search expand

– Snakk om fagets “nytteverdi” i undervisningen!

cover

Da hun begynte å studere antropologi i 1999 hadde hun ikke tenkt at hun etterpå skulle havne i en administrasjonsstilling. Men månedens antropolog Mari D. Bergseth ser ut til å være fornøyd med sin stilling som studie- og forskningskonsulent ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK).

Antropologi-bakgrunnen er nemlig også nyttig i hennes jobb. “Jeg ser at min faglige bakgrunn gir meg muligheten til å nærme meg studieadministrasjonsfeltet på en litt annen måte enn kolleger med en annen bakgrunn”, skriver hun i teksten på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening (NAF).

Slike innsikter, fagets “nytteverdi”, bør en snakke mer om i undervisningen, skriver hun:

Jeg mener at de ”klassiske” studiene har verdier og gir oss innsikt som lar seg overføre, både til næringsliv, offentlig forvaltning og studieadministrasjon. Men som novise i faget, kjente jeg på en frykt for at antropologien ikke skulle være nyttig utenfor Akademia.

Jeg er glad for at jeg får lov til å være med å formidle fagets nytteverdi til studentene, men jeg er også av den oppfatning at vi må tørre å lytte til studentenes tilbakemeldinger på dette området. Jeg vet at det finnes vilje til å inkorporere denne delen av faget vårt i undervisningsporteføljen, utfordringen ligger i mangel på pensumslitteratur.

Håpet mitt er at de møteplasser Norsk antropologisk forening setter opp – som Antronettkonferansen, årskonferansen og denne spalten – kan skape bidrag til denne undervisningen.

Bergseth har skrevet hovedoppgaven om unge europeere i Strasbourg. Hun mener at mange antropologer er for lite opptatt av Europa som studiefelt. Oppgavens tittel er “Forent mangfold. Strasbourgs europaagenter og deres europeiskhet” (tilgjengelig i fulltekst).

>> les hele teksten av Mari D. Bergseth på NAFs hjemmeside

Bergseth har også skrevet teksten “En polakk er ingen ekte europeer” i årboka Betwixt and Between 2006

cover

Da hun begynte å studere antropologi i 1999 hadde hun ikke tenkt at hun etterpå skulle havne i en administrasjonsstilling. Men månedens antropolog Mari D. Bergseth ser ut til å være fornøyd med sin stilling som studie- og…

Read more

“For teoritung antropologi” – Espen Wæhle intervjuer Georg Henriksen

Er antropologer for opptatt av teorier og modeller? I et spennende intervju med Espen Wæhle om forskning blant indianere på Labrador / arktisk Canada, sier Georg Henriksen:

Det antropologiske prosjekt er et prosjekt om mennesket og det menneskelige, og ikke et prosjekt om modeller og teorier. Det er jo bare redskaper som vi skal forsøke å bruke for å få tak i det menneskelige sånn som det utfolder seg på forskjellige steder i verden til forskjellige tidspunkter.

Og når du ser det slik, blir det noe galt ved å ramme antropologen bare ved å fokusere på hva vedkommende har gjort teoretisk og metodisk, hvis du ikke og ser hva vedkommende har forsøkt å få frem av forståelse og formidling når det gjelder det menneskelige.

Alle mennesker til alle tider har sine livsprosjekter. Kaneuketat sier det så nydelig når han 70 år gammel forteller om sin kultur og sitt liv. Som ung mann fikk han sin første rifle, et salonggevær og skjøt sitt første dyr. Jeg tror det var en rype. Så kommer han hjem til sine foreldre og de er jo så stolte av sin sønn, og bestefar skal få denne rypa. Selv sier Kaneuketat så fint, han gir uttrykk for hvor stolt og glad han var: «Er det slik jeg alltid skal oppleve det? Ja, dette skal jeg alltid gjøre som jeg er. Jeg skal komme hjem med et bytte til min familie, og alle skal være glade.» Og det er hans prosjekt.

Ut ifra det veldig enkle så bygger naskapiindianerne en vidunderlig kultur, et system av grunnleggende verdier: hvor de feirer hverandre, hvor de skryter av hverandre, og hvor du til og med kan skryte av deg selv.

Intervjuet er del av faghistorieprosjektet til Norsk antropologisk forening (NAF) og ble publisert i Norsk antropologisk tidsskrift. NAF har av en eller annen merkelig grunn lagt ut en uredigert versjon av intervjuet på nettsidene sine som ikke er særlig leservennlig.

Georg Henriksen er en av pionerene ved Sosialantropologis institutt Bergen. Hans bok “Hunters in the Barrens” (1973) er en antropologisk klassiker. Like før han døde ifjor, ferdigstilte han boka “I Dreamed The Animals. Kaniuekutat: The Life of an Innu Hunter”

SE OGSÅ:

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

Er antropologer for opptatt av teorier og modeller? I et spennende intervju med Espen Wæhle om forskning blant indianere på Labrador / arktisk Canada, sier Georg Henriksen:

Det antropologiske prosjekt er et prosjekt om mennesket og det menneskelige, og ikke et…

Read more

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

Harald Eidheim, en av grunnleggerne av norsk antropologi, er bekymret over utviklingen av faget. Han er ikke særlig imponert over nivået på artiklene i Norsk antropologisk tidsskrift. Har antropologene ikke lenger tid til å drive grundig forskning? Tidspresset “kan ødelegge det jeg forstår med sosialantropologi”, sier han i et intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift.

Harald Eidheim, som i disse dager fyller 83 år, innrømmer at fagkritikken baserer seg på det som står i Norsk antropologisk tidsskrift (han leser visst ikke blogger) og sier bl.a.

Sett fra min gammeldagse synsvinkel er det mange rare, merkelige avgrensninger og tematiseringer i det som blir skrevet der. Og jeg kan ikke skjønne hva det er slags hovedtanker eller faglige grunntanker som aktiviseres når de sitter og skal skrive en artikkel. Det skjer ofte under lesningen at jeg tenker at det åpner seg noen kolossale rom som de [artikkelforfatterne] bare hopper over. Det kan ha noe å gjøre med at … at feltarbeidet nå er redusert, og prosjektene er tilpasset det faktum. Dermed oppstår det sånne svære hull som forblir ureflektert når folk presenterer det de gjør.
(…) 
Det virker som om feltarbeidet ikke er godt nok forberedt lenger. Man må bruke tid på diskutere hva man kan forvente å komme over, hvordan man skal gjøre datainnsamling og hvordan man skal snakke med folk. Det tar tid, det. Tid.
 
Ja, og tid er ikke noe man har mye av på mastergraden, iallfall ikke i tiden før feltarbeid.
 
Mitt inntrykk er at disse innskrenkningene kan ødelegge det jeg forstår med sosialantropologi, iallfall hvis man skal dømme etter det som står i tidsskriftet.
 
Det skumle med slike reformer som den vi har hatt, er at det tar en del år før vi virkelig ser effekten av dem. Noen fag lider – vi er et av dem, og et annet er historie; et tredje er filosofi, hvor studenter ikke lenger har tid til å lære seg tysk ordentlig.
 
Ja. Knoppskyting kan være et alternativ her, som både studenter og lærere kan ha glede av, og som gir strukturelle muligheter til å komme tilbake til en mer intens forberedelse til feltarbeid.

Harald Eidheim har en helt annen studietid bak seg enn dagens kvantitetsreformerte studenter og det er spennende å lese intervjuet. Han var blant dem som hadde studert kortest tid “bare åtte år”, sier han.

Intervjuet er del av faghistorieprosjektet til Norsk antropologisk forening (NAF)

>> les hele intervjuet på NAFs hjemmeside

For mer informasjon om Eidheim, se tidligere saker – Har gjort faget samfunnsrelevant: Harald Eidheim 80 år og Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år

SE OGSÅ:

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Kvalitetsreform og effektivisering: Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

Harald Eidheim, en av grunnleggerne av norsk antropologi, er bekymret over utviklingen av faget. Han er ikke særlig imponert over nivået på artiklene i Norsk antropologisk tidsskrift. Har antropologene ikke lenger tid til å drive grundig forskning? Tidspresset "kan…

Read more

Intervju: På feltarbeid i bedehuset

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

– De har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Masterstudenten ved SAI og Culcom-stipendiaten holder på med en av de første antropologiske studiene om kristen tro i Norge.

antropologi.info: Hva fikk deg til å dra til en øy utenfor hjembyen din for å studere troende kristne?

Edle Lerang Nes: Ideen kom fra en av forskerne på instituttet som nevnte hvor få studier det var gjort av kristne miljøer i Norge, til tross for viktigheten av dette feltet. Gradvis begynte denne tanken å vokse i meg, og jeg innså til slutt at dette var noe jeg ønsket å studere.

Det er jo en trosretning som har dominert her i landet i rundt 1000 år, og som har hatt enorm påvirkning på alle sider av samfunnet. Det er jo veldig spennende å studere hvordan troen kommer til utrykk i dag!

Finnøy ble mitt felt etter litt søking på SSB, som viste at KrF hadde høyest oppslutning her av alle kommunene i Rogaland. Litt mailkorrespondanse med sentrale personer i miljøet som var svært positive til både det kristne miljøet på øya, og til min studie, avgjorde saken.

Ble det så spennende og interessant som du (sannsynligvis) håpet?

Ja, det ble jo det. Du innser etterhvert at noe av det du hadde trodd eller håpet skulle være interessant, enten viser seg vanskelig å finne ut av/gjennomføre eller at det faktisk ikke var så interessant. Og så finner du mange interessante ting du ikke hadde tenkt på i det hele tatt på forhånd.

Det vil si?

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ha hovedfokuset på relasjoner og nettverksbygging, for gjennom dette å finne ut hvordan tro påvirker hverdagen, hvem du er med, holdninger og lignende. Men dette viste seg etterhvert å være veldig vanskelig å gjennomføre i praksis; både fordi det var få arenaer hvor kristne og “ikke-kristne” møttes og samhandlet, men mest fordi det ble en umulig oppgave for meg å kunne peke ut kristne og de som ikke var det.

Men relasjoner og nettverk er fortsatt interessant, men det blir ikke utgangspunktet for oppgaven. Det ble veldig tydelig i løpet av feltarbeidet hvor mye bakgrunn, oppvekst og nettverk har å si for mange. Som en informant sa “det e nok mange miljøkristne her på Finnøy”.

Andre ting jeg ikke hadde tenkt på, var for eksempel hvordan og når folk snakker om tro offentlig og privat. Det ble overraskende sjelden snakket om tro, eller om det tema som hadde blitt tatt opp av taleren. Etter møter, eller under kaffe og kvelds, var det heller oppdateringer, slekt og venner som var samtaletema.

Når jeg gikk rundt og intervjuet, ble det fort tydelig at de likte å snakke om tro, og mange hadde ikke et svar på hvorfor de aldri snakket om det etter møtene. Noen kommenterte at “det bler bare sånn” og “me vett jo kor me står i forhold te kverandre, og me e jo enige, så då bler det liksom ikkje så mye vits i å diskutera”.

Eller hvorvidt det å gå på møter og arrangementer, men også det å delta som frivillig enten i tjenestegrupper eller i jentelag, handler om pliktfølelse eller om personlig utbytte. Et åpenbart spørsmål jeg merket meg allerede på de første møtene, var hvorfor det var en gjennomsnittsalder på over 60 på mange av møtene?

Andre eksempler på ting som interessant var hvordan bildet av Gud har endret seg, og til en viss grad også bildet om himmel og helvete, og synd. Men også hvordan verdier og holdninger opprettholdes og forblir solide. Og hva som gav “mad for truå”. Siden jeg ikke er veldig kjent med bedehusmiljøer fra før, blir det nødvendigvis mange nye interessante ting du stadig oppdager!

Hvordan gikk du fram for å finne et bedehus? Hvordan reagerte de da du spurte om du kunne “studere dem”?

Da jeg først hadde bestemt meg for Finnøy og hadde fått noen kontakter der, var det å finne et bedehus ikke noe problem. Det ble naturlig for meg å være med der det skjedde noe, så det var fire bedehus som ble mine hovedarenaer for å komme i kontakt med folk.

De fleste har vært positivt overrasket over at jeg ville studere dem, og lurte stadig på hva jeg fant ut. Mange var nysgjerringe på meg i begynnelsen, noe som gjorde det lettere å komme i kontakt med folk (jeg skilte meg greit ut med mine 24 unge år, som i tillegg var et ukjent fjes).

Generelt har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk. (Her må jo også min rolle tas hensyn til).

Du gjorde en lokalsamfunnsstudie som i gamle dager der man studerte et sted og integrerte seg så godt en kunne og ble en av dem? Hvordan gikk du fram? Ble du en av dem? Og ble du frelst? ;)

Først og fremt deltok jeg på så mye jeg kunne på det som var av møter, aktiviteter og lignende, og skapte her bekjentskaper. Ved å være aktiv håpet jeg på å vinne tillit til både meg og studien, noe jeg føler meg sikker på at jeg klarte. Jeg ble også invitert hjem på middag/kaffe/kvelds, og begynte senere å gjennomføre såkalte ustrukturerte intervjuer.

Mange spøkte med at jeg var en av dem nå, at jeg var nødt til å finne meg en bonde der. Samtidig var alle hele tiden klar over at det bare var for en periode, og jeg kan nok ikke si at jeg ble en av dem. Og nei, jeg ble nok ikke frelst. Så når jeg ikke ble frelst i løpet av dette halvåret, så finnes det nok ikke håp for meg på den kanten. Men jeg har stor forståelse for at folk tror, og har respekt for både det og dem.

For de uinnvidde: Er det store forskjeller mellom det som skjer i et bedehus og det som skjer i en vanlig kirke? Og er det kun etnisk norske i bedehuset eller er verden tilstede der også?

En del forskjeller er det ja. Selv om også et møte på bedehuset har en fast form som følges, er det er på mange måter mer uhøytidelig enn i kirken. På bedehuset er det nå mer vekt på det sosiale aspektet, og det blir som regel servert kaffi og kaker/frukt eller kveldsmat.

Samtidig føles nok terskelen litt høyere for å gå på bedehuset for mange. Det er her de “skikkelig kristne” og “den harde kjernen” samles, mens i kirken kan du sitte diskret på bakerste benk.

Det er mest etniske norske i bedehuset, men ikke bare. Noen har adopterte barn fra ulike deler av verden, andre er innvandrere som har bodd her lenge. Og verden er også tilstede gjennom misjonering og de mange fortellingene fra andre misjonsmarkene, og gjennom diverse hjelpeprosjekter som er startet av finnøyboere for fattige i u-land.

Hvordan er forholdet til islam, 9/11 og framveksten av det nye kristne høyre? Har du vært borte i sånne temaer?

Det er i alle fall ikke temaer som har hatt stor fokus. Det var ikke noe stort samtaletema blant mine “informanter”, men noen snakket gjerne litt rundt det under intervjuer.

Når det snakkes om Islam, er det som regel i sammenligning med kristendommen – at islam er så lovisk. Eksempler fra misjonsmarken kommer også gjerne frem under taler, hvor det tegnes et bilde av muslimen som blir befridd fra alle lovene. Ellers mener jo de fleste kristne at det er deres tro som er den sanne og rette, selv om noen syns at dette også er et vanskelig tema; de hadde jo antakelig vært muslimer dersom de hadde blitt født i Saudi-Arabia?

Det er generelt stor åpenhet mot andre kulturer og innvandrere- “alle er Guds barn, uansett kor di komme i frå eller koss di ser ud”. Ellers er det KrF og Sp som dominerer i politikken.

Har du gjort deg noen tanker rundt feltarbeid hjemme?

Ja, slipper ikke unna det. Og det er jo også verdt å reflektere litt rundt begrepene som “hjemmeantropologi” “i egen kultur” o.l. For ofte er ulempene/fordelene ikke nødvendigvis knyttet til hvor nært “hjemme” du er, men hvordan feltet er. Jeg hadde hatt helt andre problemer og fordeler om jeg hadde gjort en lignende studie i Stavanger hvor jeg ikke ville hatt den samme avgrensningen.

Hva mener du med det? Høres interessant ut

Jeg mener bare at det ofte er “studieobjektet” som vil få størst betydning for ulemper/fordeler, heller enn hvor “hjemme” du er. Størrelse, oversiktlighet, avgrensning og lignende av gruppen vil trolig ha mer å si for fordeler/ulemper enn bare det å være “hjemme”.

Du kan studere folk som er veldig ulike deg selv og dine sosiale/kulturelle koder på “hjemmebane”, og omvendt (for som er like deg, selv om du er “borte”). Jeg selv følte meg på relativt fremmed mark, selv om jeg var veldig nært hjemme.

Noen siste ord?

Gå i fred, tjen Herren med glede! Nei, jeg tror jeg korter det ner te “gå i fred!”

OPPDATERING 27.7.09. Masteroppgaven er levert, se intervju og last ned oppgaven (LINK OPPDATERT 1.7.2025)

SE OGSÅ:

Der religionen skiller bygda – masteroppgave om læstadianismen

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

Forsker på “Norges mest flerkulturelle menighet” – den katolske St.Olav-menigheten i Oslo

Antropolog med ny bok om prester, folkekirken og autoritet

Kristendommen øker mer enn islam

Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

- De har de vært veldig åpne, imøtekommende…

Read more

Fredrik Barth for mer respekt for Taliban og "stammesamfunnene"

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, “sosialantropologiens grand old man”, med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka “Afghanistan og Taliban”.

Som 24åring oppholdt Barth seg hos pashtunere – folket som Taliban i all hovedsak rekrutterer fra. Barths ungdomsarbeid om dette statsløse samfunnet hører til sosialantropologiens klassikere. Nå har han tittet på feltnotatene igjen.

Gammel innsikt hjelper til å forstå dagens konflikter:

– Du har ikke bare lest dine egne klassikere, men gått tilbake til dine gamle feltarbeidsnotater?

– Ja, for det var et samfunn med konflikt, også den gang, men konflikter som ble holdt i sjakk ved andre prosesser. Og disse konfliktene er der ennå, de bare holder dem ikke i sjakk. Blant annet fordi den ytre fienden er så stor. Men jeg opplever stadig at det er meningsfullt å tolke nyhetene ut fra den kunnskapen jeg har fra den gang.

– Hva så du den gang noe som du mener vi har nytte av å huske nå?

– Vi snakker altså om folk som har en helt eller delvis statsløs samfunnsorganisasjon. Det er utenkelig for dem å se verden som om den besto av store kollektive, velorganiserte enheter, som er etablert på forhånd. Samfunn er på en måte noe man lager hele tiden. Og den verdien pashtunere vektlegger sterkest, for seg selv, det er at «jeg skal styre meg sjæl». Med dette mener han ikke at «vi femten millioner afghanere skal ha uavhengighet som stat». Nei, han mener meg selv.

– Virkelig bare meg selv, eller familien, slekten og store klaner, eller hva det nå er?

– Han mener «meg selv og familien som jeg har ansvaret for». Og så, tenker han, kan jeg prøve å bygge allianser med noen der vi anser at vi kan hjelpe hverandre gjensidig. Det er sånn det blir samfunn.

– Og dette (…) er viktig for å forstå at Taliban igjen vinner terreng?

– Den jevne kommentator, og viktigere, den jevne militære etterretningsoffiseren, har tenkt seg Taliban meget konvensjonelt, som om det var en hvilken som helst hær man sto overfor. Men pashtunere kan ikke lage hærer i den forstand. De bevarer sin identitet som autonome folk. «Jeg tar ikke kommando fra noen», men jeg kan velge å slutte meg til en bevegelse som kjemper for den samme religion som jeg har. Og dette har de gjort.

Det er en type motstand som er nesten umulig å gripe an for en moderne hær. Det finnes ikke én kommandostruktur. Det jeg forsøker i boken er å forklare hva slags folk dette er, hvordan deres verdensbilde er, og hvordan de ser seg selv i dette. Og hva er det som er av interesse for dem, som de kan forholde seg til.

Det er altså snakk om samfunn som er forskjellig fra det vi er vant til her i Norge. Barth snakker om en “kriger- og modigmannskultur”.

Gundersen stiller (som ofte) gode spørsmål. Er denne modighetskulturen verdt å bevare?

– Det gleder vel en antropolog at slike steder finnes fortsatt, men vi andre kan jo av og til tenke, fra dypet av sofaen, at nå må de slutte å tulle og innordne seg i en ordentlig stat?

– Det er vel så, men det bør nok heller glede oss, og da i den forstand at der altså finnes en dypt alternativ livsform for mennesket.

– Men fra enda dypere nede i sofaen går det an å lure på om man egentlig er så enig med deg i at denne kulturen, denne modighetskulturen, absolutt er verdt å bevare?

– La meg karikere spørsmålet til denne mannen i sofaen: Vestlig sivilisasjon, med alle de krigene, og den militære teknologien, har den noen verdi i seg selv? Og svaret er jo selvsagt at ja visst har den vestlige sivilisasjon verdi. Det er store kulturelle verdier i vår sivilisasjon. Og det kan til og med hende at vi kan få det til bedre.

Og det samme vil jeg si om disse selvstyrte stammeområdene: Her er noen millioner mennesker som har skapt en livsform av et annet slag – gitt de omstendighetene som var før invasjonshærene kom. Det som var vanskelig for meg å svelge den gangen var at det var som om jeg kom til et samfunn av bare menn. Kvinnene nøt liten respekt, liten selvstendighet.

– Det var du ikke nevneverdig opptatt av den gang, etter artiklene å dømme?

– Nei. Og nå ser jeg det også i mine notater. Men på den annen side: Likestilling mellom kjønn er ikke noe som være. Vår understrekning av en slags rettferdighet mellom menn, kvinner og barn er en svært konstruktiv og verdifull del av den vestlige ideverden, men vi strever med å anvende den, og den er ganske ny i vår tradisjon.

Men hva skal NATO gjøre i denne situasjonen? Barth har flere ganger uttalt seg kritisk om NATOs krig. NATO må ut av Afghanistan, mener han, men ikke med engang:

– Jeg har hatt det utgangspunktet at når vi først er der så må vi komme oss ut på en skikkelig måte.

– Har du tro på at det kan skje i løpet av få år?

– Det må jo det. Ellers blir det en verkebyll som gjør verdenssituasjonen verre og verre.

– Men vi hører sagt at Nato ikke har råd til å tape ansikt i Afghanistan. Og det er vel et tungt argument?

– Det er en tankegang som jeg tror er meget uheldig. At disse gigantiske økonomiske, tekniske og militære tingene skal fremstilles som om det hadde å gjøre med ansikt. Ansikt som ikke kan tapes.

– Du skriver selv, i dine klassiske artikler om pashtunene, om æresbegrepet?

– Ære er noe enkeltmennesker kan ha og leve i forhold til. Men det er blitt mer og mer gammeldags. Du og jeg gjør det mindre og mindre. Vi kan ha beundring for det ennå, men praktiserer det ikke.

Men å tenke seg at stater, med en million eller to hundre milioner mennesker, kan la seg styre av slike tanker er helt forferdelig. Og det gjøres jo! «USA kan ikke tape ansikt», «Kina kan ikke tape ansikt». Slikt sier faktisk de som faktisk bestemmer der. Og se på Georgia og Russland nå. Det er som to guttunger som ypper seg mot hverandre. At slikt skal gi føringer for hva stormakter gjør i verden, det er helt forferdelig!

– Burde alle militære operasjoner avblåses straks?

– Det er overveldende sannsynlig at da ville muslimske ekstremister vinne.

– Så da har «Bushene» i verden rett?

– Ja, men det er George W. Bush som har skapt den nåværende situasjonen. Men det ville være galt å trekke seg ut straks. Men hvis alle fra vesten trakk seg ut, ville det være en svært kategorisk og stor handling, det ville være en innblanding i seg selv nå, som ville åpne for et nytt spill. Situasjonen må bygges om over tid.

Hele intervjuet i Morgenbladet er dessverre kun tilgjengelig for abonnenter.

OPPDATERING: Morgenbladet har åpnet arkivet også for ikke abonnenter

OPPDATERING: Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban” (9.11.2008)

OPPDATERING 14.8.2021: Nå, 13 år etter dette intervjuet, er jo NATO ute av Afghanistan. Emil André Erstad kommenterer i Vårt Land:

Dersom Taliban tar over Afghanistan igjen, er det vanskeleg å kome unna ordet fiasko om dei 20 åra Norge og Nato har brukt i landet. Kanskje burde vi høyrt meir på sosialantropologane før vi starta.

>> les hele kommentaren: Den store, fatale fiaskoen

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: – Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Antropologer: Militærets beste våpen?

– Norske antropologer bør si NEI – flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, "sosialantropologiens grand old man", med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka…

Read more