search expand

“Kompetente kulturnavigatører snarere enn forvirret og rotløs ungdom”

Sosialantropolog Linda Hellevik er ikke helt fornøyd med bildet media skaper om innvandrerjenter. I en kronikk i Bergens Tidende skriver hun:

Mitt inntrykk er at det å leve i en inter-etnisk kontekst gjør at jenter med minoritetsbakgrunn blir ekstra reflektert. De stiller spørsmål vedrørende egne skikker og tradisjoner, men også vertsnasjonens. Jeg opplever dem som kompetente kulturnavigatører, snarere enn forvirret og rotløs ungdom ”mellom to kulturer”.

Det er også et naivt og statisk kultursyn å tro at innvandrerfamilier flytter kulturen sin hit. Ofte er det i brytningen mellom forskjellige kulturer at nye sosiale former oppstår. For jentene handler det fremfor alt om å mestre livet, under andre betingelser, under andre skyer. Etter hvert som de oppdager nye muligheter for seg selv, vil flere begynne å forhandle med familie, eller ta i bruk kreative strategier for å oppnå det de måtte ønske.

>> les hele saken i BT

En må kanskje legge til at det har vært mange mer nyanserte nyhetsoppslag i det siste som f.eks. “Minoritets- jentene tar oftere høy utdanning”. Og jeg tror ikke alle vil være enige med Hellevik når hun påstår at innvandrerjentene har vært “mer usynlige i forskningsøyemed” enn guttene. Det er heller omvendt, se arkivet om kjønn

Linda Hellevik har jobbet i Utekontakten i Bergen og har tidligere skrevet en kronikk om arbeidet sitt

Sosialantropolog Linda Hellevik er ikke helt fornøyd med bildet media skaper om innvandrerjenter. I en kronikk i Bergens Tidende skriver hun:

Mitt inntrykk er at det å leve i en inter-etnisk kontekst gjør at jenter med minoritetsbakgrunn blir ekstra reflektert. De…

Read more

Mindre sex, mer stress, renere vann: Slik forandrer strømmen livet i Zanzibar

I et intervju i Teknisk Ukeblad får vi vite mer om doktorgradsavhandlingen til antropologen Tanja Winther. Hun har studert hvordan elektrisiteten har endret livet på landsbygda i Zanzibar. Det må ha vært fascinerende å studere! Alle deler av hverdagslivet ble påvirket, strømmen utløste en kjedereaksjon av endringsprosesser:

Strømmen har ført til at fjernsynet er blitt et vanlig produkt i de fleste stuer. Mens mennene tidligere var mye ute og møtte hverandre om kveldene, tilbringer de mer tid innendørs hos familien og ser på TV om kvelden. Det fører til at familien får mer tid sammen, noe mange setter pris på. Men familier som har fjernsyn, får ofte besøk av naboer. Det fører til at paret gjerne ikke kommer seg i seng før midnatt. Dermed blir det mindre overskudd og tid til seksuelt samvær.

(…)

Tidligere sto alle dører og vinduer vid åpne, men når beboerne får fjernsyn og andre elektriske artikler frykter de tyver. Når de sitter hjemme og ser på fjernsyn om kvelden ønsker de ikke at folk skal titte inn utenfra, og dermed slår de for vinduene og holder døra lukket. Det fører til høyere temperatur innendørs, noe som igjen fører til behov for aircondition-anlegg. Dermed øker behovet for strøm og private investeringer.

(…)

Det paradoksale Winther fant, er at mange landsbyboere føler de har fått dårligere tid enn i tida før kraftverket. Selv om de får gjort mye mer, får de dårlig samvittighet hvis de ikke er effektive også etter mørkets frembrudd. Tidligere satte døgnet naturlig stopper for mange aktiviteter etter mørkets frembrudd. Nå finnes det ikke lenger noen unnskyldning for å ikke være effektiv.

Men strømmen førte også til bedre tilgang på rent vann og unge jenter får tid til overs til skolegang.

I sitt neste forskningsprosjekt skal Winther ifølge Tekninsk Ukeblad studere hvordan vi i Norge kan redusere forbruket av kraft uten å gå på akkord med velstandsutviklingen.

>> les hele saken

SE OGSÅ:
Disputas: Innføring av elektrisitet i Zanzibar

I et intervju i Teknisk Ukeblad får vi vite mer om doktorgradsavhandlingen til antropologen Tanja Winther. Hun har studert hvordan elektrisiteten har endret livet på landsbygda i Zanzibar. Det må ha vært fascinerende å studere! Alle deler av hverdagslivet…

Read more

“Kulturell overlegenhetsfølelse”: Antropolog forklarer fyllebråket i Hemsedal

Journalister spør antropologer ikke bare når innvandrerungdom lager bråk. Budstikka intervjuer Halvard Vike etter bakgrunnen for fyllebråket i Hemsedal som middelklasseungdommer fra Bærum sto bak.

Vike tror ungdom fra Asker og Bærum har større frihetstrang og mer selvtillit enn mange andre, en “kulturell overlegenhetsfølelse”:

– Dette har med livsstil, penger og løsere foreldrekontroll å gjøre. Jeg tror denne typen oppførsel kan være karakteristisk for den øvre delen av middelklasseungdommen. Mange av disse lærer hjemmefra om viljen til å søke det alternative. Foreldrenes suksess i livet er knyttet til at de ikke gjorde som mamma og pappa sa. Folk som tilhører en kulturell elite i voksen alder, er gjerne de som har vært gjennom utagerende oppførsel i ung alder.

>> les hele saken

SE OGSÅ:

Fyllebråket i Hemsedal: – Den verste helgen noensinne (VG, 2.1.05)

Vil nyansere Blærum-stempelet: Ordføreren mener ungdom fra Bærum i for stor grad blir skåret over en kam (Budstikka, 5.1.06)

Født og oppblåst i Bærum? Da de kom hjem fra Hemsedal, dro vi til Bærum. (Aftenposten, 13.1.06)

Journalister spør antropologer ikke bare når innvandrerungdom lager bråk. Budstikka intervjuer Halvard Vike etter bakgrunnen for fyllebråket i Hemsedal som middelklasseungdommer fra Bærum sto bak.

Vike tror ungdom fra Asker og Bærum har større frihetstrang og mer selvtillit…

Read more

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

I Norge er sæddonasjon lov, men ikke eggdonasjon – til tross for at teknologi og medisin gjør det mulig. Hva er det med moderskapet som gjør eggdonasjon til en mulighet som ikke tas i bruk? Det er spørsmål som antropologen Kristin Hestflått undersøker i doktorgradsprosjektet sitt. Hun har analysert politiske debatter og stortingsdokumenter, intervjuet berørte kvinner og menn samt eksperter på området. – Jeg ville lete flere steder for å finne ut hva som skjer i forhandlinger om foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder, sier hun til Kilden.

– Argumentene mot eggdonasjon handler om biologi: om at de spesielle båndene mellom mor og barn blir utfordret av genetikken. Dernest handler de om tradisjon; at biologisk mor alltid har vært lett å identifisere, mens det har vært mer usikkerhet om biologisk far.

>> les hele saken

SE OGSÅ:
– Vi trenger en debatt om barnets beste. Antropolog Signe Howell om adopsjon

I Norge er sæddonasjon lov, men ikke eggdonasjon – til tross for at teknologi og medisin gjør det mulig. Hva er det med moderskapet som gjør eggdonasjon til en mulighet som ikke tas i bruk? Det er spørsmål som antropologen…

Read more

The Secret of Good Ethnographies – Engaging Anthropology Part III

If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better. This is the main argument of Thomas Hylland Eriksen’s book Engaging Anthropology. A central question raised in the book: How can anthropology become more relevant for the “outside world”? See part I and part II of my review. Here’s the third and last part.

The fact may be that when anthropologists fail to reach the general intellectual public, it is because they have been taught to be more worried about the reactions from the people they eat lunch with than what people outside the university might think. As a result, they sometimes seem to write badly on purpose.

(…)

To my mind, the single most important characteristic of anthropological writings is that it tends to be chiefly analytical. This means that it is more difficult to get into and less easy to remember than narratives. Stories are the stuff of life; analysis is for specialists

(…)

With modest but determined effort, some of this work could have made a difference outside the subject and indeed outside the academy. Provided, of course, this is considered worthwhile.

(my emphasis as I guess this is a crucial point: many anthropologists I know, don’t want to have much publicity around their work)

How can this be done? How to write better? What are the secrets of good ethnographies?

Essential: As a writer, he argues, you have to care for your readers. Readers want stories. And if you tell your stories well, readers accept dwelving into complex issues (see popular books on sociobiology). Don’t hesitate and let you inspire and pick up a technique or two from journalists: short sentences, not too much jargon, the conclusion in the beginning instead in the end. Less analysis, more narrative. Or rather: Weave the analysis into the narrative!

Many of the best writers address their readers as accomplices, as friends or fellow-travellers, or as adversaries to be won over. That was Montaigne‘s method in Essais, and its potential has not been exhausted yet. Arguably, the open-ended storytelling mode would have been appropriate for a discipline like anthropology in its current incarnation, where few final answers are offered and theoretical conclusions tend to be provisional.

Eriksen is convinced, that it’s possible to turn the research findings into compelling narratives without losing their analytical complexity.

That many anthropologists are perfectly capable of writing well, is regularly demonstrated in the pages of a magazine such as Anthropology Today. In fact, many of the publications are so good, so well written and interesting for a general readership, that one can only lament the fact that this magazine (…) is only being distributed to anthropologists.

In chapter 5 and 6 which are the most interesting ones in my opinion, he reviews som ethnographies.

Douglas Holmes (2000): Integral Europe is an analysis of right-wing populists in England and France. He does almost everything right, Eriksen writes. Holmes has actually spun a narrative, a story relating his own process of discovery but:

“If it were to become really successful in terms of influence, however, it would need to be even sharper in its central formulations on the connections between fast-capitalism, multiculturalism and neofascism, it would have to integrate the analytical framework more seamlessly, and most importantly, it would have to tell the story in a more straightforward and engaging way.”

Aihwa Ong (1999): Flexible Citizenship is a multi-sited ethnography on transnationalism and citizenship among Chinese, the spread of Chinese economic interests worldwide – topics that according to Eriksen many people are interested in, but Ong is “bound to lose at least half of the potential readership on the first ten pages” because of the jargon she uses (“the tranational practices and imaginings of the nomadic subject” or “embeddedness in differently configured regimes of power”)

The book Eriksen likes best is Wade Davis (1995): The Serpent and the Rainbow – “one kind of anthropology at its very best”, “a rare example of an anthropology book from recent decades which has enjoyed popular success as well as respectful nods from fellow academics”, he writes:

Through his book, Davis comes across first and foremost as an adventurer and a storyteller, and almost incidentally as an academic. It could make the rest of us think that maybe we have this in ourselves too, but – alas – we never cared to look.

The book is a singe-person narrative where the reader follows the anthropologist on his path of discovery. Because of his literary language and his ability to tell stories, Eriksen writes, the reader is prepared to accept as much contextual complexity as it takes to get at the bottom of voudun (zombies in Haiti, the book’s topic).

A larger quote:

Now, The Serpent and the Rainbow arguably veers towards exoticism, but at the same time, it treats Haitians respectfully and makes it possible for Western readers without much exposure to “other cultures” to understand how and why it can be that Haitians are both different from and similar to ourselves. In this shared, shrinking world of ours, anthropologists have a duty to do what they do best, namely to make credible translations between different life-worlds and world-views, and to show how such translations make embarrassing reading for global elites who see themselves asthe guardians of universal humanism. Rather than regurgitating the relativist views of early twentieth-century anthropology, a contemporary public anthropology can represent a universal humanism which recognizes the significance of difference. By virtue of its experience-near material, anthropologists are in a better position than most to do this crucial job.

(…)

Anthropology can teach humility and empathy, and also the ability to listen, arguably one of the scarcest resources in the rich parts of the world these days. It can even be fun

No doubt, Engaging Anthropology is an important book, a book that had to be written and will trigger neccessary debates. Most of my recent reviews (in Norwegian) contained some remarks on the unreadable style of writing, “postmodern tribal language” etc. But unfortunately it’s not one of Eriksen’s best written books. It’s not well structured, quite repetitive. And I wonder why he hasn’t treated the possible role of the internet for a more relevant public anthropology.

Thomas Hylland Eriksen is going to write more about these issues. He will be guestblogger on Savage Minds, as it just has been announced

UPDATE: Eriksen’s first posts: A drop of complexity and A predicament of sport and What is good anthropological writing?

SEE ALSO:

More and more anthropologists, but they’re absent from public debates – “Engaging Anthropology” (1)

Why anthropology fails to arouse interest among the public – Engaging Anthropology (2)

Chapter 1 of Engaging anthropology: The Case for a Public Presence

If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better. This is the main argument of Thomas Hylland Eriksen's book Engaging Anthropology. A central question raised in the book: How can anthropology become more relevant…

Read more