Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info – ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.
I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”
I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.
Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:
“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.
De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø
Hylland Eriksen forklarer:
– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).
Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer – klasseskiller:
I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.
Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)
Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) – sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.
“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.
Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:
Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia – vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.
Han har også gitt ut en roman – Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:
Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn – hans nisje som sosialantropolog – kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)
Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.
Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.
“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.
En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:
Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)
Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)
Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.
(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)
I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.
Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside
