search expand

Vil ha hvite norske barn

Fire barn er flott i en etnisk norsk familie, men ikke i en somalisk. Norske kvinner oppfordres til å få flere barn for å hindre befolkningskollaps. Samtidig framstilles det ofte som et problem når noen innvandrerne får mange barn. Antropolog Guro Korsnes Kristensen skriver om dette paradokset i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning, melder nettstedet Kilden.

Både i forskningstekster, aviser, ukeblader og tvilsomme anti-innvandring-nettsteder har forskeren oppdaget en markant forskjell i hvordan det skrives og snakkes om barnetall i henholdsvis majoritet og minoriteter:

– Mange innvandrergrupper får gjennomsnittlig flere barn enn det norske gjennomsnittet på 1,9. Men dette bidraget til befolkningsveksten blir enten usynliggjort eller beskrevet som et problem.

>> les hele saken i Kilden

Artikkelen er ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Stort antropologisk forskningsprosjekt: Hvorfor føder europeiske kvinner ikke flere barn?

Hvorfor er barnløshet et tabu?

Når russiske og indiske surrogatmødre lager norske barn

Minoritetsforeldre: Engasjerte men umyndiggjort

Majoritetens redsel for minoriteten: Appadurais nye bok nå på svensk

Fire barn er flott i en etnisk norsk familie, men ikke i en somalisk. Norske kvinner oppfordres til å få flere barn for å hindre befolkningskollaps. Samtidig framstilles det ofte som et problem når noen innvandrerne får mange barn. Antropolog…

Read more

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Laksefisket handler ikke bare om krone og øre, men også om lokale, dels sjøsamiske tradisjoner. Men det sosiale aspektet ved fisket er ofte usynlig når forskere og byråkrater snakker om regulering av fisket i Finnmark.

“I Norge, som i resten av verden har vi latt naturvitere dominere og bestemme hva som er relevant kunnskap. Samtidig er vi i en tid hvor det er åpenbart at dette ikke er nok. Vi må få menneskene på plass i naturen”, sier antropolog Gro Ween i et intervju med meg for nettsiden til Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo:

“Det har vært en del forskning på laks i Norge, men menneskene er sjelden del av studier om dyr og natur generelt. Her kan antropologi i samarbeid med andre fag løfte blikket”, sier hun.

Gro Ween er postdoktor i “Nykommere på gården” – et stort forskningsprosjekt om menneske-fiske-relasjoner. Her samarbeider antropologer blant annet med biologer og havforskere.

Mens prosjektleder Marianne Lien sammen med kollegaer drar på feltarbeid på oppdrettsanlegg, oppsøker Gro Ween Norges største og “villeste” lakseelv – Tanaelva i Finnmark:

– Vårt prosjekt er ikke normativt. Vi holder på med grunnforskning. Men det er klart at det er viktig å gjøre naturforvaltere og byråkrater oppmerksom på de større sammenhengene som laksen inngår i.

– Direktoratet for Naturforvaltning og Miljøverndepartementet blir ofte kritisert for å favorisere sportsfiskere og turister på bekostning av folk som bor langs kysten og i fjordene. Departementene er mer mer opptatt av kroner og øre enn å ta vare på gamle lokale tradisjoner som sjølaksefisket, mener mange. Fluefisket gir nemlig mer penger i kassa.

>> les hele intervjuet

SE OGSÅ:

Klimadebatt uten inuitter?

Skal bringe sammen klima og antropologi

Nordmenn og naturen: Antropolog forsker på basehoppere

Earth Hour – The first globalized ritual?

Why we need more disaster anthropology

Laksefisket handler ikke bare om krone og øre, men også om lokale, dels sjøsamiske tradisjoner. Men det sosiale aspektet ved fisket er ofte usynlig når forskere og byråkrater snakker om regulering av fisket i Finnmark.

"I Norge, som i…

Read more

Gjør lav klasse etnisitet mer synlig?

Når elever gjør det dårlig i skolen og har innvandrerbakgrunn, gjør man ofte et poeng ut av deres etniske bakgrunnn. Men når det er etnisk norske som er “problembarna”, blir deres norskhet ikke trukket fram, sier antropolog Ingrid Smette i et intervju med nettstedet Kilden.

Smette er doktorgradsstipendiat og prøver å finne ut hvordan etnisitet, klasse og kjønn virker inn på utdanningsvalg og ambisjoner blant ungdommene. Hun har vært på feltarbeid blant tiendeklassinger på to skoler i Oslo. Den ene skolen hadde en hovedvekt av elever med norskfødte foreldre med middelklassebakgrunn, den andre hadde en høyere andel minoritetselever, og mange av majoritetselevene hadde foreldre med arbeiderklassebakgrunn.

Ifølge antropologen blir etnisitet mest synlig hos elever med lav klassebakgrunn. Når man diskuterer såkalte “gettoskoler” blir fenomenet “problemelever” forklart med elevenes utenlandske bakgrunn. Men på skolene der hun gjorde feltarbeid var “problemelevene” først og fremst norske gutter med arbeiderklassebakgrunn. Men ingen forklarte deres problemer på skolen med deres bakgrunn som etnisk norske.

Men det betyr vel heller at det er kun innvandrernes etnisitet som blir mer synlig? Nordmenn “har” jo også en etnisitet? Eller at norskhet generelt ikke blir tematisert?

>> les hele saken på Kilden

Smette har tidligere forsket på prostitusjon, fritidsklubber og unge storbyjenter i Dakar.

SE OGSÅ:

Utlending for alltid – Eliteinnvandrere med “nedslående historier”

Etniske minoritetspiger – Etniske uddannelsespraksisser? Ny oppgave forklarer frafall i yrkesfag

– Skolens hvite middelklassenorm har skylda

Rapport: Foreldrenes bakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Doktoravhandling: Skolen skaper skiller

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

Når elever gjør det dårlig i skolen og har innvandrerbakgrunn, gjør man ofte et poeng ut av deres etniske bakgrunnn. Men når det er etnisk norske som er "problembarna", blir deres norskhet ikke trukket fram, sier antropolog Ingrid Smette i…

Read more

Ordinær i Oslo eller stjerne i Finnmark? Doktoravhandling om innflyttere

Det har vært mye forskning på fraflytting, men lite på innflytting. Antropolog Mai Camilla Munkejord bidrar i sin doktoravhandling med kunnskap om folk som velger å flytte til Finnmark, melder Kilden.

Innflytterne utgjør en stor del av befolkningen i Finnmark, men de får lite oppmerksomhet i forskning og media, sier hun i intervjuet med Kilden:

25 prosent av de som bor i fylket har flyttet hit som voksne, fra andre deler av landet og fra andre land, som for eksempel Finland, Thailand og Russland. I tillegg er 25 prosent av befolkningen «finnmarkinger» som bor i en annen kommune enn der de selv vokste opp.

Det er mange fordeler med å flytte nordpå, fant hun ut. Veien til makt og innflytelse er ofte korte enn sørpå. Mange innflytterkvinner opplever at de har flere muligheter på arbeidsmarkedet, og også i lokalpolitikken og generelt i lokalsamfunnet.

En informant som jobbet som journalist i Oslo sier:

«For min del, så tror jeg aldri at jeg hadde gått så tidlig ut og starta min egen bedrift dersom jeg hadde bodd i Oslo. Hadde ikke turt. For det er så mye lettere å bli synlig her. Det er mye lettere å få oppdrag (..) I Oslo skal det mye til for å skille seg ut. (…) I denne forbindelsen slo det meg: Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark?»

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Finnmark er betydelig mindre enn andre steder. Kvinner i Finnmark har høy utdanning. De er i ferd med å erobre stadig flere fagområder som tidligere var dominert av menn. Det er en høy andel kvinnelige ordførere i Finnmark og kvinner inntar faglige stillinger innenfor fiskeri, olje og energi og næringsutvikling, sier Munkejord til Kilden.

Det er viktig å studere innflyttere, mener antropologen:

– Innflytterne har gjerne et bevisst forhold til valg av bosted, og deres perspektiv representerer alternative fortellinger om hvordan det er å bo i Finnmark. De kan dermed utdype og nyansere rådende fortellinger om å bo der.

Antropologen kritiserer at forskning og media har over lengre tid ensidig fokusert på utflytting og da særlig «kvinneflukt» fra utkantsteder. I den kjønnsorienterte distriktsforskningen dominerer forestillingen om den patriarkalske bygda der yngre kvinner støtes bort. Norsk bygdeforskning har i stor grad fokusert på tidligere jord- og skogbrukssamfunn og lite på kysten.

>> les hele saken på Kilden

Munkejord disputerer på fredag 30.oktober i Alta (Høgskolen i Finnmark)

I den nyeste utgaven av tidsskriftet Plan er det en artikkel av henne som er fritt tilgjengelig: «Mot strømmen» ? Om å flytte mot Nord

SE OGSÅ:

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

Hvordan er livene til russiske kvinner som har bosatt seg i Nord-Norge?

– Migrasjon gir kvinner makt

Antropolog skal skape liv i bygda

Hva skjer med bygdekulturen?

Hva er god distriktspolitikk? Antropologer studerer livet på landet

Den romantiske kjærlighetens vanskelige kår på glesbygda

Det har vært mye forskning på fraflytting, men lite på innflytting. Antropolog Mai Camilla Munkejord bidrar i sin doktoravhandling med kunnskap om folk som velger å flytte til Finnmark, melder Kilden.

Innflytterne utgjør en stor del av befolkningen i…

Read more

En antropolog blant trailersjåfører


Bilde: Monica’s Dad, flickr

(LENKER OPPDATERT 31.3.2020) Stadig færre norske trailersjåfører er på tur ute i Europa. Antropolog Victoria Sæther Miller har vært med på ti turer i Norge, Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland og hjalp også til i laste- og losseprosessen. Resultatet er masteroppgaven “De gamle ringrevene – og de nye. Fortellinger om norske trailersjåfører som kjører langtransport i Europa“.

Jeg har bare tatt en rask titt på innledningen og slutten, men oppgaven virker spennende og godt skrevet. Antropologen portretterer nordmenn som lever et internasjonalt liv og har lite kontakt med det norske samfunnet. Flere av de eldre sjåførene startet som sjømenn på norske handelsskip og reiste rundt i hele verden. De yngre har en annen bakgrunn. Profesjonalisering og intellektualisering av utdanningen har ført til et markant generasjonsskille, med store forkjeller i verdier og livsstil.

Hun skriver om forskjellene mellom yngre og de eldre:

De yngre sjåførene er opptatt av å bruke traileren som en representasjon av seg selv (…) De bruker ofte penger på å pusse opp bilen innvendig og på å konstruere et sted hvor de vil trives med å være. De ser mye film og bruker internett framfor telefon når de kommuniserer med sine venner i Norge. De kommuniserer med andre sjåfører på internettbaserte forumer, hvor de diskuterer ting som opptar dem i sjåførmiljøet.

De eldre sjåførene bruker generelt lite tid og penger på å pusse opp bilene sine. De bryr seg ikke like mye om interiør som de yngre, og foretrekker å sosialisere med sine kollegaer på restaurant. De har tradisjonelt tilbrakt lite tid inne i bilen, og har dermed sitt sosiale liv utenfor bilen.

En del av de eldre sjåførene ender opp med å bli ensomme, blant annet fordi de ikke benytter seg av mulitimedia inne i hytten og på grunn av “måten som kjøre- og hvilereglementet virker sammen med den logistiske effektiviseringen”.

Men generasjonskløften tar oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet for de eldre sjåførene og det er ifølge antropologen de strukturelle endringene som foretas av EU, av den norske staten og av firmaenes ledelse:

Sjåførenes hverdag påvirkes av maktstrukturer som kan regulere deres liv, og dermed deres kropper, svært detaljert. De er ikke så frie som de sier at de er. Selv om de jobber alene, krysser landegrenser og kjører lange strekninger hver dag.

Victoria Sæther Miller har gjort feltarbeid i et ekstremt mannsdominert miljø. Det var ikke så lett å få innpass som kvinne. På grunn av “den stadige kritikken, mobbingen og behandlingen som trailersjåfører får i mediene i Norge” har sjåførene dessuten “en reell mistenksomhet mot utenforstående – både mot menn og mot kvinner.

Men jeg kan tenke meg at traileren kan være et godt sted for et feltarbeid. Det er sikkert god tid til lange samtaler. Hun nevner “Fredrik” som hun var med på en 5-dagers tur til Tyskland. “Flere ganger kom vi innpå temaet hva som er viktig med livet. Blant annet snakket vi litt om hvordan det var å vokse opp på et lite sted”, skriver hun. Fredrik er glad over at han kunne komme seg bort fra dette stedet der alle kjenner (og kontrollerer) alle. Han trives bedre blant sine venner i Europa.

Det var interessant å lese om bakgrunnen til de eldre sjåførene:

Alle de eldre sjåførene begynte å arbeide i forholdsvis ung alder, og flere av dem startet som sjømenn på norske handelsskip. De reiste rundt i hele verden, og fikk av og til landlov. Dermed ble de vant til å ha en viss fysisk, og dermed kanskje også mental, avstand til det norske samfunnet. Selv om de arbeidet sammen med norske menn om bord i båtene. Hverdagslivet bestod i liten kontakt med familie og kjente, og de sosiale relasjonene som ble etablert blant sjåførene ble viktige og meningsfylte relasjoner i hverdagen.

På 70 og 80‐ tallet mistet mange jobbene sine til fordel for en outsourcing av arbeidsplassene til arbeidere fra lavkostnadsland. Mange av disse sjømennene kom dermed hjem og skulle finne seg en arbeidsplass i samfunnet på lik linje med de fleste andre folk. Dette betydde som oftest å finne en jobb på den lokale fabrikken. En del av dem oppdaget langtransportyrket, et yrke som hadde en del til felles med det å jobbe på båt. Det var totalt mannsdominert, reisebasert og tok dem med vekk fra det samfunnet hvor de ikke var vant til å være. Dette er ironisk at de eldste ble outsourcet fra sjømannsyrket fordi det samme har skjedd med de norske sjåførene i dag.

Oppgaven handler selvfølgelig også mye om maskulinitet. De eldre sjåførenes forestillinger om hvordan en mann bør være dominierer fortsatt. Men de yngre forholder seg også kritisk til en del praksiser, påpeker hun. Som en respons på storsamfunnets stereotypisering av trailersjåfører, vektlegger mange av de yngre sjåførene å spise sunt og å dusje ofte.

Men de dominerende forestillinger blir et problem når det kommer til hvordan sjåførene skal takle traumatiske opplevelser i forbindelse med ulykker:

Mange sjåfører har vanskeligheter for å snakke om smerten og selvfølelsen i ettertid av alvorlige ulykker, fordi det ikke er akseptert å vise slike følelser blant sjåførene. Min empiri viser at selv om sjåførene ønsker å snakke om det, eller om de ønsker å gråte, kan de ikke gjøre det fordi de risikerer å få kjeft og irettesettelse av de andre gutta. De kan trøste hverandre ved å være i nærheten av hverandre, spise sammen og snakke om trivielle ting. Men gråter de eller viser svake og myke følelser kan de bli kalt kjærring eller homo.

>> last ned oppgaven

Trailersjåførene kunne med fordel vært integrert i sånne bøker som Transnasjonale liv i Norge

SE OGSÅ:

Masteroppgave: “Kvinner er en trussel for mannlige soldater”

Doktoravhandling om diplomatiet Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående

– Arbeidsinnvandring betyr innovasjon

Thesis: How does EU influence the life of farmers in Finland?

Bilde: Monica's Dad, flickr

(LENKER OPPDATERT 31.3.2020) Stadig færre norske trailersjåfører er på tur ute i Europa. Antropolog Victoria Sæther Miller har vært med på ti turer i Norge, Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland og hjalp også til i laste-…

Read more