search expand

For mer bruk av religion i psykiatrien

Religion kan hjelpe psykisk syke mennesker til å bli frisk igjen. Derfor kan det være en fordel å bruke tro og religiøsitet i større grad i den psykiatriske behandlingen, mener antropolog Ricko Damberg Nissen.

Antropologen har skrevet en doktoravhandling om religionens rolle i psykiatrien.

Han fant ut at religion spiller bare en liten rolle for psykiaterne han snakket med, leser vi på videnskab.dk. Danmark er jo offisielt et sekulært samfunn og de færreste psykiaterne er selv religiøse. Det er heller ikke overraskende at psykiatere kan være fullstendig uinteressert i religion.

Denne holdningen til religion er ifølge antropologen uheldig. Også i offisielt sækulære samfunn er religion viktig for mange mennesker. Samtidig finnes det en del forskning på at troen kan hjelpe til å håndtere sykdom, understreker han:

Det er så nemt at tænke, det er da bare noget pjat med det der religion. At det må man lige lægge på hylden, mens man er indlagt, men for nogle er religion det grundlæggende omdrejningspunkt i hele livet. Selv om man får en psykisk sygdom, er man jo stadig muslim eller kristen eller Jehovas Vidne, også mens man er indlagt. Og der vil ens tro stadig være vigtig for en. I Danmark er religion ekstremt privat, men der er meget forskning, der viser, at positive religiøse tilgange hjælper på recovery.

>> les hele saken på videnskab.dk

Avhandlingen In That Most Secular of Rooms: The Religious Patient in Secular Psychiatry kan lastes ned fra ResearchGate. Dessuten er det flere av hans tidligere artikler tilgjengelig på nett:

Approaching the religious patient in forensic psychiatry, with special focus on ethnic minority patients (skrevet sammen med Frederik Alkier Gildberg og Niels Christian Hvidt)

Psychiatry, a Secular Discipline in a Postsecular World? A Review (skrevet sammen med Frederik Alkier Gildberg og Niels Christian Hvidt)

The Catalogue of Spiritual Care Instruments: A Scoping Review (skrevet sammen med Erik Falkø,Dorte Toudal Viftrup,Elisabeth Assing Hvidt,Jens Søndergaard,Arndt Büssing,Johan Albert Wallin og Niels Christian Hvidt.

SE OGSÅ RELATERTE TIDLIGERE SAKER:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!” – Intervju med antropolog Berit Rustand

Doktoravhandling: Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri

Disputas: Leger trenger opplæring i kommunikasjon med pasienter

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

AIDS:”Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Religion kan hjelpe psykisk syke mennesker til å bli frisk igjen. Derfor kan det være en fordel å bruke tro og religiøsitet i større grad i den psykiatriske behandlingen, mener antropolog Ricko Damberg Nissen.

Antropologen har skrevet en doktoravhandling om religionens…

Read more

Innvandrere holder liv i kristendommen

Mens statskirkene gradvis tømmes for folk, popper kristne innvandrermenigheter opp over hele Oslo, melder Aftenposten.

Samme trend gjelder også resten av landet ifølge rapporten som den kristne organisasjonen DAWN Norge har utarbeidet.

I 2005 var ifølge DAWN om lag tre prosent av Oslos befolkning såkalte aktive kristne. Nå har andelen økt til fem prosent – grunnet innvandring. Hver uke gjennomføres det gudstjenester på nær 35 språk i Oslo, sier Øivind Augland, leder i Dawn Norge, til Aftenposten.

– Vi er blitt så opptatt av å snakke om muslimske innvandrere at vi ikke har lagt merke til at mange av dem er kristne, kommenterer sosialantropolog Berit S. Thorbjørnsrud.

>> les hele saken i Aftenposten

>> last ned rapporten (pdf)

SE OGSÅ:

Kristendommen øker mer enn islam

Flere ateister, men bibelbeltet består

Hvordan utvikler kristenlivet seg i Norge? Første masteroppgave om bedehuskultur i endring

Kolonisierer Afrika ved hjelp av kristendommen

Explores how indigenous peoples interprete Christianity

Book review: Religious globalization = Engaged cosmopolitanism?

Mens statskirkene gradvis tømmes for folk, popper kristne innvandrermenigheter opp over hele Oslo, melder Aftenposten.

Samme trend gjelder også resten av landet ifølge rapporten som den kristne organisasjonen DAWN Norge har utarbeidet.

I 2005 var ifølge DAWN om lag tre prosent…

Read more

– Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner

(sist oppdatert 8.12.10) Bøker, filmer og debatter om “muslimer” er populære, spesielt hvis de handler om “den muslimske fare”. Se for eksempel denne utmerkete oversikten.

Nå er det Walid al-Kubaisis tur å slå til. I filmen Frihet, likhet og det muslimske brorskap viser han hvordan Den muslimske brorskap tar over makten i Europa.

Som forventet fikk filmen stor oppmerksomhet og rost opp i skyene på høyreekstreme blogger og nettsteder som document.no. Men ikke bare der.

Da al-Kubaisi etter premievisningen ble spurt om han har forståelse for at filmen virker konspiratorisk og paranoid, brøt hele salen ut i hånlatter og buing.

– Det er helt fortvilt å argumentere når folk legger seg på den linja. De bare slenger ut de mest vanvittige påstander, og så trekker de seg tilbake. Og folk svelger budskapet ukritisk. Det er nesten ikke noe poeng i å argumentere imot. Folk bryr seg lite om hva forskningen sier, når de først har bestemt seg for en slik konspirasjonsteori, sier sosialantropolog Sindre Bangstad til Fritanke.no

Antropologen sammenligner al-Kubaisis film med nazistisk propaganda på 30-tallet:

– Dette er en propagandafilm som, stikk i strid med hva forskningen sier, bidrar til å befeste et inntrykk av at det er en global sammensvergelse anført av muslimsbrødrene for å etablere et islamsk herredømme i Europa. Samtidig legges det til grunn at norske muslimer, nærmest uansett hva de selv sier, er en del av denne planen. Denne måten å tenke på har vi vært vitne til før i Europa. Vi så det i propagandafilmer og litteratur på 30-tallet.

Filmen er et konspiratorisk makkverk, mener han og kritiserer dessuten at al-Kubaisi nektet å møte ham til debatt om filmen.

I et innlegg i Dagbladet forrige fredag (ikke på nett) skriver Bangstad bl.a.

(1)   Al-Kubaisi vil videre ha oss til å tro at MB er en enhetlig bevegelse med en grandios plan for å etablere et globalt herredømme (kalifatet). Akademisk forskning på islamisme har for lengst har demonstrert at MB har vært utgangspunktet for etter hvert svært så mangslungne og sammensatte bevegelser. MB i Egypt er sant og si langt mer opptatte av nasjonalstaten enn det globale kalifatet.

(2)   Al-Kubaisi finner det problematisk at akademikere i nærmere tredve år har sondret mellom ulike former for islamisme. Han om det. Hovedstrømningen i det egyptiske MB tok alt på 1960-tallet avstand fra voldsromantikk, og bestemte seg for at kampen for å nå sine målsetninger om en islamsk stat med shari‘a måtte finne sted med fredelige virkemidler, og innenfor rammen av det eksisterende politiske systemet.

(3)  Al-Kubaisi hevder i fullt alvor at muslimer i Europa “stiller krav om rettigheter    uten til gjengjeld å vise interesse for kontinentets historiske tradisjon og verdier.” Generaliseringsnivået er forbløffende.  Alle muslimer i Europa?

(…)

Walid al-Kubaisi er i likhet med Ayaan Hirsi Ali en begeistret tilhenger av Samuel Huntingtons tese om ‘sivilisasjonskonflikt’, og gjør i likhet med henne sitt beste for at tesen skal bli en selvoppfyllende profeti.

Sjekk Kubaisis innlegg Vår religiøse skjebne og intervju i Klassekampen.

Olav Elgvin hadde en annen kronikk på trykk i Dagbladet som han har lagt ut på den utmerkete bloggen sin, Muslimprosjektet.

Han skriver at filmen ikke handler om Det muslimske brorskapet, men om sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi: “Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.”

Han viser også til nyere forskning. Bøkene han nevner er dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. Interessant debatt i kommentarfeltet!

Flere anmeldere påpeker at filmen er lite troverdig og for mye preget av synsing, for eksempel Eirik Løkke i Minerva som ellers er “langt på vei enig med Al-Kubaisis skeptiske sinnelag og mener trusselen fra islam(istene) er reell”.

Også Kjersti Nipen i Aftenposten er i utgangspunkt velvillig innstilt og må konkludere at sammensausingen av ulike elementer gir assosiasjoner til et konspirasjonmakeri som ikke tjener filmens argument.

Yousef Assidiq betegner brorskapet som “en politisk ideologisk gutteklubb full av svette, feige mannfolk i dress”, men legger til at det “ikke er annerledes å diskutere Europas demokrati med Det Muslimske Brorskap, enn med den ideologiske venstresiden i Norge.”

Men alle disse argumenter vil nok ikke hjelpe noe særlig.

Det er litt som å diskutere med såkalte “klimaskeptikere. Det er som å snakke til veggen.

I magasinet Klima som ble utgitt av klimaforskningssenteret Cicero er det en interessant artikkel som kanskje kan være relevant her. Den heter “Å snakke til veggen”. Der står det blant annet:

Mange tror at bare folk får riktig informasjon om klimaproblemet, så vil oppfatningene deres sammenfalle med den vitenskapelige konsensus. Men slik er det nødvendigvis ikke. En gruppe forskere i The Cultural Cognition Project som ledes av Yale-professoren Dan Kahan, hevder at våre overbevisninger om hvordan et godt samfunn er organisert, bestemmer hva vi velger å tro er sant og usant.

OPPDATERING: Klassekampen-journalist Amal Wahab har oppsøkt fire sentrale kilder i filmen. Alle føler seg grovt misbrukt i filmen.

Se også Thomas Hylland Eriksens kommentar Ytringsfrihetens krumspring

Sindre Bangstad slaktet filmen grundig i Klassekampen på lørdag – på fire sider! Han avslutter teksten sin slik:

Vår tid og våre samfunn har et ustanselig og uuttømmelig behov for intellektuelle og kulturelt autentiske nyttige idioter som kan bidra til å legitimere nye former for kolonialisme og rasisme. Med «Frihet, Likhet og Det Muslimske Brorskap», som lanserer en stigmatiserende og generaliserende sammensvergelsesteori med dype ekkoer til tidligere tiders Sions Vises Protokoller, har Walid al-Kubaisi for alvor trådd inn i denne potensielt lukrative og polariserende rollen.

>> les hele artikkeken

Øyvind Strømmen kommenterer Bangstads artikkel: Kvar Bangstad bommar – og kvar han treff

Den grundigste – og kanskje beste gjennomgangen av filmen finner vi på bloggen til Shoaib Sultan: Det muslimske brorskapet, unøyaktigheter og en dokumentar Begynnelsen – delen om hvordan vi lar oss styre av det vi tror vi vet – kunne vært hentet fra en innføringsbok i antropologi.

Bloggen Muslimprosjektet gir oss en oppsummering av debatten

SE OGSÅ:

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Forsk på innvandringsmotstanden!

Antropolog studerte FrP-lokallag

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Sindre Bangstad: Hvor vestlig er sekularismen?

(sist oppdatert 8.12.10) Bøker, filmer og debatter om "muslimer" er populære, spesielt hvis de handler om "den muslimske fare". Se for eksempel denne utmerkete oversikten.

Nå er det Walid al-Kubaisis tur å slå til. I filmen Frihet, likhet og det…

Read more

– Blasfemiforbud skaper fred

Er blasfemiforbud en trussel mot demokratiet? Ikke nødvendigvis. I India er det heller en forutsetning, forklarer antropolog Kathinka Frøystad i en kronikk:

Snarere enn å betrakte ytringsfrihet som selve kriteriet for en demokratisk styreform, må vi erkjenne at ytringsfrihet av og til må vike for andre rettigheter som er like essensielle, som frihet fra religiøs forfølgelse.

Provokasjoner relatert til religion er nemlig svært effektive. Dette vet politikere som gjerne øker konfliktnivået i håp om at rollen som fanebærer eller redningsmann kan konverteres til gode valgresultater.

I Gujarat ble i 2002 mellom 1000 og 2000 muslimer “slaktet i pogrom-liknende aksjoner”. Foranledningen var, skriver Frøystad, “falske rykter om at en togbrann hvor 59 hinduiske pilegrimer brant inne, skulle ha blitt påsatt av en muslimsk mobb”:

I India bor det folk av ulik religiøs bakgrunn i hver minste avkrok av landet. Landsbyen hvor to av mine britiske kolleger utførte sin forskning er befolket av kristne og hinduer, med en koloni av muslimske metallarbeidere like ved. Der jeg gjorde feltarbeid bor det i tillegg sikher og buddhister. Multireligiøse lokalsamfunn som dette forutsetter at folk behandler hverandre med et minimum av respekt for hverandres mest ubrytelige grenser. For å begrense eventuelle overtramp trygges respekten også av lovverket.

Men et blasfemiforbud er ikke uproblematisk som blant annet den “høye forekomsten av svakt begrunnede sensurkrav og den manglende politiske uavhengigheten i de laveste rettsinstansene” viser. Antropologen går heller ikke inn for å gjenopplive blasfemiparagrafen Norge.

Uansett er det viktig å komme vekk fra en dogmatisk dyrking av ytringsfriheten. Vi må i større grad bedømme lovparagrafer og provokasjoner ut fra deres faktiske virkninger, mener hun. “Selv ville jeg i alle fall ha følt alvorlig sjelekval hvis mine egne publikasjoner skulle medføre at uskyldige liv går tapt”, avslutter hun.

>> les hele kronikken i På Høyden (tidligere publisert i Klassekampen)

Kathinka Frøystads argumentasjon minner meg om Thomas Hylland Eriksens definisjon av kosmopolitisme. Kosmopolitisme kan sammenlignes med å respektere røykeforbudet: En tar hensyn til hverandre fordi en anerkjenner at en lever i den samme verden uten at en trenger å være enig i hva som er det gode liv.

Kathinka Frøystad er en av flere bidragsytere i en bok som nettopp ble lansert: Demokrati på indisk.

Les intervjuer med henne: Religion i retur (Universitetet i Bergen) og Mellom Bergen og Bollywood (Kula Kula) og to eldre kronikker i Dagbladet: India og Pakistan endelig på talefot (3.7.1997) og Den seiglivede fremmedfrykten (21.2.97).

For et annet perspektiv på fred og sameksistens i India, se tidligere sak om Tereza Kuldovas masteroppgave That’s why there is peace.

Er blasfemiforbud en trussel mot demokratiet? Ikke nødvendigvis. I India er det heller en forutsetning, forklarer antropolog Kathinka Frøystad i en kronikk:

Snarere enn å betrakte ytringsfrihet som selve kriteriet for en demokratisk styreform, må vi erkjenne at ytringsfrihet av og…

Read more

Antropolog for mer Gud i bistanden

“Sekulær bistand har formidlet et arrogant og nedsettende budskap til tross for festtalene om respekt for mottakerne”, skriver antropolog Asle Jøssang i et innlegg i Vårt Land. Saken er ikke på nett.

De aller fleste steder hvor det drives bistand i dag, er det religiøse en integrert del av kultur og samfunnsliv, påpeker han. Likevel har mye av bistanden tatt utgangspunkt i “vår” (=Norges) kontekst, hvor det religiøse ikke ligger til grunn for offentlige tiltak.

Dette er ikke bra. Det er på høy tid at religion blir tatt på alvor, sier Bistandsnemnda (BN), som organiserer bistandsinnsatsen til 17 kristne organisasjoner. For religionen kan være en viktig motor for utvikling. “Lokale kirkelige partnerorganisasjoner har gang på gang klaget på det som oppleves som kunstige og kulturfiendtlige skiller, som ikke løser ut det fulle potensialet for helhetlig utvikling”, skriver antropologen fra Mediehøgskolen Gimlekollen. 


Miljø- og bistandsminister Erik Solheim har tatt BN på ordet. Ta Gud alvorlig, skrev han for fire uker siden i Aftenposten.

Men hvis religion er så viktig, hvordan skal den integreres? Vil Norad godta at -eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for -utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter, lurer antropologen på.

Han nevner et interessant eksempel. På en alternativ klimakonferanse i Cochabamba som Bolivia organiserte, ble miljøødeleggelsene satt i sammenheng med det sekulære verdensbildet. Nå akter Bolivia gå til FN og fremme en alternativ økofilosofi.

Jøssang stiller følgende spørsmål:

Vil Norad godta at eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter? Hva hvis religiøse verdier og praksiser oppleves å stride mot norsk politikk? Blir det bryske oppgjør eller dekker man avvisningene bak høflige fraser? Eller har myndighetene is i magen og vilje til å tenke prosess?

For noen år siden serverte kritiserte Terje Tvedt religionen i bistanden og det han kalte norske «statsmisjonærer». Jøssang avviser kritikken:

Selv om norske bistandsmidler ikke gikk direkte til finansiering av evangelisering, som misjonsorganisasjonene betaler selv, var der nok en indirekte effekt. Denne -effekten vil nok øke dersom det legges til rette for en bedre integrering av -holistiske forståelser og metoder. Det blir nok bråk av slikt, men spørsmålet er hva som hjelper fattige mest og er etisk riktigst bistandspolitikk. 


(…)
I vår postkoloniale tid er det politisk viktig å ta folks selvforståelse og egen kunnskapshorisont på alvor. Ydmykelsen det er å oppleve at ens virkelighetsforståelse blir avfeid som ugyldig og irrasjonell er roten til mye vondt.

Men også misjonsorganisasjonene og deres lokale kirkelige partnere har nok å foreta seg på egne arenaer, mener han:

Men hva med overordnet samfunnsnyttig samarbeid med ikke-kristne religiøse partnere? Mye bistandsinnsats går til spille som følge av religionsmotsetninger. Her venter noen viktige teologiske og kirkepolitiske utfordringer.

Asle Jøssang disputerer forresten på tirsdag 7.september. Han har forsket på religiøs omvendelse i Boliva. Avhandlingens tittel er “Searching for a Powerful Christ: An Anthropology of Religious Conversion in Bolivia”.

Hans Aage Gravaas fra Fjellhaug Misjonshøgskole kommenterer på bloggen sin:

Det er prisverdig at Jøssang våger å ta tak i et tema som antropologer ofte har definert vekk eller kanskje ansett som uinteressant. Religiøsitet er et tema som mennesket har vært opptatt fra tidenes morgen, og menneskers tro har ofte måttet relatere seg til andres tro.

Det er interessant at noen kaster seg inn i denne debatten, som har interesse langt ut over den lokale kontekst i Sør-Amerika. Det er også forfriskende å lese at lokale informanter våger å utfordre antropologisk metode: “The author`s initial appeal to the anthropological method of cultural relativity was not accepted, prompting him to base his research project on an overarching framework called critical realism. In principle, this perspective allows for the ontological reality of God`s existence and intervention in people`s lives, yet also points out how people`s actual knowledges are conditioned”.

Hvor mange antropologer er det som har latt sine intervjuobjekter utfordre metodologien på denne måten?

SE OGSÅ:

Asle Jøssang: Misjonen er bedre enn sitt rykte

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet i Bolivia

Hvorfor driver vi med bistand?

Explores how indigenous peoples interprete Christianity

"Sekulær bistand har formidlet et arrogant og nedsettende budskap til tross for festtalene om respekt for mottakerne", skriver antropolog Asle Jøssang i et innlegg i Vårt Land. Saken er ikke på nett.

De aller fleste steder hvor det drives…

Read more