Marianne Gullestad (1946–2008)
Av Thomas Hylland Eriksen, Klassekampen 14.3.08
Sosialantropologen Marianne Gullestad døde 10. mars av kreft. Hun rakk ikke å fylle 62 år, men hun etterlot seg et livsverk som er både mangesidig og konsistent – det går en rød tråd fra hennes første bok, Livet i en gammel bydel (1979), til den siste, Misjonsbilder (2007). Hun skrev bedre og tenkte klarere enn de fleste av oss, og hennes bidrag til norsk selvforståelse og sosialantropologien i videre forstand, vil lenge fortsette å inspirere nye generasjoner av forskere.
Da Marianne tok magistergraden ved Universitetet i Bergen i 1975, var det fremdeles sjelden at norske antropologer gjorde feltarbeid i eget samfunn. Enda sjeldnere – ja, praktisk talt helt ukjent – var det at de forsket på helt alminnelige menneskers hverdagsliv. I hele det 20. århundret hadde antropologien hatt en dragning mot det spektakulære og uvanlige, det eksotiske og pirrende. Marianne skrev derimot sin avhandling og bok, og senere den internasjonalt anerkjente Kitchen-Table Society, om «vanlige, skikkelige folk» (deres eget begrep), deres levemåte og kulturelle kategorier.
Utover på 1980- og 90-tallet fortsatte hun å publisere både på norsk og engelsk om norsk kultur, om alt fra den «egalitære individualismen» som regulerer sosiale relasjoner her til endringer i barns sosialisering symbolisert ved «passepikens» vekst og fall, og hun hadde en imponerende evne til å gjøre det tilsynelatende selvfølgelige og trivielle, som kategorien «fred og ro», til sentrale begreper i kulturanalysen.
Etter å ha fullført sin analyse av livshistorier mot slutten av 1990-tallet, rettet Marianne blikket mot «det nye Norge», det flerkulturelle samfunnet. Som majoritetsforsker var det naturlig at hun konsentrerte seg om «vårt» blikk på «dem» i den innflytelsesrike og kontroversielle Det norske sett med nye øyne (2002), med konklusjoner om norsk hverdagsrasisme som falt mange tungt for brystet. I sitt siste prosjekt, om norske misjonærers blikk på «de innfødte» i Kamerun, dokumentert gjennom deres fotografier, videreutvikler hun analysen av grensesetting og hierarkisk rasetenkning på en original og overbevisende måte. Med Misjonsbilder, utgitt på engelsk under tittelen Picturing Pity (2007), skulle Mariannes intellektuelle reise i det norske landskapet vise seg å være avsluttet. Andre må ta opp stafettpinnen, men hun satte en standard som det vil være vanskelig å leve opp til.
Marianne hadde mye energi. Hun tok ingen hvileskjær mellom sine forskningsprosjekter, og hun leverte alltid varene. I tillegg til å være en uvanlig produktiv forsker, var hun også en engasjert intellektuell i norsk offentlighet.
Marianne var en fri fugl, både intellektuelt og institusjonelt. Hun foretrakk å leve av midlertidige forskningsmidler fremfor å ha fast jobb som universitetsansatt. Jeg spurte henne en gang om hun ikke kunne tenke seg å søke et ledig professorat, og da svarte hun – vel vitende om hvilke plikter en professor har i våre dager – at mens noen drømte om å bli teatersjef, foretrakk hun å være skuespiller.
Faglig stod Marianne amerikansk kulturantropologi nærmere enn den britiske sosialantropologien som har dannet hovedstrømningen her i Norge. Hun skrev mer om symbolske kategoriseringer og symbolsk (u)orden enn om sosial organisasjon, mer om definisjonsmakt enn om politiske prosesser. Også her vil hennes arbeid lenge fungere som et korrektiv og en inspirasjonskilde for mange forskere og studenter.
Marianne Gullestad forlot oss altfor tidlig. For dem av oss som var så heldige å ha henne som venn, husker vi hennes varme vesen og strålende smil like godt som hennes skarpe intellekt og originale innfallsvinkler. Hun var en stor samfunnsforsker og et godt menneske.
