Få dager etter lanseringen, er boka allerede utsolgt – boka som bygger på en masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og som handler om en terroraksjon i den lille byen Beslan i Nord-Ossetia der 186 barn og 147 voksne mistet livet.
– Egentlig bestemte jeg meg med én gang. Jeg ville finne ut hva som skjedde etterpå i et samfunn rammet av en sånn tragedie, forteller Erika Fatland i et intervju med Morgenbladet. At boken med tittelen Englebyen
Historier fra Beslan skulle bli brennende aktuell, hadde hun aldri forestilt seg.
Men slik er det ofte i antropologien.
“I disse dager er denne boka en viktig påminnelse om arrene etter terror, om den sorgen som knapt kan leges”, skriver Andreas Wiese i sin anmeldelse i Dagbladet.
Antropologen har “skrevet en fortelling som gjør oss klokere på mennesker og samfunn”.
Det er sju år siden at en gruppe terrorister detonerte en bombe i skolen. Til Morgenbladet sier Fatland:
– Man snakker så fort om at «livet må gå videre, det må gå videre», men det jeg i alle fall har lært av Beslan, er at man ikke skal undervurdere hvor lang tid det tar å gå igjennom en sorgprosess. Tre år er ikke lang tid for en som har mistet et barn. Det siste besøket gjorde jeg i 2010. Om det gikk bedre? Folk svarte nei, mange sa alt bare var enda verre og at de først nå forsto at de hadde mistet barna sine for alltid.
Samholdet rett etter terrorangrepet gikk fort over til mistenksomhet. Man begynte å lete etter syndebukker, bebreide politi og myndigheter, og å søke svar som man aldri fikk. Noe lignende kan man også observere i Norge etter 22/7, påpeker Fatland i en kronikk i Dagbladet og et innlegg på bloggen forlagsliv.no.
Myndighetens rolle er sentral, utdyper hun i masteroppgaven som kan lastes ned gratis på DUO (Universitetsbibliotekets digitale arkiv):
De rammede krever tydelige svar, de vil vite i detalj hva som hendte og hvorfor ting gikk galt. De etterlatte i Beslan krevde dessuten at hendelsen skulle få reelle konsekvenser i form av straffeforfølgelse av de skyldige på alle nivåer. Det at ingen av disse ønskene ble innfridd, gjorde at det for mange ble umulig å legge hendelsen bak seg. Så lenge de statlige organene og rettsapparatet ikke fungerer tilfredsstillende, er det altså ikke tilstrekkelig å fokusere utelukkende på krisepsykologi og psykososial rehabilitering.
Hun legger til:
Studiet av Beslan tre år etter terroraksjonen viser først og fremst at det tar tid for individer og et lokalsamfunn å finne tilbake til hverdagen. Tre år er ikke lang tid i en slik sammenheng. Både i psykologien og i antropologien trenger vi mer kunnskap om hvordan en traumatisk hendelse påvirker mennesker og lokalsamfunn over et langtidsperspektiv. Hvordan vil innbyggerne i Beslan være påvirket av tragedien fem år etter? Og ti år etter?
Fatland skriver også at hun gjennomførte feltarbeid under svært vanskelige kår. Det var vanskelig å få i stand, og hun ble møtt med mange begrensninger underveis:
Likevel, og det er denne oppgaven et bevis på, lar det seg gjøre å utføre antropologisk forskning under slike vanskelige forhold. Gjennom langvarig feltarbeid, sin faglige og tematiske åpenhet og nedenfra og opp-perspektiv, er antropologien nettopp egnet til studier av slike komplekse og vanskelige menneskelige situasjoner.
SE OGSÅ:
“How can I contribute to a better world?” Anthropologists on the Oslo terror attacks – an update
Slik bør Oslo-terroren endre forskningen
Hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon
Why we need more disaster anthropology
The anthropology of children, war and violence
Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”
