search expand

Hvor nyttig er begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig”?

En fordel med å skrive avisinnlegg er at institusjoner som Statistisk sentralbyrå er mer motivert til å svare. I teksten Hvor vestlig er demokratiet (publisert i avisa Utrop) kritiserte jeg bruken av begrepene vestlig og ikke-vestlig i innvandrings- og verdidebatten samt den utbredte forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig:

Selv om demokrati ble praktisert i Afrika, Asia, Latinamerika og Midtøsten lenge før grekerne hadde funnet opp begrepet hører vi ofte at demokrati skal være noe typisk vestlig. Kanskje på tide til å omskrive lærebøker og encyclopedier? Bør vi kaste begrepene vestlig og ikke-vestlig på historiens skraphaug i samme slengen?

(…)

Både journalister, politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk sentralbyrå, består “Vesten” av Nordamerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklete” og “hjelpetrengende” resten (se også dagens Irak og Afghanistan).

>> les hele teksten

Nå har Even Høydahl, Seksjon for befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå svart. Han skriver at begrepet vestlig er nyttig til statistisk bruk:

Når det skal lages statistikk over personer etter landbakgrunn, må landene grupperes sammen på en eller annen måte. Verdensdel er en gruppering som ofte er brukt. I mange sammenhenger er det imidlertid behov for en enklere inndeling enn en femdeling etter verdensdeler, samtidig som forskjellene internt i Europa har vært betydelige, med jernteppet som en skillelinje.

Dette er bakgrunnen for at begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig” ble innført i norsk offisiell statistikk fra 1995.

Noe forenklet kan vi si at med vestlig og ikke-vestlig ble verden delt i to etter hvilke levekår og migrasjonsmønstre innvandrere i Norge (og deres etterkommere) hadde i forhold til landbakgrunn. Poenget var altså å lage en inndeling som fungerte i norsk statistikk over personer bosatt i Norge.

(…)

Til tross for at en slik todeling er en grov forenkling, som skjuler mange forskjeller innen de to gruppene, har grupperingen fungert relativt godt til SSB sitt bruk. Vi har blant annet kunnet vise systematiske forskjeller i integrering/marginalisering etter landbakgrunn på en mer oversiktlig måte enn om vi skulle behandlet land for land.

>> les hele svaret i Utrop

SE OGSÅ:

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

– Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer

Thomas Hylland Eriksen: Modernitet er ikke vestlig

David Graeber: There never was a West! Democracy as Interstitial Cosmopolitanism

En fordel med å skrive avisinnlegg er at institusjoner som Statistisk sentralbyrå er mer motivert til å svare. I teksten Hvor vestlig er demokratiet (publisert i avisa Utrop) kritiserte jeg bruken av begrepene vestlig og ikke-vestlig i innvandrings- og verdidebatten…

Read more

– Vi må slutte å snakke om røtter

Er adopterte barn “to-kulturelle” som lengter tilbake til “røttene” sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til identitet, kultur og rasisme. Det er på tide å stille spørsmål om den biologiske familiens primære status, mener Follevåg. Forestillingen om at vi har “røtter”, er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante.

Follevåg er blitt adoptert fra Sørkorea og kritiserer biologisentrismen – det å knytte tilhørighet til blod og jord – til hvor og av hvem man er født. Han mener adopsjonsformidlere gjør barna en bjørnetjeneste ved å dyrke opprinnelseslandets kultur og skikker:

Til grunn for den tankegangen ligger forestillingen om en ubrytelig forbindelse. Selv kjenner jeg hverken språk eller kultur i Sør-Korea. De fleste blir adoptert før de er to år gamle. Hvorfor skal da jeg og andre dyrke denne kulturen? Alle, adoptert eller ei, må vi lære språk og kultur fra bunnen av, altså der vi faktisk vokser opp.

Vektleggingen av det biologiske kan også være et hinder for integrering og for arbeidet mot rasisme:

Vår definisjon av en innvandrer i dag lyder slik: Hvor er du født? Og av hvem? Dermed vil en person fra Pakistan alltid være innvandrer i Norge, man kan jo ikke forandre hvor man er født. Vedkommendes kulturelle identitet blir bestemt av fødsel, og da kan vi ikke forvente full integrering.

Vi må i stedet finne andre, mer dynamiske kriterier. Vår forståelse av tilhørighet, hvor og av hvem man er født – blod og jord – er ikke noe nytt og heller ikke ufarlig. Det var samme prinsipp som ble brukt for å ekskludere jødene fra den tyske jord.

>> les saken i Aftenposten

>> Mennesket er ikke en plante – debatt på Iskwews hjørne

>> last ned doktoravhandlingen “Biologosentrisme : om litterære framstellingar av adopsjon”

Follevåg har i 2003 gitt ut boka Adoptert Identitet og holdt et tankevekkende foredrag i Kinaforeningen: “Gjør vi egentlig barna våre en bjørnetjeneste ved å fokusere så sterkt på Kina og det kinesiske? Risikerer vi, i verste fall, å gå rasismens og fremmedfryktens ærend?” Han forekommer også i artikkelen Ukjent opphav i Dagbladet der Hanne Eide Andersen (også adoptert) skrive om hvordan det oppleves å være adoptert – og bli satt i bås av både forskere og andre. Tidligere har jeg skrevet om Third Culture Kids som også er blitt stakkarsliggjort fordi de oppvokste i utlandet og flyttet mye.

SE OGSÅ:

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

– Vi trenger en debatt om barnets beste. Antropolog Signe Howell om adopsjon

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

Rasetenkning i Språkrådet?

Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?

Er adopterte barn "to-kulturelle" som lengter tilbake til "røttene" sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle…

Read more

“Den postkoloniale kritikken må også omfatte relasjonen mellom mennesker og dyr”

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. I et innlegg i Stockholms fria tidning mener pedagog Helena Pedersen at kritiken kun skraper på overflaten. Hvis ønsker et oppgjør med koloniale forestillinger, må vi også problematisere forholdet mellom mennesker og dyr:

Betraktandet av “den andre” under djurparkens särskilda former är sällan oskyldigt, oavsett om den betraktade är människa eller djur. Utifrån vår privilegierade position “fixerar” och begränsar vår blick den andre i ett tillstånd definierat av oss själva som betraktare. Det ligger knappast någon godtycklighet i vem som ges rollen av betraktande subjekt respektive betraktat objekt – och det är i just denna maktrelation som en vidgad problematik uppstår.

Den amerikanske historikern Nigel Rothfels har i sin studie av Hagenbecks djurpark i Tyskland (Savages and Beasts: The Birth of the Modern Zoo. The John Hopkins University Press, 2002) visat hur berättelsen om “den andre” har konstituerats under djurparkens historia genom uppvisningar inte bara av “exotiska” djur utan även av ursprungsbefolkningar – “lappar”, “eskimåer” och “nubier” för att ta några exempel. (…)

Ett växande antal humanistiska och samhällsvetenskapliga studier av människa-djurrelationen analyserar de strukturer och världsbilder som ligger till grund för vad dessa företeelser uppmärksammar oss på: att de strategier som gör avhumanisering av andra människor möjlig till stor del vilar på en stigmatisering av dessa människor som om de vore djur.

Att rikta kritik enbart mot uttrycket dessa strategier tar sig mot de människor som underordnas, snarare än att ifrågasätta de fundament som konstruerar vissa människor och djur som “den andre”, är bara att skrapa på ytan av en betydligt mer komplex problematik.

>> les hele kommentaren i Stockholms Fria Tidning

Hun nevner også innlegget til den nigerianske forfatteren Remi Raji Afrikaner ställs ut i djurparker som gir en god oppsummering av debatten og dens koloniale forhistorie.

SE OGSÅ:

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Is this anthropology? African pygmies observe Britains in TV-show

Det er igjen blitt populært å stille ut afrikanere i dyreparker, bl.a. i Kolmårdens djurepark og ifjor i tyske Augsburg eller London. Mye er blitt skrevet om at dette er rasistisk og minner om tidligere koloniale menneskeutstillinger, bl.a. Kongolandsbyen i…

Read more

Etter nasjonalstaten: En samtale mellom Saskia Sassen og Thomas Hylland Eriksen

Sosiolog Saskia Sassen skriver i sin nye bok “Toward a Multiplication of Specialized Assemblages of Territory, Authority and Rights” om styring som ikke lenger har sitt senter i nasjonalstaten. Hun er kjent for begrepet “Global Cities”.

I en samtale med Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet snakker hun om borgerrettigheter i tida “etter nasjonalstaten” ved hjelp av begrepene “transnasjonalisme”, “postnasjonalisme” og ein tredje term som hun kaller “denasjonalisering”:

Det transnasjonale og postnasjonale handlar om det som hender utanfor nasjonalstaten, som det at immigrantar er ein del av økonomien både heime og i det nye landet, eller om postnasjonal europeisk borgarskap til dømes, slikt som går utanfor det nasjonale.

Det hender fundamentale endringar i denne transformasjonen som vi lever med og som vi kallar globalisering. Det må involvera det nasjonale statsapparatet, fordi dette er det mest komplekse organisatoriske byggverket som er reist til no, i alle fall i den vestlege verda.

Det skjer altså ei denasjonalisering av spesifikke aspekt av økonomi, samfunn, politikk og kultur. (…) Mykje av denasjonaliseringa blir erfart og fortald som om det var nasjonalt, men det er ikkje det. Difor må vi dekoda det som hender. For kva er for eksempel nasjonalt med pengepolitikken som finansdepartement vedtek?

(…)

Eg prøvar å finna ut kva som hender med borgarskapen under desse vilkåra. (…) Mannen min seier alltid at eg burde ha ein hobby. I 1996 fekk eg ein. Eg byrja telja alle dei små rettane eg som borgar mistar heile tida. Den første gongen eg merka det var Bill Clintons immigrasjonspolitikk. Han fjerna borgaranes rett til å saksøka immigrasjonsmyndigheitene i ein lågare rettsinstans.

Thomas Hylland Eriksen sier blant annet:

Då eg byrja halda kurs om nasjonalisme for 15 år sidan, snakka eg om elektronisk infrastruktur, om veg, tog, post. Dette er institusjonar som blir assosierte med nasjonsbygging, og som er med på å gjera oss til borgarar og som gjev oss rettar. I aukande grad ser vi at vi blir behandla som kundar. Vi har tog så lenge nokon tener på det. Vi er ikkje lenger borgarar.

Desse nasjonalstatane som no administrerer feilskjæra til privat sektor, dei har gjeve opp sine historiske oppgåver. Nasjonalstatane sluttar å skapa borgarar, og dei sluttar å følga opp dei pliktene dei har overfor oss. Det er ei denasjonalisering, men ikkje nødvendigvis transnasjonalitet. Det er eg einig i.

>> les hele saken i Morgenbladet

Saskia Sassen: Globalization or denationalization?

>> flere papers av Saskia Sassen

Sosiolog Saskia Sassen skriver i sin nye bok "Toward a Multiplication of Specialized Assemblages of Territory, Authority and Rights" om styring som ikke lenger har sitt senter i nasjonalstaten. Hun er kjent for begrepet "Global Cities".

I en samtale med Thomas…

Read more

– Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer

(Lenker oppdatert 13.2.2025) I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien “minoritetsungdom” i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene? Fokus på innvandrere som gruppe med bestemte egenskaper tilslører ekskluderingsmekanismer i det norske samfunn, hevder hun:

Mitt poeng – er at fokus på innvandrergruppen som en særlig kategori blinder oss i forståelsen av hva som kjennetegner samfunnet i dag. Eller sagt på en annen måte – denne innrammingen som blinker ut nordmenn med annen hudfarge, og definerer dem som problemet – sier noe vesentlig om dagens norske samfunn. Denne fortolkningsrammen som tematiserer kulturforskjeller, og inkluderer religion i dette, tilslører mange av de makt- og ekskluderingsmekanismer som vedlikeholder minoritets- og majoritetsstatus.

Vi trenger mer forskning på synlige og mindre synlige betingelse som gjør det f.eks. vanskeligere for ungdom i Norge enn andre land å ha en handlingsstrategi der de kombinerer foreldreverdier med majoritetskultur, når dette viser seg å være en vellykket integreringsstrategi.

Kan dette ha noe å gjøre med måten vi forstår forskjell og likhet på?

Vi trenger mer forskning på hvordan kjønn, klasse og hudfarge virker sammen og fører til diskriminerende praksiser. Dette innebærer å løse opp kategorien minoritetsungdom i mer spesifikke sosiale posisjoner, hvor en også ser fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene. Samtidig trenger vi flere kritiske blikk på majoritetens maktgrep og fortolkningsrammer som dominerer i politikk og media og blant eliten – slik Marianne Gullestad har vært talskvinne for.

>> les hele kronikken

SE OGSÅ:

Studer majoriteten for å forstå minoriteten!

– Vi må snakke om meningsproduksjon istedenfor om integrasjon

Marianne Gullestad on norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning

Hvem er en innvandrer?

Thomas Hylland Eriksen: So what kinds of people exist – really? (newsletter nr 13)

(Lenker oppdatert 13.2.2025) I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien "minoritetsungdom" i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets-…

Read more