Avatar er tidenes største kinosuksess. Hvorfor? Fordi den ikke utfordrer den imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse – ideen om den hvite manns fortreffelighet, skriver antropolog Thorgeir Kolshus i kronikken “Avatars imperialisme” i Dagbladet.
På den ene siden rører filmen ved tidsånden preget av klima- og finanskrise. Hva sivilisasjonskritikk angår, skriver Kolshus, byr Avatar på “litt av en buffé”:
Na’vi-folket, som er forbundet med alt levende gjennom den animistiske kvinnelige livgiver Eywa, hjemsøkes av profittbesatte næringsinteresser under militær beskyttelse. En forskergruppe gjør et velment forsøk på å forstå na’viene og deres verden gjennom å inkarneres i na’vi-kropper (de har av ubegripelige årsaker kommet fram til at na’viene har behov for å lære engelsk), men blir til sist avfeid av direktøren, som føler pusten fra investorene i nakken: kvartalsrapporten står for døra. Så bryter ragnarokk ut, imponerende visuelt realisert, med forskerne og filmens helt Jake Sully på de gode na’vienes side.
Men kritikken av imperialismen er bare tilsynelatende filmens røde tråd:
En parallell kan trekkes til drapet på kaptein Cook på Hawaii i 1779. I den mest grundige historiske gjennomgangen av hendelsen, argumenterer amerikaneren Marshall Sahlins for at Cook ble tatt for å være guden Lono, som kom tilbake på galt tidspunkt etter den rituelle kalenderen og derfor måtte drepes for å gjenopprette orden i kosmos.
Dette fikk den srilankiske antropologen Gananath Obeyesekere til å påpeke at Sahlins’ analyse er symptomatisk for den vestlige verdens selvforståelse: Cook kunne ikke bare være en helt vanlig tulling som havnet i bråk på grunn av egne feil og misforståelser; han måtte i hawaiianernes øyne være noe viktig, noe annet, underforstått slik alle hvitinger av «de andre» anses som ekstraordinære.
Dette er også «Avatar»s grunntone. Helten Jake Sully lærer seg raskt alt det na’viene kan. Selv bevegelsesmønsteret na’vier har brukt et liv på å tilegne seg, har han etter kort tids kledelig klønethet inne. Han temmer den farligste flygeøglen, før han til slutt inntar sin (les: vår) rettmessige plass som kulturhelt og naturlig leder.
For oss som publikum er det innlysende at Jake Sully, hvitingen i blå kropp, måtte bli en forskjell som gjør en forskjell. Han kunne ikke bare fortsette å være en uvitende snublefot, latterliggjort av alle. Vi vet jo at vi kan beherske de verdenene og tilegne oss den kunnskapen vi ønsker – bare vi vil. Så selv om Sully til slutt «goes native» og blir blå, er det hans hvite privilegier som gjør ham stor.
Hans konklusjon:
(N)år «Avatar» blir en gedigen kassasuksess, skyldes det ikke bare at den sammenfaller med en forgjengelig, om enn kraftfull, stemningsbølge. Det er også fordi den ikke utfordrer den langt mer permanente imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse – ideen om at hvitinger alltid må utgjøre en forskjell.
Kronikken er ikke på nett.
Siri Gaski kommenterer på twitter: Kan æ tegne hjerta rundt kronikken til Thorgeir Kolshus sjøl om Dagbladet tilhøre kafeen? Fine fornuftige forklaringa på “Avatar”!
Som Kolshus skriver er filmen blitt diskutert av mange antropologer. Antropolog Mary Walker drøfter samme spørsmål som Kolshus i innlegget Why do so many people in so many countries love Avatar? Movie as Rorschach test. Hun siterer hun bl.a. Andrew Leonard som skriver:
Avatar is “all things to all people,” with everyone from neo-cons applauding its “deeply conservative, pro American message” to left-wing professors commenting that “the jungle pantheism that now pervades the psychoactive counterculture has gone thoroughly mainstream.”
OPPDATERING: NY TID OM AVATAR Ny Tid hyller filmen og skriver at “filmen har vist seg å inspirere undertrykte over hele verden. Både samer, irakere og regnskogsforkjempere er enige om at Avatar er en motivasjonsfaktor i kampen mot overmakter og undertrykkere.” Bladet snakker bl.a. med den samiske regissøren Nils Gaup som er begeistret over filmen. Han fikk assosiasjoner til nenet-folket i Russland da han så filmen: “Mektige olje- og gasselskaper prøver å fordrive dem fra sine områder fordi de vil ha tilgang på naturressursene deres”, sier han.
Samiske Mikkel Berg-Nordlie fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) med urfolk og etniske minoriteter som spesialfelt har sett Avatar to ganger. Han mener at samene kan kjenne seg igjen i Navi’ene: “For samer som er bevisst sin egen historie, så rører Avatar ved en nerve. Også vi har opplevd diskriminering og påtvungne inngrep i naturen som har vært til vår ulempe.” Han har inntrykk av at mange samer liker Avatar. “Alle jeg har snakket med, synes den er oppløftende: Urfolket vinner, det skjer ikke så ofte i virkeligheten. Så dét er inspirerende.”
Denne saken er ikke på nett heller.
OPPDATERING 2: Blogger “Alphahonan” som studerer kulturantropoogi i Sverige har skrevet to interessante kommentarer: Om “Avatar” och vår värld… og Om vår vackra värld. Hun skriver blant annet at mange ungdommer verden over som har sett filmen er blitt deprimert:
Många har blivit väldigt tagna av denna vackra fantasivärld och då filmen är nästan 3 timmar och visas i 3D så blir känslan av att verkligen gå in i denna värld ganska verklig. Många har visst haft svårt att tackla att de faktiskt inte kan leva i den vackra världen och tycker att vår egen värld är grå och tråkig.
Men hun er ingen tilhenger av denne tankegangen:
Jag har kommit fram till att det här gör mig ganska irriterad, det känns så idiotiskt att tänka så. Det måste va så här; de personer som har fått såna här känslor efter denna film måste vara personer som inte har rest speciellt mycket i vår egen värld. För vår värld ÄR minst lika vacker som den som skildras i Pandora.
Flere antropologiske bidrag:
Debatt om Avatar på Savage Minds (45 kommentarer!)
Debatt på Open Anthropology Cooperative
Nicolas Baumard: Na’vi Cognition and Culture
David Price: Hollywood’s Human Terrain Avatars
Linksamling på Primate Diaries.
