I en kronikk i Dagbladet oppsummerer Thomas Hylland Eriksen konflikten rundt Muhammed-tegningene. Han innrømmer at han selv har hatt glede ved blasfemiske aktiviteter:
Et av mine kjæreste barndomsminner er knyttet til utgivelsen av klasseavisen Blasfemisk Tidende , som Affe og jeg laget i ett eksemplar i sjette klasse. Der iscenesatte vi Gud som en lunefull sadist og Jesus som en fordrukken skrulle, begge deler direkte inspirert av kristendomstimene. Vi mente oss berettiget til å gjøre narr av kristendommen fordi vi selv i flere år hadde vært ofre for endeløs, søvndyssende og for oss meningsløs forkynnelse.
Men han mener det er stor forskjell om fornærmelsene kommer innenfra eller utenfra. Eriksens satire opplevdes den gangen som harmløs sjikane. Slik forholder det seg ikke med Muhammed-karikaturene:
Karikaturtegningene føyer seg, slik de ser det, inn i en lang rekke forulempelser, og beviser at sekulære vesterlendinger har null respekt for muslimer qua muslimer. De elsker de sekulariserte, som Ayaan Hirsi Ali, Ibn Warraq og Shabana Rehman, men forakter de troende.
Bakgrunnskunnskap om forholdene i Midtøsten hjelper til å forstå reaksjonsmåten med masseopptøyer, boikott, vold og trusler:
I en slik verden er ikke det forargede leserbrevet eller det opphetede møtet i foreningens lokallag de mest nærliggende politiske virkemidlene for folk flest. Den sentrale arena for sterke politiske ytringer blir den rasende demonstrasjonen der folket viser makta hvor mange og sinte de er.
Uten sivilt samfunn finnes ingen effektive mellomledd: man har ikke noe annet alternativ enn å snakke direkte til makta, helst med sterke virkemidler om man vil ha noe gjort. I en annen tid var det ofte brødprisene folk i arabiske land demonstrerte mot. Saken er en annen, virkemidlene de samme.
>> les hele kronikken i Dagbladet
Hylland Eriksen tolker det slik at muslimene oppfatter at karikaturene latterliggjør dem selv. Derfor er det for muslimene ikke noe prinsipielt som skiller karikeringen av Muhammed fra rasistiske karikaturer av svarte og jøder.
Den pakistansk-kanadiske religionsviteren og troende muslim Amir Hussain har nettopp skrevet et innlegg som bekrefter denne tolkningen:
My Muslim roots teach me to value the life of the Prophet Muhammad. For me, its almost like he is a part of my family, a beloved and respected elder. And I feel some strange need to protect him from unjust criticism, in the same way that I would protect my parents, my family, or my teachers from that same undue criticism. (…) I wish that non-Muslims could know something of the love that Muslims have for the Prophet.
>> les hele innlegget: It’s Deja Vu All Over Again
Imidlertid har forfatteren Nora Ingdal oppsummert noen arabiske reaksjoner og “Røverdatter” oppfordrer til ta på seg toleransebrillene, empatibuksene og forståelseshatten
OPPDATERING: På sikt vil konflikten om Muhammed-tegningene bedre forholdet mellom muslimer og nordmenn, mener Unni Wikan.
TIDLIGERE INNLEGG:
Jeg har allerede samlet mange linker og oppsummert reaksjoner i posten Et forsøk på å samle kloke ord om Muhammed-tegningene
I en kronikk i Dagbladet oppsummerer Thomas Hylland Eriksen konflikten rundt Muhammed-tegningene. Han innrømmer at han selv har hatt glede ved blasfemiske aktiviteter:
Et av mine kjæreste barndomsminner er knyttet til utgivelsen av klasseavisen Blasfemisk Tidende , som Affe og jeg…
Read more
