Berit Rustand. Bilde: Privat
Er det noen vits i å høre på “syke og gale mennesker”? Joda, mener antropolog Berit Rustand. Syke mennesker kjenner i langt større grad til hva som virkelig er hjelp, enn hva de tillegges, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Men helsearbeiderne tar ikke pasienters fortellinger, stotring og opprør alvorlig. I boka “Psykiatriens samfunn” som kommer ut 20.april, går antropologen derfor inn for en mer kultursensitiv psykiatri.
Kultursensitiv? Jo, her er det snakk om en kulturkræsj helt uten innvandrere. En kulturkræsj mellom to forskjellige oppfatninger om sykdom, om et kulturmøte som ikke finner sted.
Boka bygger på Rustands hovedoppgave i antropologi og er et resultat av en livslang erfaring som pasient i det norske helsevesenet.
antropologi.info: Hva mener du med at boka er “en fortelling om et møte, eller en mangel på sådan, mellom en folkelig og en spesialisert medisinsk kultur”?
Berit Rustand: Når en legges inn har en med seg den hjemlige kulturens sykdomsrepresentasjoner, oppfatninger av hva lidelsene betyr og ideer om hva som vil lindre, årsaksammenhenger osv. Det er den spesialiserte og vitenskapelig forankrede kunnskapen som ekspertisen innehar som har autoritet.
Det var en tendens blant pasientene å være opptatt av lidelsene sine som helt direkte konsekvenser av aktuelle sosiale konflikter, og/eller av historiske hendelser. Sosial overlast var altså noe man ble syk av, og intensjonen syntes da å være å bli hørt. Ansatte på sin side var først og fremst opptatt av å påvirke problematiske forhold ved pasienten selv, og å gjøre noe med det vedkommende uttrykte. Kommunikasjonen mellom partene kunne til tider virke svært forvirrende.
Mange vil vel stille seg spørsmålet om det er noen vits i å høre på syke og gale mennesker. I en sykdomssentrert psykiatri er det tradisjonelle synet at en har med et passivt trengende individ å gjøre, en som må ha andre til å snakke for seg, og som trenger å fylles med ny kunnskap om seg selv og verden.
Sett på denne måten blir det liten vits i å høre på pasientene. Det alternative synet er å se pasienten som en aktør som aktivt forhandler med omgivelsene om egne versjoner av hva lidelsene betyr, om årsakssammenhenger han eller hun kjenner til, om hva som vil bedre situasjonen og andre ting.
En lege sa til antropologen Hilde Fiva på feltarbeid: «Du vet det er medisin jeg driver med, det er jo ikke psykologi. Det er ikke så viktig å kunne norsk her, vi er jo på en nese-hals-avdeling.” ( kilde ) Er det slike holdninger du kritiserer?
Ja, på sett og vis. Den typiske oppdelingen av kroppen i tusen enkeltdeler, gjelder også menneskets psyke. Likevel mener mange at det psykiske livet er et udelelig hele som ikke kan deles opp etter samme prinsipper som menneskets fysiske natur, kroppen.
Generelt snakket pasientene på ”min” institusjon om lidelsene sine i en langt større sammenheng enn hva ansatte gjorde. Likevel var tendensen klar: Den enkeltes verden, for ikke å si livsverden, ble redusert til noe inni hodet på vedkommende. Hjernekrympere, eller ”shrinks”, er jo også et begrep for hva psykologer og psykiatere gjør. Både gjennom egne erfaringer og i de felles situasjonene med andre pasienter, opplevde jeg hvordan denne krympingen av verden foregikk.
Ansattes måter å kommentere eller avgrense problemer på, var i tråd med det som har fått en dominerende plass i den vestlige psykiatrien: Psykologisk reduksjonisme. Innholdet i det en pasient kan fortelle om seg selv, livet og lidelsene han/hun har, blir da nødvendigvis ikke så viktig. I stedet konsentrerer en seg om ting som har med struktur og automatiske prosesser å gjøre, hvilket vil si noe som kan måles. Med en slik psykoteknologi blir det ikke så viktig å kunne ”norsk”, for å bruke det som et bilde på å kommunisere innenfor en felles og delt forståelse av et problem.
Det er strid mellom faggrupper om hvordan psykiske lidelser skal forstås. Med inspirasjon fra blant annet Dona Lee Davis heller jeg til den oppfatningen at folks kriser og fortvilelse i langt større grad enn hva man vektlegger i psykiatrien, hører hjemme i kulturen, i den verdenen de lever i.
I boka stiller jeg derfor også spørsmålet: Trenger pasientene først og fremst hjelp i sine liv, eller er det behandling av sykdommen som er det mest hensiktsmessige? Det er ikke gitt – etter min mening – at dette i alle tilfeller er samme sak.
Skrev du boka fordi du mener at psykiatrien trenger antropologien?
Hovedmålsettingen med boka er å sannsynliggjøre noen sammenhenger som viser hvordan en lite kultursensitiv psykiatri kan gjøre ting vanskelig for pasientene. Psykiatrien trenger med andre ord antropologien.
En mer kultursensitiv psykiatri vil blant annet si at helsearbeideren må se etter muligheter for hvordan den kliniske situasjonen kan forhandles fram i samarbeide med pasienten. Å forsøke å oppnå et felles grunnlag i forhandlingene om hva som er den kliniske virkeligheten, gir muligheter for å skape en terapeutisk allianse med et felles mål.
Et annet sentralt punkt er å bli klar over hvordan underliggende, motstridende og hierarkiske meningsstrukturer kan spille med i kulissene uten at det oppdages. For eksempel ser en i psykiatrien stort sett forbi vanskeligheter som følger av at kategorisering av sykdom også er kategorisering av annerledeshet.
Behandling av uønsket sykdom, og folkelig stigmatisering av mennesker som har psykiske lidelser, altså den berømmelige forakten for svakhet, kan få en sammenfallende betydning. Spissformulert kan vi si at moralske føringer i møtet mellom helsearbeidere og pasienter kan stille sistnevnte overfor valget mellom å forstå seg selv som enten syk eller udugelig. For mange kan dette valget bli helt umulig, og det kan se ut til at enkelte tar til å bevise at de er ordentlig syke. Vi snakker da om å komme inn i en selvdestruktiv prosess.
Å høre etter hva en pasient egentlig snakker om forutsetter et ønske, en vilje og kanskje en evne til å sette seg inn i denne personens perspektiver. Det forutsetter en holdning om at den annen part faktisk sier noe, og at dette på en eller annen måte handler om realiteter som en selv kanskje ikke har noe innblikk i – fra før av.
Hvorfor heter boka “Psykiatriens samfunn”?
Tittelen er ment å peke på, eller favne om den vanskelige sosiale rollen og posisjonen en hele tiden er i som psykiatrisk syk person overfor ”alle” andre, dvs. ikke-syke.
Langt på vei befinner en seg i et ferdig samfunn der utformingen av de fysiske omgivelsene, det daglige programmet og rutinene, den sosiale organiseringen og faktisk også definisjonen av tid, er fastlagt på forhånd.
Det er innenfor disse rammene pasienter må forhandle om egne versjoner av hva lidelsene handler om, og hva som vil hjelpe. Boka er en systematisk gjennomgang av dilemmaene en da er stilt overfor, og jeg forfølger spørsmålet om hvorvidt pasienters umuligheter og bisarre uttrykk også kan relateres til den situasjonen som foreligger.
Du bruker deg selv som informant? Boka er ikke basert på feltarbeid?
Erfaringene fra institusjonspsykiatrien har jeg i ettertid gjennomarbeidet på nytt som en sosialantropologisk felterfaring. Deltagelsen og observasjonen forgikk ikke samtidig. Dette er en kontroversiell, men like fullt en legitim metode.
Jeg gikk helt med i det som skjedde, jeg gikk bush i psykiatrien. Gjennom 17 opphold lærte jeg den psykiatriske kulturen å kjenne på egen kropp. I mange år var jeg selv en av de andre. Å være ”sited” midt i feltet på denne måten har gitt meg erfaringer som – sett i ettertid, og i en antropologisk nåtid – representerer et permanent grenseland som kan oppsøkes igjen og igjen, for å si det med Kirsten Hastrup.
Det virker som om ganske mange antropologer jobber med helserelaterte spørsmål? Hvordan går det med medisinsk antropologi i Norden?
Jeg vet ikke så mye om Norden, bare at medisinsk antropologi er et raskt voksende felt. Det er ikke så sjelden å høre om folk som ansettes i det offentlige helsevesenet som antropologer. I et globalisert Norge og Norden blir behovet for denne kunnskapen også åpenbar. En vesentlig del av arbeidet er å være kulturoversetter, for eksempel å formidle meningen med en behandling til en pasient, og vice versa: gjøre kulturelle forutsetninger – som forklarer hvorfor en pasient handler som han/hun gjør – mer begripelig for en medisinsk ekspertise. Antropologer er som kjent gode på mening og sammenheng.
SE OGSÅ:
– Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen
Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
Forsket på hvorfor markedet for healing vokser
Kulturens forakt for svakhet – eller: Hva er normalt?
Medicine as power: “Creates new categories of sick people”
“Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system”
