search expand

Indianere: Drit og prostitusjon istedenfor pil og bue

– Vi må slutte med det romantiserende bildet av indianere som løper rundt med pil og bue i skogen. Mange lever av tigging, og det er mye dritt og prostitusjon, sier antropolog Christian Sørhaug i et intervju med Apollon.

Han forteller om et ganske spesielt feltarbeid hos Waraoindianerne i Venezuela. I to uker har han vært på en “enorm og stinkende søppelhaug”, som ”i flere tiår har vært et viktig kulturelt møtested mellom den vestlige kulturen og landets 25 000 waraoindianere.” Dit drar indianerne for å finne klær, samle spiker, metaller, kokekar og økser. En uke bruker de for å padle dit. Turene gir prestige.

Sørhaug var der i to uker for å se på flyten av materialer fra søppelplassen til landsbyen i elvedeltaet. “Jeg har studert hvordan den hverdagslige kulturen har endret seg i en landsby når globaliseringsprosesser tvinger seg på. Det er feil å si at de mister kulturen. De finner nye, kreative måter å være i verden på og har gjenoppfunnet seg selv på nye måter”, påpeker han.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Primitive indianere eller primitive journalister?

Bolivia: Where shamans understand colonialism as sickness

Why was anthropologist Miguel Ángel Gutiérrez Ávila beaten to death?

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

“But We Are Still Native People” – Tad McIlwraith’s dissertation is online

– Vi må slutte med det romantiserende bildet av indianere som løper rundt med pil og bue i skogen. Mange lever av tigging, og det er mye dritt og prostitusjon, sier antropolog Christian Sørhaug i et intervju med Apollon.

Han forteller…

Read more

Antropologer forklarer volden i Jamaica

Det er ikke så ofte man leser om Jamaica i nordiske aviser, men nå har det vært kamper der, mer enn 60 døde. Plutselig etterspør journalister kunnskap om denne øya og er glad de har fått tak i en Jamaica-ekspert: antropolog Odd Are Berkaak.

I flere aviser forklarer han bakgrunnen for volden, mest plass får han i VG. I sentrum står en narkobaron som sammenlignes med «Robin Hood», får vi vite. Han har vokst seg så stor at han har fått nærmest gudestatus hos de fattige. “Dette handler om å redde balansen i et kriminelt politisk nettverk. Det hviler en balanse mellom det politiske og narkotikatrafikken, og når baronene blir for store truer de balansen”, sier han.

Berkaak har arbeidet ved universitetet i Kingston, og har musikk som antropologisk interessefelt. Han har gjort feltarbeid i Jamaica, St. Vincent, Zambia, Oslo og Arizona. I Morgenbladet er han tidligere blitt intervjuet om nordlendingenes forkjærlighet for rastafari og jamaicansk musikk.

NRK har skrevet en lengre sak om øya, se Jamaica – Columbus’ tapte paradis. Ellers er det alltid en god ide å sjekke Global Voices: Jamaica: State of Emergency, Jamaica: Citizen Media Follows the Standoff samt temasiden Jamaica.

OPPDATERING: Sveriges Television (SVT) intervjuer Oscar Jansson fra Uppsala Universitet, se saken “Om Coke försvinner kommer det någon annan”

Fighting rages in Jamaica

SE OGSÅ:

Vold, sikkerhetspolitikk og kamp om rom i Bogotá

The anthropology of children, war and violence

Really an ethnic conflict? An anthropologist on the Kenya-crisis

Det er ikke så ofte man leser om Jamaica i nordiske aviser, men nå har det vært kamper der, mer enn 60 døde. Plutselig etterspør journalister kunnskap om denne øya og er glad de har fått tak i en Jamaica-ekspert:…

Read more

Der kvinnene går på jakt og menn passer hus og barn

Kjønnroller varierer mye rundt omkring i verden. I Sydsvenskan leser vi om Sørkoreas haenyoer – ”havskvinnor” som ”utmanar tron på mannens överlägsenhet”.

Kvinner, dels i høy alder, dykker 20 meter ned i havet og jager etter havets delikatesser, mens mennene passer hus og barn.

– Å leve som dykkere krever nok en viss styrke, sier Kim Ok Mae, som er 77 år gammel men fortsatt bærer 20kilo skalldyr på ryggen når hun kommer tilbake tilbake til overflaten.

Som de andre kvinnene dykker hun uten surstoff eller spesielt dykkerutstyr.

Kjønnsroller er ofte et resultat av politiske prosesser, slik også her. Allerede for mer enn 400 år siden var det først og fremst kvinner som dykket og jaget. I motsetning til mennene slapp de å betale skatt og levere halvparten av fangsten til kongens hoff. Men litt biologi spiller også inn. ”Med en större andel kroppsfett klarade de också kylan bättre än männen”, skriver avisen.

– Ingen gledet seg over en nyfødt sønn, alle håpet de ville få en en jente, sier antropolog An Mi-jeong fra Koreas maritima universitet. Forskeren er pessimistisk angående havkvinnenes framtid. For de blir eldre og færre.

>> les hele saken i Sydsvenskan

SE OGSÅ:

Where women rule the world and don’t marry

On African Island: Only women are allowed to propose marriage

Der en kvinne er gift med flere menn: Doktorgrad på flermanneri i Tibet

Kjønnroller varierer mye rundt omkring i verden. I Sydsvenskan leser vi om Sørkoreas haenyoer - ”havskvinnor” som ”utmanar tron på mannens överlägsenhet”.

Kvinner, dels i høy alder, dykker 20 meter ned i havet og jager etter havets delikatesser, mens mennene passer…

Read more

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

“Hodeplagg er obligatorisk”, skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også representert i boka “Hodeplagg – Mer enn noe på hodet” av Hill-Aina Steffenach. Her gir den tidligere lederen i bunadsrådet i Norsk Ungdomslag (alle med hodeplagg på bildet!) en fin innføring i hodeplaggenes verden.

Vi leser hun var irritert over hijabdebatten: Hvorfor handler debattene alltid om kvinner, hijab og undertrykkelse? Hvorfor snakker man aldri om sikhenes turban eller gamle norske tradisjoner? “Jeg husker selv at mange damer gikk med tørkle eller skaut som vi kalte det, da jeg var barn hjemme i Svolvær”, skriver hun.

Boka er ingen akademisk avhandling. Heldigvis kanskje. Istedenfor fotnoter får vi mange bilder, blant annet også dette sørgeskjørtet fra Samsø i Danmark som minner om en burka (Foto: Nationalmuseet, København). Hvor mye av ansiktet som ble skjult, var avhenging av hvem som var død. Fargene i drakten symboliserte graden av sorg: En begynte med svart, gikk etterhvert over til blått og når sorgen var over til rødt.

På lignende måter som gode antropologibøker er også denne boka en påminnelse om hvor mye man kan lære ved hjelp av mikrostudier, ved å analysere en liten bit av virkeligheten.

I innledningen skriver hun for eksempel:

Hodeplagg har vært et av de viktigste symbolene på tilhørighet og stilling i samfunnet, samtidig som de har hatt en praktisk funksjon i ulike klima. Hodeplaggene i de tradisjonelle folkedraktene sa noe om hvilken sosial status en hadde, hvilken livssituasjon en var i, ofte om en var gift eller ugift, og om det var høytid, fest eller hverdag.

Ja, hodeplagg er mer enn noe på hodet, derfor er også hijabdebatten så kompleks:

Våre tippoldemødre ville kanskje møtt tradisjonene med større forståelse enn det mange nordmenn gjør idag. En gift kvinne i Hordaland ville aldri vist seg ute uten noe på hodet for 150 år siden – å bruke hodeplagget var en del av å bli voksen. For en gift kvinne var det en hedersbetegnelse og det var ingen tvang eller undertrykking i å bruke det – tvert imot. Det var kulturen og de gjeldende normer der og da, og hennes identitet.

Hodeplagg var ofte et status-plagg – for både menn og kvinner. I gamle Roma og Hellas hadde ikke slaver rett til å bære hatt. Kun frie borgere! I mange samfunn vil den øverste lederen bære noe å hodet som får han eller henne til å virke høyere enn de andre:

Hodeplagg brukt som beskyttelse, var noe som tilhørte de nederst på rangstigen. For alle andre har hovedplagg dreid seg om status og dette gav opphav til det som på engelsk er kalt hat honour eller respekt for hatten.

I hvert fall for menn. Kvinner beholdt sitt hodeplagg på i enhver sammenheng!

Hodeplagg bekreftet hierarkier:

Alle foruten kongen hadde noen å bukke for. I byene på 1800tallet de rikeste brukte flosshat, arbeiderne og fattige ulike typer sixpence, mens butlere og andre som befant seg midt på rangstigen, gjerne brukte bowlerhatter.

Interessant: Hat honour kom i konflikt med kvekerne og andre religiøse grupper:

De gikk alltid med tildekket hode, både kvinner og menn, og nektet å følge kutymen med å ta av hatten for øvrighetspersoner eller andre. For dem var alle like før Gud, og bare i kirken og ved bønn fjernet de hatten i respekt.

Hodeplagg ble ofte brukt politisk. Under den andre verdenskrig ble nisselua tatt i bruk av nordmenn for å vise motstand mot den tyske okkupasjonen og for å overføre beskjeder.

På 1970-tallet ble skaut moderne for radikale kvinner i Norge! Det var spesielt Sigrun Berg-sjalet som var populært blant aktivister.

Og selvfølgelig er hodeplagg også mote. Baseball-capsen, skriver hun, har gått fra å være et praktisk hodeplagg ved ballspill til å bli et moteplagg som har tatt hele verden med storm.

Utgangspunkt for boka er seminaret Hovudplagg: frå identitetsmerke til toppolitisk kamp der også ulike hodeplaggbrukere deltok.

Boka er også blitt anmeldt i Bergens Tidende.

Les mer om norske hodeplaggtradisjoner i Bunadsmagasinet og om globale tradisjoner på Wikipedia

SE OGSÅ:

“Hodeplagg er obligatorisk”: Den skjulte islamiseringen av 17.mai ;)

Thesis: Hijab empowers women

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

"Hodeplagg er obligatorisk", skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også…

Read more

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Akademia sliter ikke bare med å ta skrittet inn i internettets verden(er). Også filmer er fortsatt uglesett innen antropologien, får vi vite i den nyeste utgaven av Kula Kula, tidsskriftet til antropologistudentene i Bergen.

Det er fortsatt bokstaver på papir som gjelder, sier filmantropolog Frode Storaas:

Det er et par ting det er greit å være klar over før man velger å lage antropologisk film, særlig om man ønsker anerkjennelse på arbeidsplassen. Man får nemlig ingen publiseringspoeng for å lage film. Disse får man kun ved å publisere artikler og bøker. Om du vil bli professor, da er det dumt å kaste bort tida på å lage film.

Det er mange fordeler med film. Den kommuniserer på en annen måte, man kan uttrykke det som ikke kan sies. Dessuten har filmer et mye større nedslagsfelt enn en artikkel. Mens en artikkel ofte har et relativt lite antall lesere, kan man nå tusenvis med film, skriver Camilla Aa. Jensen, Eilin H. Torgersen og Tove Lise Inderberg.

Antropologisk film er også populær blant studentene. Fortsatt er Universitetet i Tromsø det eneste stedet i Norge hvor det tilbys et eget masterstudie i visuell antropologi. Men det er flere som spør om mulighetene for å studere visuell antropologi i Bergen, forteller Storaas. Sammen med Rolf Scott kunne han tenke seg å organisere et kurs i filmkunnskap hvis det er nok interesse. Det er “veldig små grep som skal til for å gå fra å være amatør til å bli brukbar”, mener Scott.

I intervjuet snakker Storaas også om det antropologiske youtube-prosjektet som han holder på med (som jeg skrev om tidligere)

>> les hele saken i Kula Kula “De virtuelle møtene”

Studentene i Bergen har lagt et veldig godt blad som også er relevant og forståelig for folk utenfor akademia. På nett er også en interessant sak av Maria Sørlie Berntsen: Majoritetenes verden; Om fotografi og representasjonspolitikk. Hun skriver om et fotoprosjekt som skal rette opp stereotype bilder om fattige land som bl.a. Bangladesh. Det inkluderer også webportalen www.majorityworld.com

Den nye utgaven inneholder flere intervjuer med forskere og masterstudenter på feltarbeider, bokanmeldelser etc

>> last ned hele utgaven (pdf)

Studentene i Oslo har også gitt ut et nytt nummer av Antropress. Tema er mat. Antropress virker ikke like mye utadrettet. Tekstene er mindre journalistiske og derfor etter min mening ikke alltid like fengende.

SE OGSÅ:

Book review: Photography, Anthropology and History – When filming people became possible, anthropologists began to drift away from it

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

(Betal-) “Antropologi-YouTube” er på vei

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Tilbake til steinalderen: Ingen forskningsformidling på nett

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers

Akademia sliter ikke bare med å ta skrittet inn i internettets verden(er). Også filmer er fortsatt uglesett innen antropologien, får vi vite i den nyeste utgaven av Kula Kula, tidsskriftet til antropologistudentene i Bergen.

Det er…

Read more