Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av Norsk antropologisk forening (NAF).
Hun skriver:
På mange måter lignet den første tiden i Uteseksjonen på et feltarbeid, hvor det å bli kastet ut på patrulje nattestid i Oslo var et ganske rått møte med (narkotika-)feltet. Mandatet var mer spisset, men som oppsøker er man nødt til å være åpen for de situasjoner som oppstår, og følge retningen en samtale tar, i likhet med en antropolog på feltarbeid.
I samtalene med klienter inne på Uteseksjonen hadde jeg også god bruk for min antropologiske bakgrunn. Jeg forsøke å ikke være forutinntatt, og å se det hele fra ”The natives point of view”.
(…)
De fleste av Uteseksjonens ansatte har en unik evne til, og også muligheter til å ta klientens ståsted, i motsetning til en ansatt på et sosialkontor som også må svare for sin bruk av kontorets budsjett. Uteseksjonens idealer om å være den meningsberettigete narkomanes stemme ut i det offentlige (makt-) systemet, samsvarer mye med antropologiens ønske om å bringe de undertryktes stemmer ut, og var kanskje årsak til at jeg raskt fant meg til rette.
Men det er også visse forskjeller:
Som antropolog kan man ha en teoretisk distanse til visse kulturelle fenomen, man observerer dem for å teoretisere over dem. Som ”hjelper”, må man gå inn i dem. Med hjelpefunksjonen følger det en viss normativitet – man kan ikke hjelpe kun ut fra klientens ønsker. Hjelpen skal være i samsvar med disse ønskene, men ikke ubetinget. Dette er et til dels uløst moralsk dilemma. Man må av og til tilrettelegge for ting man føler er feil.
(…)
Mens en samtale mellom en antropolog og ”innfødt” på feltarbeid, i større grad kan være preget av jevnbyrdighet, så er en sosialarbeider endringsfokusert. Der antropologien ikke skal intervenere er det nettopp det en sosialarbeider skal. Og der antropologen er forpliktet av forskningsetikk, er vi av kommunens.
Det er ikke lett å være akademiker blant sosionomer og andre praktikere. Kun tre av de 25 ansatte hadde universitetsbakgrunn:
Det var ikke bare feltarbeid ”på gata”. I begynnelsen følte jeg like mye at jeg var deltagende observatør blant kollegaene mine. Jeg prøvde å gli inn i et fagmiljø totalt annerledes enn det akademiske. Sosionomer og barnevernspedagoger er for en stor del praktikere og ikke teoretikere, og med stor yrkesstolthet. Jeg var nødt til å legge fra meg akademiske termer i et ”praktisk” miljø.
Det var uvant for meg å se at akademisk utdannelse ikke hadde noe høy status blant mine kolleger. Her var det praksis som var førende. Akademia ble sett på som livsfjernt og lite matnyttig, bortsett fra helt konkrete forskningsprosjekter.
Hennes konklusjon er ikke overraskende. Hun er for tiden hjemme med barn nummer tre og skal ikke tilbake til jobben i Uteseksjonen:
Selv om det er givende og interessante arbeidsdager når man jobber tett opp mot mennesker i kriser, gjør det også noe med en, og jeg har nå behov for distanse og en mer teoretisk tilnærming til problemstillingene disse ungdommene sliter med.
>> les hele teksten på NAFs hjemmeside
Anniken Sand skrev sin hovedfagsavhandling om narkotikabruk blant ressurssterk ungdom.
SE OGSÅ:
Månedens antropolog Jørn C.Øwre: Farvel til næringslivet, hei til humanitært arbeid
Opptatt av byråkratiets stammekultur – månedens antropolog Mona Paulsrud
– Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen
Vil avmystifisere forestillinger om rus – Doktorgrad på lørdagsnarkomaner
Antropolog disputerer med «Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv»
Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av…