search expand

Runar Døving: Menn blir undertrykt, kvinnekampen har gått for langt

Debatten raser i avisspaltene, rundt kjøkken- og pubbord etter Runar Døvings kronikk Mannskamp for likestilling. Antropologen mener at kvinnekampen har gått for langt og at det nå er menn som blir undertrykt. Kvinner har det stort sett bedre enn menn:

I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller. Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene.

Statistikkene er klare: Kvinner er lykkeligere, flinkere og har mer og bedre kontakt med seg selv og sine foreldre. Aldri har flere kvinner og færre menn fått barn. Kvinner har bedre helse, de har det bedre på skolen og har et tryggere liv. Likevel klarer de det ufattelige retoriske kunstgrepet å fremstå som undertrykt.

Ved å fremstille seg selv som den undertrykte, som ofre, kan man legitimere en politikk i sin favør. Menn er blitt seksualiserte monstre, som samfunnet har rett til å sanksjonere, mens kvinner er blitt det naturlige mennesket. Vi må berømme kvinnekampens arbeid, men nok har vært nok lenge.

>> les hele kronikken i Aftenposten

24 timer etter publiseringen av kronikken i Aftenposten har den fått mer enn 300 kommentarer. Dagbladet fulgte opp med et intervju med Døving (over 200 kommentarer innen kort tid der også).

En lignende overfokusering på kvinner (spesielt som kjempende ofre) ser vi på universitetene. De nye masterstudentene i antropologi på Blindern fikk høre ved semesterstart: “Ikke studer muslimske kvinner”. Det fins mer enn nok forskning fra før! Men nesten ingen forskning om muslimske menn. En av de første oppgavene ble nylig innlevert av religionsviter Elise Skarsaune.

I oppgaven siterer hun en av få mannlige ansatte på et sosialkontor (det norske arbeidslivet er jo ekstremt kjønnsdelt) som sier:

“Jeg opplever at innvandrermenn setter pris på å snakke med en mann. Ofte opplever de at alle representanter de møter fra det offentlige Norge er kvinner, og at disse er opptatt av å snakke med konene deres og ikke med dem. De blir oversett. Ingen spør dem hva de tenker og hva de vil. I “Likestillingslandet” Norge er det ingen som er interessert i å høre hva de har å komme med. Ingen som er opptatt av deres verdighet. Dette gjør noe med dem.”

>> “Kvinner, alkohol og muslimske menn” – oppsummering av oppgaven

>> Intervju med Elise Skarsaune

Også antropolog Unni Wikan har kommet med lignende kritikk i et intervju

– Vi er klare over at vi må arbeide for å sikre kvinners rettigheter, mens menns situasjon er blitt viet lite oppmerksomhet utover det at de er overgripere eller undertrykkere

Bedre innsikt i mennenes situasjon kunne ha avverget mange voldelige konflikter, mener hun. >> les hele intervjuet med Unni Wikan om innvandrermenn, ære og verdighet

tiqui.blogg.no har Elisabeth Vik (også antropolog forresten) samlet en del kommentarer til Døvings kronikk, blant annet Den omvendte likestillingskampen på Iskwew.com der Lisa Gariepy plukker fra hverandre Døvings argumenter og har fått over 80 kommentarer.

Runar Døving har også tidligere vært opptatt av temaet. For litt over to år siden skrev han kronikken Kvinner kuer mannen med klesvasken.

SE OGSÅ:

Er den muslimske mannen også undertrykt?

Feminisering av hjemmet: Menn jages ut

Masteroppgave om “moderne menn i kvinneyrker”

Runar Døving ønsker død over matpakka

Runar Døving om Muhammed-karikaturene: Er vi blitt så frigjorte at det ikke er noe vi støtes av?

Runar Døving: «Når kristne kvinner snakker om sex»

Runar Døving om nordmenn på ferie: – Alle normer snus på hodet

Debatten raser i avisspaltene, rundt kjøkken- og pubbord etter Runar Døvings kronikk Mannskamp for likestilling. Antropologen mener at kvinnekampen har gått for langt og at det nå er menn som blir undertrykt. Kvinner har det stort sett bedre enn menn:

I…

Read more

Doktorgrad: Interessen for de lokale religionene vedvarer i Kina

Sosialantropolog Koen Wellens har nylig avlagt doktorgrad om religiøs oppblomstring blant en etnisk minoritet (Premi-samfunnet) i Sørøst-Kina ved grensen til Tibet, melder forskning.no. Han forteller at folk flest kombinerer lokale religiøse praksiser med buddhismen. – Eksistensen av flere religioner side om side fører ikke nødvendigvis til store konflikter, sier han.

>> les hele saken på forskning.no

I disse tider med data og internett virker denne opplysingen i pressemeldingen litt anakronistisk:

Så langt beholdningen rekker kan avhandlingen fåes ved henvendelse til Institutt for kulturstudier og orientalske språk

SE OGSÅ:

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

– Moderne arbeidsliv er preget av new age

For mer forskning på “det esoteriske”

Sosialantropolog Koen Wellens har nylig avlagt doktorgrad om religiøs oppblomstring blant en etnisk minoritet (Premi-samfunnet) i Sørøst-Kina ved grensen til Tibet, melder forskning.no. Han forteller at folk flest kombinerer lokale religiøse praksiser med buddhismen. - Eksistensen av flere religioner side…

Read more

More poetry

Today I’ve had a quick look at two extremes of the French slam phenomenon. First, I went to an atelier slam in a local activity centre ( Centre d’animation) close to where I lived until August. For two hours every Tuesday, MC Tsunami, the orchestrator of various slam soirées and host of the website planteteslam.com, leads a workshop for youth in Eastern Paris. (However, as he told me, and as I could observe myself, most of those coming have strictly speaking passed the age of youth).
[teaserbreak]
The workshop so rewarding for a novice to poetry that the anthropologist felt a bit torn between participation and observation, but concluded that she wasn’t completely up for playing with la langue de Molière et al. yet. However, I did learn some important features of poetry concerning alliterations (repetition of particular syllables or consonants – a frequent means in French poetry as the articulation is based a lot more on syllables than e.g. English and Norwegain…) and phases (particular phrases or segments of phrases). (Right now I listen to Grand Corps Malade’s at-least-300000-copies-selling album Midi 20, where I just heard him describe himself as just “amongst loads of others, a simple seeker of phases”). I’ll return to syllables, alliterations, phases and the rest of the poetic universe when I get more into it…

Amongst other subjects they discussed and practiced, there was of course also a discussion on slam is and is not (it’s to share and to appear in front of others… – interestingly, the battle aspect which defines slam poetry in the USA, where also the word originates from, has much less importance here in France).

Then over to the other extreme end of the slam phenomenon (which indeed has taken off during the two months I’ve been away): After the atelier at the community centre, I hurried up Boulevard Voltaire (still 11th Arrondissement) to the concert venue Le Bataclan to try to get a ticket to Grand Corps Malade’s show (not slam, since a show doesn’t imply exchange…, as they all say, including GCM himself). Even though Le Bataclan houses a few thousand, and GCM is on stage for 9 evenings between 3rd and 14th October, I could not get a ticket, not even on the street, which has worked well before. The queue for entering was winding far down the pavement and it comprised men in suit and tie (perhaps they hadn’t had time to change after work?) and women in party dresses and hair full of hairspray, to grandparents and children going with their family. With the price ranging from 29 to 39€, it wasn’t surprising that the audience looked a bit different from the slam soirées I’ve been hanging around at. And it looked even more different from the extremely varied audience at the monthly sessions GCM himself hosts at a local cultural centre – centre culturel – in his native banlieue Saint Denis. (For those interested, GCM can be seen in the background to the right on this photo).

As it was sold out today, I’ll not have the chance to see GCM when I’m here this time. Tomorrow, I’ll be at La Guinguette Pirate for another round in the qualification for the slam championship taking place in December. (On Saturday, I was at the qualification round at La Milonga, in the banlieue Fontenay-sous-Bois (94)). On Thursday, I can choose between the weekly slam soirée at Café de Paris (not sufficiently à la mode for having their own website…) and a live show (thus not slam! ☺ ) called “The slam was better before”, apparently with some of the old guys in the game, just around the corner from metro Belleville. (Anyway, I’ve already missed out on a couple of the slam related events popping up all over eastern Paris at the moment: …I was thinking of making a list, but as I quickly looked through all the flyers I’ve got hold of, I realise that I don’t bother…).

Today I’ve had a quick look at two extremes of the French slam phenomenon. First, I went to an atelier slam in a local activity centre ( Centre d’animation) close to where I lived until August. For two hours every…

Read more

Theatre: “In our full conscience and honesty”

Sunday I went to see a poetry performance at a theatre: AC! En nos âmes et consciences (“In our full conscience/honesty”) – Since the audience don’t participate and perform their own texts, it’s not slam, as the two poet performers explicitly told us yesterday. The distinction between slam sessions (democratic and interactive) and poetry shows is important and stressed by many artists. However, many of the recent newspaper articles on slam don’t seem to get this distinction for some reason. –
[teaserbreak]
Except from this important point, a lot of the show reminded of slamming: the personal – not intimate, but somehow authentic…–expressions, texts about politics, love, the importance of sharing the spoken word and particularly the enthusiastic and somehow anarchic vibe. I find a strong element of popular resistance in the slam sessions; there is an urge to express oneself, to create a space, to fight back… I don’t know exactly how to describe it in words yet. We discussed yesterday if the play was optimistic, and we concluded I think that it wasn’t (the political situation at the moment is not really optimistic…), but it is however full of willpower and joie de vivre.

A couple of weeks ago I saw theatre play in Norway, at the fringe theatre Black Box: God hates Scandinavia by the group Sons of Norway (English on myspace here). The two plays have nothing in common, except that they were written and preformed by two young people: two young men in Paris, two young women in Oslo (despite the masculine ring of the group name), and that both echoed important aspects of the socio-political atmosphere in the two countries. I had a hard time yesterday trying to explain how two whores in hell discussing various grotesque ways to die could be a metaphor of the feeling one sometimes can get in the petroleum bubble that is my native country. I did not succeed in my explanation; perhaps it’s a question of sentiments not easily verbalised. The same is of course the case with the anarchic and enthusiastic sentiments one can be part of at the better of the slam soirées: I’ll have a hard time putting this atmosphere into words on a piece of paper.

Sunday I went to see a poetry performance at a theatre: AC! En nos âmes et consciences (“In our full conscience/honesty”) – Since the audience don’t participate and perform their own texts, it’s not slam, as the two poet performers…

Read more

Månedens antropolog: Christina Kloster om antropologi og menneskerettigheter

Allerede før hun hadde levert hovedfagsoppgaven “Versions of Islam: Muslim Heterogeneity among Javanese Students” har Christina Kloster fått jobben som prosjektkoordinator på Indonesia-programmet ved Senter for menneskerettigheter ved UiO. Norsk antropologisk forening har kåret henne som månedens antropolog oktober 2006.

Hun skriver:

Krysningen antropologi og menneskerettigheter i min jobb er mine øyne både viktig og nyttig, og i programmets tilstedeværelse på juridisk fakultet mener jeg det er vesentlig å bevare de antropologiske brillene på. (…) Kulturell kompetanse ved internasjonalt menneskerettighetsarbeid er etter min mening essensielt. Geografisk og tematisk nisjekunnskap og antropologiske grunnperspektiver kan tilføre andre fagmiljøer mye, ikke minst de juridiske disiplinene, som i utgangspunktet kanskje ikke er mest kjent for å anerkjenne alternative måter å resonnere juridisk på.

>> les hele saken på antropologi.org

Sammen med Rolf Wermundsen har Christina Kloster skrevet en sak i Verdensmagasinet X om bombeeksplosjonene på Bali Makten sitter i geværet. Hun blir dessuten omtalt i teksten A gentle voice on human rights i Jakarta Post 3.12.05.

SE OGSÅ:

Antropolog Ingvild Solvang jobber med flyktninger i Indonesia: – Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”

Do anthropologists have anything relevant to say about human rights?

Rett og multikulturalisme: Når rettsoppfatninger krysser grenser – Intervju med retssantropolog Anne Hellum

Allerede før hun hadde levert hovedfagsoppgaven "Versions of Islam: Muslim Heterogeneity among Javanese Students" har Christina Kloster fått jobben som prosjektkoordinator på Indonesia-programmet ved Senter for menneskerettigheter ved UiO. Norsk antropologisk forening har kåret henne som månedens antropolog oktober 2006.

Hun…

Read more