search expand

Kunst, antropologi, forvaltning: Ellen Aslaksen er månedens antropolog

Norsk antropologisk forening (NAF) fortsetter med sin populære serie “Månedens antropolog”. Vi møter Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk kulturråd. “Å skille mellom ”jobben” og “antropologien” oppleves verken som meningsfullt eller fruktbart. For meg er dette dypt sammenvevde størrelser”, skriver hun:

Jeg har i hele mitt yrkesliv som antropolog, jobbet innenfor et kunstfaglig, estetisk, kunstsosiologisk og kulturpolitisk arbeidsfelt. Og mye av arbeidet mitt har dreid seg om å utforske hva antropologiske perspektiver kan bidra til av innsikter om dette samfunnsområdet.

Et eksempel er boka “Ung og levende. Unge kunstnere – erfaringer og arbeidsvillkår”. Oppdraget var å skrive en utredning, resultatet ble en lettlest og spennende etnografi, som jeg skrev da jeg anmeldte boka for tre år siden.

>> les hele saken på NAFs hjemmeside

Jeg intervjuet Ellen Aslaksen om arbeidet i Kulturrådet

SE OGSÅ:

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Norsk antropologisk forening (NAF) fortsetter med sin populære serie "Månedens antropolog". Vi møter Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk kulturråd. "Å skille mellom ”jobben” og "antropologien" oppleves verken som meningsfullt eller fruktbart. For meg er dette dypt sammenvevde størrelser", skriver hun:

Jeg…

Read more

Thomas Hylland Eriksen om fiskere, facebook og Groruddalen

– Målet var å omdefinere Norge. Vi er på vei, men det tar tid å etablere et nytt analytisk blikk og utfordre akademisk vanetenkning. Derfor tenker jeg mer og mer på muligheten til å fortsette Culcom-prosjektet noen år til, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med meg (på vegne av Culcom).

Høsten 2004 ble, UiOs største satsing på “flerkulturelle” spørsmål satt i lgang. Et av Culcoms målene var å gi en helt ny beskrivelse av Norge ved å utfordre måten vi tenker om forholdet mellom minoritet og majoritet på.

Han har nemlig allerede mange ideer for en eventuell fortsettelse av Culcom. Akkurat nå leder han et pilotprosjekt i Groruddalen. Planen er å studere dagliglivet i en drabantby. Masterstudent i antropologi Lykke Stavnes har allerede flyttet inn hos en vietnamesisk familie for å studere et borettslag.

Thomas Hylland Eriksen har også lyst på å forske på Facebook o.l. for å se hvordan internett bidrar til at vi får flere kontakter utenfor nasjonalstaten. Dessuten etterlyser han forskning på kystidentitet. Inspirert av tysk romantikk har norsk nasjonsbygging vært basert på innlandet, bondekultur og “Blut und Boden”:

Dersom kystidentiteten hadde blitt en offisiell norsk identitet, så kunne mye ha vært annerledes, mener han og forteller om matroser fra Nøtterøy som allerede for 200 år siden seilte på alle verdens hav.

– Det er en utbredt idé her om at du må ha en viss grad av isolasjon for å føle deg trygg på deg selv, og dette synet blir ofte brukt som legitimering av nasjonalisme og ekskludering. Jeg tror at man blir vel så trygg på seg selv ved å merke at man mestrer kontakten med andre folk og ved å oppdage at man har noe felles med folk som kommer fra helt andre steder.

– Her ligger det noe som er veldig siviliserende og som er helt nødvendig for at vi skal klare å komme oss gjennom dette århundre. Dette er samtidig noe det er intellektuelt interessant å forske på.

>> les hele intervjuet

>> Culcoms hjemmeside

- Målet var å omdefinere Norge. Vi er på vei, men det tar tid å etablere et nytt analytisk blikk og utfordre akademisk vanetenkning. Derfor tenker jeg mer og mer på muligheten til å fortsette Culcom-prosjektet noen år til, sier…

Read more

Månedens antropolog: Hvordan bruke kunnskap om Kina i arbeidslivet?

Hun skrev sin masteroppgave om Kinas 200 millioner interne arbeidsmigranter. Da hun fortalte folk at hun skulle begynne å studere kinesisk i 1998, så de fleste ut som spørsmålstegn. Hva i all verden skulle hun bruke det til? Men hun har hele tiden kunne bruke Kina-kompetansen sin i arbeidslivet, forteller månedens antropolog Marte Kjær Galtung på nettsiden til Norsk antropologisk forening (NAF).

Hun har jobbet som praktikant og kulturattaché på ambassaden i Beijing. Etterpå fikk hun jobb i Øst-Asiaseksjonen i UD, der hun koordinerte regjeringens arbeid med ny Kina-strategi. Ifjor startet hun sitt eget firma, Access China. Nå skriver hun bok om det moderne Kina til Aschehougs kommende bokserie Bak nyhetene.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Marte Kjær Galtung har skrevet en tekst i Minerva Kina: endring og pragmatisme der hun viser at “regelen” om at det er en sammenheng mellom økonomisk vekst og demokratisering ser ikke ut til å gjelde i Kina.

Til Jyllands-Posten Viden sier hun at “bagsiden af det kinesiske vækstmirakel i det store hele ignoreret”.

Hun skrev sin masteroppgave om Kinas 200 millioner interne arbeidsmigranter. Da hun fortalte folk at hun skulle begynne å studere kinesisk i 1998, så de fleste ut som spørsmålstegn. Hva i all verden skulle hun bruke det…

Read more

Intervju: På feltarbeid blant fattige jenter og millionærer i India

Allerede som 17-åring oversatte hun tekster av Thomas Hylland Eriksen fra norsk til tsjekkisk. Nå henger 22-årige Tereza Kuldova fra Universitetet i Oslo rundt med fattige jenter og rike forretningsfolk i Lucknow i India. Hun er nemlig på feltarbeid for å studere relasjonene mellom hinduer og muslimer. Men antropologistudenten er også kunstner. Snart skal hun vise fram sine bilder i byens beste galleri.

tessa-bilde

antropologi.info: Så du er allerede etablert og kjendis i Lucknow? Hvordan fikk du det til? Jeg snakket nylig med en kriminolog som kombinerer det å være forsker med det å være skuespiller. Høres ut som om du gjør det også?

Tereza Kuldova: Kjendis? Langt fra… Men det kommer, hehe, men etablert kan man si. Utstillingen er fra 5. – 11. mai, så da kommer alle journalister. Det blir litt spennende. Nå jobber jeg med nye malerier og begynner å lage plakater, invitasjonsbrev osv.

Hvordan fikk jeg det til? Vel, første dagen da jeg kom til Lucknow (i januar 2008) traff jeg Ram Advani. Alle akademikere som har vært i Lucknow vil vite hvem jeg snakker om… En gammel mann som eier en bokhandel som han etablerte etter partition, da han var nødt til å forlate Pakistan og bosette seg i India.

Han har en utrolig oversikt over bøker. Hans bokhandel er et sted hvor alle akademikere og forskere kommer for å få råd over en kopp te, hvor de snakker og diskuterer i timevis om alt fra sin forskning til sitt privatliv.

Takket være ham hadde jeg det ganske travelt allerede under den første uken av feltarbeidet mitt… Det hadde jeg aldri drømt om. Jeg har fått innpass i et stort nettverk av akademikere, kunstnere og mennesker som jobber i chikan-industrien: businessfolk, mennesker som driver NGOer og en del politikere. Mye handler om networking… Og om hvor flink man er i å spille innen forskjellige miljøer.

bilde

På dette området har jeg lært utrolig mye her. Normalt er man ikke vant til interaksjon med et så stort spektrum av folk.

Til daglig må jeg for eksempel skifte mellom tradisjonelle indiske klær i en landsby hvor jeg snakker hindi med fattige muslimske jenter som lager chikan-broderi og som tjener rundt 600 Rs / måned, og et kulturarrangement i kveld, hvor jeg treffer mennesker som tjener flere millioner Rs i året (og som i sin business er avhengig av jentene som jeg besøkte tidligere på dagen).

Man må ha en sans for hvordan en bør oppføre seg i visse situasjoner. Noen ganger er man mer kunstner enn forsker, andre ganger heller en naiv student som trenger hjelp eller en vakker vestlig kvinne i hi-fashion-kjole som bare er litt nysgjerrig, eller en annen gang en fattig student som forstår fattige folks lidelser. It’s just Goffman!

Og angående byens beste galleri… Jeg tror at mine malerier er fine nok, so I just simply deserve that anyway (ler).

Du har oversatt en bok av Thomas Hylland Eriksen til tsjekkisk? Hvor gammel var du da? Høres ut som en kjempeoppgave? Hvordan gikk du fram?

– Boken er et utvalg av Hylland Eriksens tekster, ”The best of Eriksen” som vi kaller den. På norsk heter den “Kulturforskjeller i praksis: perspektiver på det flerkulturelle Norge”. Hvor gammel var jeg? Vel, jeg begynte å studere norsk på et kveldskurs i Praha da jeg var 15. To år senere oversatte jeg “Kulturterrorismen”, men bare for meg selv. Jeg elsket pamfletten. Det var på den tiden jeg møtte Thomas Hylland Eriksen for første gang.

Jeg husker hvordan jeg satt med han i favorittkafeen min i Praha sentrum og lyttet til hans interessante historier om norske antropologer, Norge, Mauritius og om oppdragelsen av barna hans. Han snakket så fort og på den tiden var det veldig krevende å følge med, han var jo den første nordmannen jeg snakket med i mitt liv. Men han imponerte meg veldig, uforglemmelig….

Etter gymnaset begynte jeg å studere sosialantropologi ved University of West Bohemia og traff en ung lærer der, Marek Jakoubek, som brukte Hylland Eriksens “Ethnicity and Nationalism” i introduksjonskurset. Jeg viste ham oversettelsen min, og han ble imponert. Han fikk ideen om at vi kunne lage en samling av Eriksens tekster. Jeg ville oversette ti tekster fra norsk og han tre fra engelsk. Det tok cirka ett år før boken (med mitt maleri på omslaget) ble ferdig. Men den ble først publisert i februar 2007, da jeg allerede var i Oslo.

bok-cover

I begynnelsen gikk det veldig langsomt, jeg kunne bruke hele dagen på å oversette fire sider, men etter hvert kom de rette ordene raskere og raskere. Nå har jeg jobbet med oversettelser for en ethnicity-reader på tsjekkisk (fra engelsk) – grunnleggende tekster som Barths Introduction, tekster fra Jenkins, Eriksen, etc. – og gjennomsnittlig klarer jeg 15 sider om dagen.

Det viktigste er å være veldig flink i sitt eget språk. Man må være kreativ når man oversetter. Av og til må man omskrive setninger, eller slette setninger av forfatterens tekst og finne på små setninger å fylle teksten med. En oversettelse er et resultat av oversetterens interne diskusjon med forfatteren. Man må finne en passende stil for en konkret forfatter. Det er for eksempel en stor forskjell mellom måten jeg har oversatt tekster fra Hylland Eriksen og Fredrik Barth på.

Og en viktig ting å huske – som Bankim Chandra Chatterjee har sagt for lenge siden: “You can translate a word by a word, but behind the word there is an idea, the thing which the word denotes, and this idea you cannot translate, if it does not exist in the language of people you are translating” (Chatterjee 1986: 61).

Kan du fortelle litt mer om hindu-muslim relasjoner i Lucknow? Virker som en fredelig oase i et ellers konfliktfylt landskap? Jeg leser i Wikipedia “Lucknow has always been a multicultural city”

– Wikipedia har rett. Byens historie er en viktig faktor for de fredelige relasjonene. Problemer oppstår av og til mellom shia- og sunnimuslimer (de har lange historiske røtter), men ikke mellom hinduer og muslimer. Jeg kan ikke gå inn i historien her og nå, alle kan jo gå og sjekke selv, men skal bare nevne et interessant og kanskje antropologisk viktigere aspekt: Og dette er gjensidig økonomisk avhengighet.

Cirka 40-50% av byens befolkning er til en viss grad avhengig av chikan-industrien. Chikan er tradisjonelt broderi som er laget av muslimske kvinner, og i de siste årene også av noen få hindu-kvinner i landsbyer rundt Lucknow (den ble popularisert i Bollywood og størst innkjøpskaft ligger i Mumbai (Bombay) og Delhi, i selve Lucknow er chikan ikke så populær). Hinduer er tradisjonelt traders-cum-entrepreneurs (igjen i de siste årene er det flere og flere muslimer i denne posisjonen).

På grunn av denne økonomiske avhengigheten ville potensielle konflikter være ødeleggende for en stor del av befolkningen. Økonomisk samhandling gjør også at mennesker vet mer om hverandre, og identitetspolitisk propaganda har få sjanser for å lykkes.

En annen faktor er det sekulære verdensbildet av shiitske Nawaber. De har for eksempel bygget de vakre imambaraene rundt hele byen, som ble til steder av tilbedelse for alle mennesker – uansett religion.

Det finnes også mange likheter mellom religiøse festivaler av (ikke bare) shiamuslimer og hinduer i byen: Man finner lett hinduer i Moharram-prosesjoner eller i fire-walking-ritualer.

Så alle disse faktorene spiller sammen og skaper et spesifikt urbant landskap med spesifikke relasjoner… Bare 60 km herfra er Kanpur, hvor muslim-hindu relasjoner er veldig forskjellige (cf. Frøystad 2005).

Men man må ikke være altfor euforisk. En kan få en følelse av at toleransen er en veldig pragmatisk og instrumentell ting. Mine data bekrefter det: Det som skjer bak alle smilene er vidunderlig. Som Nehru sier: “The real thing to my mind is the economic factor. If we lay stress on this and divert public attention to it we shall find automatically that religious differences recede into the background and a common bound unites different groups. The economic bond is stronger than the national one.” (Nehru 1972-82, 5:203).

De fleste har et personlig forhold til feltarbeidstemaet. Hvordan er det med deg? Hva fikk deg til å dra dit?

– Det ser ut som om jeg er ikke en av de fleste da… Det som fikk meg til å dra hit var selve problemstillingen. Dessuten ble det ikke skrevet mye om det. Jeg tror at man må ha litt avstand og den får man ikke (eller jeg ville ikke fått den) hvis man studerer noe som er altfor nær ens hjerte. Man har tendensen til å overse visse aspekter, bruke alt for mye følelser i sin forståelse av situasjoner.

Vært morsomt så langt eller også hatt obligatorisk feltarbeidsdepresjon?

Ikke noen depresjoner så langt! Har ikke hatt tid til det ennå, men varmen kommer, alt blir langsommere, så kanskje i mai (ler).

Hva syns du om (felt-) blogging? Du har mer sans for å legge ut youtube-videoer enn å skrive om opplevelsene dine? Leser du andre antropologi-blogger?

– Blogging kan være veldig nyttig. Men for meg og mitt feltarbeid fungerer det ikke helt. Menneskene jeg jobber med snakker engelsk og alle ville gjenkjenne hvem jeg snakker om. Informasjon sprer seg fort her. Jeg kan ikke risikere å skape trøbbel i feltet ved å skrive noe som kanskje heller burde være en hemmelighet. Det er en ting. Jeg kunne skrive morsomme historier om rickshaw-førere som vil gifte seg med meg, og gutter som følger meg på gata hver dag og ber meg om å være deres venn… Men det er ikke mitt emne og jeg har egentlig ikke tid til å skrive om det heller.

Jeg foretrekker å presentere et ferdig produkt til leserne. På bloggen min kan man derfor finne artikler som er ferdige og ikke mye mer… Og ja, videoer fra moharram. Jeg føler meg litt ukomfortabel med den unfinished nature av bloggtekster, selv om egentlig alle tekster forblir for evig unfinished.

Andres blogger kikker jeg av og til på. Jeg følger jo med bloggere av mine informanter. Så lenge man kan analysere dem og de er relevante for oppgaven min, så er jeg fornøyd (ler).

Andre ting du gjerne vil si til oss foran skjermen?

Greetings from Lucknow!

MER INFO:

Tereza Kuldovas blogg

Tereza Kuldovas bilder på flickr

Tereza Kuldovas AnthroArt Gallery

På bloggen sin har hun bl.a. lagt ut følgende artikler:

Caste as Reflected in the Indian Politics after Independence

Anthropology in the Era of Postnationalism? Critical Comments on Arjun Appadurai

Power, Resistance and their Religious Manifestations: The Cases of the Colonial and Postcolonial Period

A Glimpse on the Hindu Nationalist Ideology & Religiopolitics

Noter
Chatterjee, Partha. 1986. Nationalist Thought and the Colonial World. Delhi: Oxford University Press.
Frøystad, Kathinka. 2005. Blended Boundaries: Caste, Class, and Shifting Faces of ”Hinduness” in a North Indian City. Oxford University Press.
Nehru, Jawaharlal. 1972-82. Selected Works of Jawaharlal Nehru. New Delhi: Orient Longman.

tessa-bilde

Allerede som 17-åring oversatte hun tekster av Thomas Hylland Eriksen fra norsk til tsjekkisk. Nå henger 22-årige Tereza Kuldova fra Universitetet i Oslo rundt med fattige jenter og rike forretningsfolk i Lucknow i India. Hun er nemlig på feltarbeid…

Read more

Nekrolog: Thomas Hylland Eriksen om Marianne Gullestad

Som nevnt tidligere, så døde antropolog Marianne Gullestad på forrige mandag. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en fin nekrolog i dagens Klassekampen som jeg fikk lov til å republisere her:

Marianne Gullestad (1946–2008)

Av Thomas Hylland Eriksen, Klassekampen 14.3.08

Sosialantropologen Marianne Gullestad døde 10. mars av kreft. Hun rakk ikke å fylle 62 år, men hun etterlot seg et livsverk som er både mangesidig og konsistent – det går en rød tråd fra hennes første bok, Livet i en gammel bydel (1979), til den siste, Misjonsbilder (2007). Hun skrev bedre og tenkte klarere enn de fleste av oss, og hennes bidrag til norsk selvforståelse og sosialantropologien i videre forstand, vil lenge fortsette å inspirere nye generasjoner av forskere.

Da Marianne tok magistergraden ved Universitetet i Bergen i 1975, var det fremdeles sjelden at norske antropologer gjorde feltarbeid i eget samfunn. Enda sjeldnere – ja, praktisk talt helt ukjent – var det at de forsket på helt alminnelige menneskers hverdagsliv. I hele det 20. århundret hadde antropologien hatt en dragning mot det spektakulære og uvanlige, det eksotiske og pirrende. Marianne skrev derimot sin avhandling og bok, og senere den internasjonalt anerkjente Kitchen-Table Society, om «vanlige, skikkelige folk» (deres eget begrep), deres levemåte og kulturelle kategorier.

Utover på 1980- og 90-tallet fortsatte hun å publisere både på norsk og engelsk om norsk kultur, om alt fra den «egalitære individualismen» som regulerer sosiale relasjoner her til endringer i barns sosialisering symbolisert ved «passepikens» vekst og fall, og hun hadde en imponerende evne til å gjøre det tilsynelatende selvfølgelige og trivielle, som kategorien «fred og ro», til sentrale begreper i kulturanalysen.

Etter å ha fullført sin analyse av livshistorier mot slutten av 1990-tallet, rettet Marianne blikket mot «det nye Norge», det flerkulturelle samfunnet. Som majoritetsforsker var det naturlig at hun konsentrerte seg om «vårt» blikk på «dem» i den innflytelsesrike og kontroversielle Det norske sett med nye øyne (2002), med konklusjoner om norsk hverdagsrasisme som falt mange tungt for brystet. I sitt siste prosjekt, om norske misjonærers blikk på «de innfødte» i Kamerun, dokumentert gjennom deres fotografier, videreutvikler hun analysen av grensesetting og hierarkisk rasetenkning på en original og overbevisende måte. Med Misjonsbilder, utgitt på engelsk under tittelen Picturing Pity (2007), skulle Mariannes intellektuelle reise i det norske landskapet vise seg å være avsluttet. Andre må ta opp stafettpinnen, men hun satte en standard som det vil være vanskelig å leve opp til.

Marianne hadde mye energi. Hun tok ingen hvileskjær mellom sine forskningsprosjekter, og hun leverte alltid varene. I tillegg til å være en uvanlig produktiv forsker, var hun også en engasjert intellektuell i norsk offentlighet.

Marianne var en fri fugl, både intellektuelt og institusjonelt. Hun foretrakk å leve av midlertidige forskningsmidler fremfor å ha fast jobb som universitetsansatt. Jeg spurte henne en gang om hun ikke kunne tenke seg å søke et ledig professorat, og da svarte hun – vel vitende om hvilke plikter en professor har i våre dager – at mens noen drømte om å bli teatersjef, foretrakk hun å være skuespiller.

Faglig stod Marianne amerikansk kulturantropologi nærmere enn den britiske sosialantropologien som har dannet hovedstrømningen her i Norge. Hun skrev mer om symbolske kategoriseringer og symbolsk (u)orden enn om sosial organisasjon, mer om definisjonsmakt enn om politiske prosesser. Også her vil hennes arbeid lenge fungere som et korrektiv og en inspirasjonskilde for mange forskere og studenter.

Marianne Gullestad forlot oss altfor tidlig. For dem av oss som var så heldige å ha henne som venn, husker vi hennes varme vesen og strålende smil like godt som hennes skarpe intellekt og originale innfallsvinkler. Hun var en stor samfunnsforsker og et godt menneske.

For mer informasjon og linker, se tidligere innlegget Marianne Gullestad er død

Som nevnt tidligere, så døde antropolog Marianne Gullestad på forrige mandag. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en fin nekrolog i dagens Klassekampen som jeg fikk lov til å republisere her:

Marianne Gullestad (1946–2008)

Av Thomas Hylland Eriksen, Klassekampen 14.3.08

Sosialantropologen Marianne Gullestad døde…

Read more