samer

I juli har det har vært en interessant debatt om feministisk forskning. Lar enkelte kjønnsforskere det feministiske standpunktet overstyre forskningsresultatene sine, spurte vitenskapsteoretiker Cathrine Holst. – les mer i Klassekampen. (Se også Avviser Holsts kritikk – Fra forskning til politikk og En åpen vitenskap.

Her er et beslektet eksempel fra antropologien. Det dreier seg ikke om feministisme, men om miljøvern og urfolksromantikk som premissleverandør. Den tyske antropologen Maya Sabok Sir fornærmet informantene sine – samene i indre Finnmark – da hun sto fram og sa at “reindriftssamene er i ubalanse med naturen, og dermed med seg selv”. Hun hevder bl.a. at samene driver “grotesk ørnejakt”.

– Vi må lære å dele, skal fremtiden bli bedre. Det gjelder også i naturen. Reindriftssamene må dele med rovdyrene. Alt har en ånd. Ingenting er dødt, sa antropologen til Finnmark Dagblad.

Samene vil ikke lenger snakke med henne, men det rokker ikke ved hennes prosjekt:

– Men jeg vil det beste for samene. Og for naturen, understreker hun.

Ikke særlig antropologisk dette her og minner dessuten om litt mørkere deler av faghistorien.

>> les artikkelen “Samene et urfolk i ubalanse” i Finnmark Dagblad

>> les lederen i Finnmark Dagblad ” Urfolk i balanse”

Inspirert av antropologen Tad McIlwraith kan si: Hun har blandet rollen som økologisk antropolog med rollen som miljøaktivist >> les teksten “Environmental Anthropologist versus Environmentalist”