teorier

Det er ikke politisk korrekt å gå inn for kulturrelativisme. Begrepet er misforstått og trenger en oppreisning, mener antropolog Berit Thorbjørnsrud som nylig ble intervjuet i Klassekampen. Igår fikk hun støtte av Thomas Hylland Eriksen.

Thorbjørnsrud forklarer at kulturrelativisme i første omgang er en metode som skal sørge for fordomsfri forskning. En kan ikke fordømme mennesker og deres praksiser på forhånd:

– Når jeg skal gjøre feltarbeid hos andre mennesker, så er jeg helt avhengig av de forteller meg hvordan de ser på ting. Jeg må prøve å forstå deres situasjon ut fra den verden de lever i. Og for at de skal være åpne mot meg, må jeg ha deres tillit. Da nytter det ikke å troppe opp med ferdigtenkte konklusjoner og fordømmelse. Da kunne jeg like gjerne vært hjemme.

Men når funnene skal analyseres og konklusjoner trekkes, da har en ikke lenger så mye bruk for den relativistiske metoden, sier hun. For da må forskeren prøve å se sammenhenger som informantene kanskje ikke ser selv.

>> les hele saken i Klassekampen

Thomas Hylland Eriksen er enig. Han sier at det ikke bare er antropologer som tenker slik:

– Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer utvikla ein hermeneutisk metode som tok til orde for ei «einskapsmaksimering» med teksten. Det vil seia at jamvel om ein til dømes les «Mein Kampf», så bør ein så langt som råd lesa teksten på sine eigne premiss for å forstå han. Elles overfører ein berre sine eigne «fordommar» til teksten.

Sosiologen Max Weber var inne på det same i sine skrifter om verdifri forsking – som han meinte var umogleg. Det ein burde gjera, meinte han, var å freista skaffa seg eit bilete av eigne fordommar, slik at ein i alle fall hadde ein viss kontroll over den faktoren.

– Same kva for framande ein forskar på, så blir det uinteressant og verdilaus forsking om ein set karakterar på forskingsobjekta. Det gjeld anten det er folk i høglandet på Ny-Guinea, muslimar på Tøyen – eller for den del bergensarar, som nyleg avlidne Marianne Gullestad nytta det antropologiske blikket på.

>> les hele saken i Klassekampen

Jeg ville si at kulturrelativismen er en ganske radikal metode: Den krever at forskeren er fullstendig åpen under forskningsprosessen og at en stadig utfordrer det som en tar for gitt, f.eks at Norge er verdens beste land å bo i, at det er kjedelig på bygda, at barn må vokse opp med mor og far osv: Kanskje verden er helt annerledes enn vi tror? Kanskje, kanskje ikke. En må først finne det ut, så kan en kritisere.

Se også Thomas Hylland Eriksen: Ubehaget ved kulturen. Det er sannelig ikke lett å erklære seg som kulturrelativist for tiden og en tidligere sak om kulturrelativismen: Hva skal vi med kulturrelativismen?