search expand

Skrev magisteroppgave om fanatiske fugletittere

De slipper alt, slenger seg i bilen og kjører over hele landet for å se en sjelden fugl. Per Samuelson (Lunds Universitet) har skrevet en magisteroppgave i sosialantropologi om ekstreme fugletittere i Club 3000, skriver Norrbottens Kuriren.

Mange av de 2.500 medlemmerne i Club 300 har gjort fugletitting til en sport og livsstil:

Artjakten kräver en personsökare och piper den om en udda fågel, då ger man sig i väg på ett ”drag”. Omgående.

(…)

– De är schyssta, normala killar, hävdar Per Samuelson.
Men de drivs av en passion.
– De är väldigt passionerade, och vissa av dem är mer passionerade än andra. Det tar sig en del extrema uttryck, som att springa ifrån 50-årsfesten eller jobbet. Jag känner till skådare i Skåne som flugit upp till norra delen av Tornedalen för att eventuellt se blåstjärtar, säger Per Samuelson.

(…)

Passionen kan bli tärande.
– Tävlingsinslaget gör att de måste åka på varje drag, de måste se varje ny fågel – annars halkar de efter. Det kan uppfattas som en mörk del.

Fugletittingen er også noe sosialt. Per Samuelsson har oppdaget endringer når det gjelder kjønn:

– Det kan vara en manlig fristad. Men på senare år har det kommit in allt fler tjejer i verksamheten och jag tror att det stereotypt manliga så småningom kommer att mattas av.

>> les hele saken i Norrbotten-Kuriren

>> last ned hele oppgaven (pdf)

De slipper alt, slenger seg i bilen og kjører over hele landet for å se en sjelden fugl. Per Samuelson (Lunds Universitet) har skrevet en magisteroppgave i sosialantropologi om ekstreme fugletittere i Club 3000, skriver Norrbottens Kuriren.

Mange av de 2.500…

Read more

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og “de andre” ofte preget av mistillit og skepsis? Det var av ren nysgjerrighet Anne Barlindhaug valgte å tilbringe et halvt år på et asylmottak for å skrive hovedoppgaven i sosialantropologi. Nå er oppgaven blitt publisert i Universitetsbibliotekets digitale arkiv.

“Det var en av de første dagene det året at snøen hadde lagt seg. Jeg sto på verandaen på Skogstu, da en gruppe av unge asylsøkere gikk av bussen på vei hjem fra skolen. De var tydelig oppspilte og i godt humør. De hadde snøballkrig på veien opp mot mottaket, de lo og ropte.” Oppgaven begynner vennlig og som en god bok: Barlindhaug kaprer leseren tidlig. Åpningssetningene er karakteristiske for resten av oppgaven og uten å planlagt det, har en lest nesten alle 140 sider.

Anne Barlindhaug bruker mye plass til å skildre opplevelser fra felten, dialoger med ungdommene, fester og møter. Oppgaven gir leseren en god forståelse av hvordan det er å bo (å jobbe) på et mottak.

Ungdommene må starte et nytt liv i Norge. På en måte ønsker de bevare noe av hjemlandet sitt, samtidig gripe de nye mulighetene i et nytt land, å feste, bli kjent med nordmenn, få seg utdanning og jobb. Barlindhaug beskriver rommet til to jenter fra Etiopia:

På veggen hang det et norsk og et etiopisk flagg. Det var ikoner av Maria og Jesus. Jentene hadde hengt opp bilder av seg selv i tradisjonelle etiopiske kjoler og de hadde pyntet med norske postkort med bilder av en isbjørn og av kongefamilien.

Påfallende for antropologen var de store humørsvingningene. Den ene dagen kan en av guttene (Boy) stå på verandaen og fnise med de andre guttene, prate om damer og gi inntrykk av å være veltilpasset og fornøyd mens han den neste dagen sier at han like gjerne kan dø. Grunnen er den sårbare situasjonen som fremmed i Norge, spesielt den lange ventetiden som bl.a. UDI er ansvarlig for. De føler avmakt. Små detaljer kan derfor utløse stor frustrasjon. Mediene gjør vondt verre ved å stakkarsliggjøre mindreårige asylsøkere – noe som spesielt guttene misliker. De ønsker jo bli oppfattet som tøff og kom til Norge med følelsen av å beherske omgivelsene.

I oppgaven beskrives det flere møter mellom ungdommen og lokalsamfunnet – et flerkulturelt arrangement og et besøk av en norsk skoleklasse uten at det utviklet seg kontakter og vennskap. Det var mye skepsis på begge sider. Hun skriver:

“Jeg fikk inntrykk av at ingen [fra lokalbefolkningen] ønsket noe mer enn overfladisk kontakt med ungdommene, de ønsket ikke å bli personlig involvert. På den andre siden må det nevnes at ungdommene heller ikke tok noe initiativ. Da vi snakket om det senere ga jentene uttrykk for at de syntes det ville ha vært stas om noen hadde tatt kontakt med dem for å lage mat eller finne på noe sosialt. De ønsket å etablere relasjoner men turte ikke selv å ta initiativ.”

Hvorfor er det slik?

Med tanke på (…) typiske oppfatninger av asylsøkere generelt og enslige mindreårige spesielt, med tanke på de framstillingene, som blir gjort gjennom media, er det ikke rart at de norske ungdommene (…) er skeptiske og holder avstand. Det at de unge asylsøkerne er bevisst hvilke oppfatninger, som bli knyttet til dem, gjør at det er forståelig at også disse holder avstand.

Oppfatninger, som blir formidlet gjennom myndighetens holdning, gjennom samfunnsdebatten og gjennom media legger altså føringer for hvordan nordmenn og enslige mindreårige asylsøkere forholder seg til hverandre. Disse oppfatningene fungerer, som strukturelle føringer som begge parter i det sosiale samspillet tilpasser seg.

Hun referer til antropologen Liisa Malkki som skriver om at det har vært en implisitt tendens til å forstå mennesker og deres kultur som rotfestede, knyttet til sted.

Vi har en tendens til å oppfatte det slik at når mennesker blir revet vekk fra hjemstedet blir de også revet vekk fra sin kultur. Den redselen for rotløshet som migranter representerer, gjør at de blir sett på som moralsk og psykisk ustabile, de betraktes som ”matter out of place”, som anomalier.

Det er altså med tankene i hodene våre som det er noe galt med, kan en kanskje konkludere? Det som trengs er kanskje mer kosmopolitisme?

Hun går ikke inn i slike spørsmål, men velger å avslutte oppgaven slik:

Det er viktig for meg å understreke at mange av de unge asylsøkerne er ressurssterke. De ønsker å legge det vanskelige bak seg. Tenke framover. De forsøker å fokusere på det som er positivt. Ungdommene på Skogstu ga selv uttrykk for at de ønsket å bli oppfattet som vanlige unge mennesker og at ikke alltid merkelappen, enslig mindreårig asylsøker, skulle være i fokus. Jeg mener at svartmalingen av denne gruppen og tendensen til å beskrive dem som stakkarslige og sykelige er overdrevet, den passer ikke overens med virkeligheten slik jeg møtte den på Skogstu.

>> las ned hele oppgaven

Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og "de andre" ofte preget av mistillit og skepsis? Det…

Read more

Hovedoppgave om ubeskyttet sex og fattigdom i Thailand

Å ha ubeskyttet sex kan være en lønnsom strategi for thailandske barjenter. Det er ikke nødvendigvis noe de gjør etter press fra kundene. Det å ikke bruke kondom kan være et virkemiddel for å få forholdet til å føles som ekte kjærlighet og innlede et varig forhold med vestlige menn. Det er altså heller en strategi for å komme seg ut av fattigdommen, skriver sosialantropolog Kristianne V. L. Ervik i en kronikk i Dagbladet. Ervik tilbrakte åtte måneder i Thailand i forbindelse med sitt hovedfag i sosialantropologi. >> les hele saken

SE OGSÅ:

Thailendere velger selv prostitusjon

– Trenger nye perspektiver i prostitusjonsdebatten

Å ha ubeskyttet sex kan være en lønnsom strategi for thailandske barjenter. Det er ikke nødvendigvis noe de gjør etter press fra kundene. Det å ikke bruke kondom kan være et virkemiddel for å få forholdet til å føles som…

Read more

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Ny masteroppgave

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser blir en hele tida dratt inn i nye situasjoner og samtaler med folk hun møter og som hun er flink til å beskrive. Til og med teoretiske kapitler om for eksempel fattigdomsbegrepet krydrer hun med opplevelser fra felten.

Ved å studere fiskere og kaviarproduksjonen, fikk hun innsyn i hvor klassedelt og til dels rasistisk det iranske samfunnet kan være:

Mitt datamateriale tilsier at Iran er en elitestat. Mine observasjoner om elitens forestillinger og holdninger til de andre etniske minoritetsgruppene jeg kom i kontakt med er til tider rasistiske

Om forholdene i landsbyen skriver hun:

Jeg ble fortalt at samlingsstedene, men også de fleste forretningene, ble anvendt først og fremst ut i fra etnisk tilhørighet. Senere kom det frem at anvendelse av steder i tillegg var tilknyttet klassetilhørighet; yrke, bydel/nabolag , økonomi og utdannelse.

Fiskerne hadde dessuten sitt eget område nærmest innsjøen, “an area where only people like them can live”, ifølge den kasakhstanske tolken.

Kaviaren selges dyrt i utlandet. Den er blitt transformert fra å være et produkt fra naturen til å bli en luksusvare som det er vanskelig å tak i. De som fanger grunnlaget for kaviaren – størene – forbli usynlig. De gjør dritjobben, blir sett ned på (noe som vi også kjenner fra Norge, derfor mener antropologen at innsiktene fra oppgaven kan anvendes her).

Fiskernes virksomhet er sterkt kontrollert. Det er kanskje en grunn til at de ikke kommer seg ut av fattigfommen. En spissformulering av det offisielle synet er at “de fattige uten kunnskap er de som dreper fisken”, skriver hun:

“(Fiskenes) fattigdom kan settes i sammenheng med mangel på selvråderett og manglende kontroll over relevante ressurser innen yrket de har. Disse faktorene, kombinert med manglende oppfølging fra selskapets side av bolig, sanitære forhold, tilgang på mat, helsetjeneste og kommunikasjon med omverdenen mens de er på jobb, vanskeliggjør deres muligheter til å komme seg ut av eller iverksette positive tiltak for å bedre tilværelsen.”

Parvin er kritisk til den utbredte oppfatningen om at mer utdanning er veien ut av fattigdom. Utdanningssystemet er etnosentrisk og bygd på en sosiale koder og kompetanse som fattige fisker ikke alltid har.

Interressant er også å lese om selve feltarbeidet i et samfunn der myndighetene utøver stor kontroll over befolkningen og der frykt for angiveri er stor:

“Alle de menneskene jeg traff var meget reserverte overfor dem de ikke kjente med tanke på hva de sa og gjorde grunnet frykt for represalier fra myndighetenes side.

(…)

Ingen i byen ville snakke med meg før jeg hadde vært innom politistasjonen. (…) Mye av min energi og tid gikk med til å overbevise myndighetspersoner at jeg ikke var en spion. (…) Videre måtte jeg også overbevise dem om at jeg heller ikke var en prostituert som hadde tenkt å starte ulovlig virksomhet i landet.”

Innsikter fra oppgaven kan også anvendes på norske forhold. Norge bygger også rikdommen og velferden sin på arbeid som utføres av “usynlige” mennesker som blir sett ned på, skriver hun:

Norge kan i dag studeres som en nasjon som er i ferd med å omdefinere velferd og velferdsstaten. En myte om elitestaten som en velferdsstat hvor det er behov for utenlandsk arbeidskraft kan sies å være under konstruksjon. Innleid arbeidskraft fra utlandet er nødvendig fordi “eliten” ikke kan på ta seg “uverdige” arbeidsoppgaver.

Hun publiserte oppgaven i UiOs digitale arkiv, derfor er den fritt tilgjengelig for oss alle

>> last ned hele oppgaven (Lenke oppdatert 28.1.2021)

Hoved- eller masteroppgaver er ikke alltid en glede å lese. Et hederlig unntak er Syeda Rahima Parvin sin nylig leverte oppgave om fiskere og kaviarproduksjon ved det Kaspiske hav i Iran. Hun unngår fagsjargong, skriver personlig og levende. Som leser…

Read more

Studerte norske ghettoer i Dubai

I Dubai bor 200 – 250 norske migranter, og 50 norske selskap er representert i landet. Nordmennene blir gjerne i landet 3 – 5 år, bor i innvandrerghettoer og viser liten vilje til å integrere seg. Kilden har snakket med Ingunn Skjerve som nylig har levert hovedfagsoppgaven i sosialantropologi om norske kvinner i Dubai. Skjerve skildrer en hverdag som er helt annerledes enn i Norge. Kvinnenes liv er preget av tradisjonelle kjønnsroller og nøysomhetsidealer.

“Det er få norske kvinner som har lønnet arbeide, de fleste er medfølgere med ansvar for hjem og barn. De går fra å tjene egne penger til å bli økonomisk avhengige av sine menn. Når de måtte be om penger, følte kvinnene at de mistet noe av sin selvstendighet. Situasjonen utfordrer de norske kvinnenes fokus på jevnbyrdighet og likhet mellom ektefellene.”

Istedetfor å integrere seg og lære arabisk, fokuserer de norske kvinnene på norsk kultur, sier antropologen:

– Å legge til rette for å leve et norsk liv, er noe som skaper mening i hverdagen for de norske kvinnene. De fleste sa at det var først når de flyttet utenlands, at de hadde innsett hvor viktig det var for dem å være norske. Flere sa de først hadde lært seg å lage tradisjonelle retter som fårikål, raspeball og kjøttkaker i brun saus etter at de kom til Dubai.

Skjerve forteller at det var den norske integrasjonsdebatten som gjorde at hun hadde lyst til å studere nordmenn som emigrerer til utlandet.

>> les hele saken

SE OGSÅ:

Ny hovedoppgave: Norsk innvandring til Spania skaper et jordskjelv i lokalsamfunnet

Når nordmenn er innvandrere

Nordmenn i Spania vil ha det på norsk

I Dubai bor 200 - 250 norske migranter, og 50 norske selskap er representert i landet. Nordmennene blir gjerne i landet 3 – 5 år, bor i innvandrerghettoer og viser liten vilje til å integrere seg. Kilden har snakket med…

Read more