search expand

Heller mer kunst enn flere bøker!

Hva kan vi gjøre mot fundamentalismen i aviser, på blogger og ellers i verden? Heller mer kunst enn flere bøker, sa Thomas Hylland Eriksen på et symposium i Kunstakademiet i Oslo om “kosmokultur”:

– Det viktigste den palestinske intellektuelle Edward Said gjorde var å stifte et ungdomsorkester med jøder og arabere. Musikerne hadde mer felles enn det som skilte dem. Å danne dette orkesteret var viktigere enn å skrive 100 bøker. Bøker blir nemlig bare lest av de som er enige på forhånd.

– Kunnskapen er jo der. Likevel kommer ikke debatten framover. Informasjonen kommer bare fram til dem som søker etter den. Jeg tror ikke lenger på folkeopplysning. Folk gidder ikke å høre på det.

– Litteratur, kunst, musikk kommuniserer på en annen måte. Jeg har mest tro på det som skjer utenfor den venstre hjernehalvdelen.

Vi fikk høre flere eksempler på kunstens makt. Billedkunstner Henrik Placht har bygd opp International Academy of Fine Arts Ramallah (IAAR) – Palestinas første kunstakademi i Ramallah på Vestbredden. Kunst er viktig for nasjonsbyggingen i en nasjon som Palestina, sa han. Og nå skal han også gi seg i kast med å opprette et palestinsk nasjonalmuseum for samtidskunst.

Inger Lise Eid fortalte om samarbeidet mellom Kunsthøyskolen og National Ballet of Zimbabwe. I motsetning til tradisjonell bistandsarbeid er det på kunstfeltet virkelig snakk om gjensidighet.

>> les hele oppsummeringen min

SE OGSÅ:

Globalisert folkemusikk: Folkemusikk er internasjonal. Musikere fra ulike land samarbeider

Spiller inn singel med kvensk pop

Inkluderende HipHop: Gjennom amerikansk breakdance og hip og hop møttes ungdom fra ulike nasjonaliteter

Schlager-EM: Kulturell revansch för länder i Europas utkant

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

Å skape et verdenssenter for minoritetskultur

Fra anarkisme til mainstream? Antropolog studerte kulturhuset Hausmania i Oslo

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

Hva kan vi gjøre mot fundamentalismen i aviser, på blogger og ellers i verden? Heller mer kunst enn flere bøker, sa Thomas Hylland Eriksen på et symposium i Kunstakademiet i Oslo om "kosmokultur":

- Det viktigste den palestinske intellektuelle Edward Said…

Read more

"Normalitet" og "Trygghet" – Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Innledingskapitlene av “Trygghet” og “Normalitet” – de to første bøkene av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge ligger nå på nett. Bøkene er redigert av Thomas Hylland Eriksen.

Selv om bøkene handler om minoritetsspørsmål, dreier seg ikke alle artikler om innvandrere. “Vårt fokus er”, skriver han, “at det ikke kan tas for gitt at de relevante avgrensningene går mellom «innvandrere» og «etnisk norske»”.

Som antropologen skriver er også nordmenn ofte i en minoritetssituasjon:

Dersom somaliere er en minoritet, hvorfor ikke nordtrøndere? Dersom rettroende sunnimuslimer er en religiøs minoritet, hvorfor ikke rettroende pinsevenner? Og hvis det er riktig at svarte blir diskriminert på arbeidsmarkedet (noe som beviselig forekommer), går det ikke an å si at jobbsøkere over femti også blir diskriminert?

>> les mer om boka Normalitet inkl innledningen (link oppdatert)

Om boka Trygghet skriver han i forordet:

Hvis temaet er trygghet, som i denne boken, vil det vise seg at det finnes både innvandrere og etnisk norske som kan føle seg trygge og utrygge på omtrent de samme måtene. Ofte kan kategorier som alder, klasse og kjønn forklare vel så mye som etnisk bakgrunn.

>> mer om boka Trygghet inkl innledningen (link oppdatert)

>> Knut Olav Åmås’ artikkel i Aftenposten om de to bøkene

SE OGSÅ:

– Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv.

Advarer mot trygghetsfundamentalismen. En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet

Innledingskapitlene av "Trygghet" og "Normalitet" - de to første bøkene av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge ligger nå på nett. Bøkene er redigert av Thomas Hylland Eriksen.

Selv om bøkene handler om minoritetsspørsmål, dreier seg ikke…

Read more

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”

Verden blir mer og mer global, mainstream-media mer og mer provinsiell. Og hvis det en sjelden gang blir vist reportasjer fra andre kontinenter, så med et perspektiv som har røtter i kolonitida: “Tante, er det slik at Statoil siviliserer Afrika?”, var reaksjonen av Anne Hege Simonsens 12årige nevø etter å ha sett en av Tomm Kristiansens reportasjer fra Nigeria på NRK. I en kronikk i Dagbladet krever antropologen “en ny Afrika-journalistikk” der den all-vitende europeiske journalisten erstattes med flere lokale stemmer:

Den offisielle norske Afrika-historien er snill og god og består av velmenende misjonærer og hjelpearbeidere. Problemet med godheten er at den gjør Afrika til et stumt kontinent, der norske aktører – som Statoil – er gode hjelpere. Godhetens politiske konsensus blir liggende som et ullteppe fordi alle, til og med Siv Jensen, kan enes om at Afrika trenger hjelp, fra krig og nød, sykdom og død, korrupte regimer og røverbander. Men vi diskuterer ikke hvorfor det er slik eller hvilke aktører som gjør hva.

(…)

Uten innblikk i dynamiske prosesser reduserer vi det afrikanske kontinentet til et speil der vi først og fremst ser oss selv. Resultatet er at ungene våre vokser opp og tror at Statoil siviliserer Afrika.

(…)

VI TRENGER EN NY Afrika-journalistikk. (…) Korrespondenter må snakke med folk og la oss få høre hva de svarer, ikke bare hvordan de blir tolket. Avisene må slutte å sende journalister i hælene på kronprinsparet eller veldedige organisasjoner. Det er på tide at journalister og organisasjonene deres begynner å bedrive kildekritikk også på utenriksfeltet. I Afrika-journalistikken består kildenettet stort sett av vestlig middelklasse i bistands- og diplomatmiljøene, til nød afrikansk overklasse i de samme sirklene. Flere journalister må sette seg inn i den politiske, sosiale og kulturelle kompleksiteten i Nigeria, Angola og Zimbabwe. Og hvorfor ikke samarbeide med afrikanske journalister?

>> les hele kronikken “Farvel, «Far Afrika»”

SE OGSÅ:

Media skaper enkle bilder av «de andre» (Om boka «Å se verden fra et annet sted» av Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, Dagsavisen, 23.4.04)

Innvandrere: På sportsider er de norske, i krimsakene er de utlendinger (Om boka “Av utenlandsk opprinnelse – nye nordmenn i avisspaltene” av Merete Lindstad og Øyvind Fjeldstad)

Media må utfordre våre synspunkter (Om Regjeringens dialogkonferanse om bedre integrering – medias rolle)

Verden blir mer og mer global, mainstream-media mer og mer provinsiell. Og hvis det en sjelden gang blir vist reportasjer fra andre kontinenter, så med et perspektiv som har røtter i kolonitida: "Tante, er det slik at Statoil siviliserer Afrika?",…

Read more

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Mohammad Usman Rana og Iffit Z. Qureshi kritiserer mediedekningen etter at tre unge norsk-pakistanske søstre er blitt drept av sin egen bror. “Dagen etter begynte diverse konspirasjonsteorier om æresdrap å ta form”, skriver Mohammad Usman Rana:

Et konedrap i en norsk-pakistansk familie gir raskt grobunn for eksotiserende og mystifiserende karakteristikker som “æresdrap”, mens konedrap i en helnorsk familie marginaliseres og avgrenses til såkalte “familietragedier” og “sjalusidrap”.

Denne diskrimineringen, dobbeltmoralen og systematiske forskjellsbehandlingen ble utmerket godt illustrert i norske medier senest i 2005, da tre etnisk norske kvinner ble brutalt drept fordi de ønsket å forlate sine menn. Ved disse anledningene glimret kulturforklaringer og begreper som æresdrap med sitt fravær, selv om disse drapene i større eller mindre utstrekning hadde relasjon til ære, om ikke gjennom synonymer som “sjalusi” og “selvrespekt”.

Mediene og andre aktive aktører i integreringsdebatten er nødt til å være seg bevisst denne problemstillingen, fordi de med en slik adferd er skyldige i å gi det norske folk en skjev og stigmatiserende fremstilling.

>> les hele saken i Aftenposten

Iffit Z. Qureshi kritiserer også at journalistene overser at også etnisk norske menn mishandler og dreper fordi de føler seg krenket. Politikerne tilpasser seg journalistenes forenklede forståelsesrammer. De er dermed med på å forsterke fordommene, sier hun. Hun er overrasket over hvor lite kunnskap norske journalister har om innvandrere, leser vi.

>> les hele saken i Dagsavisen (oppdatert link)

Men har dette noe med manglende kunnskap å gjøre? Jeg tror heller Magnus Marsdal gir oss en bedre forklaring. Majoriteten misbruker drapene for å presentere seg selv som overlegen:

Er det ikkje litt herleg, folkens, med desse muslimane som oppfører seg så middelaldersk? Slik at heilnorske Pølse-Hanssen kan ta dei fatt i beste sendetid, rista dei skikkeleg og innprenta for n-te gang at HER I NOREG er det faktisk ikkje lov med kvinnedrap! TV 2s Holmgang handla denne veka om dette. Oddvars oppspel: «Kan vi forlange at innvandrere tilpasser seg norsk kultur, og hvor langt kan vi gå?»

(…)

Kvar er Oddvar Stenstrøms harmdirrande peikefinger når norske kvinner blir kvelte, skotne og øksa i hel av sine norske ektemenn? Når vi no krev at imamane skal gå mot kvinneundertrykking i kvar ei fredagsbønn, kvifor krev vi ikkje det same av seremonimeister for det norske fredagsritualet, Fredrik Skavlan? Om regjeringa ikkje blir like hard mot valden i norsk mannskultur som mot valden i den pakistanske, ligg det ikkje då eit drag av sjølvgod rasisme over andletet til Bjarne Håkon Hanssen?

>> les Magnus Marsdals kommentar i Dagsavisen (oppdatert link)

I sammenheng med drapene fikk debattene om aldersgrense for ekteskap med utlendinger ny fart. Astrid Meland har skrevet en fin oppsummering og Per Aage Pleym Christensen forklarer med overbevisende eksempler hvorfor Danmark ikke er et eksempel til efterfølgelse når det gjelder bekjempelse av tvangsekteskap. Antropologen Long Litt Woon foreslår økt satsing på utdanning:

Utdanning for både jenter og gutter med innvandrerbakgrunn er viktig for å fremme integrering. Jeg foreslår at ressursene heller brukes direkte til å stimulere til økt utdanning blant disse ungdommene. Hvis tiltakene er vellykkede, får vi i tillegg en utsettelse av ekteskap som bivirkning.

Dessuten burde en se til England:

I Storbritannia tas temaet om tvangsekteskap opp på skolen når elevene har Shakespeares “Romeo og Julie” på pensumet. I Norge kan kanskje Kristin Lavransdatter være en god innfallsport til tematikken?

Som kjent måtte Kristin trosser både faren og konvensjonene for å få sin Erlend.

>> les hele innlegget i Aftenposten “Kristin Lavransdatter på urdu”

SE OGSÅ:

Unni Wikan: For tidlig for å snakke om æresdrap

Fra æresdrap til familietragedie: «Æresdrapsalarmen» i norske redaksjoner

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Vår tause aksept av drap: Kan de norske “familietragediene” skyldes at enkelte menn ikke takler den raske likestillingen? Det er på tide vi ser på oss selv (Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten, 23.12.05)

Berit Thorbjørnsrud: Fokus på æresdrap er blåst ut av proporsjoner (Dagsavisen, 13.6.05)

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Nyhetsoversikt over trippeldrapet på VG og NRK

Mohammad Usman Rana og Iffit Z. Qureshi kritiserer mediedekningen etter at tre unge norsk-pakistanske søstre er blitt drept av sin egen bror. "Dagen etter begynte diverse konspirasjonsteorier om æresdrap å ta form", skriver Mohammad Usman Rana:

Et konedrap i en norsk-pakistansk…

Read more

Unni Wikan: For tidlig for å snakke om æresdrap

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd (“Hva er galt med den norske kulturen?”) når en norsk mann tar livet av kona, ungene og seg selv. “Neste dag står det bare en liten sak i avisen”, innrømmer Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng selvkritisk.

Etter Trippeldrapet på Kalbakken (Oslo) der en 30 år gammel mann “av pakistansk opprinnelse” er siktet for “forsettelig drap på sine tre yngre søstre”, begynte med engang en debatt om æresdrap og integrering. Til Klassekampen sier antropolog Unni Wikan at det er for tidlig å snakke om æresdrap og at det sannsynligvis ikke er en ny Fadime-sak.

En mer interessant vinkling på saken er Unni Wikans kronikk i Aftenposten Når bror dreper søster. Hun framhever at kronikken ikke skal kobles til trippeldrapet men at det likevel kan “være på sin plass å søke å forklare fenomenet søstermord – som er uvanlig i Norden, men relativt utbredt i enkelte andre samfunn og grupper”. Med “vanlig” menes her, skriver hun, at “søstermord ikke får folk til å lee mer på øyelokket enn konedrap og kjærestedrap gjør i Norge”.:

Søstermord er ikke en “sak” mellom to personer: En søster og en bror. Det handler ikke om et søskenforhold, men om en brors plikt til å forvalte familiens ære på vegne av et kollektiv; han er tildelt rollen, enten han vil eller ikke. Det er en byrde som legges på gutten fra første stund. (…) Når søstermord, heller enn konemord, er den vanligste form for familiedrap i land som Pakistan, Jordan og blant israelske arabere, kan dette “normalforklares”. Drapet har sin logikk. Brødre er også ofre for et regime, et samfunnsregime, som pålegger dem en voldsutøverrolle, om nødvendig, for å sikre familiens ære.

Wikan håper derfor på opprør innad i miljøet:

Den ukultur – for å låne et begrep fra Noman Mubashir som han tydelig og klart fremmet i NRKs “Standpunkt” nylig – som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kastesystemet representerer, må bekjempes. Frigjøring gjelder også guttene.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Som sagt er mye uklart og drapsmannen har hatt psykiske problemer og den drapssiktede burde egentlig vært tvangsinnlagt ifølge advokaten. Den drapssiktedes lillebror oppsøkte to ganger brorens fastlege for å få ham innlagt. “Hadde vi fått hjelp, hadde ikke dette skjedd”, mener han.

Vår “inkluderingsminister” uttalte seg i kjent (Frp-) stil:

“Det er et problem for oss at deler av det pakistanske miljø i Norge på ingen måte tar innover seg at de bor i et vestlig demokrati med klare verdier. Blant annet at man oppfører seg som folk i forhold til ungene sine, og det å utøve vold i familiene”.

Han har åpenbart ikke fått med seg at de fleste drap innenfor familien begås av vestlige menn med et gammeldags æresbegrep og at dessuten norske menn er på voldstoppen i Europa

OPPDATERING (5.10.06):

>> Tonje Brustuen: Æresdrap og hjelpeapparatets symbolfunksjon

I et intervju med Aftenposten sier Unni Wikan at unge menn ofte blir mer konservative enn sine fedre. Kvinnene utvikler seg helst i motsatt retning. Da blir det konflikter. Unni Wikan er kjent med at de tre søstrene fra Kalbakken ønsket et mer moderne liv enn hva storebroren ville godkjenne, ifølge Aftenposten >> les hele saken

OPPDATERING 9.10.06:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

SE OGSÅ:

Nyhetsoversikt over trippeldrapet på VG og NRK

Fra æresdrap til familietragedie: «Æresdrapsalarmen» i norske redaksjoner

Unni Wikan: Æreskodeksen utgjør det største hinderet for integrering

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Vår tause aksept av drap: Kan de norske “familietragediene” skyldes at enkelte menn ikke takler den raske likestillingen? Det er på tide vi ser på oss selv (Per Kristian Bjørkeng, Aftenposten, 23.12.05)

Berit Thorbjørnsrud: Fokus på æresdrap er blåst ut av proporsjoner (Dagsavisen, 13.6.05)

(utkast, i arbeid) Det er en kjent sak at voldssaker blant minoriteter får en helt annen omtale enn voldssaker blant majoriteten. En spør ikke antropologer om råd ("Hva er galt med den norske kulturen?") når en norsk mann tar livet…

Read more