search expand

portretter og intervjuer

Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering

Published on by lorenz Posted in arbeid(sliv), doktoravhandlinger, innvandring migrasjon, Norge, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?

Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert et offentlig arbeidsmarkedstiltak for såkalt “minoritetsetniske kvinner” med liten eller ingen skolebakgrunn.

Arbeid blir ofte betegnet som nøkkel til integrering. Innvandrere møter stigmatiserende oppfordringer til å “komme seg inn i arbeidslivet”

Antropologens avhandling er en kritikk av arbeidslinja i norsk politikk, forteller hun i et intervju med meg på SAI sine nettsider:

Avhandlingen er en kritikk av arbeidslinja. Koplingen mellom arbeid og integrering er problematisk: Vi lever i et samfunn med et nesten religiøst forhold til arbeid. Verdigheten henger så tett sammen med å være produktive arbeidere. Er du ikke i arbeid på grunn av dårlig helse eller fordi du ikke slipper inn, så mister du på en måte verdighet. Det er det jeg kritiserer.

Jobbene – og praksisplassene i dette tiltaket hun studerte – mange av disse kvinnene uten formelle kvalifikasjoner får er ofte “lavstatusjobber”. Kvinnene jobber ofte alene uten mye kontakt med andre. Hvor integrerende er en jobb der du vasker et industrilokale etter at andre har gått hjem? “Kombinert med lave ferdigheter i norsk språk kan dette gjøre at noen ved inntreden i arbeidslivet opplever isolasjon på en annen, og kanskje sterkere måte enn tidligere”, mener hun.

Selv om arbeid er viktig, handler integrasjon om mye mer, forklarer hun:

Du kan være integrert uten å være i arbeid: Du kan gjøre samfunnsnyttig arbeid, jobbe i politiske eller religiøse organisasjoner, du kan finner mening og føle deg integrert gjennom å være mor.

Rugkåsa understreker at prosjektet ikke er minoritetsforskning, men velferdsstatsforskning. Det hun ville studere var velferdsstatens integrasjon av borgerne. Og her er rammene ganske strenge. Velferdsstarten disiplinerer borgerne sine

Du skal ha arbeid for å bli selvforsørger og for å bli integrert, sies det. Men for å komme i arbeid så må du bli lik alle andre, du må bli “normal”, du må bli som majoriteten, det vi si som middelklassen. Dette gjelder ikke bare innvandrere. Jeg ser klare paralleler mellom integrasjonstiltak for innvandrere og tiltak i regi av barnevernet ellers rusomsorgen.

Rugkåsa forstår “integreringen” av minoritetsetniske kvinner som en forlengelse av velferdsstatens dannelsesprosess hvor bønder og arbeidere på 18–1900-tallet måtte tilpasse seg middelklassens verdier og levemåte.

Hun har flere eksempler i avhandlingen der lærere opptrer oppdragende og paternalistiske. “For å kunne fungere i norsk arbeidsliv må kvinne lære å bli selvstendige”, hevder lærerne, men det de gjør er egentlig det motsatte. De lærer at kvinner må underkaste seg sjefen, hilse høflig på sjefen, alltid gjøre hva sjefen sier uansett hva de selv måtte mene.

>> les intervjuet

>> last ned avhandlingen (pdf)

SE OGSÅ:

– Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

– Snakk om normalitetssentrisme!

Advarer mot å presse “innvandrerkvinner” i jobb

Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet

Doktoravhandling: Langtidssykemelding positivt for utbrente

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Når velferdsstaten møter verden – ny bok

Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?

Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert…

Read more

Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”

Published on by lorenz Posted in historie, konflikter katastrofer, kurdere, Latin-Amerika, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.

Det er i et område som har vært forbudt for utenlandske forskere inntil nylig, og tyrkiske forskere har fått munnkurv. Men folk har et stort behov for å fortelle hva som har skjedd. Bare det å skrive om det er viktig, sier hun. Og noe av det viktigste er å dekonstruere kategoriene ofre og overgripere, å få fram de mange stemmene som ikke blir hørt. Nerina Weiss etterlyser dessuten mer diskusjon om forskningsetikk i konfliktsituasjoner.

>> les hele intervjuet

Antropolog Kristina Johansen samler også historier om en voldelig konflikt. Hun har forsket og jobbet mye i Colombia. Høsten 2004 leverte hun ved Universitetet i Bergen hovedoppgaven ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom“. I det siste har hun igjen reist rundt omkring i landet og lagt ut mange reportasjer på bloggen sin – på både spansk og norsk.

Også hun skriver om glemte historier og uhørte stemmer. “Hvordan kan jeg si til Blanca at hennes historie – drapet på datteren, flukten fra hjembyen og mangelen på rettsforfølgelse av de ansvarlige – ikke har noen nyhetsverdi i Norge?”, spør hun i teksten Drap uten nyhetsverdi.

I San Onofre: Motstandskamp og glemt historie forteller hun blant annet om Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer. Det er “en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt”: Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter.

“Jeg har så mange historier jeg ikke vet hvordan jeg skal formidle”, innrømmer hun i et tidligere innlegg kalt “Minnenes veier”:

Det er så vanskelig å snakke om forfølgelsen og volden, det skitne spillet til myndighetene – som sier én ting og gjør noe helt annet – uten at det bare framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og alltid vil være voldelig. Når jeg rusler nedover Bogstadveien føler jeg meg fremmedgjort i mitt eget land.
(…)
Når jeg observerer fredelige landskap i Norge, klarer jeg ikke helt å glemme at det fins andre byer, skoger, elver og landeveier hvor folk sliter, hvor folk prøver å gjøre noe med situasjonen sin, og stadig blir slått ned på i dette forsøket. Jeg tenker at jeg har fått høre disse historiene, og at det ikke bare er for å bære dem med meg der jeg sitter på en eller annen buss, et eller annet tog og minnes.

SE OGSÅ

Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”

– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner: Intervju med Ingvild Solvang

Få utstillingsobjektene til å snakke! Intervju med Daniel Winfree Papuga om antropologi og “oral histories”

“Voices”: Anthropologist publishes Palestinian women’s histories

Antropologer forklarer volden i Jamaica

Hva sier forskere om Gaza-krigen?

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

Kvinner: Ikke ofre, men aktive krigsdeltakere

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.

Det er i et område som har vært forbudt for…

Read more

– Han moderniserte antropologien

Published on by lorenz Posted in antropologi allment, faghistorie, feltarbeid metode etnografi, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, teorier

I Klassekampens lørdagsutgave finner vi et lengre essay av antropologen Theodor Barth om antropologen Fredrik Barth. De er ikke i slekt.

Han portretterer Fredrik Barth – en av de store innen antropologien i Norge og i verden – som en tverrfaglig orientert forsker. Barth hentet inspirasjon fra blant annet økonomi, matematikk og geologi.

For Theodor Barth var Fredrik Barth en representant for modernismen i antropologien, leser vi:

Han tilhørte den yngre generasjonen av antropologer i den britiske skolen som brøt med de tidligere oppdagelsesreisende – med deres hang til det eksotiske – og søkte å forankre antropologien i moderne sosiologi: andre folk er rett og slett folk. De er ikke til utstilling, de er vanlige folk som lever andre liv enn oss. Veldig mye av det kritiske arbeidet innenfor denne nye antropologien etter andre verdenskrig, bestod i radikalisere denne kursendringen. Etter hvert som antropologien fikk fartstid på dette sporet, så var ikke målet bare å lære om andre, men å lære av andre.

Fredrik Barth utfordret antatte dikotomier som tradisjonelt – moderne. Han var tidlig ute med å rette søkelyset mot at det ikke finnes ett moderne samfunn (for eksempel det vestlige), men flere.

Som forsker bør man være udogmatisk. Barth foretrakk å gjøre nye feltarbeid på steder der empiriske forholdene stilte hans tidligere erfaringer på prøve.

>> les hele essayet (hjemmeside til Sosialantropologisk institutt ved UiO)

Fredrik Barth er også blitt intervjuet i dagens Klassekampen om situasjonen i Afghanistan, se – Krigen kan ikke vinnes

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Intervju med Fredrik Barth om moralistisk forskning og antropologi som motefag

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

Envisioning a More Public Anthropology: An Interview with Fredrik Barth

Johannes Fabian: Kritisk oppgjør med seg selv og antropologien

“For teoritung antropologi” – Espen Wæhle intervjuer Georg Henriksen

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

I Klassekampens lørdagsutgave finner vi et lengre essay av antropologen Theodor Barth om antropologen Fredrik Barth. De er ikke i slekt.

Han portretterer Fredrik Barth - en av de store innen antropologien i Norge og i verden - som en tverrfaglig…

Read more

Indianere: Drit og prostitusjon istedenfor pil og bue

Published on by lorenz Posted in fattigdom, feltarbeid metode etnografi, indianere, Latin-Amerika, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

– Vi må slutte med det romantiserende bildet av indianere som løper rundt med pil og bue i skogen. Mange lever av tigging, og det er mye dritt og prostitusjon, sier antropolog Christian Sørhaug i et intervju med Apollon.

Han forteller om et ganske spesielt feltarbeid hos Waraoindianerne i Venezuela. I to uker har han vært på en “enorm og stinkende søppelhaug”, som ”i flere tiår har vært et viktig kulturelt møtested mellom den vestlige kulturen og landets 25 000 waraoindianere.” Dit drar indianerne for å finne klær, samle spiker, metaller, kokekar og økser. En uke bruker de for å padle dit. Turene gir prestige.

Sørhaug var der i to uker for å se på flyten av materialer fra søppelplassen til landsbyen i elvedeltaet. “Jeg har studert hvordan den hverdagslige kulturen har endret seg i en landsby når globaliseringsprosesser tvinger seg på. Det er feil å si at de mister kulturen. De finner nye, kreative måter å være i verden på og har gjenoppfunnet seg selv på nye måter”, påpeker han.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Primitive indianere eller primitive journalister?

Bolivia: Where shamans understand colonialism as sickness

Why was anthropologist Miguel Ángel Gutiérrez Ávila beaten to death?

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

“But We Are Still Native People” – Tad McIlwraith’s dissertation is online

– Vi må slutte med det romantiserende bildet av indianere som løper rundt med pil og bue i skogen. Mange lever av tigging, og det er mye dritt og prostitusjon, sier antropolog Christian Sørhaug i et intervju med Apollon.

Han forteller…

Read more

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Published on by lorenz Posted in film, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, tidsskrifter, utdanning, visuell antropologi

Akademia sliter ikke bare med å ta skrittet inn i internettets verden(er). Også filmer er fortsatt uglesett innen antropologien, får vi vite i den nyeste utgaven av Kula Kula, tidsskriftet til antropologistudentene i Bergen.

Det er fortsatt bokstaver på papir som gjelder, sier filmantropolog Frode Storaas:

Det er et par ting det er greit å være klar over før man velger å lage antropologisk film, særlig om man ønsker anerkjennelse på arbeidsplassen. Man får nemlig ingen publiseringspoeng for å lage film. Disse får man kun ved å publisere artikler og bøker. Om du vil bli professor, da er det dumt å kaste bort tida på å lage film.

Det er mange fordeler med film. Den kommuniserer på en annen måte, man kan uttrykke det som ikke kan sies. Dessuten har filmer et mye større nedslagsfelt enn en artikkel. Mens en artikkel ofte har et relativt lite antall lesere, kan man nå tusenvis med film, skriver Camilla Aa. Jensen, Eilin H. Torgersen og Tove Lise Inderberg.

Antropologisk film er også populær blant studentene. Fortsatt er Universitetet i Tromsø det eneste stedet i Norge hvor det tilbys et eget masterstudie i visuell antropologi. Men det er flere som spør om mulighetene for å studere visuell antropologi i Bergen, forteller Storaas. Sammen med Rolf Scott kunne han tenke seg å organisere et kurs i filmkunnskap hvis det er nok interesse. Det er “veldig små grep som skal til for å gå fra å være amatør til å bli brukbar”, mener Scott.

I intervjuet snakker Storaas også om det antropologiske youtube-prosjektet som han holder på med (som jeg skrev om tidligere)

>> les hele saken i Kula Kula “De virtuelle møtene”

Studentene i Bergen har lagt et veldig godt blad som også er relevant og forståelig for folk utenfor akademia. På nett er også en interessant sak av Maria Sørlie Berntsen: Majoritetenes verden; Om fotografi og representasjonspolitikk. Hun skriver om et fotoprosjekt som skal rette opp stereotype bilder om fattige land som bl.a. Bangladesh. Det inkluderer også webportalen www.majorityworld.com

Den nye utgaven inneholder flere intervjuer med forskere og masterstudenter på feltarbeider, bokanmeldelser etc

>> last ned hele utgaven (pdf)

Studentene i Oslo har også gitt ut et nytt nummer av Antropress. Tema er mat. Antropress virker ikke like mye utadrettet. Tekstene er mindre journalistiske og derfor etter min mening ikke alltid like fengende.

SE OGSÅ:

Book review: Photography, Anthropology and History – When filming people became possible, anthropologists began to drift away from it

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

(Betal-) “Antropologi-YouTube” er på vei

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Tilbake til steinalderen: Ingen forskningsformidling på nett

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers

Akademia sliter ikke bare med å ta skrittet inn i internettets verden(er). Også filmer er fortsatt uglesett innen antropologien, får vi vite i den nyeste utgaven av Kula Kula, tidsskriftet til antropologistudentene i Bergen.

Det er…

Read more