search expand

Doktorgrad: Barn mer opptatt av tauhopping enn G-streng

Forsvinner barndommen i et stadig mer sexfiksert og kroppsfiksert samfunn? Nei da. Antropolog Mari Rysst har tatt doktorgrad på hverdagen til barn mellom ni og 13 år. Hun ble overrasket over noen av funnene, melder Avisenes nyhetsbyrå.

– 10-åringene i mitt materiale var hovedsakelig interessert i sport og fritidsaktiviteter, ballek, hoppe tau, være i skogen og bygge hytte og sånt som vi forbinder med tradisjonelle barneleker. De var mer opptatt av det enn jeg hadde trodd.

– Det foregår en kraftig seksualisering av barns omgivelser både ved reklame som erotiseres, seksualisering i popmusikk og i videoer, blader for både barn og voksne som er veldig opptatt av utseende, og det å være flott og sexy. Barna blir utsatt for et ganske stort trøkk utenfra, og det lærer de av. Men i mitt materiale ser det ut til at 10-åringer ikke lar seg påvirke av det i like stor grad som man har vært bekymret for.

10-åringer i dag lever på mange måter lever i tråd med tidligere tiders barndom, mener hun.

– Selvsagt med nye elementer, men de ønsker ikke å være særlig eldre enn de er, og de oppfører seg heller ikke som det. Men det handler jo om at disse barna lever i familier som kan begrense påvirkningen, og de får også normer og regler overført fra skolen og seg imellom.

Hun påpeker at hennes datamateriale ble samlet inn fra 2002 til 2004 og at bildet kan ha endret seg siden da. Antropologen vurderer en oppfølgingsundersøkelse blant dagens 10-åringer

>> les hele saken på siste.no

Rysst vil forsvare avhandlingen sin “I want to be me. I want to be kul“: An anthropological study of Norwegian preteen girls in the light of a presumed ‘disappearance’ of childhood” på tirsdag.

OPPDATERING (7.1.09): Intervju med Rysst i Kilden

Rysst har en interessant liste med publikasjoner. Jeg klikket på en del linker, men det ser ut som publikasjonene stort sett er hemmelige og ikke tilgjengelig på nett.

Se også tidligere saker om Mari Rysst:

– Unge presset til å virke eldre enn de er

For dyrt å være kul – Doktorgrad om “tweenagers”

Designerklær for barn: “Ønsker å vise hvem de er gjennom barna sine”

Forsvinner barndommen i et stadig mer sexfiksert og kroppsfiksert samfunn? Nei da. Antropolog Mari Rysst har tatt doktorgrad på hverdagen til barn mellom ni og 13 år. Hun ble overrasket over noen av funnene, melder Avisenes nyhetsbyrå.

– 10-åringene i…

Read more

Unni Wikan med ny bok om æresdrap

cover

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene “Om ære” av antropologen Unni Wikan og “Æresdrap” av journalisten Ayse Onal. “Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer”, skriver Stian Bromark i Dagbladet.

De fleste tror de vet hva et æresdrap er og hvordan prosessen foregår. Men saken er mer komplisert enn som så viser de to forfatterne, skriver Bromark:

Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt «usømmelig». Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren.

Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.

Vi får også vite at grensen mellom “æresdrap” og “ordinære drap” er diffus og at mange kvinner drepes på grunn av rykter.

Æresdrap, mener Unni Wikan “er form for organisert kriminalitet; det handler om henrettelse satt i system av ikke-statlige organisasjoner, familier, slekter, klaner, sekter, som opererer utifra sine egne begreper om lov og rett”.

>> Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru (Stian Bromark, Dagbladet 5.11.08)

>> – Skyt ikke innendørs. Da blir det så vanskelig å fjerne likene, sa moren da datteren skulle drepes (Silje Bryne, Dagbladet Magasin 6.11.08)

Som vi ser har Unni Wikan brukt en definisjon av æresdrap som bevisst utelukker relaterte “norske” “sjalusidrap” og “familietragedier”. Men kanskje finnes det interessante paralleler som kan hjelpe til å forstå denne voldsbruken bedre? Antropolog Monica Five Aarset har ifjor oppsummert denne debatten i innlegget Æresdrap og “Flertallets bekvemmelighet”. Se også mitt intervju med Unni Wikan

OPPDATERING: De to bøkene blir også omtalt i Bergens Tidene

Abid Q. Raja anmelder boka i Morgenbladet. Han begynner litt FrP-aktig (“innvandrermiljøers brutale æresbegrep”) og skriver senere at boka inneholder grove beskyldninger og faktafeil.

SE OGSÅ:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres

cover

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene "Om ære" av antropologen Unni Wikan og "Æresdrap" av journalisten Ayse Onal. "Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere…

Read more

Antropress er tilbake!

screenshot

(oppdatert 5.11.08 – nå er siden offisielt lansert) Få akademikarar bloggar om forsking meldte nylig På Høyden. Det er også mitt inntrykk. Antallet på bloggende antropologer har faktisk gått ned. Studentene derimot er blitt aktive på nettet. Etter litt over to års dvale har magasinet Antropress gjenoppstått i ny form.

I motsetning til forskernes tidsskrifter, er artiklene i Antropress også forståelig for lesere uten doktorgrad. Den første utgaven har mye spennende lesestoff, dessverre er ikke tekstene på nett enda (bl.a intervjuet med Fredrik Barth og teksten om Thailands sjønomader).

I denne utgaven finner vi bl.a. et intervju med Fredrik Barth, artikler om Film fra Sør, et reisebrev fra Kjersti Eskild Havenstrøm som studerer antropologi i London, Thea Marie Astrup skriver “Ja til antropologi i mediedebatter!” (handler om NRKs omstridte serie Den store reisen).

Thomas Hylland Eriksen skriver om Antropress i gamle dager og Ann-Charlotte ”Lotta” Granbom om sjønomader i Thailand i teksten Turistindustriens brød og et urfolks død og Assad Nasir svarer på spørsmålet Hva er sosialantropologi?

Dessuten er det totre spennende spalter. Maria Christophersen utforsker Oslos uteliv som felt. Hittil har hun vært på Mono, Parkteatretet og på Odeoen på Vestkanten. Hun forklarer:

Tidligere dette året var det en antropolog på AiA (Antropologer i Arbeid) som kommenterte at hele livet kan forstås som feltarbeid. Hele livet, med alle dens sfærer og arenaer, kan forstås som en uutømmelig kilde til antropologiske feltarbeid. Dermed kom tanken om Oslos uteliv som felt.

Kanskje forskjellige utesteder i Oslo kan peke til forskjellige kulturelle grupper med egne innhold som differensierer gruppene fra hverandre?

Den andre spalten befinner seg på en midlertidig side og heter “Utenfor lesesalen”, også skrevet av Maria Christophersen. Hun tester for oss alternativer til lesesalen på Blindern:

Når lesesalen blir for stille eller når den blir redusert til femminutters pauser fra kaffedrikking, da kan det være på tide å bevege seg vekk fra universitetet. Det finnes faktisk nok av innbydende leseplasser i Oslo by!

Kaffebarer er et opplagt alternativ. Det finnes uendelig med variasjon for ulike behov også. Småprat i bakgrunnen, eller brølende musikk. Store flotte lokaler med masse luft, eller lite, fokusert og privat. Kanskje trenger du Internett, eller kanskje det bare blir en distraksjon du helst skulle vært foruten.

I løpet av høsten skal undertegnede ta med seg pensum og bevege seg utenfor lesesalen.

Vilde Fastvold Thorbjørnsens spalte heter Fag fritt fra fantasien. Hun gir oss et innblikk i en antropologistudents sjel i natta før eksamen:

Jeg forsøker å sovne, men etter den omtrent femten timers dagen jeg har lagt inn på Blindern, inklusive de tre til fem koppene kaffe som gikk med underveis, fortoner dette seg som heller urealistisk.

Etter timevis rastløs vending og vriing døser jeg omsider ut i kaldsvettende drømmer der et Schönbergs soundtrack innrammer et psykedelisk kaos av teoretikere, argumentasjonsrekker og empiri, sammenfiltret med et aldeles helskrudd perspektiv på pensum jeg har kvernet meg gjennom de siste dagene. Når jeg våkner, fortoner verden seg på underlig vis så annerledes.

I den første innlegget Weber versus Vildes brødskive blir hun hjemsøt av Bourdieu, Weber og andre skumle skapninger mens hun prøver å spise et tysk Vollkornbrot.

Antropress-forfatterne har ikke egentlig begynt å blogge. Tekstene ser ut til å være skrevet for papir (ingen linker etc), men kanskje endrer det seg etterhvert. De har i hvertfall tatt i bruk den populære bloggløsningen WordPress som gir mange muligheter. “Nettsidene vil få kontinuerlig oppdatering”, skriver redaktør Tom Bratrud og det høres jo lovende ut.

>> Startside Antropress

>> Sniktitt på nye Antropress

SE OGSÅ:

antropologi.se – ny antropologisk møteplass

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Cicilie Fagerlid: “Blogging sharpens the attention”

Marshall Sahlins wants to make the Internet the new medium for pamphleteering

En vitenskaplig innføring i blogging

På vei til en ny digital underklasse?

screenshot

(oppdatert 5.11.08 - nå er siden offisielt lansert) Få akademikarar bloggar om forsking meldte nylig På Høyden. Det er også mitt inntrykk. Antallet på bloggende antropologer har faktisk gått ned. Studentene derimot er blitt aktive på nettet. Etter litt over…

Read more

Antropolog: Pleiehjem dreper

En fersk doktoravhandling i antropologi skaper store overskrifter i Danmark: “Plejehjem slukker ældres livsgnist”, skriver Politiken: “Ældre får for lidt fysisk træning på plejehjem, og en uvirksom krop isolerer dem, så de visner og dør.

Antropolog Jens Kofod har i halvannet år fulgt dagliglivet i fire pleiehjem og intervjuet 16 eldre om deres håp og drømmer og snakket også med pleierne. Og han kom med ganske dystre konklusjoner.

Til Politiken sier han at pleiepersonalet har liten forståelse for betydningen av kroppens forfall. De eldre får ikke nok fysisk trening – og dette har alvorlige konsekvenser:

»De har godt styr på omsorgen, men det er ikke tænkt ind, hvor meget det betyder for de ældre at forbedre deres fysiske tilstand.«.

»Alle har et stort ønske om at få den elendige krop til at virke, så de selv kan tage initiativ til sociale relationer. De tror, de kan få genoptræning – og det kan de også læse om i brochurer – men de bliver skuffet. Kroppen bliver et fængsel for dem, og livslysten går fuldstændig tabt«.

>> les hele saken i Politiken

SE OGSÅ:

Mycket fördomar om äldres behov

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

En fersk doktoravhandling i antropologi skaper store overskrifter i Danmark: "Plejehjem slukker ældres livsgnist", skriver Politiken: "Ældre får for lidt fysisk træning på plejehjem, og en uvirksom krop isolerer dem, så de visner og dør.

Antropolog Jens Kofod har i halvannet…

Read more

Må en ha samme foreldre for å være brødre?

“Forvirring rundt slektskapet”, skriver Aftenposten og “To brødre som ikke er brødre” om den nigerianske fotballspilleren Felix Ogbukes brorskap med tidligere Lyn-spiller Chinedu “Edu” Obasi Ogbuke. Hvorfor denne mistenkeliggjøringen, spør antropolog Tone Sommerfelt.

De to fotballspillere betegner seg som brødre fordi de har vokst opp i samme hus. Er det ikke det samme som å vokse opp med fosterbrødre eller adoptivbrødre? Hvem ville avkrevd videre utlegninger av en etnisk norsk fotballspillers uformelle referanse til en bror, om det “egentlig” er snakk om en “fosterbror”, skriver hun.

Her fra saken på Aftenpostens fotballsider:

– Så dere har samme mor og far da?

– Nei.

– Hvordan kan dere være brødre da?

– Vi er oppvokst i samme hus. Vi er brødre, sier Felix.

To brødre som ikke er brødre, med andre ord

.

Antropologen skriver:

I mange vestafrikanske språk er det ingen måte å skille begrepsmessig mellom “bror” (halv eller hel) og “fars brors sønn” eller “mors søsters sønn”. Fars søsters barn, og mors brors barn, på den annen side, vil ikke refereres til som søsken (dette mønsteret er karakteristisk for såkalte “Dravide-Iroquois” terminologier).

Begrepsbruken har klare motsatser i sosialt liv – mange av dem som vil kalle hverandre for “søsken” etter dette mønsteret bor i store hus sammen, tilhører de samme sosiale gruppene, og har lignende roller i familielivet.

Det som for oss fremstår som underlig begrepsbruk gjenspeiler levd erfaring for dem det er snakk om. I tillegg brukes søskentermer på “ikke-slekt”, nettopp for å etablere en hyggelig, og likeverdig, forbindelse, ikke ukjent fra amerikansk bruk av ordet “brother”.

Tilsvarende: Hvem ville avkrevd videre utlegninger av en etnisk norsk fotballspillers uformelle referanse til en bror, om det “egentlig” er snakk om en “fosterbror”?

Eller en “adoptivbror”? Er det “egentlig” en relevant forskjell i den sammenhengen begrepet brukes, så lenge den ikke avspeiler levd erfaring? Det er ingen grunn til å tilskrive Felix Ogbuke spekulative hensikter, ei heller å senke våre afrikanske brødres ordbruk ned i kaosens komikk. Begge fremstillingene har en nedlatende form som Felix Ogbuke, og norsk offentlighet, burde spares for.

>> les hele saken i Aftenposten: Når er en bror en bror

SE OGSÅ:

Organdonasjon skaper nye slektskapsbånd

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

Flerforeldreprinsipp blant samene – Doktorgrad på rituelt slektskap

Somaliske klaner – verdens beste forsikringssystem

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

"Forvirring rundt slektskapet", skriver Aftenposten og "To brødre som ikke er brødre" om den nigerianske fotballspilleren Felix Ogbukes brorskap med tidligere Lyn-spiller Chinedu "Edu" Obasi Ogbuke. Hvorfor denne mistenkeliggjøringen, spør antropolog Tone Sommerfelt.

De to fotballspillere betegner seg som brødre fordi…

Read more