search expand

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for “å bli integrert”. Men nå har antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Årsaken er fordommer blant barnehage-ansatte og manglende kommunikasjon mellom ansatte og foreldre. Det kommer fram i et intervju i fagbladet Børn & Unge.

De to danske antropologene har avsluttet sitt treårige forskningsprojekt “Tosprogede børn i danske børnehaver” der de studerte to barnehager der en tredjedel var “tospråklige”.

Integrering kommer ikke av seg selv. Det er ikke nok å synge barnesanger, klippe julehjerter sammen, sier Eva Gulløv. Allerede i førskoleinstitusjoner opplever barn å bli ekskludert:

“Det virker ikke nødvendigvis integrerende at sætte børn tidligt i institution. Hvis det ikke bliver gjort ordentligt, risikerer man bare at flytte nogle problemer længere ned aldersmæssigt og endda gøre dem værre. Hvis du allerede de første fem år af dit liv er vant til at blive ekskluderet frem for at blive inkluderet, kommer der måske en voldsommere reaktion i skolen, end der ellers ville være kommet.”

Forskerne observerte at tospråklige barn dannet egne grupper og ikke ble del av det “store fellesskap”. En grunn er språket, forklarer Eva Gulløv:

“Sproget er meget vigtigt. Børnene bruger det til at forhandle med – “du er faren, og du er moren.” Hvis du ikke er sproglig god, har du svært ved at forhandle, og de tosprogede børn bliver derfor ofte de små i rollelege, og derfor søger de mod børn, de kan være lige med.”

Dette kunne pedagogenes ha gjort noe med. Men det gjorde de ikke. Pedagogene lagde vekt vekt på frie idealer, demokrati, og at det er viktig, at barna setter ord på sine følelser:

“Pædagogerne siger til Ahmed, at han skal sige, at han ville være med i legen, men det hjælper ikke noget, for det er stadig Jonathan, som har definitionsmagten over legen. Generelt arbejdede pædagogerne ikke med at give børnene redskaber til at udtrykke sig med, til at udvide deres ordforråd eller hjælpe dem med det, de ikke kan sige.

I det lange løb kan der imidlertid ske en eksklusionsproces af de tosprogede børn. De leger ikke med de danske børn, de bliver afvist, og de kommer derfor heller ikke hjem til hinanden for at lege.

Antropologene oppdaget at barn med minoritetsbakgrunn ble forskjellsbehandlet på grunn av bestemte forestillinger om “deres kultur”:

Da en tosproget pige kom tilbage fra en ferie var hun meget indadvendt, ked af det og tavs. Hun ville ikke fortælle, hvad der var galt, og personalet snakker om, at det er et problem, at man ikke snakker om følelser, der hvor pigens familie kommer fra. Da en dansk pige får det på næsten samme måde, reagerede personalet med at gå ind i pigens og familiens problemer. “Det skete flere gange, at personalet så det enkelte barn og familien, når det var en dansker, og hele kulturen, når det var et tosproget barn,” siger Eva Gulløv.

Skyldtes problemene at innvandrerbarn ikke ville integrere seg? Dette avviser Gulløv:

Mange forældre anstrengte sig for, at deres børn ikke skulle være anderledes, de forsøgte at lave madpakker, der lignede de danske, og de ønskede, at deres børn lærte dansk.

Forskerne peker på en paradoks:

Vores materiale indikerer, at forskelle der har baggrund i social klasse og etnicitet gensidigt forstærker hinanden i den institutionelle kontekst og resulterer i konstruktionen af specielt muslimske børn som anderledes, – en anderledeshed som forstærkes gennem børnenes egne interaktioner. Denne konstruktion legitimerer en pædagogisk bestræbelse på at lære minoritetsbørn, hvordan man bør opføre sig på måder, der eksplicit ignorerer forældres ambitioner og værdier vedrørende opdragelse. Legitimeret ved et pædagogisk hensyn opereres der således med forskelle, på trods af et ideologisk udgangspunkt i lighed og ligeværd.

(…)

Familierne bliver problematiseret, fordi de ikke passer ind i daginstitutionernes målestok for, hvad der er normalt.

Men de legger vekt på at resultatene ikke kan brukes til å si at barna skal bli hjemme isteden. Men det er viktig at tospråklige barn opplever at de blir inkludert og ikke ekskludert.

>> les hele intervjuet i Børn & Unge

>> oppsummering av forskningsprosjektet

Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for "å bli integrert". Men nå har antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Årsaken er fordommer blant…

Read more

Jan Brøgger er død

Etter Eduardo Archetti og Reidar Grønhaug døde enda en kjent antropolog i Norge: Professor i sosialantropologi, forfatteren og samfunnsdebattanten Jan Brøgger er død, 70 år gammel, melder Tønsberg Blad. Jan Brøgger ble i ung alder professor ved Universitetet i Trondheim, hvor han bygget opp et fint fagmiljø.

MER OM JAN BRØGGER

Presentasjonsside ved NTNU

Radarpar blant minoriteter – anmeldelse av boka «Folk uten land – europeiske skjebner»

Jan Brøgger: Reis et gudshus for Allah!

Jan Brøgger: Håp om islamsk renessanse

Jan Brøgger: Bygg et nasjonalt minnesenter i Vardø over ofrene for 1600-tallets hekseprosesser!

Jan Brøgger: Farlig europeisk antisemittisme

Etter Eduardo Archetti og Reidar Grønhaug døde enda en kjent antropolog i Norge: Professor i sosialantropologi, forfatteren og samfunnsdebattanten Jan Brøgger er død, 70 år gammel, melder Tønsberg Blad. Jan Brøgger ble i ung alder professor ved Universitetet i Trondheim,…

Read more

Månedens antropolog: Fra palestinsk aktivisme til merkevarebygging i Telemark

I siste liten før måneden er over har Norsk antropologisk forening (NAF) kåret månedens antropolog for februar 2006. Dag Jørund Lønning heter han, drev tidligere med aktivisme i Palestina-spørsmål og er nå opptatt av merkevarebygging i Telemark ved Telemarksforsking-Bø (fagområdet natur- og kulturbasert næringsutvikling) Høres ut som har har skiftet side og politisk farge, men det stemmer absolutt ikke. Det fins nok faglige bindeledd og skriver han.

Det er eit stort sprang frå Palestina til norsk bygdeutvikling og småskala landbruk. For mitt vedkomande var likevel det personlege engasjementet for minoritetsinteresser og –verdiar, eit soleklart bindeledd. Den norske småbrukaren er sjølvsagt ikkje fysisk undertrykt slik palestinaren er det, men har likevel stridd mot ein stendig meir urbanisert offentleg debatt, der bygd og småbruk vert kommunisert som noko fortidig og utgåande. (..) For meg har bygdebakgrunnen alltid vore noko eg har vore stolt av, og det vart såleis eit naturleg prosjekt å arbeida profesjonelt mot strukturar og holdningar som nedvurderte denne lokale kunnskapen.

Han er særlig opptatt av den han kaller den “postmoderne bygda”:

Garden er ikkje først og fremst næring, men ein måte å bu på, trivast på, uttrykkja personlege interesser på. Nokre av desse vidareutviklar garden for å kunna henta inntekter frå denne, andre kompenserer fallande landbruksinntekter med eksternt arbeid. Men alle gjer dei bygdene rikare, nettopp gjennom arbeidet med å redefinera: Bort frå tal og teknikk, over på trivsel, kultur, identitet, og menneskenære verdiar.

(…)

Først og fremst talar me om sjølvkjensle og trua på at det lokale er noko verdt! Det viktige er såleis å skapa interesse for staden, for det lokale landskapet, for dei lokale ressursane. (…) Kva kan me her som få eller ingen andre kan? Fokus ligg ofte på lokal mat, lokal bygningsskikk, lokal musikk, myter, forteljingar, det spesielle landskapet. Her legg me stadleg kultur og kunnskap i botn for ny utvikling. Det ikkje-standardiserte går frå å vera ei moderne ulempe til å bli ei postmoderne føremon! Forsking på økonomisk utvikling i europeiske bygderegionar syner det same; dess sterkare lokal identitet, dess betre er og den økonomiske utviklinga.

Antropologien har også vært nyttig i landskapsutviklinga. I den offentlige debatten og kulturlandskapsforskninga (dominert av biologer og kulturminnevernere) er menneskene blitt glemt, påstår ag Jørund Lønning.

Når me set mennesket i sentrum for landskapsutviklinga, får me ein alvorleg og dramatisk korreks i høve til rådande regime. (…)

Gjennom omgrepet det kulturelle landskapet har me synt korleis mennesket set kvalitative krav til landskapsutvikling. Det kulturelle landskapet engasjerer, identifiserer, og gjev rom for deltaking. Det moderne og standardiserte produksjonslandskapet kvalifiserer derimot ikkje til å bli kalla kulturelt landskap! Dette er eit privatisert landskap utan kollektiv appell. For det norske landbruket er det heilt avgjerande at det landskapet ein produserer har slik appell. Samstundes kan ikkje dette sikrast utan at kollektivet faktisk slepp til. Me arbeider difor no med fleire større prosjekt der mennesket, som einskilindivid og medlem av kollektiv, får vera med og avgjera korleis landskapsmidlane skal nyttast.

For tida driver han med et doktorgradsprosjekt om bygda som nyskapningsarena.

>> les hele saken på NAFs hjemmeside

MER OM DAG JØRUND LØNNING

Hjemmeside ved Telemarksforskning

Dag Jørund Lønning: Stemningar til sals: Landskap som ressurs i kulturøkonomien

Lanserer Telemarkskua i Europa. Telemarkskua er eit viktig symbol for fylket vårt, sier Dag Jørund Lønning

Bygdeforskinga får juling: Bygde- og region-forskarane har hatt ei tradisjonell og defensiv grunnhaldning til Bygde–Noreg, seier bygdeutviklingsforskar, Dag Jørund Lønning.

Lønning: Mer lønnsomt å la folk fiske gratis

Dag Jørund Lønning gir Telemark stryk for turisme

To rapporter av Dag Jørund Lønning kan lastes ned i fulltekst:

Sykkelturisme i eit kulturøkonomisk perspektiv

Tankar om ungdom og Bygdenoreg i ei brytningstid (pdf)

I siste liten før måneden er over har Norsk antropologisk forening (NAF) kåret månedens antropolog for februar 2006. Dag Jørund Lønning heter han, drev tidligere med aktivisme i Palestina-spørsmål og er nå opptatt av merkevarebygging i Telemark ved Telemarksforsking-Bø…

Read more

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

Tidligere har Unni Wikan vært opptatt av innvandrerkvinner og barn. Nå ønsker hun at vi bryr oss mer om mennene. Bedre innsikt i mennenes situasjon kunne ha avverget konflikter, sier hun i et intervju med meg. Antropologen holder på å analysere to rettsaker om æresdrap og tvangsekteskap. Æresbegrepet er ikke noe eksotisk. Det handler om å ivareta menneskers verdighet, mener hun.

Et sentralt spørsmål for Unni Wikan er: Hvordan kan en hjelpe mennene til å beholde deres verdighet og samtidig trygge kvinner og barn?

– Vi er klare over at vi må må arbeide for å sikre kvinners rettigheter, mens menns situasjon er blitt viet lite oppmerksomhet utover det at de er overgripere eller undertrykkere. (…) Det er jo ikke slik at jeg som forsker har sagt og tenkt at nå skal jeg undersøke mannens situasjon. Jeg er kommet til den innsikt at det må jeg gjøre.

Hun mener forskere bør i større grad ta opp de ubehagelige spørsmål og vise mer mot:

– Forskere har grunn til å være redde. Det koster å ta opp ubehagelige spørsmål. Det kan være beintøft. Men vi forskere risikerer mindre enn de som er medlemmer av enkelte etniske felleskap. Det blir ofte sagt, det er ikke vi, det er de berørte menneskene selv som må ta opp slike saker. Men mange av oss aner ikke hva det koster, hva de må risikere.

>> les hele intervjuet

SE OGSÅ:

Tvangsekteskap: Unni Wikan: “Fellende dom vil vekke Europa”

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Somaliske mænd bliver overflødige

Tidligere har Unni Wikan vært opptatt av innvandrerkvinner og barn. Nå ønsker hun at vi bryr oss mer om mennene. Bedre innsikt i mennenes situasjon kunne ha avverget konflikter, sier hun i et intervju med meg. Antropologen holder på å…

Read more

Intervju med Fredrik Barth om moralistisk forskning og antropologi som motefag

Lektor Jon Hustad har skrevet et langt intervju med Fredrik Barth for Forskerforum 2/2006 – medlemsbladet til Forskerforbundet. Intervjuet inneholder en informativ gjennomgang av sentrale temaer i Barths virke som antropolog. Men intervjueren er (for?) sterkt til stede og rir også sine egne kjepphester. Han prøver å få Barth til å “gå med på” visse påstånder som f.eks. at “den norske samfunnsvitenskapen i sterkere grad enn i mange andre land lider av en selvpålagt moralisme”.

Hustad mener dessuten at sosialantropologi er et “et av de største motefagene vi har hatt og fortsatt har” og han er bekymret over at vårt fag “i urovekkende grad trekker til seg de største talentene”.

Hustad misliker at antropologer er mer kritiske til sitt eget samfunn enn til samfunnene på andre kontinenter.

Et utdrag:

(…) Og på det faget lærer vordende antropologer at man skal nærme seg ”de andre” uten moralisme og gjøre sitt beste for å like dem. Ja, liker man folk, forstår man dem mye bedre. Noe som selvsagt må sies å være bra. Men da blir spørsmålet: Gjør det store gross av norske antropologer det Fredrik Barth har lært dem når de vender blikket mot Norge?

Barth svarer:

– Nei, det er nok en del som er moralistiske, som mangler den krysskulturelle relativismen og distansen når de kaster sitt blikk på Norge. Disse har i tillegg en slags radikal oppfatning om at de skal fungere samfunnskritisk.

>> les hele intervjuet (Lenke oppdatert 5.10.2019)

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: ‘Vestlig arroganse koster dyrt’

Intervju med Fredrik Barth: – Mangler et språk for avmakt

Lektor Jon Hustad har skrevet et langt intervju med Fredrik Barth for Forskerforum 2/2006 - medlemsbladet til Forskerforbundet. Intervjuet inneholder en informativ gjennomgang av sentrale temaer i Barths virke som antropolog. Men intervjueren er (for?) sterkt til stede og…

Read more