search expand

Forsker på hiv-smittedes levekår i Danmark

Hiv og AIDS er fortsatt de mest tabuiserte sykdommene. Holdningene overfor hiv og AIDS har ikke endret seg de siste årene, mener Anders Dahl som sammen med Mie Carstensen holder på med en undersøkelse om de danske hiv-smittedes levekår og livskvalitet, skriver Politiken.

Dahl sier:

Behandlingen af hiv er i dag så god, at det at være hiv-smittet på mange måder kan sammenlignes med at leve med en hvilken som helst anden kronisk sygdom. Men forskellen er, at sidder du til et middagsselskab, kan du godt sige, at du har sukkersyge. Men siger du, at du er hiv-smittet, vil det første, folk tænker – i hvert fald hvis de ikke kender nogen med hiv – være: Gud, har han drukket af mit glas? Eller: Mon han var på toilettet lige før mig?.

Fordommene overfor hiv-smittede henger ifølge DAhl sammen med at sykdommen forbindes med stigmatiserte grupper som homoseksuelle og narkomaner.

>> les hele saken i Politiken (link oppdatert)

Anders Dahl har skrevet et paper om aids-opplysningskampagner og nye metoder i antropologisk sexforskning. Han argumenterer for at en antropologisk tilgangsmåte kan være nyttig i bekjempelsen av AIDS. Den helsefaglige tilnærmingen overser at mennesker ikke alltid handler rasjonalt – noe som betyr at opplysningskampanjer om sikker sex ikke strekker til.

>> les: Masser af grunde til usikker sex!- en undersøgelse af gode forklaringer. Av Anders Dahl

SE OGSÅ:

Film skal forebygge HIV i Tanzania

“There’s no AIDS here because men and women are equal”

Hiv og AIDS er fortsatt de mest tabuiserte sykdommene. Holdningene overfor hiv og AIDS har ikke endret seg de siste årene, mener Anders Dahl som sammen med Mie Carstensen holder på med en undersøkelse om de danske hiv-smittedes levekår og…

Read more

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida “fem stolta massajer som aldrig ens tidigare varit utanför sitt lands gränser”. De skal “dansa, sjunga och hoppa”. massai

Å vise fram massaierne midt blant dyrene skaper et bilde av afrikanere som noe primitivt, mener kritikerne: “Tankene går tilbake til kolonitida der svarte ble vist fram på omreisende circus og museer, sier Ywonne Ruwaidam fra Centrum Mot Rasism (CMR).

Magnus Nilsson fra ledelsen i Kolmårdens djurpark avviser kritikken:

Jag är helt enkelt chockad över att Kolmårdens Djurpark anklagas för rasism! Skulle vi, som Nordens största djurpark, ägna oss åt rasism år 2006? Det är en helt osannolik anklagelse.
(…)
[Masaierna] jobbar som safariguider hemma i Kenya och som nu agerar guider i Kolmårdens Djurpark. Det handlar alltså om ett allt mer utvecklat samarbete mellan safariföretaget i Kenya och Kolmårdens Djurpark och har inte den minsta antyda till rasism att göra.

Også massaierne forsvarer arrangementet. Daniel Parmaari Leuka sier:

Vi vill bygga en brygga mellan Kenya och Sverige och skapa en kontakt genom riktiga möten. Vi kom inte för att bli exploaterade som vildar i en djurpark.

Debatten minner om debatten om Muhammed-karikarturene. Forsvarerne av både karikaturene og dansende afrikanere i dyrehager tar ikke historien og maktforholdene i betraktning. Å utstille “eksotiske andre” har en lang tradisjon. Her i Norge kjenner vi Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo. Slike åpent rassistiske menneskeutstillinger skulle demonstrere Vestens overlegenhet (“De var «ville» og «usiviliserte». Vi var hvite, «dannede» og «siviliserte»”). Slike holdninger fins fortsatt den dag i dag og de er en grunn til at afrikanere sliter med å få jobb.

Ritva Jansson, en av medarrangørene avslørte (sannsynligvis utilsiktet) rasisme i et intervju med Dagens Nyheter, da hun sammenlignet massaierne med barn. Om massaierne sier hun:

De tycker det är fantastiskt spännande. Många av dem har inte varit utanför Masai Mara förut, de har inte sett havet förut, de har inte sett andra djur och inga moderna saker överhuvudtaget. Jag visade dem diskmaskinen igår, de kunde inte förstå att en sådan kunde tvätta disken. Det är helt underbart, man ser saker på ett helt nytt sätt. Det är som att ha barn med sig, som aldrig varit ute förut.

(ikke på nett, kilde)

Yvonne Ruwaida, ordförande för Centrum mot rasism, skriver:

Problemet är inte de fem artisterna. Problemet är sammanhanget med dessa artister i en djurpark och hur de beskrivs. När projektledaren beskriver deras arbete som att de “dansar, sjunger och hoppar” och att de “är som att ha barn med sig” är tonfallet nedlåtande.

Teologistudent Marta Axner har skrevet en god kommentar. Hun mener at debatten “sätter lite fingret på varför det är så svårt att diskutera rasism och etnicitet som diskrimineringsgrund i Sverige”:

Vi tänker oss att rasism är en medveten uttalad åsikt, att en rasist är en person som på ett medvetet och rationellt plan håller sig med åsikten att människor av andra raser (eller hudfärg) är mindre värda en vita. Och visst är det så. Men jag tror tyvärr inte att det är så enkelt. Jag tror att omedvetna tankar, uppfattningar och idéer som handlar om etnicitet och hudfärg finns med i vårt samhälle, på liknande sätt som kön fungerar.

(…)Då är steg ett att börja se och förstå hur de här idéerna finns och fortplantas även om ingen (eller få) skulle hävda dem medvetet offentligt.

Dansande massajer på Kolmårdens djurpark – hur kompetenta än dessa är som djurvårdare och/eller artister – är inte en isolerad händelse, utan måste förstås i en kontext och en historia. Hundratals år av kolonialism och rasism, av uppfattningar av svarta människor som lägre stående, som “de andra”, som nästan närmare djur än människor, århundraden av att svarta och färgade människor har dödats, tvingats slavarbeta och på andra sätt utnyttjas av vita – det spelar roll.

Det gör att det aldrig är samma sak när vita människor från nordländer gör samma sak, att det bara går att vända på begreppen. Om svenska folkdansare skulle uppträda i en afrikansk djurpark med älgar i (vilket i sig verkar väldigt osannolikt att en sådan existerar) har en helt annan position i historien, ekonomiskt och maktmässigt att det långt ifrån är samma sak.

Tora Breitholt setter saken i sammenheng med nykoloniale kriger verden over:

Människor som lever i periferin tycks fortfarande ses som exotiska, avhumaniserade väsen som mest hör djurriket till. Inte bättre förstånd än ett barn, men oberäkneliga, opålitliga och känslokalla. Det går förstås hand i hand med upptrappningen av de nykoloniala krigen världen över. På 1800-talet sades det att den vite mannen hade ansvar att civilisera vildarna. Idag kallar man det demokratisering, men i praktiken är det samma sak. Och hur skulle man kunna bomba människor om de vore som oss? Om de också kände sorg och smärta? Om de också planerade sina liv och sina samhällen, om de också önskade sina barn en lycklig framtid?

Arrangementet er “följdriktigt i det samhällsklimat vi nu befinner oss i”, mener også Ali Esbati.

Utilsikted rasisme er et tema som antropolog Marianne Gullestad er opptatt av. Se blant annet Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

SE OGSÅ:

I Tyskland: Dyrehage stiller ut afrikanere

Next month it will be 100 years since Congolese pygmy named Ota Bengawas put on display in the monkey house at New York’s Bronx Zoo (Savage Minds, 6.8.06) / på norsk Ota Benga – mannen i buret: «Afrikansk pygme, Ota Benga. På utstilling hver ettermiddag hele september» Sverre Bjørstad Graff, nesteklikk.no

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Kurt Jonassohn, On A Neglected Aspect Of Western Racism: From the beginning of the 1870s to the end of the 1930s – the exposition of so-called exotic peoples in zoological gardens attracted a huge public

Anthropological Days at the Olympic Games: An homage to imperialism, the exhibit of conquered peoples was designed to show how America would bring progress to savage peoples

In Detroit and London: More African Villages in the Zoo

Geldof’s Live8 and Western myths about Africa

Wikipedia om “Human Zoos”

dyrepark

For ett år siden utløste en afrikansk landsby i dyrehagen i Augsburg (Tyskland) en debatt om rasisme og kolonialisme. En lignende debatt har blusset opp i Sverige: I Kolmårdens djurpark opptrer for tida "fem stolta massajer som aldrig ens…

Read more

– Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer

(Lenker oppdatert 13.2.2025) I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien “minoritetsungdom” i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene? Fokus på innvandrere som gruppe med bestemte egenskaper tilslører ekskluderingsmekanismer i det norske samfunn, hevder hun:

Mitt poeng – er at fokus på innvandrergruppen som en særlig kategori blinder oss i forståelsen av hva som kjennetegner samfunnet i dag. Eller sagt på en annen måte – denne innrammingen som blinker ut nordmenn med annen hudfarge, og definerer dem som problemet – sier noe vesentlig om dagens norske samfunn. Denne fortolkningsrammen som tematiserer kulturforskjeller, og inkluderer religion i dette, tilslører mange av de makt- og ekskluderingsmekanismer som vedlikeholder minoritets- og majoritetsstatus.

Vi trenger mer forskning på synlige og mindre synlige betingelse som gjør det f.eks. vanskeligere for ungdom i Norge enn andre land å ha en handlingsstrategi der de kombinerer foreldreverdier med majoritetskultur, når dette viser seg å være en vellykket integreringsstrategi.

Kan dette ha noe å gjøre med måten vi forstår forskjell og likhet på?

Vi trenger mer forskning på hvordan kjønn, klasse og hudfarge virker sammen og fører til diskriminerende praksiser. Dette innebærer å løse opp kategorien minoritetsungdom i mer spesifikke sosiale posisjoner, hvor en også ser fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene. Samtidig trenger vi flere kritiske blikk på majoritetens maktgrep og fortolkningsrammer som dominerer i politikk og media og blant eliten – slik Marianne Gullestad har vært talskvinne for.

>> les hele kronikken

SE OGSÅ:

Studer majoriteten for å forstå minoriteten!

– Vi må snakke om meningsproduksjon istedenfor om integrasjon

Marianne Gullestad on norske verdier, islam og hverdagsrasismen

Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning

Hvem er en innvandrer?

Thomas Hylland Eriksen: So what kinds of people exist – really? (newsletter nr 13)

(Lenker oppdatert 13.2.2025) I en kronikk på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien "minoritetsungdom" i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets-…

Read more

Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg – Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning “å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv”, skriver Dagens Nyheter:

När disciplinerna tog form på 1800-talet delade de samtidigt världen mellan sig. Sociologin ägnades “moderna”, det vill säga europeiska, samhällen. Antropologin skulle däremot inriktas på “primitiva”, “förmoderna” samhällen. Sociologin handlade om oss, antropologin om de andra.
(…)
Internationalisering nämns gärna som ett luftigt ideal i universitetsvärlden. Mer sällan talar man om den skeva globala fördelningen av kunskapsresurser. Trots att en majoritet av världens universitetsstudenter numera återfinns i den så kallade tredje världen sätter universiteten i Europa och Nordamerika dagordningen.

Et godt eksempel på ulike perspektiver av forskere i “Vesten” og i “Afrika” er reaksjonene på Wisers arbeid med temanummert “Johannesburg – den undflyende metropolen” i tidskriftet Public Culture (3/04). Redaktørene Sarah Nuttall og Achille Mbembe ble kritisert av amerikanske forskere på grunn av deres uvanlige perspektiv:

Amerikanska forskare tyckte att de hade ägnat för lite uppmärksamhet åt slummen. Underförstått: Afrikanska städer blir endast intressanta om de skildras som katastrofområden. Här återvänder, på det försåtligaste vis, tudelningen mellan moderniteten och de andra.

Utan att för ett ögonblick förneka de extrema klasskillnaderna i Johannesburg ville emellertid Nuttall och Mbembe göra upp med tendensen att “beskriva Afrika som ett objekt vid sidan om världen, eller som ett misslyckat eller ofullgånget exempel på någonting annat”.

I stället ville de förstå hur Johannesburgs blänkande finanskvarter och rangliga kåkstäder tillsammans bildar en urban mosaik, jämförbar med städer i São Paulo eller Bombay, men med sina egna historiska och sinnliga kvaliteter. Och där njutning är en lika giltig kategori som lidande.

Alltså undersöker Nuttall hur den nya “svarta” ungdomskulturen i Johannesburg medlar mellan minnet av påtvingad marginalisering och konsumtionssamhällets överflöd av identifikationsobjekt. Gamla bilder av Steve Biko hamnar på märkeskläder. Reklamen lånar stildrag från apartheids 70-tal för att ironisera över dem.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

WISERs nettside derimot er ikke mye å skryte av. Fordi den er lagt med amatør-programmet Microsoft Frontpage, er den ubrukelig for oss som ikke bruker nettleseren Internet Explorer.

Fra/om redaktørene av temanummeret Johannesburg fins bl.a. dette på nettet:

Sarah Nuttall and Cheryl Ann Michael: Re-imagining South African Cultural Studies (pdf)

Intervju med Achille Mbembe om boka “On the Postcolony”

SE OGSÅ:

Sosiologiens blendende hvithet

– Antropologer er etnosentriske

Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. For hvorfor fins det to disipliner som antropologi og sosiologi ved siden av hverandre? Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg - Wits Institute for Social and Economic Research har som målsetning "å gjenoppfinne…

Read more

Sosiologiens blendende hvithet

Sosiolog Ida Hjelde etterlyser i en fersk masteroppgave globale perspektiver innen sosiologien, melder nettstedet Kilden. Ved hjelp av postkolonial og feministisk teori har hun synliggjort sosiologiens blendende hvithet:

– Jeg mener at god sosiologi konsekvent må operere med en global referanseramme for analyse. Dette er en forutsetning for å kunne se når, og i hvilken grad, globale relasjoner er relevant for å forstå et lokalt fenomen. Det er et paradoks når viktige internasjonale handelsavtaler som WTO og GATS ikke kommer inn i analysen av det norske samfunnet og at global ulikhet ikke blir behandlet i et masterkurs om ulikhet.

På samme måte som kjønn ble kjempet fram som et sentralt perspektiv i sosiologien må de globale maktrelasjonene som vestlige samfunn er en del av bli en naturlig del av sosiologien!

Hjelde har studert sosiologi både ved Det amerikanske universitet i Kairo og Universitet i Oslo. Der oppdaget hun dramatiske forskjeller:

– Det postkoloniale perspektivet var en selvfølge på universitet i Egypt, mens jeg med min norske utdanning knapt visste hva det var, sier Hjelde. Med postkolonial teori mener hun teorier som ser på maktforholdet mellom tideligere kolonier og kolonimakter, og hvordan maktforholdet videreføres og legitimeres selv kolonitida er over.

Ubehaget og undringen over forskjellene fikk henne til å skrive denne oppgaven. Hun har brukt empiriske eksempler fra to kurs ved Universitetet i Oslo, Sosiologiens klassikere på bachelornivå og Ulikhet: Klasse, kjønn og etnisitet på masternivå. Hjelde mener sosiologien konstruerer et syn på det moderne som er ensbetydende med vestlige samfunn og at vestlige samfunn kan forstås bare ut fra seg selv, utenfor et globalt rammeverk.

Som positivt eksempel trekker hun fram May-Len Skilbrei, Marianne Tveit og Anette Brunovskis studie av nigerianske prostituerte, leser vi:

De har studert de konkrete erfaringene og reiserutene til de nigerianske prostituerte. På grunn av stengte grenser må disse kvinnene betale i dyre dommer for å komme til Europa, og ender dermed i et avhengighetsforhold til bakmenn som de skylder penger.

– De tar utgangspunkt i konkrete erfaringer og setter dem inn i en global kontekst, og da blir virkelighetsbeskrivelsen helt annerledes enn hvis hun hadde tatt utgangspunkt i prostitusjon som et ordensproblem, sier Hjelde.

>> les hele saken på Kilden

>> last ned hele oppgaven

Det ville være interessant å undersøke eurosentrismen i antropologien. Kan Hjeldes funn overføres til vårt fag? På et seminar sa Ida Hjelde at det ikke går an å snakke om at vi lever i et postindustrielt samfunn når industrien lever i beste velgående – i lavkostland. Dette er påstander som også sirkulerer innenfor antropologien. Thorgeir Kolsrud avslørte eurosentrisme i antropologiens bruk av begrepet modernitet. >> les “Modernitet” ødelegger antropologien

SE OGSÅ:

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Sosiolog Ida Hjelde etterlyser i en fersk masteroppgave globale perspektiver innen sosiologien, melder nettstedet Kilden. Ved hjelp av postkolonial og feministisk teori har hun synliggjort sosiologiens blendende hvithet:

- Jeg mener at god sosiologi konsekvent må operere med en global referanseramme…

Read more