstanske tolken.

Kaviaren selges dyrt i utlandet. Den er blitt transformert fra å være et produkt fra naturen til å bli en luksusvare som det er vanskelig å tak i. De som fanger grunnlaget for kaviaren – størene – forbli usynlig. De gjør dritjobben, blir sett ned på (noe som vi også kjenner fra Norge, derfor mener antropologen at innsiktene fra oppgaven kan anvendes her).

Fiskernes virksomhet er sterkt kontrollert. Det er kanskje en grunn til at de ikke kommer seg ut av fattigfommen. En spissformulering av det offisielle synet er at “de fattige uten kunnskap er de som dreper fisken”, skriver hun:

“(Fiskenes) fattigdom kan settes i sammenheng med mangel på selvråderett og manglende kontroll over relevante ressurser innen yrket de har. Disse faktorene, kombinert med manglende oppfølging fra selskapets side av bolig, sanitære forhold, tilgang på mat, helsetjeneste og kommunikasjon med omverdenen mens de er på jobb, vanskeliggjør deres muligheter til å komme seg ut av eller iverksette positive tiltak for å bedre tilværelsen.”

Parvin er kritisk til den utbredte oppfatningen om at mer utdanning er veien ut av fattigdom. Utdanningssystemet er etnosentrisk og bygd på en sosiale koder og kompetanse som fattige fisker ikke alltid har.

Interressant er også å lese om selve feltarbeidet i et samfunn der myndighetene utøver stor kontroll over befolkningen og der frykt for angiveri er stor:

“Alle de menneskene jeg traff var meget reserverte overfor dem de ikke kjente med tanke på hva de sa og gjorde grunnet frykt for represalier fra myndighetenes side.

(…)

Ingen i byen ville snakke med meg før jeg hadde vært innom politistasjonen. (…) Mye av min energi og tid gikk med til å overbevise myndighetspersoner at jeg ikke var en spion. (…) Videre måtte jeg også overbevise dem om at jeg heller ikke var en prostituert som hadde tenkt å starte ulovlig virksomhet i landet.”

Innsikter fra oppgaven kan også anvendes på norske forhold. Norge bygger også rikdommen og velferden sin på arbeid som utføres av “usynlige” mennesker som blir sett ned på, skriver hun:

Norge kan i dag studeres som en nasjon som er i ferd med å omdefinere velferd og velferdsstaten. En myte om elitestaten som en velferdsstat hvor det er behov for utenlandsk arbeidskraft kan sies å være under konstruksjon. Innleid arbeidskraft fra utlandet er nødvendig fordi “eliten” ikke kan på ta seg “uverdige” arbeidsoppgaver.

Hun publiserte oppgaven i UiOs digitale arkiv, derfor er den fritt tilgjengelig for oss alle

>> last ned hele oppgaven (Lenke oppdatert 28.1.2021)

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser…

Read more

“Norske bedrifter mangler kulturkunnskap” – RettØst er månedens antropologer

Norsk antropologisk forening har kåret Balder Carstens Hasvoll og Ingunn Vagstein som månedens antropologer. De har for omtrent ett år siden startet opp kulturrådgivningsbedriften Rett Øst. De har spesialisert seg på rådgivning om forretningskultur i Østeuropa:

Hasvoll skriver et interessant innlegg med eksempler på hvordan norske bedrifter kan dumme seg ut i utlandet og hvorfor derfor antropologisk kunnskap kan være nyttig å ha:

Det florerte med eksempler på prosjekter som hadde gått på dunken på grunn av manglende kunnskaper om lokale forhold. Vi havnet også i situasjoner som styrket oss enormt i troen på at vi hadde funnet en nisje.

På en stor investeringskonferanse for Sørøst-Europa i Oslo for eksempel oppførte seg nordmennene arrogante. Et utbredt norsk syn er at det er “Norges lodd og misjon å yte bistand og å lære østeuropeerne markedsøkonomi, demokratiske samarbeidsformer, ansvarlighet og initiativ, etikk og så videre”. Det tok østeuropeerne ille opp.

>> les hele saken

SE OGSÅ TIDLIGERE OMTALE AV RETT ØST:

Vennetjenester eller korrupsjon? Et antropologisk perspektiv på Ukraina

Antropologer gir kurs i forretningskultur

Rett Øst kulturrådgiving – enda et antropologisk firma

Norsk antropologisk forening har kåret Balder Carstens Hasvoll og Ingunn Vagstein som månedens antropologer. De har for omtrent ett år siden startet opp kulturrådgivningsbedriften Rett Øst. De har spesialisert seg på rådgivning om forretningskultur i Østeuropa:

Hasvoll skriver et interessant innlegg…

Read more

Runar Døving ønsker død over matpakka

I år er matpakka 70 år. Antropolog og matpakke-ekspert Runar Døving mener matpakka bør på museum. – Matpakkas endelikt blir det største som skjer i norsk mathistorie siden 1936, sier han til Nationen.

Døving har forsket mye om mat. Matpakka er for ham “etnisk mat” og noe som kan fortelle mye om nordmenn flest. Han sier:

Dypt i den norske folkesjela ligger ideen om en asketisk livsførsel som skaper friske, sunne mennesker. Vi skal vise måtehold og skeie ut bare til fest. Derfor er matpakka blitt en viktig del av vår nasjonale identitet.
Maten skal helst smake vondt for at vi nordmenn skal ha det bra. Og aller helst bør den inntas for åpent vindu. Matpakka ble ingen kulinarisk suksess. Men en stor moralsk suksess.

>> les hele saken

>> Nationen kommenteterer: “Det er noen sammenhenger og argumenter Døving har oversett i farta.” (Nationen, 17.1.05)

SE OGSÅ:

Runar Døving forteller om “Den hellige matpakka”

Runar Døving om nordmenn på ferie og en debatt om matpakka (se også kommentarene)

I år er matpakka 70 år. Antropolog og matpakke-ekspert Runar Døving mener matpakka bør på museum. - Matpakkas endelikt blir det største som skjer i norsk mathistorie siden 1936, sier han til Nationen.

Døving har forsket mye om mat. Matpakka…

Read more