search expand

Forsker på Trillemarka-konflikten

Mens medstudentene fra Blindern reiste til Afrika, Malaysia og Mexico, har Maren Bråthen fra Kongsberg valgt å forske på hvordan verneprosessen i Trillemarka påvirker bygdesamfunnet, skriver Laagendalsposten. Forskningen skal være en del av hennes masteroppgave i sosialantropologi.

– Jeg vil være aktivt med og se hvordan folkene som bor her bruker skogen, sier hun. Hun understreker at hun ønsker å være “helt objektiv” og snakke med alle parter i saken. Hun skal bare observere, ikke gjør seg opp en mening om hva som er rett og galt.

SE OGSÅ:

Danmarks Jægerforbund ansetter antropolog

– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Doktoravhandling: – Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Skrev magisteroppgave om fanatiske fugletittere

Mens medstudentene fra Blindern reiste til Afrika, Malaysia og Mexico, har Maren Bråthen fra Kongsberg valgt å forske på hvordan verneprosessen i Trillemarka påvirker bygdesamfunnet, skriver Laagendalsposten. Forskningen skal være en del av hennes masteroppgave i sosialantropologi.

– Jeg vil være…

Read more

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med “de underjordiske”. Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift skriver hun at Haugafolket er en integrert del av dagligliv på stølen og at vellykket stølsdrift er avhengig av samarbeid med dem.

Haugafolket kan både gi represalier og belønning etter som hvordan menneskene oppfører seg:

En iskald regnværsdag var jeg i fjøset med en budeie og barna hennes. Samtalen dreiet inn på en spesielt lite velstelt gård og folkene der. «Det var velstand der før. Men haugafolket tok tilbake kyra fra bestemoren. Siden har det vært dårlig stelt der. Barna hennes har heller ikke fått til noe særlig», fortalte hun.

Noe uhyggelig opplevde en budeie som røsket opp einerkrattet fordi det var plagsomt mange hoggorm der. Men det angret hun på, forteller hun til antropologen:

Det gikk ikke lang tid før det skjedde mange merkelige ting. Kyra var plaget med jurbetennelse og brønnen gikk tom. Den brønnen er gammel og har aldri gått tom verken før eller siden. Det ble et merkelig hull i drikkekaret (til kyra), som om noen hadde boret der. Men det er vel ingen mennesker som kommer her og borrer hull? Ingen kan vel ha glede eller nytte av det? Vi var plaget med mange problemer den sommeren. Jeg tenkte det kunne være på grunn av einerne jeg hadde fjernet. Antagelig har haugafolket inngangspartiet sitt der. Ikke rart det er mange langtrøll her. Jeg la på plass einerkrattet. Det hjalp! Resten av sommeren gikk uten problemer!

Mange ritualer utføres oppe på stølene. Noen utfører ritualene for å vedlikeholde tradisjoner. Andre budeier derimot sier de får en ubehagelig følelse hvis de, av en eller annen grunn, ikke får utført dem. Antropologen skriver:

Før bufardagen (dagene hvor folk og fe flytter opp på stølen) er det flere av informantene mine som varsler haugafolket om at «folk og fe er i anmarsj». Noen drar opp til stølen på forhånd og sier høyt hvilken dag de kommer, andre banker på døra før de låser seg inn, tramper litt i gulvet eller skramler med inventaret. Dermed er de underjordiske varslet og kan komme seg unna samtidig som menneskene blir mer beskyttet fra de magiske kreftene. I løpet av sommeren er det fremdeles ikke uvanlig å være påpasselig med å ikke slå ut varmt vann (der de ikke har innlagt vann) eller varm myse (der de yster) på bakken fordi haugafolket kan brenne seg og dermed hevne seg på dyr og folk.

Det finnes flere historier om stølsbygninger som er flyttet på grunn av uregjerlige haugafolk:

På en av stølene jeg besøkte, fortalte budeia meg at haugafolket var så plagsomme at «det gikk ikke an å være der for vanlige folk». Bestefaren hennes rev den gamle stølsbua og bygde en ny høyere opp i terrenget, der den ligger i dag.

Det fins flere synlige bevis på haugafolkets tilstedeværelse i menneskenes liv på stølene:

På gamle ostetåger og kinner, som flere budeier benytter i dag, er det risset et kors i bunnen. Det ble gjort for over hundre år siden for å holde de underjordiske unna matproduksjonen. Korset på ostetågene ble ikke laget for moro. Haugafolket var fryktet som empirien om omplasserte stølsbuer også viser.

I artikkelen forteller antropologen mange historier om uforklarlige hendelser som er forårsaket av haugafolk. Noen budeier og bønder avskriver haugafolket som gammel overtro. Men poenget er at mange ikke stiller spørsmålstegn ved om at haugafolket eksisterer eller ikke.

Anne-Katrine Brun Norbye skriver:

En dag snakket dyrlegen om hvor lett det er å miste ting. Budeia fortalte da at skinnjakken til mannen hennes og en hammer plutselig forsvant for noen år siden. «Ja, de er aktive her. Men du har vel funnet de igjen?», svarte dyrlegen. «Jada. De lå i fjøsgangen året etter», ler budeia. Dyrlegen nikket, takket for rømmen og fortalte hvor han skulle videre før han gikk. Denne korte samtalen markerer felles kunnskap om haugafolket. Det var ikke nødvendig å nevne dem.

Antropologen mener at disse fortellingene om haugafolket skaper en følelse av fellesskap – og avstand til de som defineres utenfor.

I det siste har disse fortellingene fått en økonomisk dimensjon:

Flere budeier selger smør, ost og rømme til turister. På Grøtestølen får de besøkende mer enn gjerne høre fortellinger om haugafolket, siste nytt om tranene som holder til der og annet nytt om naturen rundt. Turistene elsker å høre historiene og kjøper (kanskje mer?) ost og rømme fra stølen.

Som Dagbladet skriver, bruker et nyoppstarta meieri haugafolket for å markedsføre osten sin. Meieriet heter Himmelspannet. Navnet stammer fra et sagn:

Sagnet sier at budeiene på stølene klaget over at melka i spannene minket over natta. De mente det var «haugafolket» som forsynte seg av den beste melka og fløten de hadde melket, og at de samlet den i «himmelspannet».

>> les Haugafolket på stølen. Om tro, praksis og sted av Anne-Katrine Brun Norbye (kun for studenter og universitetsansatte!)

Det fins – merkelig nok (eller ikke?) – ikke mye stoff om Haugafolket på nettet. Jeg fant en kort oppgave om haugafolket og noen sagn/fortellinger, for eksempel Hverdagene på Berg og Spellemannshøln. Dessuten fins det faktisk en musikk-teatergruppe med navnet Haugafolk. Interessant: Et leserinnlegg i Hallingdølen om norsk landbrukspolitikk innleder Hemsedalsbonden Bitten Brennhovd med disse ord:

Først i slutten av september ville vi heim, både folk og fe. Fjøs og stølsbu er vasket ned, klar for neste år. Døra låst. Nå er det haugafolket som rår grunnen og passer på at alt går som det skal.

OPPDATERING:

Via debatt.sol.no noen relaterte linker:

Statsbygg ber til ånder
Statsbygg ønsker fred med de underjordiske ånder. Derfor følger statsetaten en eldgammel samisk skikk før de setter spaden i jorda til det nye vitenskapssenteret i Kautokeino (dagbladet, 8.6.06)

Tromsø godkjenner spøkelser i låve
Siden det blir påstått at det bor underjordiske vesener i det gamle fjøset, har Tromsø kommune opphevet sitt rivevedtak (Aftenposten, 8.11.04)

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med "de underjordiske". Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I…

Read more

Når lokalbefolkningen må konkurrere om fiskeressurser med utenlandske investorer

Mesteparten av fisken foredles til et høykvalitetsprodukt og eksporteres til Europa, USA og Japan, samtidig som lokalbefolkningen ved sjøen lider av underernæring. Eksport er veien å gå hører vi ofte. Slik blir u-land kvitt fattigdommen. Men så enkelt er det ikke, og ofte fører denne strategien til det motsatte. Antropolog Eirik G. Jansen dokumenterte konsekvensene av den eksportrettet fiskeindustrien rundt Victoriasjøen. Nå er et nytt nettsted blitt lansert Big Fish, Small Fry – Globalisering av fiskeriene ved Viktoriasjøen og dokumentarfilmen om denne saken med samme tittel skal oversettes til engelsk og fransk.

Som ung antropologistudent på 1970-tallet studerte Jansen det tradisjonelle fisket som ga næringsrik mat til millioner av mennesker. Da han besøkte landsbyene 25 år senere fikk han sjokk, forteller han til UiOs forskningsmagasinet Apollon:

– De familiene som jeg hadde bodd sammen med i to år, som levde godt av fiske fra små kanoer og hadde et anstendig liv, var nå henvist til å livnære seg på avskjæret fra filetfabrikkene som eksporterte til Europa og Asia. De opplevde situasjonen som dypt fortvilende og nedverdigende.

Den Nil-abboren som i dag er igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres, eller den er eller råtten. I tillegg kjøper man fiskeskjelettene som er igjen etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som lokalbefolkningen spiser, mens filetene eksporteres til markedene i Europa, Midt-Østen, USA og Japan. Fortjenesten havner helt andre steder enn hos de tradisjonelle fiskerne, som nå i store grad har trukket kanoene sine på land.

Omkring halvparten av barn som bor i Kenyas del av Victoriasjøen, er feilernært eller underernært. Myndighetene har bedt UNICEF om vitamin A-piller og proteinpiller som de kan dele ut til barna langs sjøen.

– Dette blir ekstra tankevekkende når de bor ved bredden av det som kanskje er landets viktigste proteinkilde, sier Jansen.

Myndighetene i landene rundt Victoriasjøen prioriterer eksport fordi det gir valutainntekter. Men også bistandsorganisasjonene, Verdensbanken og Afrikabanken har bidratt til å bygge opp den moderne eksportindustrien med fileteringsmaskiner, kjøleanlegg og renseutstyr, men uten at de sosiale konsekvensene er godt nok vurdert, sier Jansen.

>> les hele saken i Apollon

>> Nettstedet “Big Fish, Small Fry – Globalisering av fiskeriene ved Viktoriasjøen”

SE OGSÅ:

Bør lære av afrikanske fiskere

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Masteroppgave om kaviarproduksjon

– Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Frykter privatisering av havet , etterlyser debatt om ny lov

Doktoravhandling om fisket i Tchadsjøen: – Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Mesteparten av fisken foredles til et høykvalitetsprodukt og eksporteres til Europa, USA og Japan, samtidig som lokalbefolkningen ved sjøen lider av underernæring. Eksport er veien å gå hører vi ofte. Slik blir u-land kvitt fattigdommen. Men så enkelt er det…

Read more

Doktoravhandling: – Åpen tilgang til naturressursene en fordel

I Tchadsjøen i Sentral-Afrika har den åpne tilgangen til fiskeressursene for folk utenfra vært en styrke for ressursbruken. Privat eiendomsrett eller en avgrenset gruppes kollektive eiendomsrett til fisken er altså ikke nødvendigvis en forutsetning for økonomisk lønnsom og økologisk bærekraftig ressursbruk, viser doktoravhandlingen av antropologen Bjørn Arntsen ved Visuelle kulturstudier (UiTø), leser vi i Fiskeribladet:

Arntsen dispurtete med avhandlingen “Fleksibilitet, flertydighet og forhandling. Kamerunske kotokoer og maliske immigranter i et fiskerisamfunn ved Tchadsjøen” samt filmen “Fisken kommer med regnet”:

Kotokoene har regnet området som sitt land, men fisket har likevel vært åpent for andre lokale og langveisfarende folk. I Sahel har geografisk mobilitet vært en av de viktige måtene å hanskes med et naturmiljø i kontinuerlig endring. Folks mulighet til å flytte på seg har vært nødvendig for å overleve, men har også bidratt til å verne naturen mot overutnyttelse.

(…)

Samforvaltning mellom stat og lokalbefolkning har vært sett på som et virkemiddel som kan bidra til at bruken av allmenningsressurser ikke ender i tragedie. Men i Tchadsjøen kan statens tilstedeværelse tvert i mot bidra til å drive systemet mot tragedien.

Bjørn Arntsen har som den andre ved Universitetet i Tromsø tatt doktorgrad knyttet til Visuelle kulturstudier. Det betyr at han leverer film som en del av doktorarbeidet.

>> les hele saken i Fiskeribladet (oppdatert med kopi)

SE OGSÅ:

Bør lære av afrikanske fiskere

– Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Frykter privatisering av havet , etterlyser debatt om ny lov

I Tchadsjøen i Sentral-Afrika har den åpne tilgangen til fiskeressursene for folk utenfra vært en styrke for ressursbruken. Privat eiendomsrett eller en avgrenset gruppes kollektive eiendomsrett til fisken er altså ikke nødvendigvis en forutsetning for økonomisk lønnsom og økologisk…

Read more

Arbeid uten kunnskap?

(Lenker oppdatert 5.2.2025) Hva er kunnskap? Sterk vekst for kunnskapsbedrifter, melder flere medier og opplyser: “Dobbelt så mange jobber med kunnskapsbaserte tjenester i dag som for 20 år siden.” Betyr det at en tidligere jobbet uten kunnskap? I artikkelen Her bygges kunnskapsbydelen setter Aftenposten opp en obskur kontrast mellom It-bedrifter (kunnskapsbasert) og gamle industribygg som altså ikke er kunnskapsbasert.

Dette er ikke bare en nedlatende men først og fremst kunnskapsløs holdning overfor arbeidernes og folk flest sin kunnskap. Flere innlegg under årskonferansen i Norsk antropologisk forening (forrige helg) handlet om hvor kunnskapsrike folk er selv om de ikke har gått på universitet.

To eksempler:

Edvard Hviding fortalte om Morovo-fiskerne på Solomon-øyene. De er kjent som noen av verdens beste fiskere. Få folkeslag kjenner og utnytter flere fiske- og skalldyrslag. Hviding har laget en film som følger de innbyggerne gjennom fem dager når de planlegger, forbereder og gjennomfører det storslagne, tradisjonsrike fisket de kaller kuarao.

>> se filmen (har også en tekst-del for folk uten bredbånd)

>> Storverk for Marovo-folket: å samle og sikre lokal folkekunnskap

Et annet eksempel er oljearbeidere i oppstartsfasen av oljeplatformen Ekofisk. Hanne Müller ble hyret inn for å dokumentere arbeiderkulturen for nettstedet Kulturminne Ekofisk. Å jobbe på Norges første oljeplatform betydde å tilegne seg ny kunnskap mens en jobbet. Forholdene der var ukjente for alle. Den flinkeste boreren, sa hun, var en amerikaner som ikke engang kunne telle.

>> Hanne Müller: Klondikets energi: Pionerkultur på Ekofiskfeltet

OPPDATERING

Kommentar på bischoff.no til denne saken ikke lenger på nett

SE OGSÅ:

“Aboriginal knowledge is science”

How to survive in a desert? On Aboriginals’ knowledge of the groundwater system

Approaches to Indigenous Knowledge – conference papers in fulltext

(Lenker oppdatert 5.2.2025) Hva er kunnskap? Sterk vekst for kunnskapsbedrifter, melder flere medier og opplyser: "Dobbelt så mange jobber med kunnskapsbaserte tjenester i dag som for 20 år siden." Betyr det at en tidligere jobbet uten kunnskap? I artikkelen…

Read more