search expand

Utlending for alltid – Eliteinnvandrere med “nedslående historier”

I den nye boka “Mellom to kulturer” forteller tolv “eliteinnvandrere” om om mekanismene som ikke lar dem bli “norske”. Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er den både en “fascinerende og litt skremmende bok”:

Samtlige skribenter er eliteinnvandrere med enten universitets- og høyskoleutdannelse eller egen profesjon. Likevel har de nedslående historier å fortelle om møtet med sitt nye land. De har lykkes, men det er ikke det offentlige Norges fortjeneste.

(…)

Lite vennlighet og vanlig høflighet mellom fremmede, frykt eller mistenksomhet overfor utlendinger, i tillegg til at nordmenn nødig åpner seg for andre.

Og dette er det eliteinnvandrerne til Norge som sier, de med størst ressurser. Selv de har store vansker med virkelig å bli tatt på alvor, bli noe mer en enn “fargeklatt”. Da er det ikke rart at en ny generasjon med etnisk minoritetsbakgrunn velger å dyrke sin etnisitet, i protest mot foreldrenes mindre vellykkede forsøk på integrering i det norske.

>> les hele saken i Aftenposten

OPPDATERING

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten – Tyskeren Frank Meyer er en av 12 “eliteinnvandrere” som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer

SE OGSÅ:

– Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

I den nye boka "Mellom to kulturer" forteller tolv "eliteinnvandrere" om om mekanismene som ikke lar dem bli "norske". Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er…

Read more

Drar til Tyrkia for å forstå Norge

Hvorfor er de, selv om de har vokst opp her, så opptatte av å være tyrkisk? Er ikke ungdom flest ganske kosmopolitisk? For å finne ut dette (og mye annet) skal antropolog Therese Sandrup snart dra til Tyrkia.

Fordi for å kunne forstå innvandrere i Norge må en også vite hva som skjer i hjemlandet (eller der foreldrene er fra), ha kunnskap om migrantenes ressurser og nettverk utenfor Norge, sier hun i et intervju med meg og forklarer:

– Barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere har ofte tilbragt sommerferiene blant slektninger på opprinnelsesstedet. Dette har skapt nære relasjoner til folk og sted. Barn og unge har dermed kunnet knytte foreldrenes og besteforeldrenes minner og historier til steder de selv har vært. I tillegg har de holdt kontakten god ved hjelp av telefon, “videobrev” og senere epost og sms. (…) En føler seg som en del av en storfamilie, og storfamilien har opprinnelse på et sted. I sosialiseringen av barna har førstegenerasjon vektlagt betydningen av stedstilhørighet – at man kommer fra noe fint og bærer på verdifulle kulturtradisjoner.

(…)
De unge kan føle seg både norsk og tyrkisk, avhengig av kontekst. Mange sier de føler seg norske i Tyrkia og tyrkiske i Norge. Imidlertid gir mange uttrykk for at det er viktig for dem å bevare det tyrkiske. Det gir fellesskapsfølelse og selvtillit.

(…)

Jeg tror personlig at det er viktig for selvfølelsen at en kan være være stolt av stedet en kommer fra. Hvis en kan være stolt av bakgrunnen sin, står en styrket i møtet med majoritetssamfunnet.

Antropologen mener at det her dreier seg om “fellesmenneskelige ting”. Nordmenn som utvandret til Amerika for hundre år siden hadde det på samme måte:

Amerikavandreren omtalte seg aldri som amerikaner, tok vare på norske mattradisjoner og lærte barna sine norsk. Barna fikk kjeft på skolen fordi de snakket norsk i friminuttene. Kontakt med familien i Norge var svært viktig. Som innflyttere står folk i spenningsfeltet mellom samfunnet de forlot og det nye de skal etablere seg i. Behovet for å ta vare på tradisjoner og samtidig innpasse det vante i det nye, er ikke alltid like lett. Dette er fellesmenneskelige ting. Det er viktig å ikke å eksotifisere

>> les hele saken på forskningsprogrammet CULCOMs hjemmeside

Hvorfor er de, selv om de har vokst opp her, så opptatte av å være tyrkisk? Er ikke ungdom flest ganske kosmopolitisk? For å finne ut dette (og mye annet) skal antropolog Therese Sandrup snart dra til Tyrkia.

Fordi…

Read more

Hvem er innvandrermannen?

Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om “Innvandrermannen” og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i sin serie “Kjetterske spørsmål” sette fokus på “innvandrermannes syn på likestilling”. Han spør flere pakistanere og flere antropologer. Men jeg har inntrykk av at tidligere utgaver av “kjetterske spørsmål” har vært mer vellykket. Jeg er ikke blitt særlig klokere etter å ha lest saken. Litt for mye synsing og generalisering og lite nytt.

>> les selv: Mørke menn. Mørkemenn? Åtte forsøk på å beskrive innvandrermannen og hva han egentlig synes om likestilling. Av Simen Sætre

TIDLIGERE “KJETTERSKE SPØRSMÅL”:

Øverst på listen: Ikke-vestlige innvandrere topper kriminalstatistikken. Her forklarer tre tidligere kriminelle innvandrere hvorfor.

Hvorfor innvandrere går på trygd: Til min klassevenninne fra 8c og alle andre som lurer på hvorfor så mange ikke-vestlige innvandrere ikke jobber. (se også reaksjon fra Nina Dessau)

Nye Norge: I 2060 kan den norske innvandrerbefolkningen telle én til to millioner mennesker. Hvordan skal dette gå?

Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om "Innvandrermannen" og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i…

Read more

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida “fem stolta massajer som aldrig ens tidigare varit utanför sitt lands gränser”. De skal “dansa, sjunga och hoppa”. massai

Å vise fram massaierne midt blant dyrene skaper et bilde av afrikanere som noe primitivt, mener kritikerne: “Tankene går tilbake til kolonitida der svarte ble vist fram på omreisende circus og museer, sier Ywonne Ruwaidam fra Centrum Mot Rasism (CMR).

Magnus Nilsson fra ledelsen i Kolmårdens djurpark avviser kritikken:

Jag är helt enkelt chockad över att Kolmårdens Djurpark anklagas för rasism! Skulle vi, som Nordens största djurpark, ägna oss åt rasism år 2006? Det är en helt osannolik anklagelse.
(…)
[Masaierna] jobbar som safariguider hemma i Kenya och som nu agerar guider i Kolmårdens Djurpark. Det handlar alltså om ett allt mer utvecklat samarbete mellan safariföretaget i Kenya och Kolmårdens Djurpark och har inte den minsta antyda till rasism att göra.

Også massaierne forsvarer arrangementet. Daniel Parmaari Leuka sier:

Vi vill bygga en brygga mellan Kenya och Sverige och skapa en kontakt genom riktiga möten. Vi kom inte för att bli exploaterade som vildar i en djurpark.

Debatten minner om debatten om Muhammed-karikarturene. Forsvarerne av både karikaturene og dansende afrikanere i dyrehager tar ikke historien og maktforholdene i betraktning. Å utstille “eksotiske andre” har en lang tradisjon. Her i Norge kjenner vi Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. Slike åpent rassistiske menneskeutstillinger skulle demonstrere Vestens overlegenhet (“De var «ville» og «usiviliserte». Vi var hvite, «dannede» og «siviliserte»”). Slike holdninger fins fortsatt den dag i dag og de er en grunn til at afrikanere sliter med å få jobb.

Ritva Jansson, en av medarrangørene avslørte (sannsynligvis utilsiktet) rasisme i et intervju med Dagens Nyheter, da hun sammenlignet massaierne med barn. Om massaierne sier hun:

De tycker det är fantastiskt spännande. Många av dem har inte varit utanför Masai Mara förut, de har inte sett havet förut, de har inte sett andra djur och inga moderna saker överhuvudtaget. Jag visade dem diskmaskinen igår, de kunde inte förstå att en sådan kunde tvätta disken. Det är helt underbart, man ser saker på ett helt nytt sätt. Det är som att ha barn med sig, som aldrig varit ute förut.

(ikke på nett, kilde)

Yvonne Ruwaida, ordförande för Centrum mot rasism, skriver:

Problemet är inte de fem artisterna. Problemet är sammanhanget med dessa artister i en djurpark och hur de beskrivs. När projektledaren beskriver deras arbete som att de “dansar, sjunger och hoppar” och att de “är som att ha barn med sig” är tonfallet nedlåtande.

Teologistudent Marta Axner har skrevet en god kommentar. Hun mener at debatten “sätter lite fingret på varför det är så svårt att diskutera rasism och etnicitet som diskrimineringsgrund i Sverige”:

Vi tänker oss att rasism är en medveten uttalad åsikt, att en rasist är en person som på ett medvetet och rationellt plan håller sig med åsikten att människor av andra raser (eller hudfärg) är mindre värda en vita. Och visst är det så. Men jag tror tyvärr inte att det är så enkelt. Jag tror att omedvetna tankar, uppfattningar och idéer som handlar om etnicitet och hudfärg finns med i vårt samhälle, på liknande sätt som kön fungerar.

(…)Då är steg ett att börja se och förstå hur de här idéerna finns och fortplantas även om ingen (eller få) skulle hävda dem medvetet offentligt.

Dansande massajer på Kolmårdens djurpark – hur kompetenta än dessa är som djurvårdare och/eller artister – är inte en isolerad händelse, utan måste förstås i en kontext och en historia. Hundratals år av kolonialism och rasism, av uppfattningar av svarta människor som lägre stående, som “de andra”, som nästan närmare djur än människor, århundraden av att svarta och färgade människor har dödats, tvingats slavarbeta och på andra sätt utnyttjas av vita – det spelar roll.

Det gör att det aldrig är samma sak när vita människor från nordländer gör samma sak, att det bara går att vända på begreppen. Om svenska folkdansare skulle uppträda i en afrikansk djurpark med älgar i (vilket i sig verkar väldigt osannolikt att en sådan existerar) har en helt annan position i historien, ekonomiskt och maktmässigt att det långt ifrån är samma sak.

Tora Breitholt setter saken i sammenheng med nykoloniale kriger verden over:

Människor som lever i periferin tycks fortfarande ses som exotiska, avhumaniserade väsen som mest hör djurriket till. Inte bättre förstånd än ett barn, men oberäkneliga, opålitliga och känslokalla. Det går förstås hand i hand med upptrappningen av de nykoloniala krigen världen över. På 1800-talet sades det att den vite mannen hade ansvar att civilisera vildarna. Idag kallar man det demokratisering, men i praktiken är det samma sak. Och hur skulle man kunna bomba människor om de vore som oss? Om de också kände sorg och smärta? Om de också planerade sina liv och sina samhällen, om de också önskade sina barn en lycklig framtid?

Arrangementet er “följdriktigt i det samhällsklimat vi nu befinner oss i”, mener også Ali Esbati.

Utilsikted rasisme er et tema som antropolog Marianne Gullestad er opptatt av. Se blant annet Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

SE OGSÅ:

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Kurt Jonassohn, On A Neglected Aspect Of Western Racism: From the beginning of the 1870s to the end of the 1930s – the exposition of so-called exotic peoples in zoological gardens attracted a huge public

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Geldof’s Live8 and Western myths about Africa

Wikipedia om “Human Zoos”

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida "fem stolta massajer som aldrig ens…

Read more

Når unge muslimer chatter med imamen

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til en identitetsrevolusjon. Internett fungerer snarere som et ankerfeste, skriver hun:

Internett brukes til å forene folk som lever i eksil over hele verden. Det kan bidra til å redusere følelsen av tap som følger av å være langt unna familien sin. Slik kan Internett muliggjøre kontakt som på flere ulike måter får en viktig betydning for minoritetstilværelsen i Norge.

Internett bidrar til en forsterkning av lokal identitet: Kurdere bruker nettet til å bli mer kurdiske. Muslimer bruker nettet til å bli mer muslimske. Flere informanter bruker nettet til å videreutvikle sin religiøse identitet, for å chatte med imamer, høre på bønner eller opplesninger fra Koranen, eller som oppslagsverk når det gjelder ulike tolkninger.

Men nettet er også viktig for å få fotfeste i Norge og få norske venner. Mange informanter har mer enn hundre chatte-venner – både i Norge og resten av verden. En kurdisk jente forteller at hun også hjelper moren sin, som verken kan lese eller skrive, til å snakke med slektninger og venner gjennom Internett ved bruk av webkamera og mikrofon.

>> les hele saken på Utrop.no

>> last ned oppgaven: Et rom til å finne “seg selv”? – en analyse av minoritetsungdoms bruk av chat på internett. Av Helene Thoverud Godø

SE OGSÅ:

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Thomas Hylland Eriksen: “Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande”

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom. Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. Nettet har ikke ført til…

Read more