search expand

Digital antropologi: Derfor er internett så viktig i Tanzania

I Sverige brukes Facebook til å holde kontakt med folk i samme by. I Tanzania er Facebook veien til verden. Det er på nettet studentene får kunnskap, for i biblioteket er det nesten ingen bøker.

Dette forteller sosialantropolog Paula Uimonen i et intervju med Computerworld Sweden.

I løpet av våren kommer hennes nye bok ut: Digital Dramas. Art, Culture and Multimedia in Tanzania, i tillegg en hjemmeside med forskningsresultater, bilder og videoer fra hennes feltarbeid blant studenter på en kunsthøyskole i Tanzania.

– Många av de studenter jag träffat där har aldrig använt internet innan de kom till konsthögskolan. Och så börjar de använda Facebook. De går från inget till Facebook, forteller hun i intervjuet.

– För dem som inte har råd att resa innebär det en möjlighet att hitta information och få kontakter över hela världen. Det skapar en känsla av samhörighet – men också en insikt om vad de saknar.

Paula Uimonen skrev den første avhandlingen i digital antropologi i Sverige. Hun disputerte i 2001 med Transnational.Dynamics@Development.Net Internet, Modernization and Globalization. Allerede på 90-tallet interesserte hun seg for nettets potensial i fattige land. I 1997 skrev hun for ekstempel om The Internet as a Tool for Social Development og så i 2003 om Networks of Global Interaction (pdf)

For tre år siden var Arjun Appadurai i Oslo. Digitale media og nettsamfunn kan hjelpe marginaliserte grupper til å designe en alternativ humanitet, fortalte han. De nye mediene utvider menneskenes horisont og styrker menneskenes “capacity to aspire”. Denne evnen til å ville noe, til å lengte og strebe etter noe annet og bedre er etter hans overbevisning et av de viktigste ressursene for å bekjempe urettferdighet.

SE OGSÅ:

Ethnographic study: Social network sites are “virtual campfires”

How internet changes the life among the First Nations in Canada

Internet and development in India

Internett – samenes og antropologens beste venn

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Flere antropologer med i boka: Internett i praksis. Om teknologiens uregjerlighet

Online: New book on the cultural significance of Free Software

Democraticize scholarship! Happy Open Access Week!

I Sverige brukes Facebook til å holde kontakt med folk i samme by. I Tanzania er Facebook veien til verden. Det er på nettet studentene får kunnskap, for i biblioteket er det nesten ingen bøker.

Dette forteller sosialantropolog Paula Uimonen …

Read more

Rapport: Tiggere vil hjelpe seg selv

“A person too?” Foto: Craig Allen, flickr

Hvem er tiggerne? Hvorfor tigger de? Hva kan gjøres for å bedre deres situasjon? Kofoeds Skole har nettopp publisert rapporten Tiggere i København som ble utarbeidet av Louise Christensen, bachelor i antropologi ved Københavns Universitet.

Hellere avissælger end tigger, oppsummerer dinby.dk.

Tiggerne mener selv, at hvis de skal ændre deres liv, skal det komme indefra og være dem selv, der gør det – samfundet kan ikke hjælpe. Det er derved dem selv, der aktivt vælger at sælge hjemløseaviser, frem for at stå og tigge på gaden.

De fleste tiggerne beskriver selve tiggingen som ydmykende, ubehagelig og skamfull, skriver forskeren i septemberutgaven av Kofoeds Avis (pdf).

Tiggerne vil helst hjelpe seg selv. Det de trenger er altså konkrete tilbud. Hjemløsavisen Hus Forbi er bare et av mange mulige løsninger, påpeker antropologen i rapporten:

At avissalg har gjort det muligt for tiggerne at vælge en anden måde at skaffe penge på, dog for mange periodisk afbrudt af tiggeri, er måske udtryk for, at tiggerne også på andre områder gerne ville vælge noget andet, hvis det var tilgængeligt, fordelagtigt, virkede overkommeligt, trygt og muligt for dem.

>> last ned hele rapporten (pdf)

I sin masteroppgave i antropologi om tiggere i Oslo kom Ben C. Pedersen fram til at det å selge hjemløsavisen =Oslo “er ikke nok for å bli tatt inn i varmen”.

SE OGSÅ:

Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”

Interview: Anthropologist studied poor fast food workers in Harlem

Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh

Professor studies society’s poor by picking through trash

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

Den ukjente fattigdommen på Nord-Grønland

Etnisk fattigdom i Norge?

"A person too?" Foto: Craig Allen, flickr Hvem er tiggerne? Hvorfor tigger de? Hva kan gjøres for å bedre deres situasjon? Kofoeds Skole har nettopp publisert rapporten Tiggere i København som ble utarbeidet av Louise Christensen, bachelor i antropologi ved…

Read more

Antropolog for mer Gud i bistanden

“Sekulær bistand har formidlet et arrogant og nedsettende budskap til tross for festtalene om respekt for mottakerne”, skriver antropolog Asle Jøssang i et innlegg i Vårt Land. Saken er ikke på nett.

De aller fleste steder hvor det drives bistand i dag, er det religiøse en integrert del av kultur og samfunnsliv, påpeker han. Likevel har mye av bistanden tatt utgangspunkt i “vår” (=Norges) kontekst, hvor det religiøse ikke ligger til grunn for offentlige tiltak.

Dette er ikke bra. Det er på høy tid at religion blir tatt på alvor, sier Bistandsnemnda (BN), som organiserer bistandsinnsatsen til 17 kristne organisasjoner. For religionen kan være en viktig motor for utvikling. “Lokale kirkelige partnerorganisasjoner har gang på gang klaget på det som oppleves som kunstige og kulturfiendtlige skiller, som ikke løser ut det fulle potensialet for helhetlig utvikling”, skriver antropologen fra Mediehøgskolen Gimlekollen. 


Miljø- og bistandsminister Erik Solheim har tatt BN på ordet. Ta Gud alvorlig, skrev han for fire uker siden i Aftenposten.

Men hvis religion er så viktig, hvordan skal den integreres? Vil Norad godta at -eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for -utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter, lurer antropologen på.

Han nevner et interessant eksempel. På en alternativ klimakonferanse i Cochabamba som Bolivia organiserte, ble miljøødeleggelsene satt i sammenheng med det sekulære verdensbildet. Nå akter Bolivia gå til FN og fremme en alternativ økofilosofi.

Jøssang stiller følgende spørsmål:

Vil Norad godta at eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter? Hva hvis religiøse verdier og praksiser oppleves å stride mot norsk politikk? Blir det bryske oppgjør eller dekker man avvisningene bak høflige fraser? Eller har myndighetene is i magen og vilje til å tenke prosess?

For noen år siden serverte kritiserte Terje Tvedt religionen i bistanden og det han kalte norske «statsmisjonærer». Jøssang avviser kritikken:

Selv om norske bistandsmidler ikke gikk direkte til finansiering av evangelisering, som misjonsorganisasjonene betaler selv, var der nok en indirekte effekt. Denne -effekten vil nok øke dersom det legges til rette for en bedre integrering av -holistiske forståelser og metoder. Det blir nok bråk av slikt, men spørsmålet er hva som hjelper fattige mest og er etisk riktigst bistandspolitikk. 


(…)
I vår postkoloniale tid er det politisk viktig å ta folks selvforståelse og egen kunnskapshorisont på alvor. Ydmykelsen det er å oppleve at ens virkelighetsforståelse blir avfeid som ugyldig og irrasjonell er roten til mye vondt.

Men også misjonsorganisasjonene og deres lokale kirkelige partnere har nok å foreta seg på egne arenaer, mener han:

Men hva med overordnet samfunnsnyttig samarbeid med ikke-kristne religiøse partnere? Mye bistandsinnsats går til spille som følge av religionsmotsetninger. Her venter noen viktige teologiske og kirkepolitiske utfordringer.

Asle Jøssang disputerer forresten på tirsdag 7.september. Han har forsket på religiøs omvendelse i Boliva. Avhandlingens tittel er “Searching for a Powerful Christ: An Anthropology of Religious Conversion in Bolivia”.

Hans Aage Gravaas fra Fjellhaug Misjonshøgskole kommenterer på bloggen sin:

Det er prisverdig at Jøssang våger å ta tak i et tema som antropologer ofte har definert vekk eller kanskje ansett som uinteressant. Religiøsitet er et tema som mennesket har vært opptatt fra tidenes morgen, og menneskers tro har ofte måttet relatere seg til andres tro.

Det er interessant at noen kaster seg inn i denne debatten, som har interesse langt ut over den lokale kontekst i Sør-Amerika. Det er også forfriskende å lese at lokale informanter våger å utfordre antropologisk metode: “The author`s initial appeal to the anthropological method of cultural relativity was not accepted, prompting him to base his research project on an overarching framework called critical realism. In principle, this perspective allows for the ontological reality of God`s existence and intervention in people`s lives, yet also points out how people`s actual knowledges are conditioned”.

Hvor mange antropologer er det som har latt sine intervjuobjekter utfordre metodologien på denne måten?

SE OGSÅ:

Asle Jøssang: Misjonen er bedre enn sitt rykte

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet i Bolivia

Hvorfor driver vi med bistand?

Explores how indigenous peoples interprete Christianity

"Sekulær bistand har formidlet et arrogant og nedsettende budskap til tross for festtalene om respekt for mottakerne", skriver antropolog Asle Jøssang i et innlegg i Vårt Land. Saken er ikke på nett.

De aller fleste steder hvor det drives…

Read more

Hva har Rondane og Kilimanjaro til felles?

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka – som kom ut i fjor – blitt anmeldt i Bistandsaktuelt.

Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.

Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.  

Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog – og byråkrat i UD) er begeistret.

Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.

Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

– Jeg vil utfordre våre forestillinger om afrikanere. Vi tror på en måte vi må redde dem. Men de kan mye selv, sa forfatteren ved lanseringen.

SE OGSÅ:

Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

Landbruk: Etiopia viser veien

Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Dissertation: Survival in the Rainforest

Les bygdebøker!

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka - som kom ut i fjor - blitt anmeldt i…

Read more

Askeantropologi: Å leve med vulkanen (1)


Bilde: desmoheart78, flickr

(Lenker oppdatert 23.9.2020) Etter over en uke med “askenyheter” etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd på Island er det på tide med litt askeantropologi. Mens asken forstyrret hverdagen vår bare et par dager, må folk i andre deler av verden leve med vulkanen side ved side hele sitt liv – ikke bare i Island.

Antropolog Aleksandra Bartoszko (den gangen Aleksandra Pytko) har skrevet en hel masteroppgave om livet med vulkanen i en landsby i Nicaragua som hun kaller “Santiago”.

Hun har vært på feltarbeid i et ganske ekstremt område – i hvertfall fortoner det seg slik for utenforstående:

Store mengder av SO2, som overskrider WHOs retningslinjer og The U.S. National Air Quality Standard (Baxter 1982, Delmelle et. al 1997-2000), produserer en vulkansk forurensning manifestert i dårlig grunn, dårlig luftkvalitet og sur nedbør. Svoveldioksid absorberes raskt i øvre luftveier og kan være årsak til lungesykdommer og død (Argüello- Guiterrez 1994). Gassene og asken forårsaker øyehinnebetennelse, koma, kvelning, hud-, øye- og halsirritasjon, blindhet, tretthet osv. Lungesykdommer grunnet vulkanske gasser sies å være en primærårsak til dødeligheten i området.

Området er definert som en høyrisikosone i forhold til ”utvikling av hvilken som helst aktivitet” (Alcaldía de la Concepción 2004: 7). Det er også det kaldeste punktet i vestlig Nicaragua, med sterke vinder som setter preg både på landskapet og folks dagligliv. I tillegg til å forårsake og spre sykdommer, kreves det ekstra arbeidskraft selv for de enkleste hjemmeoppgaver, for eksempel feiing rundt huset. Santiago er den eneste landsbyen i fylket som ikke har elektrisitet. Fra desember 2006 til 5. mai 2007 hadde ikke landsbyen tilgang til rent vann.

Folk i Santiago lever stort sett av det de selv plukker. Problemet er at gassene ødelegger nesten alle planter og det er vanskelig å skaffe råvarer.

Hvorfor bor folk der egentlig? Hvorfor finner de seg ikke et annet sted? Antropologen valgte – av hensyn til sin helse – å bo utenfor landsbyen. Men etterhvert fant hun ut at dette var spørsmål som folk utenfra stiller.

Turene til landsbyen – hun brukte hver dag tre timer for å komme opp og ned fra landsbyen – ga verdifull innsikt.

Hun skriver om “Gåing som forskningsteknikk”:

Etter å ha gått opp til toppen av landsbyen daglig i støv, sand og en gjennomtrengende svovellukt, skjønte jeg mer av landsbybeboernes virkelighet og hvordan de forholdt seg til den. Jeg ble også påvirket av landskapet og klimaet, ved en voldsom varme og sand mellom tennene. Jeg hadde vondt i hodet og lungene når vinden brakte vulkanske gassene opp mot fjellryggen. Ved å eksponere meg selv for disse ukjente elementene ble min forståelse om livene til landsbybeboerne mye større (jf. Csordas 2003, Okely 1992, Stoller 1989).

Dette ble hun spesielt klar over da hun en dag fikk besøk av en norsk venninne:

Mens vi gikk sa hun plutselig: ”Æsj, er det vulkanen som lukter?” ”Hvilken lukt?” spurte jeg. ”Kjenner du ikke den? Det lukter jo råtne egg!” sa hun overrasket. Jeg ble like overrasket som henne. Men jeg ble også forvirret av at jeg ikke lenger hadde den samme opplevelsen av lukten, som før og på starten av feltarbeidet. Da skjønte jeg at mine sanser var på vei til å ”go native”. Etter 4 måneder kjente jeg ikke lenger lukten som fortsatt var gjenkjennelig for ”dem utenfra”. Jeg spurte meg selv: Hvis jeg ikke føler noe direkte ubehag av denne lukten ved lavere konsentrasjoner, hvorfor skulle da de som har bodd her 20 år eller mer bli forstyrret av den?

Fra og med da syntes hun ikke at det var like relevant å finne svar på hvorfor folk ikke flyttet fra dette området. Hun skiftet fokus fra hvorfor til hvordan mennesker levde i Santiago.

Aleksandra Bartoszko har skrevet mye om disse turene og feltarbeidet på bloggen sin, se bl.a https://antropyton.blogspot.com/2007/04/village-fieldwork.html og https://antropyton.blogspot.com/2008/03/my-way.html

Oppgavens tema er det problematiske forholdet mellom vitenskapelige eksperter, statlige ansatte og lokalbefolkningen i helse- og spesielt askespørsmål. Hva er barrierene for folkelig deltakelse i helsefremmede arbeid?

Ekspertene mener landsbybeboerne er dumme. Ellers ville de ikke fortsette å bo ved vulkanen. “Det duger ikke [å gi folk informasjon om farene]. De hører ikke. De tror at det er Gud som bestemmer. De har sin kultur og legender. Det er vanskelig å forklare dem at det [å bo i nærheten av vulkanen] er farlig”, sa en vulkanolog sa til antropologen.

Ekspertene har en oppfatning av seg selv som representanter for en verden over kultur, som har som mål ”å lære folk hvordan man bør beskytte seg mot forskjellige farer”.

Men, spør antropologen, er det mangel på kunnskap og rasjonalitet som påvirker menneskets valg og risikoadferd? For folk i Santiago er vitenskapen og formell utdanning ikke en aktuell løsning til deres problemer. “Vi er ikke dumme, vi er fattige”, sa en informant.

Antropologen forklarer:

Fattigdom ble også en viktig faktor for å kunne forstå problemene med kommunikasjon og mangel på engasjement i Santiago. Det som karakteriserer landsbyen er noe jeg kaller moderne primitivisme. Moderne primitivisme er en betegnelse på livssituasjonen til marginaliserte og fattige grupper som ikke kan benytte seg av det som moderniteten byr på.

Folk i Santiago tror på moderne medisin, men har ikke råd til å kjøpe dem. De forstår at vulkansk forurensning kan medføre fare for dem, men de mener at de ikke har tid til å tenke på det. De tror på utdanning generelt sett, men gitt deres livssituasjon, er de nødt til å prioritere annerledes enn det myndighetene ser for seg.

”Jeg er glad når jeg våkner opp og har litt mat i gryta. Hvorfor bry seg hvis det går greit med oss? Dere i byen tenker for mye”, sa en informant. ”Vi har jo ikke noe valg. Vi er født her og vi dør her. Det er ingen vits å være redd. Vi endrer jo ingenting”, mente en annen. Denne typen innstilling har ifølge Aleksandra Bartoszko også noe å gjøre med lokalbefolkningens egen kjennskap til forholdene de lever under. Ved å omgås vulkanen i det daglige lærte landsbybeboerne å leve med den.

Antropologen oppsummerer:

Ved å se nærmere på folk i Santiago og deres streben for å overleve fattigdom, blir det forståelig at de ikke retter sin oppmerksomhet mot gassene som kan ha negative konsekvenser for helsen deres i framtiden. For dem er dette et tomt begrep. Situasjonen de lever i, deres livsverden, er med på å bestemme hvilke valg de tar, ut fra farerepertoaret de står ovenfor. Som de selv utrykker, er mangel på grunnleggende produkter deres største bekymring.

(…)

Likestilling kan ikke oppnås i Santiago fordi innbyggerne har andre og undervurderte behov, som dessverre ofte blir misforstått. Derfor fungerer den statlige politikken paradoksalt nok ekskluderende, fordi folk flest ikke får bruk for de tilbudene som gis.

>> last ned hele oppgaven “Vi er ikke dumme, vi er fattige!”

Dette var kun korte utdrag fra en veldig rik oppgave. Kanskje blir det en bloggpost til!

Jeg hadde nevnt feltbloggen hennes tidligere, se Fieldblogging from Nicaragua og Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Aleksandra Bartoszko har bidratt på flere måter her på antropologi.info, blant annet med en serie om antropologi og kunst og med et intervju om presentasjonsformen Pecha Kucha.

Bilde: desmoheart78, flickr

(Lenker oppdatert 23.9.2020) Etter over en uke med "askenyheter" etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd på Island er det på tide med litt askeantropologi. Mens asken forstyrret hverdagen vår bare et par dager, må folk i andre deler av verden leve…

Read more