(Lenker oppdatert 14.10.2021) “De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til”, skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.
Er Eia blitt en helt fordi han serverer enkle svar på komplekse spørsmål? Fordi han utfordrer “eliten”? Uansett, en slik polarisering som programmet har ført til er uheldig. Evolusjonsteorien gir svar på mange spørsmål, men ikke på de “virkelig interessante”, skriver antropologen.
Evolusjonsteorien har ifølge ham tre mangler:
1. Den er til liten hjelp hvis temaet er historisk endring. Den har ingen ting å melde om årsakene til den industrielle revolusjon eller endringene i nordeuropeiske kjønnsroller i det 20. århundre.
2. Evolusjonslæren kan ikke gjøre rede for sosial og kulturell variasjon: Hvorfor for eksempel kan kvinner knapt får forlate hjemmet i afghanske landsbyer, mens de er sentrale aktører på markedene i Vest-Afrika?
3. Evolusjonsteorien stiller bare ett av to store spørsmålene om menneskets vesen, nemlig “Hva er et menneske?” Det er samfunnsvitere som stiller det andre spørsmålet, nemlig “Hva vil det si å være et menneske?”
(Lenker oppdatert 14.10.2021) "De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til", skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.
(Lenker oppdatert 3.9.2021) Hvordan ser yngre og eldre på hverandre? Kjønnsforskningen studerer kjønnsroller og kjønnsdiskriminering. På tide at man undersøker alder på lignende måter, sa antropolog Mikael Kurkiala vid Uppsala universitet på en konferanse:
– När det gäller kön så har det fått sin egen forskningsgren, genus. När det gäller ålder finns det inget begrepp som beskriver ålder på det här sättet. Kön är ju en sak, biologi, medan genus är olika i olika kulturer. Samma sak gäller ålder.
I Sverige finnes det et eget uttrykk for aldersdiskriminering og fordumsfulle holdninger mot eldre og eldring: ålderism. Ifølge Lars Andersson er alderisme den mest aksepterte diskrimineringen i dagens Sverige. 50åringer verdsettes langt mindre enn 20åringer, dette gjelder spesielt i arbeidslivet, se:
Alderisme er ikke et ukjent begrep heller ifølge google som leverer mer enn tusen treff på begrepet. Begrepet ageism kom i bruk for mer enn 30 år siden.
(Lenker oppdatert 3.9.2021) Hvordan ser yngre og eldre på hverandre? Kjønnsforskningen studerer kjønnsroller og kjønnsdiskriminering. På tide at man undersøker alder på lignende måter, sa antropolog Mikael Kurkiala vid Uppsala universitet på en konferanse:
“I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne”, sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info’s medarbeider Aleksandra Bartoszko.
—
Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer lære av kunstnere?
Av Aleksandra Bartoszko
Tidligere har jeg snakket med Cicilie Fagerlid om forbindelser mellom hennes antropologiske arbeid og Andrea Langes kunstverk. I denne delen intervjuer jeg kunstner Andrea Lange som helt fram til igår har vært aktuell med utstillingen «Riturnella» på Stenersenmuseet i Oslo.
Aleksandra Bartoszko (AB): Cicilie Fagerlid er en av de første antropologer i Norge som blogget og delte sine erfaringer fra feltarbeid med andre. Der legger hun ut blant annet bilder av protestplakater, bannere etc i Paris; som i dette innlegget. Hva synes du om dette i forhold til dine verk? Oppfatter du hennes arbeid som kunst? Etter min mening undersøker dere noe av det samme, til dels innenfor liknende uttrykksformer. Hvordan tolker du forskjellen mellom Cicilies bilder av demonstrasjonsplakater fra parisiske gater og verket ditt Manifestation? Føler du at du har like dokumentaristisk perspektiv?
Andrea Lange: Manifestation 2009, digital C-print, akryl/akryl, 84 x 176 cm
Andrea Lange (AL): Verkets språk er ikke dokumentarisk, selv om materialet jeg benytter har en dokumentarisk karakter. Bildet «Manifestation»tar utgangspunkt i to fotografier av en husvegg i Paris. På veggen er det mange og ulike plakater limt over hverandre, det vises lag på lag av politisk engasjement og deltakelse i offentligheten. Mitt bilde fokuserer på denne handlingen – et utrykk for felleskap og for motstand – samtidig er aktuelle politiske problemstillinger representert i bildet.
Jeg fortsetter den refererte handlingen ved å montere mitt ene foto oppå mitt andre, et grep som understrekes av bildets uregelmessige format (to foto på hverandre). Slik skriver jeg meg selv inn i den refererte virkeligheten, markerer mitt ståsted, og kommenterer kunstens og kunstnerens mulighet. Bildet viser et utsnitt, ingen omgivelser. Det skapes en illusjon av plakatveggen i museet, det skjer en forflytning og en ny kontekst oppstår.
En diskusjon om hvordan politisk opposisjon kommer til uttrykk er en tråd i min utstilling på Stenersenmuseet og går igjennom flere av utstillingens øvrige verk. For eksempel i verkene «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe» og «Pay Attention Motherfuckers», hvor jeg i det sistnevnte tilslutter meg utsagnet No one is illegal. Samtidig som verkets forskjellige distribusjonsnivåer: gratis utdeling av silketrykket til publikum (et kunstnerisk ”høyverdig” og varig produkt) og samarbeidet med firmaet Clear Channel om visning i Oslos reklamemontre og på Oslo lufthavn, diskuterer motstandens vilkår i det demokratiske, offentlige rom.
Andrea Lange: ‘Pay Attention Motherfuckers’, 2009, Oslo Lufthavn Gardermoen
Andrea Lange: Unfinished Journey, 2009, digital C-print, akryl/aluminium, 106 x 240 cm
Der mediene drives av økonomiske interesser, og politikken tilrettelegger for økonomisk lønnsomhet som det eneste førende, har demokratiet opplagte problemer: hvordan kan opposisjon komme til uttrykk? I dette scenario finnes også et stadig tilbakevendende spørsmål om kunstens funksjon.
Cicilie Fargerlid etterlyser i sitt innspill mer informasjon om konteksten rundt fotoene i verket «Manifestation». Om slik informasjon hadde vært viktig for hvordan jeg vil at verket skal oppleves, så hadde den vært integrert. I så tilfelle tror jeg ikke dette ville gjort verket mer etnografisk, men det kan utbrodere hoveduttrykket.
Jeg kan for eksempel fortelle at bildene er tatt i Paris i månedskiftet januar-februar 2009 i universitetsområdet på Place Jussieu. På husveggen er det klistret store plakater fra organisasjonen sos-rasisme, over disse er det klistret nyere plakater for en demonstrasjon knyttet til arbeidsforhold og finanskrise, og en annen demonstrasjon rettet mot den medierte fremstillingen av bombingen av Gaza. En plakat med tittelen Enfin négre, med et bilde av Obama i en halslenke – bærer en lengre tekst av forfatteren Marc-Edouard Nabe, visstnok kjent i Frankrike for å bruke husvegger som plass for sine litterære prosjekter.
AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunstnen viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?
AL: Jeg ser kunst som handling. Den kunstneriske prosessen består i å materialisere og kontekstualisere ideer. Disse springer alltid ut fra noe subjektivt, noe som ligger på hjertet, noe jeg vil stille spørsmål ved. Jeg er absolutt interessert i strukturer på mange nivåer. Har vanskelig for å se motsetningen mellom å vise og fortelle. Når et verk synliggjør fenomener og strukturer, kan det ikke både vise og fortelle på samme tid?
AB: Kunstneren Susan Hiller, som også er utdannet antropolog, snakker om «the labour of ‘not always conscious’ cultural analysis which precedes the making of an artwork». Glenn Bowman, snakker om «kvasiantropologiske kunstnere» og kaller verk som gir etnografiske innsikt for «pseudoethnographic reports in art». Dine verk virker å være fundert i en veldig bevisst kultur- og samfunnsanalyse. Kan man si at du også aspirerer til å være samfunnsdiagnostiker? Dersom kunsten din handler om kulturforståelse (fra individ- så vel som samfunnsperspektiv), kunne du tenke deg å vise dine verk på etnografisk eller antropologisk museum? Hvordan tror du at mottakelse hadde vært i arenaer der bildene ikke ville defineres som kunst?
AL: All kunst gjenspeiler en slags kulturforståelse. Min opplevelse av samfunnet er preget av tanker fra en rekke akademiske felt, også antropologi. Men jeg ser ingen umiddelbar naturlighet i å flytte mine verk til etnografiske/antropologiske museum. Visningskonteksten er et sentralt moment i utarbeidelsen av mine verk. Om jeg skulle stille ut i et antropologisk museum, ville jeg ønske å gå i direkte dialog med den situasjonen, da ville jeg analysere publikums blikk og forventning, og den diskursen som ellers foregår på dette stedet.
Det finnes mye erfaring fra å presentere kunst i sammenhenger der den ikke blir oppfattet som kunst, man kan si at slik praksis er den ”relasjonelle estetikkens” grunnposisjon. Der intensjonen kan være å utfordre konvensjoner et sted, vil dette kunne forsvinne helt i forflytningen til et annet. Noen ganger kan viktige momenter i et verk bli borte når konteksten endres, verket kan til og med forsvinne helt, eller det kan oppstå nye, uventede og produktive innholdsmessige og formale møter. Det er viktig å forstå at visningskontekst påvirker lesningen av et verk, men nøyaktig hvordan må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
AB: Hal Foster snakker om en etnografmisunnelse (ethnographer-envy) som fortærer kunstnere. Han skriver:«[Anthropology] is the discipline that takes culture as its object, and it is this expanded field of reference that postmodernist art and criticism have long sought to make their own (…) ethnography is contextual, the rote demand for which contemporary artists share with many other practitioners today, some of whom aspire to fieldwork in every day». Han snakker om spesiell status (eller til og med prestisje) antropologien har fått i moderne kunst. Er det kun antropologer som ser denne «etnografisering» av kunst? Eller er det et bevist grep fra kunstneres side? Snakkes det om antropologi og etnografi i kunstmiljøet?
AL: Jeg kan ikke se at antropologi og etnografi har noen særskilt stilling i billedkunsten. Diskursene i samtidskunsten er vel så mye preget av det som foregår innenfor filosofi, litteratur- og medievitenskap og populærkulturelle fenomener for å nevne noe.
Mine arbeider tar alltid utgangspunkt i noe som berører og opprører meg på et menneskelig plan. Dette er ofte paradokser og misforhold i samfunnet som kjennes presserende å snakke om. Det foregår mye samfunnsforskning innenfor de områdene jeg dukker ned i. Så jeg forsøker å orientere meg best mulig under arbeidet med mine prosjekter, det er helt naturlig.
Når jeg bruker autentiske og faktabaserte elementer i verkene mine, er dette er en metode for å sammenføye virkelighet og fiksjonalitet. Når dette virkelig fungerer oppstår det en sterk poetisk kraft, og det er denne jeg søker. I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne.
En del av mitt arbeid består i å gjøre pågående dokumentasjoner i form av lyd, bilde, film, tekst mm. Det er et slags innsamlingsarbeid, og om det her finnes likhet med etnografien, stopper antagelig likheten også her. I denne prosessen får mitt estetiske og politiske blikk virke fritt, også ofte svært intuitivt. I etterhånd må det gjøres valg og kunstneriske bearbeidelser, noe materiale brukes aldri, noe tas frem år senere. Det avgjørende er konteksten jeg setter materialet inn i, jeg vil skape nye koblinger, forsøke å utdype og berøre betrakteren både emosjonelt og intellektuelt. Det er her form og innhold blir uløselig knyttet sammen. Dette handler ikke om hva øyet alene ser, men om å åpne tanke- og følelsesprosesser gjennom en kunstnerisk opplevelse.
FallujahMeditations. Videostill, 2008
AB: Fallujah Meditations. Jeg vet at mange som besøkte utstillingen, lurte på om det man så i filmen var en virkelig hendelse (altså dokumentasjon) eller en fiksjon (altså manipulasjon). På etnografisk museum ville filmen nok oppfattes som «virkelig» uten at noen setter spørsmålstegn ved dens opprinnelse. Når du tenker på formålet og budskapet i kunsten din, spiller det noen rolle for deg om det du viser er dokumentert eller manipulert?
AL: Det spiller selvfølgelig en rolle for lesningen av verket om materiale er hentet fra virkeligheten eller om det er iscenesatt. Det filmatiske materialet i «FallujahMeditations» er et opptak fra det amerikanske angrepet på byen Fallujah i Irak i november 2004. Det viser en amerikansk soldat som skyter og dreper en såret, ubevæpnet iraker i en moské. Irakeren blir skutt i hodet på kloss hold. Journalisten som filmet var under beskyttelse av den amerikanske marine som såkalt ”embedded journalist”. Etterforskerne fra marinen konkluderte senere med at soldaten handlet i selvforsvar, han ble derfor ikke tiltalt for drapet. Nyhetsinnslaget varte opprinnelig under ett minutt og ble vist verden over.
Kevin Sites: Fallujah Mosque Shooting
I min film er hastigheten ekstremt redusert. Dette skaper et synsoverskudd som ellers umuliggjøres i flimrende nyhetssendinger. Lydsiden er vel så viktig, vi hører en mannstemme som meditativt forteller hvordan man kan trenge dypere inn i egen bevissthet, og til slutt lage et nytt visuelt ”blueprint” av virkeligheten. Stemmen er hentet fra en selvhjelps-meditasjons-cd og den omredigerte teksten skaper motstand og kompleksitet i møte med det visuelle.
Det er selve bearbeidelsen av det som allerede er sett, som virker i dette verket. Som gjør at man kan oppleve og tenke rundt denne hendelsen på en ny måte. Dette skjedde akkurat der og da i Fallujah, men den kalde avrettelsen av et forsvarsløst, sivilt menneske som vi her får se, vet vi at skjer i alle kriger. Det er ikonografisk. Og her kommer jeg tilbake til et av dine tidligere spørsmål: Det finnes mengder av partikulær og interessant informasjon rundt en hver referert virkelighet. Kunsten er å avstemme mengden og fokuset, forsøke å oppnå en ikonografisk kraft, der detaljer og helhet samles i et enkelt og stort ”sluttbilde”.
AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?
AL: Ikke ofte, men jeg finner det interessant.
AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?
AL: Det måtte være å legge til side noen av de akademiske filtrene som skaper avstand, og i større grad bruke forestillingsevne og empati som aktive redskap. Jeg vil tro at dyktige fagmennesker i alle felt er reflektert rundt dette, men det kan sikkert minnes på.
"I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne", sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info's medarbeider Aleksandra Bartoszko.
---
Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer…
Hvorfor velger familien bort den dyre vinen og luksushotellet? For mye velstand og luksus ødelegger hyggen, og det er noe av det verste som kan skje for en danske ifølge antropolog Jeppe Trolle Linnet, melder Nordjyske.
Ja, Jeppe Trolle Linnet forsker på den danske hyggen. Hyggen spiller ifølge ham en undervurdert rolle i den danske selvforståelsen. Opplevelsen av hygge er viktig og ettertraktet, leser vi:
Hyggen bestemmer, hvornår vi opgiver et skrantende forhold. For meget eller for lidt hygge udgør ligefrem et succesparameter. Det anvender vi til både at bedømme, hvor vellykket andres liv er og bortforklare situationer, hvor vi slækker på disciplinen eller ikke lever op til egne eller andres idealer.
Å møte opp i overdrevent pene klær, er ikke veien å gå hvis man vil ha det hyggelig. Hyggen er noe folkelig og naturlig, sier han til Kristeligt Dagblad:
– De fleste mennesker lever i en verden, hvor de ikke kan vise alle sider af sig selv. De har én identitet på jobbet og en anden med vennerne i sportsklubben. Men i vores kultur er idealet om at turde vise sit sande jeg centralt, og det mener vi, at vi kan, når vi hygger med familien eller de nære venner. Hygge må ikke være alt for bevidst iscenesat. Det skal være en stemning, der opstår af sig selv.
Danskenes hyggekultur kan også forklare hvorfor danskene ikke er spesielt gode til å etterleve rådene om å spise og leve sunt, sier han:
– Det er svært at forene sundhed med ideen om hygge, eftersom hygge ses som modpol til alt det tjekkede og kontrollerede i tilværelsen.
Forherligelsen av den folkelige hyggen bunner blant annet i protestantisk moral: Man gir avkall på det materielle, dyrker det indre på bekostning av det ytre. Den harmonerer også med janteloven.
Jeppe Trolle Linnets ble oppmerksom på hyggens betydning mens han jobbet med sin doktoravhandling om forbruksmønstrene hos middelklassefamilier i København.
Hvorfor velger familien bort den dyre vinen og luksushotellet? For mye velstand og luksus ødelegger hyggen, og det er noe av det verste som kan skje for en danske ifølge antropolog Jeppe Trolle Linnet, melder…
En hovedoppgave i sosialantropologi blir bok: Sykepleier og antropolog Anni Margaret Henriksen har skrevet en bok om et myteomspunnet tema i Nord-Norge: læsertradisjonen, melder Universitetet i Tromsø.
En læser er en person som har tro på at religiøse tekster har positiv virkning på sykdom og problemer. For eksempel å stoppe blødninger eller fjerne smerter:
– Allerede som liten ble jeg imponert over den helbredende kraften folk hadde. Jeg kan huske at jeg tenkte allerede som sjuåring at ”dette har jeg lyst å fortelle om en gang”. Nå har jeg altså gjort det, sier antropologen og legger til at “boka handler mye om den type omsorg folk har overfor hverandre i små samfunn”.
Henriksen har samlet inn materiale til boken under hennes hovedfagprosjekt i sosialantropologi, som ble avsluttet i 1997 ved Universitetet i Tromsø.
Det var stor interesse for boka under lanseringen. Der påpekte Tore Sørlie, professor ved helsevitenskapelig fakultetet ved Universitetet i Tromsø, at folk er stigende grad opptatt av tradisjonelle behandlingsformer:
– Mange har meninger om at skolemedisinsk behandling har blitt altfor travel og opptatt av sykdommer og avgrensende ting. Behandlingen tar ikke i mot det hele mennesket.
I en tidligere utgave av UiT-bladet Labyrint (pdf, side 36) kan vi lese mer om denne kunnskapstradisjonen som ofte er knyttet til skjæringspunktet mellom samisk tradisjon, læstadianisme og kristendom, men som også er utbredt i norsk og kvensk befolkning i svært mange bygder i Nord- Norge.
OPPDATERING: “Mitt råd til alle norske leger er dermed å lese boken, slik at du kan bli en enda bedre samtalepartner med dine pasienter. Det kan hende de har en forforståelse av helse og sykdom som du aldri har tenkt på før”, skriver V Fønnebø i sin anmeldelse av boka i Den norske legeforening 18.11.2010.
En hovedoppgave i sosialantropologi blir bok: Sykepleier og antropolog Anni Margaret Henriksen har skrevet en bok om et myteomspunnet tema i Nord-Norge: læsertradisjonen, melder Universitetet i Tromsø.
En læser er en person som har tro på at religiøse tekster har positiv…
