Hva skjer med barn som har foreldre som har migrert til utlandet? Kan vi snakke om omsorgssvikt når foreldrene forlater barna sine? I Apollon, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo, er det en interessant sak om forskningsprosjektet Informal Child Migration in Europe.
Magasinet har intervjuet tre antropologer. Forskerne mener at det ikke er sikkert hva som er barnas beste i slike situasjoner.
Alexander Tymczuk (som også har begynt å blogge) forsker på ukrainske arbeidsmigranter i Spania. Majoriteten velger å la barna være igjen i Ukraina, fordi de har planer om å returnere i løpet av få år. Han sier:
Diskusjonen dreier seg i hovedsak om å hva god barneomsorg er. Her inngår to viktige elementer. Det første er omsorg som fysisk nærhet, det andre er omsorg som oppfyllelse av barns materielle behov. For mange ukrainere er de to uforenlige.
Bor du sammen med barna i Ukraina, har du ikke råd til å gi dem utdanning. Velger du å finne arbeid i utlandet, må du skilles fra barna i en periode.
Migrantene selv ser derfor på arbeidsmigrasjon som en investering i barnas velferd og fremtid, og prisen som betales er at barna vokser opp uten én av eller begge foreldrene i kortere eller lengre perioder.
Som del av forskningen arrangerte han en stilkonkurranse blant barn av arbeidsmigranter:
Selv om de fremstiller adskillelsen fra foreldrene sine som noe traumatisk, føler mange at de har blitt mer voksne og selvstendige etter at foreldrene reiste. Et annet tema som går igjen, er at barna forstår at foreldrene reiser for deres skyld, samtidig som de påpeker at fysisk nærhet til foreldrene ikke kan byttes mot penger og materiell velstand.
Esben Leifsen påpeker at det ikke finnes noen felles oppfatning av hva familie er.
– På Kapp Verde er det vanlig å overlate barn til andre, mens for en del østeuropeiske familier er det et stort moralsk problem. I Norge er det å gi fra seg et barn noe av det verste du kan gjøre.
Cecilie Øien, som jobber med familiestrukturer hos angolanske migranter i Portugal, er enig:
– Jeg prøver å finne en motvekt til det norske fokuset på kjernefamilien. (…) Vi ser en frodighet i ulike måter å leve på som blir oversett i politikkutformingen.
Det er viktig å stille spørsmål om begreper, som ”barns beste”, ”barns sårbarhet” og ”barndom”, sier Espen Leifsen. Begrepene reproduseres nemlig og blir ofte tatt for gitt, uten at man kjenner grunnlaget for begrepene.
>> les hele saken i Apollon
SE OGSÅ:
Antropolog for mindre lek med barna
Flerforeldreprinsipp blant samene – Doktorgrad på rituelt slektskap
Må en ha samme foreldre for å være brødre?
To grasp the childrens’ point of view – Første notater om Childhoods-konferansen
The anthropology of children, war and violence
Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor
