search expand

Et kræsj-kurs i popularisering

Erik Tunstad , Redaktør i forskning.no, har skrevet en hyllest til Thomas Hylland Eriksen fordi han “snakker et språk selv min sønn ville forstått”. En dag senere skrev Tunstad et kræsj-kurs i popularisering:

Det kanskje aller viktigste: Finn historien. Alle saker, alle forskningsprosjekter, alle litteraturstudier, – alt – har en historie, og kan fortelles! Bruk korte setninger, og unngå fremmedord. (…) Du må oppgi enkelte krav til detalj og perfeksjon, og heller trøste deg med at – i dette tilfellet – er bedre at veldig mange vet litt, enn av ingen forstår veldig mye.

Antropologer er ikke akkurat de flinkeste i å formidle kunnskap og skriver stort sett uleselige bøker. Det er et tema Hylland Eriksen tar opp i den nye boka Engaging Anthropology

>> les hele saken på forskning.no: Et kræsj-kurs i popularisering

OPPDATERING: >> Flere kloke råd: Kunsten å popularisere – kræsjkurs II

Erik Tunstad , Redaktør i forskning.no, har skrevet en hyllest til Thomas Hylland Eriksen fordi han "snakker et språk selv min sønn ville forstått". En dag senere skrev Tunstad et kræsj-kurs i popularisering:

Det kanskje aller viktigste: Finn historien. Alle saker,…

Read more

Why anthropology fails to arouse interest among the public – Engaging Anthropology (2)

As anthropology has grown, its perceived wider relevance has diminished. Why is this so? In his second chapter in the book Engaging Anthropology, Norwegian anthropologist Thomas Hylland Eriksen gives us several possible explanations. On the one hand, there are external factors f.ex. recent university reforms, inspired by neoliberalist marked theories:

Universities are being turned into factories. Academics have, as a consequence, lost much of the time they could formerly devote to engagement in greater society. (…) The ongoing formalisation of the recognition of skills through never-ending evaluations of research, auditing and other forms of “professionalisation” threatens to take the creativity out of academic life, and also contributes to isolating it further from society. (…) Students are no longer encouraged to be intellectuals, but to specialize and become professionals.

But the main reasons for the diminishing role of anthropology lie within the discipline. Hylland Eriksen lists several “recipes for cocooning”:

Recipe Nr 1: Elitism:

Anthropology, unlike some other academic disciplines, has yet to escape fully from the mouldy lounges and pompous hallways of pre-war university life. In spite of the demographic explosion it has gone through since the Second World War, and in spite of the democratization of higher education, anthropology somehow remains an elite subject in the English-speaking world.

(…)

The early predominance of minorities and women at the very center of the discipline was significant. Evans-Pritchard’s generation did not even want anthropology to be taught as an undergraduate subject. In Britain, the subject remains dominated by the department of the elite universities.

(…)

In spite of its considerable growth, anthropology still cultivates its self-identity as a counter-culture, its members belonging to a kind of secret society whose initiates possess exclusive keys for understanding, indispensable for making sense of the world, but alas, largely inaccessible for outsiders.

Recipe 2: Myopic specialisation resulting from “my ethnography”

The malinowskian glorification of the detailed, synchronic single-society study encourages specialization and gives the highest marks to the colleague who remains loyal to her fieldnotes thoughout her career

Recipe 3: Insisting on irreducible complexity

Anthropologists are skilled at exposing oversimplifications. This is one of our disciplines strengths, but complex answers are non marketable commodities with respect to the mass media and the general reader, as we all know. Few monographs or even articles have a simple point to make, most anthropologists are reluctant to simplify their insights. But there are exceptions, f.ex. Levi Strauss – one “of the normally least readable anthropologists”):

Levi-Strauss’ Myth and Meaning (1978) and his interview book with Didier Eribon, De Pres et de Loin (1988), convey the main elements in his structuralism and his intellectual vision without losing, presumably, a single potential reader on the way. Many of us have something to learn from Levi-Strauss in this regard.

Recipe 4: The post-colonial critiques and the loss of the native:

After the post-colonial critique of Western representations, the collaps of classic cultural relativism and the damaging postmodernist autocritique of the 1980s, anthropology has become modest in its claims, introverted in its intellectual perspective and even more reluctant than before to raise the big issues in generally intelligible ways

Recipe 5: Anthropology as a subversive kind of activity

There might be totally different explanations for the failure of anthropology to sustain a visible public presence:

One should not rule out the possibiliy that anthropologists are often understood, but disagreed with – its perspectives threaten to subvert values and ideas held dear by its potential non-academic audience. The very idea of anthropology as a cultural (auto)critique (…) presupposes that there is a great demand for cultural self-criticism out there. This, plainly, may not be the case.

Recipe 6: Priviledging analysis over narrative

Anthropologists are bad writers! This is Hylland Eriksens most important argument:

To my mind, the single most important characteristic of anthropological writings is that it tends to be chiefly analytical. This means that it is more difficult to get into and less easy to remember than narratives. Stories are the stuff of life; analysis is for specialists. (…) There is a tendency to combine a penchant for complexity with a lack of engaging, sustained narrative. (…) As a result, it appears that anthropological texts are readable only by other anthropologists, who have learnt – the hard way – to read them.

But there are exceptions. He mentiones Katy Gardner’s “Songs from Rivers Edge. Stories from a Bengladeshi River (1997)” and Tristes Tropiques by Claude Livi-Strauss (1978).

The problem:

There are many brilliant narratives in anthropological literature, but they’re usually hidden in analysis. (…) History is almost alone among academic subjects to fuse original research and popular writing in the very same texts

MORE ABOUT ENGAGING ANTHROPOLOGY:

The Secret of Good Ethnographies – Engaging Anthropology Part III

More and more anthropologists, but they’re absent from public debates – “Engaging Anthropology” (Part I)

SEE ALSO

Archive: Knowledge Sharing and Open Access Anthropology

As anthropology has grown, its perceived wider relevance has diminished. Why is this so? In his second chapter in the book Engaging Anthropology, Norwegian anthropologist Thomas Hylland Eriksen gives us several possible explanations. On the one hand, there are external…

Read more

Pfusch in Ethnologie-Filmen?

Kürzlich waren im Münchner Völkerkundemuseum die “Tage des ethnologischen Films”. U.a wurde der Film “Dead Birds” von Robert Gardner aus dem Jahr 1961 gezeigt, schreibt Pietzler im antropologi.info-Forum. Er ging mit mehreren anderen Leuten nicht gerade begeistert nach Hause. Denn der Film, behauptet er, ist inszenmiert. Die Dani, die Gardner filmte, wussten nicht dass ein Film über sie gedreht wurde. Gardner wollte sie in ihrer Welt möglichst wenig stören. Pietzler fragt: Ist es ok, Fremde derart zu bevormunden? Pietzler hat noch mehrere kritische Aspekte im Film entdeckt >> weiter im Forum

Kürzlich waren im Münchner Völkerkundemuseum die "Tage des ethnologischen Films". U.a wurde der Film "Dead Birds" von Robert Gardner aus dem Jahr 1961 gezeigt, schreibt Pietzler im antropologi.info-Forum. Er ging mit mehreren anderen Leuten nicht gerade begeistert nach Hause. Denn…

Read more

Motstandsdyktige vestlandsdialektar

Forbedret kommunikasjon og globalisering fører ikke nødvendigvis til ensretting. Det har antropologisk forskning vist gang på gang. Enda et eksempel leverer språkvitere. Professor i nordisk, Gunnstein Akselberg holder på med å studere dialekten til 120 ungdommer ved Voss gymnas. Han har funnet ut at verken Oslo- eller Bergensdialekten hadde stor påvirkning på vestlandsdialekten, skriver På Høyden:

“Det er vanleg at eldre og vaksne på Voss klagar på at dei unge får ein utvatna dialekt, men Vossaungdommen viser få teikn på at dei tek til seg bergensuttrykk i dialekten. Tvert i mot ser ein at dialektane på Vest- og Sørlandet held seg forbausande bra. Dette gjeld til dømes både i områda rundt Bergen, Stavanger og Kristiansand. Når det gjeld Vestlandet som region er eg av den oppfatning at den gode utviklinga framfor alt skuldast at folk her er mykje stoltare av dialekten sin enn dei var før. Dette er nok ikkje tilfeldig, og kan mellom anna knyttast til at vestlandsidentiteten har blitt styrka.”

>> les hele saken

SE OGSÅ:

For 10–15 år siden trodde en at dialektene ville forsvinne i Norge. Nyere studier viser at vi tvert imot er i ferd med å utvikle nye regionale talemål. (forskning.no)

Stolte bygdefolk held på dialekten (forskning.no)

Forbedret kommunikasjon og globalisering fører ikke nødvendigvis til ensretting. Det har antropologisk forskning vist gang på gang. Enda et eksempel leverer språkvitere. Professor i nordisk, Gunnstein Akselberg holder på med å studere dialekten til 120 ungdommer ved Voss gymnas. Han…

Read more

Den vite mannens norm: Hur mordet på Fadime Sahindal debatterades i svensk offentlighet

Anita Goldman anmelder boka I varje trumslag Jordens puls av kulturantropologen Mikael Kurkiala. Den handler blant annet om den svenske debatten om Fadima-drapet. Goldmann skriver begeisteret om Kurkialas bok:

Den som skiljer sig från den vite mannens norm (som kvinna, icke-europé etcetera) har utsatts för förakt och förtryck och har då haft att välja mellan att hävda den egna särarten och att förneka själva existensen av skillnader. Det senare har kommit att uppfattas som ett radikalt och de som vågar uttrycka ett annat synsätt som reaktionära. Författaren gör med denna utgångspunkt en djupanalys av hur mordet på Fadime Sahindal debatterades i svensk offentlighet.

(…)

I boken blandas skarpt akademiskt analytiska texter med innerligt personliga och poetiska, en kombination vi är ovana vid i svensk sakprosa, men som jag ofta funnit – och inspirerats av – i amerikansk.

Antropologen tar også et krtitisk oppgjør med (post-)modernismen:

Det moderna projektet handlar om att ta kontroll över naturen och det har resulterat i en människosyn enligt vilken vi finner det närmast oacceptabelt att vi själva inte skulle ha kontroll. Detta tänkande menar Kurkiala, “är en logisk förlängning av den nu månghundraåriga ambitionen att förjaga eller härska över det som vi känner oss hotade av. Det måste vara “vilden”, naturen, kroppen eller könet. I grunden är alltså detta tänkande besläktat med det koloniala.”

>> les hele anmeldelsen i Aftonbladet

>> Informasjon om Mikael Kurkiala i Svensk bokhandel

Anita Goldman anmelder boka I varje trumslag Jordens puls av kulturantropologen Mikael Kurkiala. Den handler blant annet om den svenske debatten om Fadima-drapet. Goldmann skriver begeisteret om Kurkialas bok:

Den som skiljer sig från den vite mannens norm (som kvinna, icke-europé…

Read more