search expand

14 nye antropologi-oppgaver på nett!

Jeg hadde opprinnelig tenkt å omtale hver antropologi-oppgave som blir publisert på internett. Hittil klarte jeg det fordi det var så få antropologistudenter som la ut oppgavene sine. Har nå antropologene tatt steget i den digitale hverdagen? 13 nye antropologi-oppgaver ble nylig publisert i DUO ved Universitetet i Oslo – Universitetsbibliotekets digitale arkiv, og 1 ved BORA (Bergen Open Research Archive) i Bergen

På grunn av mengden skal jeg bare nevne dem (og evtl plukke ut enkelte oppgaver senere)

Heidi Elisabeth Amundsen: ”Yoga – trend eller tradisjon? Kunnskapsoverføring og kroppsbevissthet i en norsk kontekst”

Julie Berge Larsen: Kjønn i lek. Et antropologisk studie av cubanske barn

Linda Austdal: Hvor kommer du fra? Nybosatte flyktningers tilhørighet i det norske samfunn

Majken Paulsen: Female vulnerabability and sexuality: Gender and poverty in the margins of Brazil

Geir Finstad: Om bruken og nytten av uformelle ressurser. En studie av ”Despachantes Aduaneiros”. Mellommannen i import- og eksportsektoren i Sør-Brasil.

Wilhelm Jørgen Flatabø: Soldansen og pilritualet. Ritualer, tradisjoner, verdier, identitet og kjønn blant Cheyenne-indianere

Monika Rosten: Alle marihøner i Norge snakker norsk! En antropologisk studie av inkludering og deltakelse i Osloskolen

Karoline Andaur: Oppdrettslaks i Chile. En studie med vekt på globalisering, makt og utvikling

Johan Christian Tønnesen: Kulturelle modeller i en formell organisasjon

Marianne Sophie Stockhausen Hektoen: Intergreringsprosessenes utfordringer og lyspunkter med utgangspunkt i grunnskoleopplæring for voksne innvandrere

Johanna Lärkner: Den stora segern fyller 60. Segerdag, symbolåtervinning och ett förlorat fosterland

Marit Kiste: Sykdom og behandling i et utvalg norske helsevirksomheter og det å hevde sin egen stemme som pasient

Kenneth Hansen: A better life in a better world. The search for community and well-being among spiritualists in contemporary London

Det fins ingen oppgaver i Tromsø og ved NTNU Trondheim, derimot en ny oppgave ved Universitetet i Bergen med en interessant tittel:

Hanna Marie Ihlebæk: Water or soda : volunteers in a Kampala slum

Jeg hadde opprinnelig tenkt å omtale hver antropologi-oppgave som blir publisert på internett. Hittil klarte jeg det fordi det var så få antropologistudenter som la ut oppgavene sine. Har nå antropologene tatt steget i den digitale hverdagen? 13 nye…

Read more

“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Nei, det er ikke muslimske innvandrere eller Al-Qaida som truer danskenes fredelige og harmoniske liv. Det er danskene selv. I en herlig artikkel om antropologisk forskning om nabokrangler, skriver Morten Beiter i Berlingske Tidende:

Forskanset bag mure, stakitter og hække er vi vore egne værste terrorister og urostiftere. Set i mikro-makro perspektiv foregår der på ligusterplan nogenlunde det samme mellem danskere som mellem stridende lande og grupper.
(…)
Og der er vel at mærke hverken tale om ulmende etniske, religiøse eller politiske konflikter, men nabokonflikter mellem folk, der som regel har den samme brune sovs i årerne.
(…)
Når krigen indimellem bliver varm, bliver der i stedet for raketter kastet ølkapsler, afgnavede grillben og dræbersnegle ind over gærdet, og naboens træer bliver fældet, og kæledyr bliver mishandlet eller myrdet med koldt blod. Og når det helt går over gevind, kører folk hinanden over med deres firhjulstrækkere og Porscher, og det ender i mordtrusler og enkelte tilfælde i mord.

Han snakker så med antropolog Anne-Marie Christensen, som faktisk er den eneste akademiker som er opptatt av nabokonflikter i Danmark. Egentlig var hun allerede på vei ut i verden og skulle studere indianere i Latinamerika, men så oppdaget hun hvor eksotisk sin egen folkestamme er. Nå er hun nesten ferdig med masteroppgaven om nabokrangler mellom danskere, leser vi:

Gennem tre år fulgte hun sagerne i hegnssynet i Århus Kommune på nærmeste hold og interviewede de stridende parter, og i dag tøver hun ikke med at kalde danskerne for »kulturelle analfabeter« med hensyn til at løse konflikter.
(…)
Fra den første uoverensstemmelse bevæger en nabokonflikt sig ofte ind i en spiral, hvor forholdet forværres. På et tidligt tidspunkt hører al kommunikation op, man hilser ikke på hinanden længere, men søger måske alliancer blandt andre naboer og gør alt for at forklare sig selv og andre, at det er naboen, der er sindssyg, og at man selv har gjort alt, hvad man kunne.

»I samtlige sager, jeg har fulgt i Århus, er der ikke ét tilfælde, hvor en af parterne har indrømmet sin egen skyld i det dårlige forhold. Ikke én har stillet sig selv spørgsmålet om, hvad der er min andel i det her. Det synes jeg er skræmmende,« siger Anne-Marie Christensen:

»Fordi vores forestilling om det gode fællesskab ikke kan rumme elementet konflikt, så opstår der et kulturelt dilemma, som gør, at de alle sammen snakker om, at »uh, det er så forfærdeligt, og naboer burde kunne finde ud af det, men lige med ham herovre, han er bare en idiot, så det kan ikke lade sig gøre«.«

>> les hele saken i Berlingske Tidende (link oppdatert)

>> Intervju med Anne-Marie Christensen av Click-pressebureau

>> Nabostrid: En alvorlig sag! Danmarks Radio intervjuer Anne-Marie Christensen

>> Center for Konfliktløsning: Diverse artikler

Nei, det er ikke muslimske innvandrere eller Al-Qaida som truer danskenes fredelige og harmoniske liv. Det er danskene selv. I en herlig artikkel om antropologisk forskning om nabokrangler, skriver Morten Beiter i Berlingske Tidende:

Forskanset bag mure, stakitter…

Read more

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo – og tradisjonene vedlikeholdes. “I dag kan man like gjerne drikke kaffe latte på samisk, eller være punkesame, som en av mine informanter beskriver seg som”, skriver hun.

Rundt 40 000 samer bor i Norge. Kun 2900 av dem (7%) driver med reindrift. Nesten dobbelt så mange samer (rundt 5000) bor i Oslo. Men av en eller annen grunn er det forsket veldig lite på bysamer. Kanskje fordi de ikke er interessante nok? “De er fornorsket, de er ikke ordentlige samer lenger”, hørte jeg en tysk antropologiprofessor for en del år siden si mens han viste bilder av samer i Oslo og Tromsø. Astri Dankertsen viser hvor feil slike påstander er (som har vært vanlig før og fortsatt er det delvis i utenlandske publikasjoner). Det er egentlig helt motsatt. Hun skriver:

Mange samer er bosatt i Oslo, og mange høyt utdannete samer har studert ved Universitetet i Oslo, og etter hvert Tromsø. De er utdannet innen det norske utdanningssystemet, og mange bruker i dag sin utdannelse til å fremme det samiske, ved for eksempel ved å jobbe på høyskoler og universiteter, drive med forskning, sitte på Sametinget og drive med politikk, jobbe i departementet med samiske saker, sameland eller ha andre ledende stillinger relatert til det samiske.

Overgangen fra livet i Karasjok eller Porsanger til livet i Oslo er ikke nødvendigvis vanskelig:

Johan Aslak, en mann i syttiårene fra Varanger, sier at den flerkulturelle kompetansen som samer i Oslo er nødt til å beherske, også er en gammel, verdsatt, samisk kompetanse. Det å kunne omgås mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, og beherske kodene i ulike situasjoner, var en nødvendighet og en dyd, påstår han. Finnmark har alltid vært et flerkulturelt fylke. (…)Derfor ser han ikke det som et problem at man må tilpasse seg til en viss grad i Oslo også.

Det kan faktisk være en fordel å være same i en storby:

Mange samiske kunstnere lever og virker i Oslo, en viktig arena for å vise frem det de driver med, samt markedsføre det samiske på en måte som i aller høyeste grad er urban og moderne. Mange av disse bruker Oslo som arena fordi stedet de kommer fra, blir for lite, og fordi de kan nå et større publikum i Oslo. Her kan de også treffe andre likesinnete som driver med noe av det samme som de gjør uten å være samiske. I byen er det også en fordel å være annerledes, og samspillet mellom samisk tradisjon og innovasjon er følgelig noe som ”selger”.

Mange arrangementer som antropologen har vært med på er en kombinasjon av tradisjon og innovasjon. De er samiske, men deres uttrykksform er typisk for byen, skriver hun:

Et eksempel på dette er koftewalken som ble arrangert under vinterfestivalen i 2005. Her ble det visst frem kofter (…) Ordet koftewalk er i seg selv et eksempel på innovasjon i forhold til det samiske, der man kombinerer ordet kofte med moteverden og catwalkbegrepet. Under Samisk vinterfestival er det også konserter, som Intrigue i 2005, et samisk metalband, eller teknojoikeren Per Tor Turi.

Hun nevner flere eksempler på nyskaping når det gjelder kofter:

Marit fortalte at hun hadde kjøpt stoff på Grønland i Oslo, og koften hennes var i blått og gult, blankt brokadestoff som lignet på stoffet brukt i indiske sarier. Siv-Karin, en livlig femtiåring fra Varanger, hadde miniskjørtkofte.

En mann i tredveårene hadde en svart kofte som han gjerne kalte for satanistkoften sin, på grunn av dens svarte farge, noe som også gjerne forbinnes til satanisters klesstil.

Mange samer i Oslo, skriver Dankertsen, lever et liv der de “hopper mellom å være norsk og samisk”. I norske sammenhenger kan de gjerne fremstå som norske på lik linje med de andre norske:

Den moderne byen gjør at man i større grad er nødt til å oppsøke etniske situasjoner og foreninger for å kunne leve ut denne siden av seg selv. Mange uttrykker at de synes det er fint at det er et Samisk hus nå hvor man kan komme og møte andre samer, og snakke samisk, noe man ikke alltid har muligheten til i det daglige livet.

Men det fins en stor variasjon. Det fins – som hun skriver – både “praktiserende” og “ikke praktiserende” (og de “tilbakevendte”, såkalte “identitetsmigranter”). Selv om det er mye mer akseptert å være same enn for 30 år siden, fins det fortsatt en del samer som skjuler sin bakgrunn, spesielt mange voksne og eldre fra kysten. Mange av disse lever til daglig som nordmenn i Oslo, har giftet seg med nordmenn og har norske barn.

Å være same, eller å “bli” same, er for mange i en viss grad basert på valg. Noen velger det bort, andre prøver å “lære” å være same gjennom å gå på kurs bl.a. Noen har blitt “mer” same etter flyttingen til Oslo. I Oslo tilbringer en jo mer tid med folk som ikke er samer, og er nødt til å svare på spørsmål om bakgrunnen sin og blir derfor mer bevisst, skriver hun.

Men flere informanter peker på at de ikke definerer seg kun som same og at andre identiteter (kvinne, sosialdemokrat, kristen etc) er like viktige. I tillegg har det å være moderne same også et globalt aspekt: En føler solidaritet med andre urfolk i andre land. Dette ser en blant annet på festivaler som Riddu Riddu.

Mye av diskrimineringen samer opplever i Oslo, mener Astri Dankertsen, skyldes mangel på kunnskap om hva det vil si å være moderne same:

Mange uttrykker også puristiske, stereotypifiserende og eksotifiserende holdninger til hva det vil si å være same, og glemmer lett hvordan moderne samer i Oslo lever. Som Gro Ween påpeker at fra et majoritetsperspektiv er ofte urfolks rettigheter knyttet til en forståelse av autentisitet og annerledeshet, og at bare urfolk som lever på det majoriteten oppfatter som tradisjonelt viss, har krav på spesielle rettigheter (Ween, 2005).

Dessuten dominerer statiske forestillinger om etnisitet – at man ikke kan være både-og. Dette viste bl.a. flaggsaken:

Per Ditlev-Simonsen sa at det er det norske som skal markeres på 17. mai, og derfor kan ikke det samiske flagget brukes (NRK, nyheter, 2005). Imot dette uttalte mange [samer ]at man kan være samisk og samtidig norsk statsborger, og at det samiske flagget også er et offisielt norsk flagg. Det er altså ulike oppfatninger om hva det vil si å være norsk, og hva det nasjonale fellesskapet innebærer og inneholder.

Antropologen har selv samiske aner. Hva betyr dette for feltarbeidet? Dette aspektet mye mer i del 2 av omtalen av denne oppgaven om et par dager.

Oppgaven er ikke på nett. Se også tidligere omtale: Masteroppgave: Å være same i Oslo eller alle nyheter om samer

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

OPPDATERING: Del 3 og 4 av oppgavens oppsummering:
Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”
Internett – samenes og antropologens beste venn

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo -…

Read more

Feltarbeid i bedrifter: Åpen arkitektur gir skjult kontroll

Glassfassader og glassvegger, åpne kontorlandskap, ledere snakker om åpenhet og flate strukturer. Men i kjølvannet av den visuelle åpenheten følger nye former for avgrensning og kontroll, sier antropolog Marie Stender. Hun har gjort feltarbeid i et finanshus, en konsulentvirksomhet og en fagforening. Funnene har hun publisert i oppgaven “Om at bo i glashus”, melder Magisterbladet.

Hun sier:

Man kan ikke gå ud fra, at fordi man river vægge ned, så forsvinder de sociale og magtmæssige skel. Der er ikke noget underligt i, at der er grænser og hierarkier på en arbejdsplads. Det interessante er, at det for tiden skal se ud, som om der ikke er det.

For mens ledelser preker åpenhet og synlighet, brukes et overflod av teknisk utstyr til å kontrollere medarbeidernes bevegelser. Disse glasshusene er utstyrt med overvåkningskameraer, magnetiske følere og elektroniske lås.

Selv om mange medarbeidere trives i åpne kontorlandskap, sliter mange med å være synlig hele tida og bli kikket over skulderen.

Antropologens konklusjon:

Med til åbenhedens dogmatik hører ledelsens forventning om, at også medarbejdernes facader skal være mere gennemsigtige. Der er en klar sammenhæng mellem den arkitektoniske åbenhed og moderne managementteorier om det hele menneske, der ikke trækker skarpe grænser mellem arbejdstid og fritid, mellem pligt og lyst eller mellem det offentlige og det private”.

>> les hele saken i Magisterbladet

>> Intervju med antropologen i magasinet Turbulens

Marie Stender har publisert to artikler på nett: Under jorden
Noter fra den parisiske metro
og En Diamant slibes til. Et selvrefleksivt essay om det nye Kongelige Bibliotek i København (skrevet sammen med Mads Pihl og Jacob Rasmussen)

OPPDATERING: >> Intervju i Weekendavisen: Den usynlige ligusterhæk

SE OGSÅ:

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Farlig kunnskap: Tian Sørhaugs Managementalitet og autoritetenes forvandling

Antropolog undersøger lederkulturen i kommunen

Glassfassader og glassvegger, åpne kontorlandskap, ledere snakker om åpenhet og flate strukturer. Men i kjølvannet av den visuelle åpenheten følger nye former for avgrensning og kontroll, sier antropolog Marie Stender. Hun har gjort feltarbeid i et finanshus, en konsulentvirksomhet og…

Read more

Vil være ansvarlige menn

Hvorfor skal bare kvinner vaske klær? Younas gjør opprør med foreldrenes tradisjonelle arbeidsdeling. Sondre har forkastet sitt tidligere syn på homofili. Og Mohammed syns ikke lenger at det er umannlig å trille barnevogn. Migrasjon endrer oppfatninger av kjønnsroller. Religionsviter Elise Skarsaune har nettopp levert en av de første vitenskaplige arbeidene om muslimske menn.

Mennene – de fleste fra Midtøsten og Nordafrika – stilte velvillig opp til intervju om mannsroller, mannsidealer og sharias ordning av forholdet mellom mann og kvinne. De syntes det var viktig at ikke alle forsker på kvinner.

>> les intervjuet med Elise Skarsaune

>> last ned oppgaven “Mann og muslim i ‘Likestillingslandet’. En studie av maskulinitetsforestillinger blant muslimske menn i Oslo”

PS: Jeg har skrevet en sak om oppgaven for avisa Utrop. Jeg skal legge den ut i løpet av uka. 10.9.06: >> les den på utrop.no

SE OGSÅ:

Hvem er innvandrermannen?

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet

Pakistanske menn – styrt av etnisitet?

Hvorfor skal bare kvinner vaske klær? Younas gjør opprør med foreldrenes tradisjonelle arbeidsdeling. Sondre har forkastet sitt tidligere syn på homofili. Og Mohammed syns ikke lenger at det er umannlig å trille barnevogn. Migrasjon endrer oppfatninger av kjønnsroller. Religionsviter Elise…

Read more