search expand

Etterlyser forskning på voldelige gjenger

Flere gjenger kjemper mot hverandre i København. Men som videnskab.dk avslørte for et par dager siden, finnes det ingen forskning på disse gjengene.

Nettstedet ringte rundt på diverse institutter og konkluderer:

Det er så godt som umuligt for landets videnskabsfolk at give kvalificerede bud på, hvordan landets bander i øjeblikket er sat sammen – og dermed også, hvornår indvandrere og rockere farer i totterne på hinanden, eller hvordan man måske finder en afslutning på den konflikt, som medierne har døbt ‘bandekrigen’.

“Nu er det jo ikke sådan, at den kriminelle underverden tager imod forskere med åbne arme”, påstår sosiolog Michael Hviid Jacobsen.

Politiet derimot vurderer å rekruttere forskere til et eget prosjekt der de skal prøve å kartlegge rekrutteringen til og sammensetningen av gjengene. Prosjektet blir faktisk ledet av en antropolog (Camilla Hald Kvist) og er del av initiativ av Det danske Folketinget som har satt av fem millioner kroner for å “grave mere viden frem, så det bliver lettere at bekæmpe bander”.

Ikke helt uproblematisk dette samarbeidet: Er det ok å samarbeide med politiet under slike premisser? Er det ikke slik at antropologer på feltarbeid ville fungere som spioner?

>> les hele saken “Ingen forskning i den danske bandekrig”

Videnskab.dk har nå begynt med en artikkelserie om gjengforskning. En artikkel handler om en doktoravhandling av antropologen Kirsten Hviid om gatekultur som kan forklare en del voldsepisoder. Såkalte “innnvandrergjenger” har mye tilfelles med de danske gjengene på 70- og 80-tallet. De er del av den samme kulturelle tradisjonen som utviklet seg på gata.

Hviid sier:

Fællesskabet er helt centralt for de mest marginaliserede unge, som finder værdier, solidaritet og respekt i grupper på gaden. Når gruppen bliver truet, rykker man sammen og får efterhånden skabt et broderskab, som bygger på offervilje og blodsbånd, og hvor man i nogle tilfælde er villig til at sætte livet på spil for andre.
(…)
Det her lyder banalt, men det handler om at stå der og være der for de andre, når det gælder for alvor. Gaderne bliver dit og brødrenes sted, et fælles territorium. De spontane møder bliver mere og mere forankret i tætte relationer, for det er dér, man ryger og snakker sammen, låner penge til hinanden og forsvarer hinanden over for krænkelser udefra. ‘Brødrenes’ venskaber bliver utroligt vigtige for unge, som ikke klarer sig godt i skolen eller klubberne og ikke får succes hjemmefra. De får det i stedet på gaden.

For politiet er det viktig å ha kjennskap til denne gatekulturen ellers kan de gjøre vondt verre.

>> les hele saken “Unge vil forsvare gruppen med deres liv”

De norske sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen konkluderte på en lignende måte, se – Heller gatekultur enn æreskultur

SE OGSÅ:

Ethnographic lecture confronts female gang myths

København: Diskriminering skaper brannstiftere

Vold, sikkerhetspolitikk og kamp om rom i Bogotá

The anthropology of children, war and violence

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

Flere gjenger kjemper mot hverandre i København. Men som videnskab.dk avslørte for et par dager siden, finnes det ingen forskning på disse gjengene.

Nettstedet ringte rundt på diverse institutter og konkluderer:

Det er så godt som umuligt for landets videnskabsfolk at…

Read more

Her kan du studere "Norges adel"

(Lenker oppdatert 8.8.2020)Finanstoppene hevdet seg i birkebeinerrennet“, melder E24.no. Birkebeinerrennet ser ut til å være et godt sted for å studere den norske eliten.

“Velbeslåtte menn fra vestkanten er grovt overrepresentert” på Norges mest tradisjonsrike turrenn på ski fra Rena til Lillehammer, leser jeg i Klassekampen (kun på papir).

På “Birken” finner en “det nærmeste vi kommer en adel på norsk”, sier historiker Tor Bomann-Larsen til Klassekampen. Birkebeinermerket er dessuten “den beste attest du kan legge fram ved en ansettelsessøknad”:

– Birkebeinermerket vitner om at du har det rette verdigrunnlaget. Skisporten forener individualisme og sansen for natur og nasjonale verdier. Den symboliserer den ensomme vandrer i naturen, selv om dette ikke akkurat preger Birkebeinerløpet. Det er ikke tilfeldig at skøyter og ishockey står mye sterkere på østkanten og i arbeiderklassen.

– En kommer ikke til topps i det norske samfunnet uten å vite forskjell på plog og fiskebein. Bare se på de fullblods skiløperne Støre og Stoltenberg. Nikkersadelen er det nærmeste vi kommer en adel på norsk. De store skogeierne og næringslivslederne utgjorde en stor del av stammen i skiidrettens tidlige historie, og advokater og offiserer sto i fremste rekke.

Dette er miljøer med ekstremt konkurranseinnstilte mennesker, og skiløping passer dem perfekt, sier Bjørn Olav Nordahl, som før han tok sluttpakke i Dagens Næringsliv gikk treningstur med ei gruppe næringslivsfolk som kaller seg Overtoppen:

Mange herrer i det private næringslivet legger ekstremt mye i skitrening og renn. De leier inn toppfolk for å lære mer om teknikk og smøring, og sparer ikke på noe når det gjelder utstyret.
(…)
Disse gutta sokner for en stor del til Heming og Lyn, og de kom ikke sist til matfatet. Det blir en kostbar hobby for dem som skal ha høyeste kvalitet av alt. Før renn går det i sliping og struktur, rillejern og pulver. En boks cera for å få optimal gli koster fort en tusenlapp. Dette er glidemiddel for voksne mannfolk.

Tradisjonelt er det den økonomiske overklassen som har drevet friluftsliv, minner idrettssosiologen Arve Hjelseth på. Og det er noe som slår meg hver gang jeg er på fjellet og overnatter i en av DNTs hytter.

Mer om adelen på ski skriver Dagens Næringsliv i Derfor går vi Birken

SE OGSÅ:

– Lite forskning på elitene

Nyrike er annerledes

Skal ta mastergrad i luksus

“Kulturell overlegenhetsfølelse”: Antropolog forklarer fyllebråket i Hemsedal

Thomas Hylland Eriksen: Myten om påske-fjellet

(Lenker oppdatert 8.8.2020) "Finanstoppene hevdet seg i birkebeinerrennet", melder E24.no. Birkebeinerrennet ser ut til å være et godt sted for å studere den norske eliten.

"Velbeslåtte menn fra vestkanten er grovt overrepresentert" på Norges mest tradisjonsrike turrenn på ski fra…

Read more

Fri diktning om vold mot barn i “innvandrerfamilier”

Nyheten gikk gjennom alle avisene. “Innvandrerforeldre slår sine barn mer enn norske foreldre”. Nå har en journalistikkstudent avslørt at Dagsavisens sak er basert på fri diktning. Det finnes ingen undersøkelse om dette. Hvordan reagerer mediene? Med taushet.

I motsetning til journalistene i diverse aviser som bare klippet og limet fra Dagsavisen, sjekket Trine Lynggard Dagsavisens kilde – Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som har gitt ut rapporten «Forebygging av vold i oppdragelsen. Samarbeid mellom hjelpeapparat og minoritetsforeldre. En kunnskapsoversikt 2008».

Det viser seg at Dagsavisen-journalistene Kristina T. Storeng og Mai-Bente Paulsen leste feil. Tallene stemmer nok. Barn med foreldre fra “ikke-vestlige” land er mer utsatt fra vold – men det er snakk om vold fra voksne og ikke bare fra foreldrene. NKVTS skriver helt tydelig:

«Når det gjelder forekomst av fysisk avstraffelse blant etniske minoriteter, finnes ingen undersøkelser som kan gi et godt bilde av dette. Derimot finnes det undersøkelser som antyder noe om forekomst av fysiske overgrep og voldserfaringer i barne- og ungdomsårene generelt».
(…)
Undersøkelsene viste at ungdom med far med ikke-vestlig bakgrunn var mer utsatt for vold fra voksne enn ungdom med norskfødt far; tallene var henholdsvis 6,7 % versus 2,7 % for guttene og 7,4 % versus 4,1 % for jentene. Det kom imidlertid ikke frem hvorvidt de voksne som utøvde volden var foreldre/foresatte eller andre voksne. Undersøkelsene fanget heller ikke opp antall, hyppighet eller alvorlighetsgrad av voldsepisodene

Det flere andre hårreisende saker som Lynggard kritiserer, bl.a. Dagsavisens antakelse om at alle «innvandrerforeldre» er muslimer.

>> les Trine Lynggard innlegg i Dagsavisen: «Innvandrerforeldre» slår oftere sine barn?

Jeg gogglet litt rundt for å sjekke om avisene har fulgt opp Lynggards avsløringer. Men det virker som om avisene har valgt å ignorere denne saken. Den passet jo på en måte godt inn i mange nordmenns forestilling om seg selv som forbilde for innvandrere. – Slutt å slå barna, refser barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Som barneombud Reidar Hjermann sier til NTB, så er jo “vold i oppdragelsen blant innvandrere et mønster og inngår som en naturlig del av barneoppdragelsen” ifølge Varden. Han betegner det som “en kulturelt betinget praksis” i Dagsavisen.

Abid Q. Raja og Nadia Ansar aksepterer premissene på samme måte når de skriver i Dagbladet at det “er på tide at myndighetene konsentrerer seg om å opplyse om skadevirkningene av vold, og opplyse om alternative oppdragelsesmetoder.”.

Norsk selvgodhet på sitt beste er kanskje saken Når barn får bank, skrevet av Mala Wang-Naveen. Hun skriver like unyansert som Dagsavisen kollegaene:

Hvorfor banker innvandrere barna sine? Fordi de fortjener det. Holdningen forteller om et syn på barneoppdragelse som henger igjen hos mange med røtter i andre land.

Fra et antropologisk perspektiv handler denne saken mye om identitetspolitikk og nasjonsbygging – spesielt hvis tar en titt på situasjonen til Danmark der politikerne går enda lengre. »Jeg ved, at det i Danmark er forbudt at slå sine børn« – dette må innvandrere skrive under på, hvis de vil ha oppholdstillatelse i Danmark.

Idag skriver Aftenposten om Redd Barnas aksjon “Vennligst forstyrr”. Her skriver de forresten (tall fra NOVA) at hvert fjerde barn i Norge blir slått!

Vold mot barn er et tema som det må forskes mer på. I Children, childhoods and violence skriver antropolog Jill E. Korbin at det fins mange gode studier som beskriver vold mot barn, men få gode studier som forklarer konsekvensene av denne volden. Hun peker på at det rundt omkring i verden fins mange ulike oppfatninger om hva som er vold og hva som er dårlig for barn:

Isolation for sleep at night, for example, is widely regarded cross-culturally as detrimental to children, yet it is the ideal practice in middle-class families in the United States. Although conceptions of child abuse in North America and Western Europe have had a focus on physical violence, in some societies verbal violence toward children is regarded as much more serious than physical violence.

Og så har vi selvfølgelig den psykiske volden mot barn som myndighetene utøver mot barn på flukt – noe som jeg skrev om i avisa Utrop i saken UDI splitter familier, eller tenk på volden mot barn i krig som vi så flere eksempler på under filmfestivalen Film fra Sør, blant annet “Buddha Collapsed out of Shame” som jeg skal skrive om senere – oppdatering – som jeg nå har gjort i innlegget The anthropology of children, war and violence

SE OGSÅ:

Barn blir ikke hørt

Har studert norsk forståelse av vold og minoriteter

Ny rapport: Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

“We want children to be their own ethnographers”

Hvorfor er krig kulere enn fred?

Nyheten gikk gjennom alle avisene. "Innvandrerforeldre slår sine barn mer enn norske foreldre". Nå har en journalistikkstudent avslørt at Dagsavisens sak er basert på fri diktning. Det finnes ingen undersøkelse om dette. Hvordan reagerer mediene? Med taushet.

I motsetning til journalistene…

Read more

Ensomme nordmenn

Ensomhet er et tabu-emne i Norge. Dette minner reportasjen “Helt alene” i Aftenpostens A-magasinet på. Nordmenn framstiller seg gjerne som individualister, men trives egentlig best i flokk med andre. En synes synd på folk som går ut alene. Jeg har snakket med flere som av denne grunnen faktisk foretrekker å bli hjemme framfor å gå ut alene.

Anne sier til Aftenposten:

– Sitter jeg alene på kafé på en lørdag, føler jeg at alle stirrer på meg. Jeg er redd de skal skjønne at jeg er ensom. Jeg vil ikke at folk skal vite det fordi jeg føler meg som en taper og en raring, en som ingen vil være sammen med. Jeg vil ikke at folk skal se på meg på den måten.

>> les hele saken i Aftenposten

Før de drar på feltarbeid blir antropologistudenter advart for at folk i fjerne land er mer sosiale og at det ikke er akseptert å tilbringe mye tid alene – i motsetning til her. Forskjellene er mindre enn en ofte tror.

Nordmennenes ensomhet er også interessant ut fra et integreringsperspektiv. Thomas Hylland Eriksen er involvert i et forskningsprosjekt om dagliglivet i en drabantby i Groruddalen utenfor Oslo. På et arrangement under Forskningdagene fortalte han at de har oppdaget at det er en del ensomhet i drabantbyene. Og at det er først og fremst etniske nordmenn som føler seg ensomme:

– Hva betyr det å være integrert? Vi må alltid spørre: Integrert i hva? Sosialt, kulturelt, nasjonalt eller transnasjonalt integrert? Ta en somalisk kvinne som går tildekket og snakker dårlig norsk og lever på trygd, men som kjenner mange andre somaliere som hun kan besøke og ringe til. Hvem er bedre integrert – den somaliske kvinnen med et stort nettverk i Norge og rundt omkring i verden eller en ensom ung etnisk norsk mann i Groruddalen som ikke har noen å ringe til når han har problemer? Her finnes det ikke noe enkelt svar.

>> les hele saken: Når skaper mangfold tillit?

SE OGSÅ:

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

Ensomhet er et tabu-emne i Norge. Dette minner reportasjen "Helt alene" i Aftenpostens A-magasinet på. Nordmenn framstiller seg gjerne som individualister, men trives egentlig best i flokk med andre. En synes synd på folk som går ut alene. Jeg…

Read more

Unni Wikan med ny bok om æresdrap

cover

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene “Om ære” av antropologen Unni Wikan og “Æresdrap” av journalisten Ayse Onal. “Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer”, skriver Stian Bromark i Dagbladet.

De fleste tror de vet hva et æresdrap er og hvordan prosessen foregår. Men saken er mer komplisert enn som så viser de to forfatterne, skriver Bromark:

Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt «usømmelig». Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren.

Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.

Vi får også vite at grensen mellom “æresdrap” og “ordinære drap” er diffus og at mange kvinner drepes på grunn av rykter.

Æresdrap, mener Unni Wikan “er form for organisert kriminalitet; det handler om henrettelse satt i system av ikke-statlige organisasjoner, familier, slekter, klaner, sekter, som opererer utifra sine egne begreper om lov og rett”.

>> Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru (Stian Bromark, Dagbladet 5.11.08)

>> – Skyt ikke innendørs. Da blir det så vanskelig å fjerne likene, sa moren da datteren skulle drepes (Silje Bryne, Dagbladet Magasin 6.11.08)

Som vi ser har Unni Wikan brukt en definisjon av æresdrap som bevisst utelukker relaterte “norske” “sjalusidrap” og “familietragedier”. Men kanskje finnes det interessante paralleler som kan hjelpe til å forstå denne voldsbruken bedre? Antropolog Monica Five Aarset har ifjor oppsummert denne debatten i innlegget Æresdrap og “Flertallets bekvemmelighet”. Se også mitt intervju med Unni Wikan

OPPDATERING: De to bøkene blir også omtalt i Bergens Tidene

Abid Q. Raja anmelder boka i Morgenbladet. Han begynner litt FrP-aktig (“innvandrermiljøers brutale æresbegrep”) og skriver senere at boka inneholder grove beskyldninger og faktafeil.

SE OGSÅ:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres

cover

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene "Om ære" av antropologen Unni Wikan og "Æresdrap" av journalisten Ayse Onal. "Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere…

Read more