En Jantelov blant journalister? Hvorfor kritiserer journalister ikke hverandre? Hvorfor er den politiske journalistikken på vei ut? Antropolog Hanne Bryde gir oss noen svar i sin ferske masteroppgave Den fleksible journalisten. Mellom kritikk og konsensus i en bevegelig medieverden. Hun har vært på feltforskning i to avisredaksjoner.
Om oppgaven skriver hun:
Hovedproblemstillingen er hvordan journalistenes sosiale og kollegiale relasjoner har innvirkning på deres skriftlige uttrykk i avisene. Oppgaven vil undersøke mulige underliggende årsaker til at uenigheter mellom journalister og redaksjoner uttrykkes mindre i dag enn under partipressens tid.
(…)
Oslojournalisters trofaste tilknyting til en redaksjon døde mer eller mindre ut sammen med partipressen i løpet åttitallet. Aviser er ikke lenger en fast base for journalister livet igjennom. Jeg hadde av den grunn lyst til å undersøke hvordan journalistene i Oslo forholdt seg til hverandre etter at de har skiftet arbeidssted mellom redaksjoner, og om dette skapte grobunn for et eget journalistnettverk.
I disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse søker journalistene trygghet, skriver Hanne Bryde. Nettverket blant journalister er blitt sterkere og viktigere:
På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det også se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk.
Hun forklarer:
Medieutviklingen har tvunget avisene og journalistene i Oslo ut på glattisen. For å holde balansen har de vært nødt til finne et dypere ankerfeste. Journalistene og redaktørene har reetablert en viss trygghet og kontinuitet gjennom et forestilt fellesskap, hvor de sammen kan møte fremtidens usikkerheter.
Redselen for å havne på utsiden fører til at journalistene er ekstra tilknyttet, forpliktet og følelsesmessig engasjert i fellesskapets funksjon og form.
Etter at fellesskapet har blitt viktigere for journalistene, spilles deres likheter som gruppe mer fram, enn deres individuelle ulikheter.
Fellesskapet er med andre ord et privilegium som også har en usynlig pris. Ønsker journalistene trygghet, må de også gi avkall på en god del av friheten. Prisen blir betalt i form av en svekket individuell autonomi og en svekket mulighet til å være uenig med hverandre.
Antropologen merket fort at kanskje en av mest de risikable handlingene en journalist kan gjøre i dag er å offentlig kritisere andre innenfor journalistnettverket. “Det vil bli sett på som en trussel mot fellesskapets eksistens. Uttaler man forskjellene i miljøet vil de enten bli sanksjonert eller slått hardt ned på”, skriver hun.
En redaktør sa til henne:
Jeg merka at da jeg kom inn i “G-posten”, på begynnelsen, så følte jeg… Jeg har følelsen av at det har vært en litt sånn uskreven regel i norsk presse at man har vært veldig forsiktig med å kritisere andre aviser, fordi man er kollegaer og hvis en driter seg ut en gang, så er det vår tur neste gang. Det tror jeg på en eller annen måte har vært en slags korpsånd.
Det er derfor den meningsgrunne journalistikken er blitt dominerende i det siste. Grave- eller den avslørende journalistikken skaper ikke strid innad i journalistmiljøet. Den kritiserer nemlig andre.
Den politisk engasjerende journalisten kommer i bakgrunn:
Den ideologisk fortolkende journalistikken som derimot kan skape debatt, og som vil øke meningsmangfoldet, vil bli nedprioritert. De blir risikable og farlige å skrive da de uttaler og uttrykker de indre forskjellene som finnes i miljøet. Forskjeller som kan splitte miljøet og som kan omvandle det såkalte blodet de deler til vann.
Antropologen intervjuer en redaktør:
Jeg: Hva slags vurderinger gjør dere når dere velger saker?
Redaktør B: […]vi vurderer mange ting som er morsomme for journalister å skrive, fordi journalister liker å vise seg fram til journalister. ”Å, det er en kul sak. Den hadde jeg for det at det er kult for en journalist å lage den”. Men det er ikke sikkert at leserne er interessert i å lese den, så vi har mange sånne vurderinger.
Jeg: Hva er en typisk artikkel som er kul å skrive for andre journalister?
Redaktør B: Nei, det kan være å avsløre snusk i utelivsbransjen i Oslo for eksempel. Du kan ha en journalist som har fått snusen i at der skjer det et eller annet. Touchy, spooky. Eller å jakte på nynazistene i Oslo. Litt sånne typer ting. […]Det er en sånn kul sak som hadde gitt status i pressemiljøet.
Jeg: Avslørende journalistikk?
Redaktør B: Ja, på områder som egentlig ikke har noe med oss å gjøre. Hvor du bare kjenner at journalist-genet trigger.
På grunn av det sterke fellesskapet har det ikke vært lett å komme inn i journalistmiljøet og få tillatelse til å drive feltarbeid. Journalister er travle og har lite tid overs til en forsker. Men likevel konkluderer antropologen:
Mine forbauselser underveis i feltarbeidet har kanskje blitt det viktigste redskapet til å forstå miljøet jeg har studert. Rollen som sosialantropolog har både åpnet og lukket dører for data. Først og fremst ble jeg forbløffet over hvor problematisk det var for meg å få generell tillatelse til å gjøre feltarbeid i avisredaksjonene. I tillegg var det et gjennomgående vanskelig å komme tett inn på journalistene.
Mine erfaringer skulle etterhvert bli verdifullt analysematerialet til oppgaven. Jeg innså at man ikke alltid trenger bli akspetert, venn med eller bli likt av alle informantene under feltarbeidet for å få gode data om miljøet jeg studerte.
>> last ned hele oppgaven i DUO LINK OPPDATERT
SE OGSÅ:
Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?
Now online: EASA-conference papers on media anthropology
