search expand

Summer socialising

Parc Floral, during the weekly weekend jazz concert.

One of my first blog posts in the autumn was on Le Square and the after-school socialisation among children and parents. Then came the grey and cold winter and street-life almost disappeared. Since then, I’ve returned several times to the seasonal changes and how social and communicative Parisians become as the temperature rises. Now summer is head on. The heat wave is said to reach its peak today, with 34-35 degrees in Paris. I’m staying at home during the day, trying to get on with at least one of the several blog posts that have been simmering in the back of my heads – and bothering my conscience – for a long time. Many of the neighbours across the courtyard have already left for holidays. The rest have their windows wide open like I have, and let various sounds mix between the houses. From my desk, I see the elderly lady get more visits from caretakers than usual, as the French authorities want to avoid the disaster from three years back when 15000 people, mostly elderly, died as a result of the extreme heat wave hitting Europe. Yesterday, some West African women – dressed in even more elegant dresses than usual, so I guess they had some kind of party or celebration – discussed and argued for hours somewhere in the yard. (Someone from a nearby window, who obviously understood their language, called one of them a sarkozyst on one occasion (apparently a summer hit invective – I also heard it in the park a few days ago)).
[teaserbreak]
I like it when all windows in the city are open and you can hear the clattering of plates at your neighbours’ dinner table or perhaps they’re arguing a little, or listen to which football teams the apartment building is cheering for in front of their telly. (I remember when I lived in Athens some years ago, during football matches in the Greek series, we could hear who cheered for the archrival Olympiakos (half of the building) and who were on the right side with Panathinaikos (as my flatmates)). The theme of this text, is exactly emotions like that: The slightly different sensations, emotions, atmospheres and everyday routines that slowly have become part of a (long-time) fieldworkers experiences to such an extent that that they can be difficult to pinpoint and describe. But they’ll be even harder to remember when I get home and quickly get absorbed by my Oslo way of life with own, and different state of mind. Before I know it, Paris will appear as a parallel and distinctly separate universe, and I’ve many reasons to try to struggle against this mental amnesia. One of them I’ll return to in a post soon (hopefully), titled I and politics (part three of My blog, my project and I).

As I’ve written some posts ago, in the day the blistering hot boulevard is almost empty. However, in the evenings it fills up, as people gather at the terraces in front of the bistros and cafés. I’ve been hanging around there for a couple of nights, with some people playing chess for hours and hours until closing time (I don’t play though, as socialising, fieldworking and speaking two foreign languages keep my mind sufficiently occupied). When taking a break from the game, they would play some guitar, sing some variété, believe it or not – including some Edith Piaf imitation (a musical genre the banlieusard in the company knew almost as little about as I, but which a tramp who had put his chair next to us enjoyed immensely) –, or discuss the etymological roots of words with each other or neighbouring tables, and once in a while one at the table was even making few half-hearted chatting-up attempts of passing girls.

(The tramp in fact, got a free drink with us at closing time, as someone included him when we asked if the house wouldn’t give us all a drink in return for our consumption. Apropos levels of alcohol consumption; generally, people seem to drink less here than in Norway when they go out – but I think they go more out – and I’ve got the impression that its usually one in the company who’s drinking quite a lot more than the others. – In Norway, isn’t it often the case that if one (man) is drinking quickly, then the rest of his mates will do the same? – It was in fact about time that I wrote something on alcohol here, and if I haven’t mentioned cannabis yet, I should soon, as both intoxicants are very widely used. The French also consume more antidepressants than others, but that is – probably – a different matter. Or perhaps not, this is after all the country of Baudelaire’s Spleen et Idéal as well as his Paradis Artificiel…).

Almost everywhere in Paris there is a good mix between flats, cafés and local shops, and people often go out in their neighbourhood. (One of the few exceptions to this mix is in the 13e Arrondissement, along the river – that is also the only place I’ve felt unsafe when cycling home at night, as there are very few pedestrians in the streets after the offices close and the employees go home). And in their neighbourhood, or in other public places, I notice to my delight that Parisians speak with strangers and meet new people… It would’ve been interesting to make a survey on where people in Norway and France have met their friends (and partners, as I’ve already mentioned public attempts at picking up strangers seems quite acceptable here. Many years ago I actually read a survey on how many had found their future partners on the metro in respectively Oslo and in Paris. I don’t remember the numbers, but the two cities were of course wide apart). When I ask a group of friends here where they’ve met, I rarely hear “work”, “studies” or “school”, as I think the overwhelming answer would have been in Oslo, instead they say bars or even on the street – or through friends, which is of course also the case chez nous.

As all the interaction in public spaces here continues to amaze me, I was surprised to hear a girl complain about how little she thought the French used the streets. She compared France to a non-European country where she had just spent some months, and like with so much else here in France, she said that the situation for creative street-life also was getting worse under the present government – with all the “securitarian” policing. I’ve got – yet – another example of that, which perhaps I’ll post on another occasion…

Parc Floral, during the weekly weekend jazz concert.

One of my first blog posts in the autumn was on Le Square and the after-school socialisation among children and parents. Then came the grey and cold winter and street-life almost disappeared. Since…

Read more

Verbesserte Version des Ethnologie-Forums

Das Ethnologie-Forum auf antropologi.info ist erfreulicherweise in letzter Zeit eifrig genutzt worden. Nun habe ich eine neue Version mit Spam-Schutz installiert. Dieser Spam-Schutz betrifft nicht-registrierte Forum-Nutzer, die nun mit einer Rechen-Aufgabe herausgefordert werden (z.B. 45+18), bevor sie einen Beitrag veroeffentlichen koennen. Solche Anti-Spam-Massnahmen sind inzwischen gang und gaebe im Netz, da Spammer saemtliche Foren, Blogs und Gaestebuecher mit ihrer Werbung fuer Viagra u.a. zumuellen.

Dank des Spam-Schutzes funktioniert nun wieder die Email-Funktion: Wenn Du Deine Email-Adresse angegeben hast, koennen Dir andere Forum-Nutzer via Kontaktformular eine Mail schicken.

Registrierte Nutzen koennen einander PMs (persoenliche Mitteilungen) innerhalb des Forums versenden.

>> zum Forum

Das Ethnologie-Forum auf antropologi.info ist erfreulicherweise in letzter Zeit eifrig genutzt worden. Nun habe ich eine neue Version mit Spam-Schutz installiert. Dieser Spam-Schutz betrifft nicht-registrierte Forum-Nutzer, die nun mit einer Rechen-Aufgabe herausgefordert werden (z.B. 45+18), bevor sie einen…

Read more

Zidane’s Kopfstoss: Helfen ethnologische Erklärungen weiter?

Warum hat Zidane Materazzi im Finale der Fussball-WM mit einem Kopfstoss zu Boden gebracht? Warum hat er ihn nicht geboxt, getreten oder geschlagen? Ethnologe Thomas Hauschild macht sich ein paar Gedanken ueber – in seiner Ansicht – “eine der emblematischsten und faszinierendsten Szenen der jüngsten Kulturgeschichte”. Fast alle Konfliktlinien, die die Gegenwart prägen, so der Ethnologe euphorisch, lassen sich dort studieren.

Solche Worte lassen erstmal aufhorchen: Sind nun wieder Ethnologen dabei, zu kulturalisieren, Handlungen ueberzuinterpretieren? Doch die Ausgangsfrage ist durchaus legitim, und wir alle – oder viele unter uns – werden uns wohl ueber Zidanes Kopfstoss gewundert haben. Fuer Mittelmeerethnologen, so Hauschild, ist dieser Kopfstoss gar nicht ueberraschend. Im “mediterranen Ehrbegriff” spielen naemlich Kopfstoesse (und Hornsymbolik) eine zentrale Rolle. Doch den Kopfstoss allein mit dem Konzept der Ehre zu erklaeren greift zu kurz. Genauso wichtig, so Hauschild weiter, ist es, den Klassenbegriff mit in die Analyse einzubringen.

Der Ethnologe schreibt:

Die zum Ziegengehörn gereckten Finger signalisieren, daß das Gegenüber sich benimmt wie ein Ziegenbock – die mächtigeren Böcke lassen nach der Begattung auch jüngere Männchen an ihre Weibchen heran. Ein Klatscher der linken Hand gegen den rechten Oberarm, manchmal verbunden mit nach hinten gebogenen Fingern aber signalisiert den Widder. Sein Kopfstoß ist bei Hirten zu Recht gefürchtet und trifft jeden, den er zu nah bei seinen Weibchen sieht.
(…)
Zidane verpaßte also dem Italiener einen Widderstoß: Zidanes Kopfstoß wandelt die klassischen Themen der Ehrsymbolik virtuos in ein internationales Fußballdrama um.

(..)

Er hat vielleicht gehandelt wie ein algerischer Hirte, aber er hing dabei nicht am langen Faden der Tradition, sondern er hat als moderner selbstbewußter Aufsteiger gehandelt, der am Endpunkt seiner Karriere Zeichen setzt. Die Zeichen gelten nicht islamischen Moralaposteln, sondern in paradoxer Weise auch einem Teil jener Kinder, derentwegen er sich nun wieder so schämen muß.

Es sind die Kinder aus den Banlieues. Es sind also nicht die auf ihre Ehre bedachten Kinder der algerischen Hirten, um die es geht. (…) La Castellane, der von Migranten und ihren Nachfahren bevölkerte Vorort von Marseille, aus dem Zidane stammt, ist der primäre räumliche Bezugspunkt seines Aktes im Olympiastadion, nicht Algerien allein oder der Mittelmeerraum an sich.

[Zidane hat] allen Franzosen und der Welt gezeigt, daß man sich als “beur” nicht alles gefallen lassen muß, daß man sich wehren kann.

>> weiter in der Faz

SIEHE AUCH:

Hauschild: “Wir müssen begreifen, was es heißt, als Muslim im Westen zu leben”

Warum hat Zidane Materazzi im Finale der Fussball-WM mit einem Kopfstoss zu Boden gebracht? Warum hat er ihn nicht geboxt, getreten oder geschlagen? Ethnologe Thomas Hauschild macht sich ein paar Gedanken ueber - in seiner Ansicht - "eine…

Read more

(aktualisiert) Mit in Kongo dabei: Noch eine Bundeswehr-Ethnologin

“Für den Einsatz hat die blonde Frau mit dem Pferdeschwanz erstmals ihre Zivilkleidung mit einer Uniform getauscht”, lesen wir im FuldaInfo ueber Bundeswehr-Ethnologin Barbara Muck. Sie ist “seit der Verlegung der ersten deutschen Soldaten in den Kongo mit dabei”, um “den Soldaten vor Ort die völlig andere Umgebung nahe zu bringen und kulturellen Missverständnissen vorzubeugen”: Nur nicht zu stark Händeschütteln, Vorsicht mit Hierarchien, sagt sie.

Und dann lesen wir dies:

Den Bundeswehrsoldaten versucht die Ethnologin, deren Spezialgebiet der Sudan ist, zu verdeutlichen, dass in der afrikanischen Tradition sich die Menschen gern mit starken Führungspersönlichkeiten identifizierten. Entsprechend hart fallen dann die “Wahlkämpfe” aus, wenn verfeindete Lager aufeinandertreffen. In dieser Gemengelage hängt vieles davon ab, dass die Kongolesen die Eufor-Truppe als neutral wahrnehmen.

So ist die Ethnologin viel in Uniform auf den Straßen unterwegs und geht auf die Menschen zu. “Musik, Fußball und Kirche”, so ihre Einschätzung, bestimmen das alltägliche Leben. Deshalb wurde für die Informationstour der Eufor-Soldaten schon ein Jingle produziert, der die Einsätze auf der Straße begleitet. Und “ganz im Kleinen” nimmt Mück einfach mal einen Ball mit, wenn sie eine Schule besucht.

>> weiter bei FuldaIfo

Komischerweise konnte ich keine Infos ueber die Ethnologin im Netz finden. Ist der Name falsch geschrieben?

Sie ist nicht die einzige Ethnologin, die mit der Bundeswehr kooperiert. Vor sechs Wochenkuerzlich hatten wir hier die Ueberschrift Deutsche Ethnologin hilft der Bundeswehr (handelte um Anna-Maria Brandstetter)

UPDATE: Der Name scheint faktisch falsch geschrieben zu sein. Bei riemer-o-rama hats sogar ein Bild von jener Barbara Mück. Eine kurze Google-Suche ergab, dass von der Truppen-Ethnologin ein interessanter Text ueber ethnologische Deutschlandforschung im Netz ist.

"Für den Einsatz hat die blonde Frau mit dem Pferdeschwanz erstmals ihre Zivilkleidung mit einer Uniform getauscht", lesen wir im FuldaInfo ueber Bundeswehr-Ethnologin Barbara Muck. Sie ist "seit der Verlegung der ersten deutschen Soldaten in den Kongo mit dabei", um…

Read more

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med “de underjordiske”. Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift skriver hun at Haugafolket er en integrert del av dagligliv på stølen og at vellykket stølsdrift er avhengig av samarbeid med dem.

Haugafolket kan både gi represalier og belønning etter som hvordan menneskene oppfører seg:

En iskald regnværsdag var jeg i fjøset med en budeie og barna hennes. Samtalen dreiet inn på en spesielt lite velstelt gård og folkene der. «Det var velstand der før. Men haugafolket tok tilbake kyra fra bestemoren. Siden har det vært dårlig stelt der. Barna hennes har heller ikke fått til noe særlig», fortalte hun.

Noe uhyggelig opplevde en budeie som røsket opp einerkrattet fordi det var plagsomt mange hoggorm der. Men det angret hun på, forteller hun til antropologen:

Det gikk ikke lang tid før det skjedde mange merkelige ting. Kyra var plaget med jurbetennelse og brønnen gikk tom. Den brønnen er gammel og har aldri gått tom verken før eller siden. Det ble et merkelig hull i drikkekaret (til kyra), som om noen hadde boret der. Men det er vel ingen mennesker som kommer her og borrer hull? Ingen kan vel ha glede eller nytte av det? Vi var plaget med mange problemer den sommeren. Jeg tenkte det kunne være på grunn av einerne jeg hadde fjernet. Antagelig har haugafolket inngangspartiet sitt der. Ikke rart det er mange langtrøll her. Jeg la på plass einerkrattet. Det hjalp! Resten av sommeren gikk uten problemer!

Mange ritualer utføres oppe på stølene. Noen utfører ritualene for å vedlikeholde tradisjoner. Andre budeier derimot sier de får en ubehagelig følelse hvis de, av en eller annen grunn, ikke får utført dem. Antropologen skriver:

Før bufardagen (dagene hvor folk og fe flytter opp på stølen) er det flere av informantene mine som varsler haugafolket om at «folk og fe er i anmarsj». Noen drar opp til stølen på forhånd og sier høyt hvilken dag de kommer, andre banker på døra før de låser seg inn, tramper litt i gulvet eller skramler med inventaret. Dermed er de underjordiske varslet og kan komme seg unna samtidig som menneskene blir mer beskyttet fra de magiske kreftene. I løpet av sommeren er det fremdeles ikke uvanlig å være påpasselig med å ikke slå ut varmt vann (der de ikke har innlagt vann) eller varm myse (der de yster) på bakken fordi haugafolket kan brenne seg og dermed hevne seg på dyr og folk.

Det finnes flere historier om stølsbygninger som er flyttet på grunn av uregjerlige haugafolk:

På en av stølene jeg besøkte, fortalte budeia meg at haugafolket var så plagsomme at «det gikk ikke an å være der for vanlige folk». Bestefaren hennes rev den gamle stølsbua og bygde en ny høyere opp i terrenget, der den ligger i dag.

Det fins flere synlige bevis på haugafolkets tilstedeværelse i menneskenes liv på stølene:

På gamle ostetåger og kinner, som flere budeier benytter i dag, er det risset et kors i bunnen. Det ble gjort for over hundre år siden for å holde de underjordiske unna matproduksjonen. Korset på ostetågene ble ikke laget for moro. Haugafolket var fryktet som empirien om omplasserte stølsbuer også viser.

I artikkelen forteller antropologen mange historier om uforklarlige hendelser som er forårsaket av haugafolk. Noen budeier og bønder avskriver haugafolket som gammel overtro. Men poenget er at mange ikke stiller spørsmålstegn ved om at haugafolket eksisterer eller ikke.

Anne-Katrine Brun Norbye skriver:

En dag snakket dyrlegen om hvor lett det er å miste ting. Budeia fortalte da at skinnjakken til mannen hennes og en hammer plutselig forsvant for noen år siden. «Ja, de er aktive her. Men du har vel funnet de igjen?», svarte dyrlegen. «Jada. De lå i fjøsgangen året etter», ler budeia. Dyrlegen nikket, takket for rømmen og fortalte hvor han skulle videre før han gikk. Denne korte samtalen markerer felles kunnskap om haugafolket. Det var ikke nødvendig å nevne dem.

Antropologen mener at disse fortellingene om haugafolket skaper en følelse av fellesskap – og avstand til de som defineres utenfor.

I det siste har disse fortellingene fått en økonomisk dimensjon:

Flere budeier selger smør, ost og rømme til turister. På Grøtestølen får de besøkende mer enn gjerne høre fortellinger om haugafolket, siste nytt om tranene som holder til der og annet nytt om naturen rundt. Turistene elsker å høre historiene og kjøper (kanskje mer?) ost og rømme fra stølen.

Som Dagbladet skriver, bruker et nyoppstarta meieri haugafolket for å markedsføre osten sin. Meieriet heter Himmelspannet. Navnet stammer fra et sagn:

Sagnet sier at budeiene på stølene klaget over at melka i spannene minket over natta. De mente det var «haugafolket» som forsynte seg av den beste melka og fløten de hadde melket, og at de samlet den i «himmelspannet».

>> les Haugafolket på stølen. Om tro, praksis og sted av Anne-Katrine Brun Norbye (kun for studenter og universitetsansatte!)

Det fins – merkelig nok (eller ikke?) – ikke mye stoff om Haugafolket på nettet. Jeg fant en kort oppgave om haugafolket og noen sagn/fortellinger, for eksempel Hverdagene på Berg og Spellemannshøln. Dessuten fins det faktisk en musikk-teatergruppe med navnet Haugafolk. Interessant: Et leserinnlegg i Hallingdølen om norsk landbrukspolitikk innleder Hemsedalsbonden Bitten Brennhovd med disse ord:

Først i slutten av september ville vi heim, både folk og fe. Fjøs og stølsbu er vasket ned, klar for neste år. Døra låst. Nå er det haugafolket som rår grunnen og passer på at alt går som det skal.

OPPDATERING:

Via debatt.sol.no noen relaterte linker:

Statsbygg ber til ånder
Statsbygg ønsker fred med de underjordiske ånder. Derfor følger statsetaten en eldgammel samisk skikk før de setter spaden i jorda til det nye vitenskapssenteret i Kautokeino (dagbladet, 8.6.06)

Tromsø godkjenner spøkelser i låve
Siden det blir påstått at det bor underjordiske vesener i det gamle fjøset, har Tromsø kommune opphevet sitt rivevedtak (Aftenposten, 8.11.04)

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med "de underjordiske". Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I…

Read more