search expand

Muslimbriller og feminisme: Antropologer slår til

Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo) oppfordret journalistene til å “ta av muslimbrillene” når de skriver om saker om “personer med innvandrerbakgrunn”.

Et eksempel er demonstrasjonen mot Dagbladets karikaturtrykking, skriver de:

Unge norske muslimer som gjennomførte en lovlig demonstrasjon mot trykkingen ble viet langt mer oppmerksomhet i mediene enn etnisk norske husokkupanters hærverk i Hausmanns gate og seks angrep på politiet samme dag. Iffit Qureshi påpekte treffende i sin kronikk 22. februar at der de unge norske muslimene først og fremst ble forstått som muslimer og lite integrerte, ble det ikke stilt spørsmål ved de unge blitzerne og husokkupantenes norskhet og integreringsevne. Dette handler om hvordan problemene fremstilles, men også om hvilke stemmer som gis rom.

>> les hele saken i Aftenposten

En masterstudent som har vært veldig aktiv de siste månedene er Rannveig Svendby. Etter å ha skrevet flere kronikker som var relatert til sitt masterprosjekt er hun blitt bedt om å blogge for Aftenposten. Forrige uke ble hun invitert til å være med i feminismedebatten “Fæle kvinner, traumatiserte menn?” som Studentersamfundet i Trondheim arrangerte i anledning kvinnedagen. På panelet satt også Hanne Nabintu Herland.

Svendby utfordret Herlands påstand om at dagens feminisme er en kamp mot mannen.

Feminisme betyr for antropologen blant annet å kjempe for retten til å være avviker. Gjennom historien har det vært enorme variasjoner i hva som regnes som feminint og maskulint:

Samtidig som hun hevder at kvinnekampen har utviklet seg til “en knallhard kamp mot mannen”, setter Herland opp sin egen, private liste over tradisjonelle egenskaper som menn bør kopiere. Det er snakk om å verne barn og kvinner, beskytte nasjonale interesser, være preget av integritet, og så videre. Hvem er det som er knallhard mot mannen her? Det kan da ikke være stort flere enn Zorro og Fantomet som har sjanse til å tilfredsstille kravene til Herland?

Min vinkling er at når menn må strebe for å bli “ekte” menn, så er det idealene som er umannlige – ikke mennene. Det er jo menn slik de allerede ER til enhver tid – som utgjør fasiten på “ekte” menn. Fokuset bør ikke være å gå tilbake til gamle ideer om kvinnelighet og mannlighet. I stedet bør vi kjempe for retten til å avvike. For de fleste gjør faktisk det. Det er avviket som er normen! Hvor mange av kvinnene i dette rommet kan for eksempel hake av for at personligheten deres stemmer med alle de såkalt “kvinnelige” egenskapene – og ingen av de “mannlige”?

>> les hele saken på Rannveig Svendbys blogg

>> Omtale i studentavisa Under Dusken

>> nyeste kronikk: Når kvinner voldtar

Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo)…

Read more

“Journalistikk + sosialantropologi = sant”

Månedens antropolog Synnøve Aarsland har en lignende bakgrunn som meg. Etter å ha jobbet som lokaljournalist i NRK Sogn og Fjordane, holder hun nå på med forskningsformidling. Og hun mener også at antropologi og journalistikk er en utmerket kombinasjon.

I sitt bidrag til serien til Norsk Antropologisk Forening skriver hun blant annet:

Antropologien, ikkje minst feltarbeidet og arbeidet med hovudoppgåva, ga viktig lærdom eg kunne bruke i jobben som journalist. (…) Etter å ha vore på feltarbeid var eg van til kjensla av å skilje seg ut i flokken, vere den som stiller dei rare spørsmåla, som snakkar med alle, både raringar og lokalheltar. Eg var van med å møte folk med ein annan bakgrunn, ei anna ”livsverd” enn det eg hadde sjølv. Og slik var det også å vere journalist. (…)

Som journalist bør du vere på feltarbeid kvar dag. Mantraet frå redaksjonssjefen var alltid: snakk med folk! Gå ut og snakk med ”mannen i gata” og kva som opptek han og finn ut kva som rører seg i lokalsamfunnet. Det er då du får dei gode historiene. (…)

Du må dykke ned på mikronivå. Ei sak om overordna strukturar i samfunnet må underbyggast med folk. Høg og lav. Det globale i det lokale. Det er ofte nøkkelen til god lokaljournalistikk. Dersom du klarer å ta tak i eit generelt problem som gjeld oss alle og belyse det med eit lokalt case, ja då var du garantert å få saka ”på” i Dagsrevyen, Dagsnytt eller Her og Nå. Då hadde vi klart å ”heve” saka, slik vi også gjer i antropologien.

NRK er faktisk interessert i antropologer og andre med en litt annerledes bakgrunn:

I NRK sa dei til meg at dei ikkje vil ha straumlineforma folk med journalistutdanning, der dei kan eit handverk men ikkje noko om den verda vi lever i. Dei vil ha folk med variert fagbakgrunn, gjerne eit språk, gjerne landkunnskap, gjerne økonomi, historie og samfunnskunnskap. Dei vil ha folk som er kritiske og analytiske. Som ikkje tar alt for god fisk, og som tørr å stille dei upopulære spørsmåla, og som er kritiske til makta.

Nå jobber Synnøve Aasland som kommunikasjonsrådgiver ved SV-fakultet ved Universitetet i Oslo. Mye dreier seg om forskningsformidling:

Mi oppgåve er mellom anna å bidra og gje råd til forskingskonsulentar og forskarar i mediehandtering og formidling. Eg har etablert eit digitalt nyhendebrev for tilsette, og intervjuar forskarar, dekan og prodekan om nye og pågåande prosjekt, om fagpolitikk og strategi. Eg leverer innhald til eigne nettsider og skal også i gang med å skrive saker til nettavisa forsking.no. Eg deltek også i fora som er med på å forme dei nye nettsidene ved UiO, og diskuterer forskingsformidling og korleis vi skal profilere forskinga vår betre på eigne nettsider.

>> les hele saken på NAFs nettsider

SE OGSÅ:

Symbiosen mellom antropologi og journalistikk

Why anthropologists should become journalists

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Flere antropologiske firmaer: Glocals – journalistikk og antropologi

Månedens antropolog Synnøve Aarsland har en lignende bakgrunn som meg. Etter å ha jobbet som lokaljournalist i NRK Sogn og Fjordane, holder hun nå på med forskningsformidling. Og hun mener også at antropologi og journalistikk er en utmerket kombinasjon.

I…

Read more

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi?

Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.

—-

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2

av Aleksandra Bartoszko

I denne delen av serien intervjuer jeg kunstner Marianne Heier som er aktuell med utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i Oslo. Heiers åpningstale fikk meg til å reflektere rundt hennes arbeidsmetoder i lys av antropologiske forskningsteknikker. Jeg spurte henne om forbindelser mellom disse.

Hennes svar avslørte hvor innbilsk jeg er som antropolog – jeg ser antropologi og dens innflytelse overalt. Har Cicilie Fagerlid rett i at alt kan bli antropologi? Hvis svaret er ja hva er i så fall så spesielt med faget vårt? Kan man gjøre antropologi uten å kalle virksomheten sin for antropologi? Jeg føler at de tilsynelatende naive spørsmålene jeg stilte for moro skyld fører oss tilbake til en viktig problemstilling – en vi har prøvd å svare på i altfor mange år: Hva er antropologi og antropologisk metode?

I dette intervjuet ble jeg konfrontert med min egen tatt-for-gitthet – antropologisk metode er kanskje ikke så unik som vi liker å tro. En ikke alltid like hyggelig opplevelse, men kanskje det er en slik konfrontasjon vi trenger? Kanskje burde vi diskutere faget mer med ikke-antropologer for å få den selvinnsikten vi er på jakt etter eller for å besvare det moteriktige i det siste spørsmålet om antropologiens ender og grenser?


Antropologen på feltarbeid i Nicaragua, observasjon, “hanging on the street corner”. Foto: Bartosz Bartoszko

Kunstner Marianne Heier, observasjon i prosjektet Construction Site

Aleksandra Bartoszko: Når jeg først leste om dine arbeidsmetoder, tenkte jeg med én gang på antropologi. Antropologer samler data på et feltarbeid og deltakende observasjon er en av de viktigste teknikkene for å få forståelse og kunnskap om fenomener og folk. Ville du si at du bruker samfunnsvitenskapelige metoder i ditt arbeid? Ble du inspirert av noen samfunnsfag? Hvordan har du kommet frem til din arbeidsmetode?

Marianne Heier: Arbeidsmetoden min er et resultat av hvordan livet mitt har vært. For å overleve som kunstner har jeg vært avhengig av inntekt fra en serie mer eller mindre midlertidige arbeidsoppdrag. Til tider har disse strøjobbene tatt alt jeg har hatt av tid. Hvis jeg i det hele tatt skulle få laget noe kunst, måtte jeg finne en måte å kombinere pengejobbing og kunstvirksomhet. Og etter hvert oppdaget jeg jo også hvor mange kunstnerisk interessante muligheter disse arbeidssituasjonene bød på. Det dreier seg om erfaringer fra mitt eget liv, som naturlig nok opptar meg på mange plan, både personlig, faglig og politisk. Så en dobbeltrolle jeg først opplevde som et ’nødvendig onde’ ble etter hvert til en mer og mer bevisst og fruktbar strategi.

I utviklingen av denne arbeidsformen har jeg naturligvis benyttet litteratur hentet fra forskjellige fagfelt, men jeg vil ikke si at jeg føler spesiell tilknytning til noe spesielt samfunnsfag. Arbeidet mitt er først og fremst forankret i kunsttradisjonen.

AB: Antropologer understreker gjerne at langvarig feltarbeid, ofte over flere måneder eller år, er nødvendig for å leve seg inn i folks liv. Selv har du brukt noen måneder for å forstå steder og folk du skal inkludere i verkene dine eller som dine verker handler om (Hammerfest skattekontor i Waldgänger, Universitetssykehus i Poster Project eller Røde Kors i Jamais – Toujours).
Synes du at den tiden du brukte på skattekontoret var nok til å komme frem til konklusjonene du presenterer i åpningstalen? Da du gikk videre med prosjektet og bygget om rommet, var du sikker på at du har fått med deg nok kunnskap om stedet til å kunne intervenere i folks liv, å gripe inn i skattekontorets hverdag? Er denne sikkerheten viktig for deg?

MH: Verkene mine er ikke en presentasjon av konklusjoner etter en periode med research eller feltarbeid. De er konkretiseringer av min opplevelse av gitte situasjoner. Andre kan naturligvis ha helt andre opplevelser av samme situasjon, og det er ikke vesentlig for meg at arbeidene for eksempel skal kunne være vitenskapelig etterprøvbare.

Marianne Heiers prosjekt Waldgänger
Marianne Heiers prosjekt Waldgänger

Deltakelsen i arbeidssituasjonen inngår i arbeidet, og kan ikke skilles fra det ferdige resultatet. Jeg ser på alle deler av denne prosessen som estetiske elementer.

Jeg prøver alltid å ta utgangspunkt i egne, personlige erfaringer, og for at disse erfaringene skal bli så komplekse og interessante som mulig, er det viktig at deltakelsen skjer over tid.

Mange av prosjektene mine setter spor i form av varige endringer i arbeidsomgivelsene de tar utgangspunkt i. Det følger naturligvis et ansvar med dette, og det tar jeg alvorlig. Jeg krever ikke at arbeidene skal bli stående uendret over tid. De ansatte kan endre dem som de selv finner for godt, i forhold til deres praktiske behov i hverdagen. På denne måten kan de gjøre arbeidene til sine, og kunstverket vil gradvis gjenabsorberes i konteksten som omgir det. Kontrasten mellom omgivelse og verk viskes gradvis ut. Det syns jeg er fint.

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunsten viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

MH: Jeg ønsker naturligvis at arbeidet mitt skal være, ikke at de skal representere. Men jeg er ikke sikker på at å vise nødvendigvis står i opposisjon til å fortelle. Og jeg er absolutt interessert i det du kaller strukturene. Interessen for hvordan hierarkier representeres og opprettholdes av de konkrete omgivelsene våre er for eksempel en sterk drivkraft i arbeidet mitt.

AB: Tekst og åpningstaler er en viktig del av arbeidet ditt. Mener du at det er viktig å supplere det visuelle med det tekstlige? Tror du at dine verk ville bli enda mer hørt eller fått en annen dimensjon hvis du i tillegg leverte skriftlig rapport, inkluderte samfunnsteorier etc.? Trenger mennesker tekst?

MH: Åpnings- eller overrekkelsestaler er et gjennomgående element i arbeidet mitt. De er en del av en performativ tilnærming, og er ment å knytte de forskjellige fasene i den kunstneriske prosessen sammen. De er dermed ikke et supplement, men en sentral del av selve verket.

Antropologen på feltarbeid i Nicaragua. Foto: Bartosz Bartoszko
Kunstner Marianne Heier i aksjon/på feltarbeid i prosjektet Investment

Jeg anser den første fasen av et prosjekt, deltakelsen i for eksempel et arbeidsmiljø, som en performativ gest. I hver situasjon utvikler jeg en rolle som spiller sammen med omgivelsene, og som forholder seg til de gjeldende reglene og normene i situasjonen jeg er i, og som det alltid tar litt tid lære.

Den påfølgende fasen er mer pragmatisk, det handler ofte om for eksempel å bygge et rom. Her har jeg en helt annen rolle, og samarbeider med arkitekter, bygningsteknikkere og håndverkere. I denne fasen er jeg en slags oppdragsgiver. I talen knyttes disse forskjellige sidene av min erfaring sammen, og overføres til kunstoffentligheten.

Talen er på en måte det stedet der alle mine roller i prosjektet igjen føres sammen og blir til en. Det ligger også alltid en mengde estetiske vurderinger til grunn for hvordan disse talene fremføres; kostyme, lyssetting, hvordan publikum plasseres i rommet. Så den har en veldig viktig funksjon, og kan ikke forstås som bare en forklaring eller et supplement.

Når det er sagt benytter jeg selvsagt teorier utviklet innenfor andre fagfelt i utarbeidelsen av prosjektene mine. Men dette er ikke spesielt for meg, det er noe de fleste kunstnere gjør i ganske stor grad. Kunstfeltet preges i det hele tatt av stor respekt og nysgjerrighet overfor andre fag, kanskje særlig overfor akademia. Og rapporter er det mer enn nok av også i mitt felt, uten at jeg har følelsen av at det fører til større synlighet…

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

MH: Ja, det hender. For eksempel er Musée du Quai Branly i Paris en fantastisk opplevelse.

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

MH: Det syns jeg er veldig vanskelig å svare på. Det fins så mange forskjellige retninger og arbeidsformer innenfor kunsten at det er umulig å si noe generelt om dette. Det er heller ikke så enkelt å snakke om ’metode’ innenfor kunstproduksjonen, der hvert enkelt prosjekt nødvendigvis genererer sin egen metode og produksjonsstruktur.

Flere linker:

Utstilling: Art as Ethnography? Multi-media explorations in post-socialist St. Petersburg

Dewi Faulkner: “Ethnography as Art: How the Tools of Anthropology Can Enrich the Creative Process” (Word-dokument!)

Hal Foster: “The Artist as Ethnographer”. In: The Traffic in Culture, eds. George Marcus& Fred Myers (pdf)

liste over antropologi og kunst fra pensum til kurset SOSANT4400
Anthropologists as Artists, Artists as Anthropologists, våren 2007
(Word-dokument)

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling?årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.

----

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2

av Aleksandra Bartoszko

I…

Read more

Når forskeren (ikke) er “en av oss”

Hvor viktig er ens etniske bakgrunn når man er på feltarbeid? Som antropolog og doktorgradsstipendiat Astri Dankertsen minner oss på i sin nye blogg Astrilogi, er den kanskje spesielt viktig når man forsker på en gruppe mennesker som ikke bare har hatt positive erfaringer med antropologer og storsamfunnet, for eksempel samer:

Som forsker på samiske forhold dukker man automatisk ned i et felt som til tider kan føles ganske betent, der skepsisen til forskere, eller folk generelt, som kommer utenfra, det vil si fra det norske samfunnet, iblant kan være ganske stor. “Hvem er du?”, “Hva gjør du her?” samt skeptiske blikk er noe man fort kan oppleve som forsker, spesielt når man som jeg gjør, snakker “søringdialekt”.
(…)
Selv føler jeg meg ikke utpreget samisk, oppvokst som jeg er i “søringland”, men jeg har likevel nok samisk blod til å stå i samemanntallet, noe jeg også har valgt å gjøre. Derfor sklir jeg gjerne inn i kategorien “norsk”, noe jeg ofte synes er enkelt, greit og ukomplissert.

Samtidig hender det jo at folk likevel velger å tillegge meg kategorien “same”, særlig hvis de kjenner min far eller har litt kjennskap til min familiehistorie. “Ja, men da er du jo en av oss,” kan da være en konklusjon mange trekker.
(….)
Noen ganger kan folk til og med gjøre meg til mye mer same enn jeg føler meg komfortabel med å være, både sosialt sett og når det kommer til fag. For eksempel fikk jeg kritikk mine sensorer til min masteroppgave om oslosamer for å legge for lite vekt på min egen samiske tilhørighet. “Men jeg er jo mest norsk,” var da min umiddelbare følelse, samt en indre uro over å bli påtvunget en identitet jeg ikke helt følte meg hjemme i.

>> les hele saken “Sameforsker: Å være og å ikke være på en gang”

I innlegget “Ja, der lever de vel som ordentlige samer” skriver hun om nordmennenes manglende kunnskap om samer.

Jeg har tidligere skrevet om Astri Dankertsens hovedoppgave, se bl.a. Å være moderne same i Oslo og Urbane samer i indiske sarier eller Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”.

SE OGSÅ:

For en antropologi uten radikal annerledeshet

Feminister og urfolksromantikere som forskere: Hvordan holdninger påvirkerer forskningen

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Hvordan er det å bo og forske i Bangladesh?

Intervju: På feltarbeid blant fattige jenter og millionærer i India

Ble frarådet å dra på feltarbeid i Oslo

Hvor viktig er ens etniske bakgrunn når man er på feltarbeid? Som antropolog og doktorgradsstipendiat Astri Dankertsen minner oss på i sin nye blogg Astrilogi, er den kanskje spesielt viktig når man forsker på en gruppe mennesker som ikke bare…

Read more

Hvor er antropologene når Bygde-Norge går på jakt?

Harejakt med knall og fall

– Jaja, mennene de er alle på jakt, fortalte damen i kassa i den vesle butikken ved kaia på et lite sted der jeg var på skriveferie engang.

– Jakt er en såpass viktig del av livet i bygde-Norge at det er rart det ikke er gjort flere studier av det, sier antropolog Rolf David Ramslien i et intervju med Eivind Eggen i Antropress.

Rundt ti prosent av den mannlige delen av den norske befolkningen over 16 år driver med jakt. Det er få kulturelle fenomen som har så stort omfang i Norge, får vi vite.

Antropologen er selv aktiv jeger. Han har skrevet hovedfagsoppgave om den norske harejakta og forholdet mellom jakthund og jeger. I harejakta har jakthunden en dominerende rolle som vi også ser i videoen.

I sitt doktorgradsprosjekt har han flyttet fokuset fra harejakt til elgjakt. Han ser på jegeridentiteten og håper å komme inn i den større diskusjonen om forvaltning av elg i Norge: Hvor mange dyr skal skytes hvert år og hva slags dyr i forhold til kjønn, alder etc?

Ramslien forteller om kapittelet om jakttrofeet han holder på å skrive:

– Trofeet er et typisk nøkkelsymbol som tolkes svært forskjellig av forskjellige mennesker. Det er alt fra et «lik på veggen» til et symbol på jegerens ferdigheter, den lokale elgbestandens genetiske kvalitet og grunneierens forvaltningsferdigheter. Dyret tilskrives også menneskelige egenskaper som sluhet og list ut fra størrelsen på trofeet. Et analytisk fokus på geviret gir innblikk i elgjakta som sosialt og kulturell fenomen. Hvor trofeet blir hengende inngår også i en forhandlig om maskulinitet. Ofte blir det forvist til garasjen eller i trappa ned til kjelleren, typiske maskuline steder.
(…)
– Til tross for at trofeet er et viktig symbol i jaktsammenhenger i Norge, er det knyttet mye ambivalens til ren troféjakt. Ofte markeres en ikke-troféjegeridentitet ved å referere til rikfolk eller tyskere. Man viser gjerne frem et flott trofé, men skyter ofte inn en setning om at jakt handler om mer enn bare trofeer, blant annet fornuftig forvaltning.

>> les hele intervjuet i Antropress

Elgjakt i Alvdal Vestfjell - 286 kg - 2009 moose hunting

SE OGSÅ:

Danmarks Jægerforbund ansetter antropolog

Flere og flere kvinner på bukkejakt

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Nordmenn og naturen: Antropolog forsker på basehoppere

Skrev magisteroppgave om fanatiske fugletittere

Why Siberian nomads cope so well with climate change

Ethnobotany in Britain: Anthropologists study social networks around plants

https://www.youtube.com/watch?v=D3EdGh-ahOw

- Jaja, mennene de er alle på jakt, fortalte damen i kassa i den vesle butikken ved kaia på et lite sted der jeg var på skriveferie engang.

- Jakt er en såpass viktig del av livet i bygde-Norge at…

Read more